Som en rar og uvitende utenforstående blir jeg møtt av lokale kvinner. Disse kvinnene er lærere, kulturarbeidere, jordmødre, sykepleiere, politikere, forskere, eller med viktige politiske eller administrative jobber.
Jeg reiser ganske ofte i Arktis, til steder som Kárášjohka, Deatnu, Guovdageaidnu, Sirbmá, Ohcejohka, i Sápmi, Emmonak og St. Marys i Alaska, og Iqaluit eller Mittimatalik i Nunavut, i Nord-Canada.
Kvinnene har instruert meg i kulturelle koder, korrekt oppførsel, de har gitt nødvendig kunnskap om slektskapsrelasjoner og politikk. Jeg har fått låne klær og bøker, og noen ganger en seng å sove i. Denne teksten beskriver øyeblikk fra mine erfaringer med kvinners aktivisme og deres arbeid for et Arktis med en fremtid. Noen av kvinnene er nære, andre kjente, andre beundrer jeg mest fra avstand. For alle medfører klimaendringer og andre trusler mot en fremtidig arktisk eksistens et langsiktig prosjekt. Kultur, tradisjoner og språk er essensielle virkemidler i kampen for overlevelse.
På kysten av Alaska har Yupik og Inupiat blitt representert som klodens kanarifugler. Mens andre steder i verden kjemper for å unngå en temperaturstigningen på mer enn 2 grader, har stigningen noen steder i Arktis vært nærmere 6 grader. Endringene er merkbare: Permafrosten tiner. Kystlandskapet endres når hele øyer forsvinner i havet. I Nunavut er tapet av innlandsis så dramatisk at det følges av landhevinger. Overalt her er været fuktigere, varmere og mer urolig. Endringer i vegetasjon gir uforutsigbare forekomster av bær og spiselige planter. Kyst- og elvebefolkninger lider under dramatiske tap i fiskebestander. Nye arter skaper ubalanser blant de eksisterende. Vidda vokser til og blir mindre fremkommelig både for dyr og mennesker.
Foto: Gro Ween.
Kysten rammes av nye stormer, i Alaska hvor kysten er tundra heller enn stein følger massiv erosjon. Her finnes steder som Shismaref, nord for Beringstredet, hvor hus allerede har tippet ut i havet. Shismaref må flyttes. Om det går an å flytte et sted er et filosofisk spørsmål. Eller flere. Kan sted og samfunn skilles ad? Hva om den erfaringsbaserte kunnskapen som har muliggjort overlevelse i tusener av år ikke lenger er relevant? Kan et nytt sted bære et samfunns kollektive historie? Hva om man ikke får med seg sine døde eldre?
KAMPEN MOT «PEBBLE MINE» OG STORINDUSTRIEN
Klimaendringene er del av et komplekst trusselbilde. Kystbefolkningen i Alaska har ikke glemt Exxon Valdez. Her, som ellers i Arktis, har interessen fra internasjonale gruveselskap bare økt de siste årene. Med en fullt ut kvinnelig stab kjemper organisasjonen Bristol Bays samlede stammer mot utvidelsen av Pebble Mine. Lederen for organisasjonen, Alanah Hurley, er selv yupisk. Hun vil beskytte fisketradisjonene, og spesielt kvinners kommersielle fiske som har vært et viktig levebrød tilbake til hennes bestemors tid. Eksisterende kulturelle strategier får nytt format i organisasjonens formidlingsarbeid. Smokehouse conversations- samtalene som foregår mellom kvinner i løpet av lange somre med bearbeiding og røyking av fisk – har blitt transformert til youtube-snutter. Organisasjonen fremhever samarbeid mellom Bristol Bay-stammene. De vil ikke bare beskytte sine egne, men også Dena’ina og Alutiiq og deres levemåter. Arbeidet er ikke uten utfordringer, og utfordringene er også ofte kjønnet. Kanskje noen lokale menn får jobb i gruva. På små steder uten mange muligheter er ikke alle enige i om at naturen er verdt mer enn lønnsarbeid.
Autoritet skapt av dyp kulturell kompetanse har alltid vært kvinnenes våpen.
Også i Sápmi bruker kvinner tradisjoner til å kjempe mot storindustrien. Her, som i Alaska, på Grønland og i Sibir, brukes det såkalte grønne skiftet jevnlig til å legitimere å appropriere land og ressurser. Området mellom Lebesby og Tana i nærheten av Rástegáisá – et samisk hellig fjell – har siden 2008 vært utpekt som egnet for en vindmøllepark på opptil 270 vindmøller. Konsernet med den gode planen, fikk til og med etter hvert et samisk navn, Gaissa AS. Reinbeitedistrikt 13 sa umiddelbart nei. Gaissa AS har imidlertid fortsatt planarbeidet. En kveld i 2017 kom Gaissarepresentantene til grendehuset i Sirbmá for å konsultere. Det lille grendehuset var fullt da de kom. Blant over 100 fremmøtte fantes ikke bare lokale folk, men også flere sametingsrepresentanter og miljøaktivister. Flere møtte vindmøllerepresentantene med vrengte kofter, det sterkeste symbolet på samisk motvilje. Kvinner fra Sirbmá avbrøt Gaissarepresentantenes forsøk på tale, kom dere vekk, av veien joiket de, igjen og igjen. I Naturvernforbundets beskrivelse var kvelden en mektig fremvisning av den samiske vreden. Autoritet skapt av dyp kulturell kompetanse har alltid vært kvinnenes våpen.
Kvinners tradisjonelle arbeid i Arktis er fundamentalt for overlevelse. Kvinner gjør dyr til mat og dyr til klær. På Baffin i februar går temperaturen sjeldent over 55 kuldegrader. Det er lite som egner seg som skinn for lengre opphold ute i slike temperaturer. Kvinnene her er bekymret over fremtiden til tradisjonene sine. Mangelen på arbeid i småsamfunnene gjør at unge velger Iqaluit. Konsekvensen kan være mindre tilgang til tradisjonene de vokste opp med. For å bøte på, startet kvinner i det lille samfunnet Mittimatalik på utsiden av Baffinøya et kollektiv. Antropologen Nancy Wachowich og lokale Sheila Katsaks ambisjon var at Mittimatalik Arnait Muqsuqtuit Collective skulle promotere selskinnssøm. Vi filmet eldre kvinner og tradisjonelle teknikker med instruksjon på hjemmespråket, inuktut. Filmene ble postet på en Facebookside og en Vimeokanal. Kvinnene fikk eget filmutstyr og laget egne filmer. De første årene laget vi 5 filmer, etter 3 år hadde MAMC-kvinnene økt produksjonen til 72 filmer. Eksisterende pedagogiske praksiser fikk nytt format og økt rekkevidde på Vimeo, tilgjengelig for inuitkvinner andre steder uten den samme tilgangen til språk og håndverk.
Foto: Gro Ween.
KUNNSKAP OG FRIGJØRING
Også i Sápmi er språk og håndverk en kilde til emansipering. På Sámi Allaskuvla i Guovdageaidnu, ble prosjektet Árbediehtu etablert for ti år siden med kjente forskere som Liv Østmo, Gunvor Guttorm og Solveig Joks. Árbediehtu betyr tradisjonskunnskap. Prosjektet utforsker kunnskapspotensiale i eksisterende tradisjonelle praksiser som håndverk, fiske eller reindrift. Disse er ikke bare verdifulle kilder til iboende kunnskap om natur, men også kilder til kunnskap om moral og verdensanskuelse. Ordet árbediehtu, for eksempel, er nært knyttet til ordet birget, som beskriver ideale for selvberging i meachhi det landskapet som brukes til tradisjonsaktiviteter. Selvberging handler ikke bare om å ta, det handler om respektfull opptreden både overfor dyr og mennesker. Ordet láhi presiserer at respekt er knyttet til å dele både med dyr og mennesker. Kunnskap om ontologisk annerledeshet er ikke bare vitenskapelig viktig, det gir også politisk kraft til arbeid med artikulering av samisk identitet.
Ordet láhi presiserer at respekt er knyttet til å dele både med dyr og mennesker.
I Alaska har Calista Elders Council sammen med antropologen Ann Fienup-Riordan og lingvisten og historikeren Alice Aluskak Rearden, samarbeidet med nærmere 100 forskere og like mange yupiske eldre. Deres prosjekt har alltid vært å nedtegne kunnskap som er viktig for yngre generasjoner av Yupiske folk. Yupiske eldre sier: Været har blitt en løgner. Vi må snakke med forskere og hjelpe hverandre å forstå. For forskerne er de eldres kunnskap viktig fordi de ikke har den lokale oversikten eller detaljkunnskapen som kommer fra daglig tilstedeværelse i et landskap i sakte pågående endring. Fienup-Riordan og Reardens siste bok, Ellavut, vår verden og vårt vær, gjengir de eldres beskrivelser av livet og naturen i den østre del av Beringhavet, mellom Alaska og Sibir. Her kan de yngre generasjonene lære om hvordan de kan orientere seg i landskap, hvordan de kan tolke vær, hvordan man bevege seg over snø, over elver og sjøer, sommer som vinter. Men, sier de eldre, havet kan ikke læres. Hva betyr det, når havet også er der den beste maten kommer fra? Liv, natur og kunnskap henger sammen på andre vis her.
FORSKERE SOM MYGGEN?
Gjennom flere hundre år med kolonisering har urfolks hjem i Arktis blitt betegnet som en villmark og gjort åpent for allmenn utnyttelse. Før som nå, urfolks forhold til forskere utenfra er ofte ikke uproblematisk. I Alaska leder Patricia Cochran en vitenskapskommisjonen som utarbeider betingelser for slike partnerskap. Forskere, sier hun, kan ikke bare gjøre som myggen, suge blodet ditt og dra. Betingelsene må radikalt endres. Urfolk må få være med og utvikle forskningsprosjekter. Prosjektene må ta utgangspunkt i deres kunnskapsbehov. Og urfolk må selv få delta, både i forskningen og i formidlingen. Forskere må også huske at slike samarbeid ikke går av seg selv. De må prioriteres, det må være satt av stillinger til dette arbeidet. Kontakt mellom forskere og lokalsamfunn må skje i bevissthet om lokale kulturelle koder. I Norge er dette radikalt. Vi er ikke et foregangsland. Derfor skriver jeg om kvinnene, møtene, og om et Arktis i endring. Å reise mellom arktiske steder har gitt meg bevissthet om å ikke være en mygg. I det Arktis jeg kjenner, står kultur, kunnskapsproduksjon, dialog i sentrum for innovasjon, i alle disse kvinnenes virke, og er grunnleggende for langsiktige pågående ambisjoner; om å skape trygge betingelser, kulturell overlevelse og en bærekraftig fremtid på egne premisser.
Foto: Gro Ween.
Referanser
Kuokkanen, R. 2005. Láhi and Attáldat: The Philosophy of the Gift and Sami Education. Australian Journal of Indigenous Education 34: 20-32.
Guttorm, Gunvor. 2011. Árbediehtu, as a Concept and in Practice. In J. Porsanger & G. Guttorm (eds). Working with Traditional Knowledge. Dieđut 1:59-73.
Fienup-Riordan, A. & Reardon, A.A. 2012. Ellavut. Our Yupik World and Weather. Seattle: University of Washington Press.
Cochran, P. A.L., Marshall, C. A., Garcia-Downing, C., Kendall, E, Cook, D., McCubbin, L., & Gover, R.M.S.. 2008. Indigenous ways of knowing. Implication for Participatory research and community. American Journal of Public Health, 98:1.
Svein Lund. 2017. Melding til Grenselandet AS og NVE. Naturvernforbundets nettsider. https://naturvernforbundet.no/finnmark/kraft/meldinger-til-grenselandet-as-og-til-nve-article37549-2042.html
//
Gro Ween er sosialantropolog og ansatt på Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo. Ween jobber med urfolk flere steder i Arktis, men også i Australia. Hun skriver om urfolkspolitikk, kulturarv og naturressurskonflikter på steder som ofte betegnes som natur eller villmark. På museet lager hun også utstillinger, som den midlertidige utstillingen «NyArktis» og den semi-permanente utstillingen «Kontroll» som handler om konsekvenser av domestisering av dyr.
///
Effektene av pandemien og klimaendringene påvirker kvinner og menn forskjellig. Både klimakrisene og pandemiene rammer de fattigste og syke hardest, og 70 % av verdens fattigste er kvinner. Vi vet at det ofte er fattige kvinner som er ansvarlige for matproduksjon og sanking av mat, vann og brennstoff for oppvarming og matlaging. Disse oppgavene kan bli svært vanskelige etter ekstremvær. I mange kulturer har kvinner også tradisjon for å organisere samfunnene, herunder økonomi og utdannelse, og kvinner i mange kulturer er førstelinjen i omsorgsarbeidet når sykdom og pandemier rammer. Likevel blir kvinner ofte ikke hørt når det tas politiske avgjørelser.
Hele narrativet til klimakampen har vært mannsdominert, med kvoteprat, tiltaksstrategier og mange store ord. Hvordan kan kvinners språk og erfaringer bidra til å bygge fellesskap og infrastruktur som er rustet i møte med omveltende forandringer? Har kvinner større forutsetninger for å tolke og oppfatte en krisesituasjon, og er kvinner dermed bedre forberedt og egnet til å løse kriser? Undersøkelser i flere land viser at det er menn som har størst andel av klimafornektere.
Slike store spørsmål har våre bidragsytere fått seg forelagt i denne serien som har latt seg realisere takket være støtte fra NFF.
Tidligere artikler i serien:
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 
god jobber Gro!