Høyesterett får neppe siste ord om verken § 112, oljeleting i Barentshavet sørøst, internasjonale menneskerettigheter eller oljebyråkratenes skandaløse opptreden.
Rettsforhandlingene i klimasøksmålet er over. De 16 høyesterettsdommerne har logget seg av for godt. På grunn av pandemien har forhandlingene ikke funnet sted i plenumssalen i Høyesteretts hus, men i stedet har dommerne deltatt fra hver sin datamaskin. Høyesterett har altså gått digitalt, men – får man tro – neppe viralt, for syv dager i retten er ganske tørre greier å se på.
Nå får vi smøre oss med tålmodighet og vente på dommen. Rent praktisk skjer dette ved at dommerne først samles til rådslagning. Der vil justitiarius Toril Marie Øie starte med å legge frem sin vurdering av saken, før de andre dommerne får ordet i tur og orden. I en så stor og komplisert sak som dette, og med så mange dommere involvert, er det godt mulig at dommerne ikke er enige på alle punkter. Da vil de dele seg i et flertall og ett eller flere mindretall, og en av dommerne som tilhører flertallet vil få i oppgave å skrive utkast til dom. Utkastet vil sirkulere frem og tilbake blant dommerne, før man til sist samles til domskonferanse der hver enkelt dommer avgir sin endelige stemme. I beste fall vil dommen være klar rett før jul, men mer realistisk er det nok at den avsies i løpet av januar.
Høyesterett dømmer i siste instans, som det heter i Grunnloven § 88. Det vil si at formelt sett får Høyesterett siste ord i saken. Det er imidlertid flere spørsmål som ikke vil få sin endelige løsning. Mens vi venter på klimadommen er det verdt å rette blikket mot fire forhold som blir viktige i kjølvannet av avsigelsen:
Strasbourg neste?
Dersom miljøorganisasjonene taper saken, er det sannsynlig at de vil bringe den inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. For selv om det er Grunnloven § 112 som har fått mest oppmerksomhet, så har organisasjonene også anført at vedtaket i 23. konsesjonsrunde er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 2 og 8. Dette er bestemmelser som beskytter retten til liv og retten til privatliv.
Det er kanskje ikke helt innlysende hvorfor disse rettighetene skulle være krenket, men argumentasjonen går omtrent som følger: Klimaendringene skaper risiko for blant annet flom, ras og skogbranner i Norge, som vil true menneskers liv og helse. Når myndighetene har kjennskap til en risikokilde som truer rettighetene våre – det være seg en voldelig ekskjæreste, terrorister eller en forestående naturkatastrofe – har de en plikt til å forsøke å avverge denne risikoen. Og det er uforenelig med en slik plikt å legge til rette for petroleumsutvinning som vil skje etter 2030, mener organisasjonene.
Har dette noe for seg, rettslig sett? Det er et åpent spørsmål. I den mye omtalte Urgenda-saken fra 2019 kom høyesterett i Nederland til at myndighetenes klimapolitikk var i strid med artikkel 2 og 8 fordi utslippsmålene var for lave. Saken er ganske ulik den norske, men det interessante er at domstolen mente at EMK er anvendelig på klimarisiko. I en ny rapport fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) (som forfatteren av denne teksten for ordens skyld har vært med å skrive) argumenteres det for det samme.
Når spørsmålet allikevel er litt åpent, er det fordi EMD ikke har avsagt noen dommer om klimarisiko ennå. Vi vet altså ikke sikkert hvordan domstolen vil forholde seg til problemstillingen.
Men det får vi nok vite om ikke så altfor lenge. EMD har nemlig nettopp fått en interessant sak fra organisasjonen KlimaSeniorinnen i Sveits til behandling. En sak fra Portugal som også involverer Norge og som er omtalt i norske medier, vil derimot trolig bli avvist av EMD fordi søksmålsvilkårene neppe er oppfylt. Men sammen med saken fra Sveits kan klimasøksmålet bli en pionersak internasjonalt – forutsatt at organisasjonene taper og at de velger å klage inn saken.
Stortinget vedtar i siste instans
Som mange har fått med seg er det mest prinsipielle delspørsmålet i saken om § 112 er en rettighetsbestemmelse som kan håndheves av domstolene eller ikke. Både tingretten og lagmannsretten svarte ja på spørsmålet.
Regjeringens argument, fremført av deres advokat, har vært at Stortinget ikke mente å vedta en rettighetsbestemmelse da de reviderte paragrafen i 2014. Hvis de faktisk gjorde det, så har de ikke forstått hva de har gjort. Tar vi argumentet på alvor, må vi anta at Høyre, Venstre, KrF og FrP (som satt i regjering i tidligere rettsrunder) sannsynligvis vil fremme forslag om å endre § 112 dersom Høyesterett kommer til at den gir rettigheter.
Skulle Høyesterett komme til motsatt løsning, vil vi antakelig se at andre partier fremmer forslag om å endre § 112. Så kan vi i tillegg tenke oss et tredje tilfelle, der Høyesterett sier at § 112 er en rettighet, men der de legger terskelen så høyt at den i praksis blir betydningsløs. Også i et slikt tilfelle kan man se for seg at det vil fremmes endringsforslag.
Men er det ikke litt paradoksalt å være opptatt av at § 112 kan endres når vi nå endelig får en avklaring på hva den betyr?
Tvert om.
For det første er det prinsipielt viktig. Det er det folkevalgte Stortinget som grunnlovsgiver som er det øverste politiske organet i Norge. At Stortinget står fritt til å endre Grunnloven dersom de ønsker det gir også legitimitet til ordningen vår med at domstolene kan prøve lover og vedtak opp mot Grunnloven.
Tenk om vi kunne fått en løpende samtale de neste fem årene om hvordan vi skal innrette det politiske systemet vårt for å løse klimakrisen.
For det andre ligger det faktisk en unik mulighet her. Fristen for å foreslå grunnlovsendringer har gått ut i inneværende periode, noe som betyr at de må fremmes i neste periode. Deretter må de voteres over etter valget i 2025. Når dette kan ses på som en unik mulighet, er det fordi det gir tid til å tenke. Grunnlovsendringer er i Norge vanligvis paradoksalt nok svært dårlig utredet, men det må jo ikke være slik.
Her kommer en utfordring til politikerne på Stortinget: Ønsker de å endre § 112 etter Høyesteretts dom, så bør de sette ned et bredt sammensatt utvalg allerede til våren som kan utrede spørsmålet. Deretter må Stortinget selv sette av tilstrekkelig tid til en grundig behandling av saken.
Tenk om vi kunne fått en løpende samtale de neste fem årene om hvordan vi skal innrette det politiske systemet vårt for å løse klimakrisen. En samtale på tvers av partipolitisk tilhørighet, på tvers av akademiske fagdisipliner, på tvers av generasjoner og på tvers av landet. En samtale preget av saklig meningsbryting og felles, nysgjerrig søken etter de beste løsningene, og som ender i helt konkrete forslag. Det ville vært en stor seier for demokratiet!
Oljedoldisenes hemmelighold:
STOP THE COUNT!
Det var budskapet Oljedirektoratet fikk fra Olje- og energidepartementet i 2012 og 2013, da regjeringen forberedte stortingsmeldingen om åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet. Det har allerede vært kjent i tidligere rettsinstanser at regjeringen ikke la frem såkalte diskonterte tall om inntektspotensialet for Stortinget i 2013. Å diskontere tall handler om å regne dem om til nåverdi, og er viktig for at tallene ikke skal fremstå høyere enn de reelt sett er. Litt enkelt sagt: hvis noen ba deg gjøre en investering i 1970 som du skulle få 1.000 kroner for i 2020, så ville du nok blitt ganske skuffet i dag når du skjønte at en tusenlapp ikke er helt det samme som det var for 50 år siden.
Det som er nytt for Høyesterett er at nye dokumenter i saken viser at direktoratet hadde gjort slike beregninger, og at departementet opprinnelig hadde ønsket diskonterte tall. I tillegg satt direktoratet på ferskere tall som indikerte lavere inntjening og til og med et potensielt inntektstap. Men disse tallene ble ikke lagt frem for Stortinget. Mens Stortinget fikk beskjed om at man anslagsvis kunne tjene mellom 50 og 280 milliarder, satt Oljedirektoratet på oppdaterte beregninger som viste at mindre svingninger i oljeprisen kunne føre til at hele prosjektet ville gå i minus.
Ble Stortinget dermed lurt?
De fikk i hvert fall ikke all informasjon i saken. Om dette betyr at Høyesterett vil kjenne vedtaket ugyldig, er ikke gitt. I 2013 tenkte nok mange på Stortinget at tallene uansett ville være usikre på dette stadiet av prosessen, og at man fikk lete og se. På den annen side har saksøkerne prøvd å overbevise Høyesterett om at for eksempel SV kunne ha snudd i regjering dersom de kjente til de oppdaterte tallene. Og helt generelt er det nok slik at det er enklere for en domstol å slå ned på denne typen feil, fordi det i så fall ikke er innholdet i de folkevalgets beslutning man slår ned på. Tvert om kan Høyesterett da fremstå som Stortingets og den offentlige samtales vokter, mot et oljebyråkrati med tvilsom rolleforståelse.
Denne saken vil uansett få et etterspill, for nå har Kontroll- og konstitusjonskomiteen åpnet kontrollsak. Det er flere spørsmål å stille her, i tillegg til det åpenbart problematiske i at opplysninger ikke legges frem for Stortinget. Hva er for eksempel vitsen med et fagdirektorat dersom departementet skal instruere på den måten vi har sett eksempler på i enkelte eposter som er fremlagt i saken?
Et annet spørsmål komiteen også bør ta opp med statsråden er hvorfor departementet ikke har levert dokumentene tidligere i saken. Dette er et brudd på den sannhets- og opplysningsplikten man har som part i en rettssak, og er spesielt alvorlig i en sak som dreier seg om domstolskontroll med at offentlige myndigheter har holdt seg innenfor rammene av Grunnloven.
Klimadommens postskriptum
Det fjerde og siste poenget er en advarsel.
En fare ved saken er nemlig at en eventuell frifinnelse av staten kan fremstilles som at domstolene har satt et godkjentstempel på norsk oljepolitikk. Men det er viktig å huske på at dersom Høyesterett frifinner staten for brudd på en eventuell rettighet i § 112, så har de bare sagt at oljeleting i Barentshavet sørøst ikke befinner seg under den absolutte nedre grensen for hvor klimafiendtlige vedtak myndighetene kan tillate seg innenfor rammene av Grunnloven.
Man snakker ofte om rettsliggjøring av politikken, men et underkommunisert problem er den passiviserende rettsliggjøringen av den offentlige samtalen. Det er nemlig en utfordring at når den juridiske diskusjonen er over, så stopper man gjerne å diskutere. Men det er jo da diskusjonen bør begynne – når vi har fått avklart om det er tillatt å gjøre noe, må vi diskutere om vi bør gjøre det. Er det økonomisk klokt å satse på å utvikle nye felt som skal produsere olje etter 2030? Og, ikke minst, er det rettferdig ovenfor de som er unge i dag og etterslekten?
Satt helt på spissen er det irrelevant hva Høyesterett kommer frem til. Ikke dommen, men våre ettertanker, etterord og etterhandlinger vil bety noe avgjørende for den etterslekten som er vernet i § 112.
//
Marius Mikkel Kjølstad er stipendiat i rettshistorie ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Kjølstad arbeider spesielt med konstitusjonelle og statsteoretiske spørsmål. Han har blant annet vært gjest i en podkast om klima og menneskerettigheter i forbindelse med Høyesteretts behandling av klimasøksmålet.
Forfatternes klimaaksjon takker for artikkelen!
/ FOTO: André Kvalvågnes, UiB.
Fra forrige rettsrunde:
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 