Her. Nesten i bunnen av ei nordvendt li, ti meter fra et lite tjern, står ei eldgammal gran. Den har et mosekledd skjørt, den strekker seg mot himmelen. Den har slutta å telle årringene sine, men røttene graver seg stadig bortover og ned, grana søker næring, den lytter. Drapert over grankvistene: meterlange gulgrå tråder. Rundt trådene finnes korte, tynne utstikkere, tett i tett – de ligner girlander, uten tydelig festepunkt. Det er huldrestry, skjegglav, de vokser i mengder. Her finnes nok lys og fuktighet. Lufta er den samme, den endrer seg ikke, den følger årstidene. Og huldrestryen vokser og sprer seg.
Det er tidlig sommer i grana, det er kveld.
Sola er fortsatt synlig mellom trærne i vest – dovne, gullfarga stråler. Mygg og knott vrimler i lyset. Det lukter av varm underskog, av bærlyng og tørr kvist i lia. Her finnes tuer med blåbær og molte, de er enda ikke modne. Inn imellom vokser stormarimjelle med gule blomster. Skyggene er lange. Grønnsværet tetner stadig. Det som er lysegrønt og mørt nå, skal bli dypgrønt og trevlete om ikke lenge. Det ligger et par stokker på langs i bakken, tett inntil granstammen. Det ene treet falt i en storm, lynet slo ned og delte det på midten. Treet brant ikke opp, det er lenge siden nå, noen hundre år, de eldste kan huske, det voldsomme setter seg i minnet. Stokken er dekka av ulike moser. Her vokser små grønnsko , for eksempel, med rødbrune stengler og grønn skoforma tupp, her er silkeglinsende flettemose, og nærmere den fuktige bakken finnes ei lav pute av duskaktig huldretorvmose, med ferskenfarga moseskudd, enkelte brungrønne. Det andre treet ramla ganske nylig. Hvert eneste tre kan ikke leve, for rødrandkjuka skal også finnes. Først satte det seg en koloni av dem i et belte rundt stammen, så danna kjukene brunråte i veden, treet ble svakt. Det skjer. Stammen knakk tvert av en kald vinter da røttene var frosne og vintervinden svaia skogen . Nå ligger den her. På undersida finnes en guloransje vekst i et halvmeterlangt flak, med kjøttlignende tagger hengende ned. Det er ei flammekjuke. Navnet veit den ingenting om. Den bare er her og spiser hardt treverk. Det er et godt liv. Den har fått selskap av rødbrune lappkjuker – de er mindre spektakulære, men dukker sjeldnere opp. Livskrafta er svekka, det er aldri nok fred å få i verden. Likevel har denne plassen fortsatt gode vilkår for vekst. Kjukene er fornøyd, de beveger seg i varmen, knapt synlige. Og etasjemosen ligger over alt, den velter seg fram, tjukk og mjuk .
I bunnen av lia. Her finnes gjøksyre og krypende tepper med kaprifoler – linnea; små lyserosa klokker sitter to og to på stilken og nikker. Her er bregner; fugletelg og hengeving. Det finnes virvelløse dyr i skogbunnen, tusenvis av dem i jorda. Langstrakte rundormer, rødbrune hornmidd, de trenger ikke stort, de lever lenge i en liten barnål. Her er spretthaler i alle mulige former, runde og avlange, de spiser det som engang var planter. Her er hjuldyr. Og tett inntil den største rota på grana som vokser i lia, en meter ned i jordsmonnet, finnes gamle fem gullmynter. Insektlarver og edderkopp holder seg unna, men saksedyra bruker en av myntene som tak på overvintringsstedet sitt.
Her er urgamle lyder.
Fisken vaker der borte i dypmørkt tjern, det er ørret og abbor i vannet. Hønsehauken roper, lyden bærer gjennom skogen, hauken sirkler over tretoppene. Granspetten leiter etter biller. Fugleklørne oppover og nedover stammen. Og et stykke opp i lia, til høyre for den eldgamle grana, finnes en utilgjengelig knaus. Bergveggen er steil. Det er en oval åpning i steinen, og ei hylle på utsida. Med ujevne mellomrom kommer to lodne hoder til syne, halvt skjult bak krattet. I det én av dem går helt ut av hiet, kommer den stutte halen med svart tupp til syne. Fine flekker i pelsen, der er tegninger i fjeset. De ser etter mamma, de venter. De lukter søtt av melk og pels. Mamma gikk ganske nylig, hun skal jakte i natt, finne et treigt rådyr, hvis hun er heldig. En liten rev. En hare, det er så mange av dem i år. Varmt, seigt kjøtt, pulserende blod. Kanskje noe godt fett for kommende dager, fett til høsten, til vinteren. Å, de store potene med kvasse klør. Gaupungene lytter. Gulgrå øyne følger godt med.
Det stilner mellom trærne.
Nå våkner rødbrun nattfly, kamuflasjefarga tussmørkesvermer, og hvit- og brunflekka bjørnespinner. Skogen kjølner. Duggen legger seg raskt over lyng og spindelvev. Sola er ikke lenger synlig, månen henger bleik der oppe. Og midt på treet i den eldgamle grana, har barken løsna. Det er noe som rører seg der, mellom barken og stammen. Det er ikke lite som et insekt, det beveger seg nedover. Først kommer et gnageraktig hode til syne. Der er svarte øyne som blunker, og store ører som sitter tett og bredt. Der er en kort snute og bittesmå, skarpe tenner. Dyret er dekka av pels, mørk og sølvskimrende. Den har sovet opp-ned hele dagen. Nå strekker den vingene ut, de lange, smale vingene, den gummiaktige huden, klør til å gripe med. Det er en bredøreflaggermus, den gjør seg klar. Den er sulten. Den vil ha sommerfugler i magen. Den ser ikke et hvitt fly høyt oppe, på vei sør, men den merker propellen og motoren. Den veit ikke at solnedgangen skinner blodrødt i glassrutene. Det er et varsel. Skumringen legger seg over landskapet. Flaggermusa slipper taket i stammen, stuper ned mot bakken, snur seg brått i lufta og er for lengst forsvunnet i det mørket faller.
//
Malin C.M Rønning, f.1985, har studert ved Forfatterstudiet i Bø og Litterär Gestaltning i Göteborg. Hun ga ut debutromanen Skabelon på Forlaget Oktober våren 2020.
Takk til Oktober for honorarstøtte.
Foto: Baard Henriksen
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 