Acqua alta / Caroline Ugelstad Elnæs

Toget krysser grensen til Italia gjennom Brennerpasset, det laveste fjellpasset over Alpenes hovedkam. Jeg har reist fra Norge for å begynne på en ny roman, krysset Europa ved hjelp av et nesten ubestemmelig antall regiontog, måttet løpe mellom de fleste bytter. Likevel lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort dette før – ikke å reise for å skrive, eller nesten miste et tog, men å benytte meg av en så langsom transportmetode. Jeg har fått det anbefalt utallige ganger. Du som er så redd for å fly, hvorfor ikke ta tog? Det er noe tilfredsstillende ved tog, som om man reiser slik mennesket egentlig skal reise, ikke med vinger, men i kontakt med bakken, mellom åkerlandskap, industri- og kulturlandskap, folketomme spøkelsesbyer i det fjerne.

Airbnb-leiligheten jeg har bestilt ligger i Canarregio, et rolig nabolag i Venezia med få turister. Jeg setter fra meg bagasjen og går ut igjen. Etter en lang og forvirrende tur gjennom byens mange smug og blindgater ender jeg opp ved Rialtobroen. Jeg går forbi en tigger, en ganske ung mann, som sitter på et gatehjørne med en hund og en kanin. Kaninen blir servert salatblader av betalende turister, mens slektninger og ektefeller fotograferer og ler. Vannet i kanalene slår innover brosteinen ved siden av dem. Acqua alta. Høyvann. Jeg har lest om det før jeg dro. Høyvann på opptil nitti centimeter over havnivå vil knapt påvirke livet i byen, men legger du til knappe femti centimeter til de nitti, vil en tredjedel av byen være under vann.

Jeg går videre, til Markusplassen, som vel er det eneste jeg husker av byen fra den ene gangen jeg var her som barn. Sollyset er i ferd med å forsvinne, og kirkens takmalerier framstår kun som dunkle antydninger av mennesker, dyr, hellige relikvier. Noen skikkelser er tydeligere, mens andre er så mørklagte at de får et ekstra slør av mystikk over seg. Kanskje poenget nettopp er å skyggelegge figurene, å få deg til å se på dem lenge nok til at du kan sverge på at de beveget seg i mørket . Det slår meg at jeg kanskje selv ville blitt religiøs om jeg så dette for noen hundre år siden.

Jeg mener å ha lest et sted at cori spezzati ble oppfunnet her i Markuskirken, altså vokalmusikk hvor ulike kor synger mot hverandre, en slags forløper til flerstemmighet. Fordi korbalkongene i basilikaen er plassert så langt fra hverandre, og ekkoet derfor blir så stort, ble komponister i Venezia i senrenessansen, spesielt Giovanni Gabrieli, inspirert av den forsinkede lyden, og laget en egen form for kormusikk som innebar at korene ikke sang unisont, men mot hverandre. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan dette høres ut, et polyfont, strukturert kaos blant alle de dunkle religiøse figurene.

Sammen med de andre turistene går jeg ned i krypten under basilikaen. I enden av en trapp blir vi møtt av en italiensk guide. Hun introduserer seg som Chiara og peker på en stripe langs mursteinsveggen under de lave hvelvene. Stripen markerer vannstanden under en av Venezias verste flommer. Saltvann er etsende, så for hver flom forsvinner stadig mer av bygningsstrukturen. I beste fall mister vi relikviene, sier hun, i verste fall kollapser hele bygget og kirken går i oppløsning.

Neste dag setter meg på en vaporetto (vannbuss), mot biennalen, og utstillingslokalene i Giardini og Arsenale. Den nordiske paviljongen er fylt av syntetiske koraller, isbreer, krystaller, tang og merkelige snakkende organismer. Et område av rommet er viet til et slags selvforsynt økosystem av sakkosekklignende klumper, ledninger og to tv-skjermer som viser en celleklumps monolog. Avslutningsvis, sier cellekumpen, med et titalls øyeepler trillende rundt kroppen:

Blood rushes, I open a book. Ursula K. Le Guin writes: The salt in the small bowl looks up at me with all its little glittering eyes and says: I am the dry sea. Your blood tastes of me.

Danmarks bidrag til årets biennale i Venezia er en poetisk science-fiction-kortfilm av Larissa Sansour. Den handler om hvordan vi bevarer nostalgi i tiden etter en økologisk krise. En stor mørk masse, utstilt i form av en ball i rommet ved siden av, har flommet innover verden og tvunget menneskene ned i underjordiske samfunn uten ekte sollys. Filmens eneste karakterer er en døende kvinne, og hennes datter, eller det vil si en klone av hennes datter. Denne datterklonen har levd hele sitt liv under bakken. Likevel har hun minner om et annet menneskets barndom, den døende kvinnens datter. Hun er et produkt av nostalgi, men den er ikke hennes egen. Det er samfunnets nostalgi som er lagret i henne. Hennes jobb er å bevare minner for en annen, som hun ikke er og aldri har vært, men likevel besitter fortiden til. Hun husker en gård, en grusvei, en åker, en eng, men har aldri sett det selv. Hun har aldri opplevd det å vokse opp i denne verdenen hun er skjebnebestemt til å gjenbefolke.

Morgenen etter våkner jeg tidlig for å rekke toget videre til Roma. Jeg pakker kofferten og sjekker værmeldingen. Regn, med fare for høyvann. De eneste skoene jeg har pakket er joggesko. Jeg drar den altfor tunge kofferten med meg i regnet gjennom brosteinsgatene. Jeg rekker ikke å være lettet over den overkommelige vannmengden i gatene i mer enn noen minutter før jeg runder et hjørne og får øye på en oversvømt kanal i enden av gata. Knehøyt vann slår innover brosteinene.

En italiensk guttegjeng stanser ved siden av meg. En av guttene tar av seg skoene og sokkene, bretter opp buksebeina. Etter tur tar han kameratene sine på ryggen og vasser gjennom vannet. Som om han blir manet fram av panikken min, dukker en gateselger opp. Han viser fram to neonoransje plastposer med såler. Nødgummistøvler. Jeg begynner å få dårlig tid. Toget går om et kvarter, og jeg ser meg motvillig nødt til å betale 25 euro for plastposene. Med de oransje nødgummistøvlene på beina haler jeg kofferten med meg over vannet, og klarer så vidt å bære den høyt nok til å ikke slepe den langs vannkanten.

Den første natten i Roma får jeg ikke sove. Jeg står opp utallige ganger, går hvileløst rundt i den nye airbnb-leiligheten. Omsider sovner jeg, for neste gang jeg åpner øynene står sollyset inn i soverommet gjennom en glippe i gardinene. Jeg låser opp telefonen. Etter tjue minutters døsig srcolling ender jeg opp på en norsk nettavis. Det står at Venezia i natt målte sin høyeste vannstand på over femti år. Vannstanden sto én meter og åttisju centimeter over normalen, det nest høyeste nivået noensinne målt. To mennesker er foreløpig rapportert omkommet. Én av dem døde av elektrosjokk da han forsøkte å komme seg ut av leiligheten sin. Venezias ordfører sier det er uklart hvor lang tid det vil ta før byen kan fungere som normalt igjen.

Jeg leser at lokalet der byrådet satt da de avviste en handlingsplan for å bekjempe klimaendringer ble oversvømt noen minutter etter avstemningen. Vannet fra kanalene fosset inn i krypten i Markuskirken. For første gang på femti år sto store deler av krypten fullstendig under vann. Jeg ser for meg vannet bryte gjennom murveggene, flomme utover gulvet i kirken, snart er hele basilikaen slukt av havet, lyden av cori spezzati under vann, renessansekoret blir stående som forsteinede marmorskulpturer, omringet av koraller og tang.  Jeg ser for meg Chiara, hvordan hun oppløses og blir til små sandkorn som virvles bortover langs kirkegulvet, hvordan alle innbyggerne i Venezia oppløses, at hele Venezia frosses fast i dette øyeblikket, et Pompeii uten lava og mennesker. Jeg forestiller meg historiene vi må fortelle videre, legenden om en biennale, myten om en kanalby, minnet om en arbeidsplass eller et barndomshjem. Jeg forestiller meg hvordan takmosaikkene i Markuskirken oppløses, fraktes av gårde med havstrømmene, hvordan små flak av gull jevnlig skylles opp på strender i Slovenia og Kroatia i flere tiår framover.

//

Caroline Ugelstad Elnæs (f. 1995) har gått på Forfatterstudiet i Bø, Skrivekunstakademiet i Hordaland og har en bachelor i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. Høsten 2019 utga hun sin debutroman Yoona på Kolon forlag. / FKA takker forlaget for honorarstøtten!

Foto: Lucas Ibanez-Fæhn.

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑