Frykten for dommedag ser ut til å ligge dypt i menneskene. De fleste tidsaldre har forestillinger om Katastrofen som før eller seinere vil inntreffe. Med den globaliserte populærkulturen fikk vi derfor noen fantastiske katastrofefilmer. Udøde smittebærere kunne for eksempel blandes med konspirasjoner drevet av veldig rike og mektige som egentlig var utenomjordiske og tilsettes en dæsj utblåsning fra Yellowstone. Jeg nøyt de filmene. Litt bekymringsfullt var det kanskje at det så ut til at flere og flere faktisk trodde på alt sammen, men jeg kunne le godt av flat earth-society og øglemenneske-konspiratorikerne også, jeg. Man har da humor.
Så kom pesten. Den hadde blitt en sjukt kjedelig film.
Inkubasjonstida er for lang, symptomene er langtekkelige, mortaliteten er relativt lav og til Kari Jaquessons store skuffelse ligger ingen døde i gatene. Butikkene hadde tid til å ansette nye folk og fylle på varelagrene før svenskehandel ble forbudt, bedriftene oppdaga at de faktisk ikke trengte folk på kontorene. Før konkursene kommer, har vi vent oss av med å gå på bar uansett, og vi husker ikke hvordan vi handler utenfor internett. Før vi oppdager hvor mange folk vi har mista kontakten med, har vi utvikla lett sosial angst og tenker at det sikkert er like greit.
Facebook er blitt den sosiale livlina vår, så vi skriver mindre og mindre om korona der. Det er for deprimerende å fylle feeden med raseriet over at de rikeste norske artistene får millionstøtte mens de fattigste kunstnerne ikke kan betale husleia. Eller med sinnet over at regjeringa fortsetter å øke sine egne lønninger, mens folk som blir permitterte mister dagpengene fordi regjeringa har stengt arbeidsplassene deres. Dessuten er vi egentlig verken sinte eller rasende, vi er redde. Vi hadde glemt hvordan virkelige klasseskiller ser ut. Vi trodde ikke at makta ville fortsette å meske seg med marsipankake og sjampanje når de maktesløse ikke lenger har brød. Lillehjernen fylles av angsten for å miste det lille vi har og sånt gir få likerklikk. Vi trenger kattebilder nå.
De eneste som holder koken er de troende. De har virkelig fått vann på mølla, det er ikke den konspirasjonsteori korona-pandemien ikke kan sees som bekreftelse på, visstnok. Og jeg ler ikke lenger. Jeg har blitt for ambivalent til det. Når folk som er oppegående nok til å ha en jobb tror den norske regjeringen er en del av et komplott som vil chippe alle innbyggerne i verden under dekke av covid-vaksine, så de kan fjernstyres av en babybloddrikkende elite, føler jeg på nederlaget på vegne av yrkesgruppa mi, grunnskolelærerne. Samtidig gir det jo ikke akkurat grunnlag for tillit at den samme regjeringa lurte oss alle til å gjennomføre den mest krevende, langvarige dugnaden i moderne historie våren 2020 for at de skulle kunne åpne grensene for underbetalt arbeidskraft fra EØS. De store bedriftene kunne ikke tape for mange penger – så vi andre var like langt hva smitte angår. Jeg skjønner jo at man kan bli sint nok til å miste gangsynet når man er akkurat oppegående nok til å ha en jobb, men ikke lenger har noen jobb å gå til. Spesielt vanskelig blir det kanskje hvis jobben lå i Arbeiderparti-styrte Oslo som Høyre-regjeringen nekter å hjelpe økonomisk. Er det konspiranoia som får meg til å tenke at Solberg er villig til å ofre hvor mange bartendere og kulturarbeidere som helst hvis de kan få Oslo til å fremstå som mislykka før valget i år?
.
Klimaendringene ligner jo enda mindre på en katastrofefilm enn pandemien. Det går jo ulidelig sakte, det er sjukt kjedelig. Nrk prøver å sprite opp det hele med livaktige fremtidsscenarier der vinteren er borte og det kommer hundreårsflom hvert år, men vi har overlevd stormer før, og om strendene i Vesterålen får badetemperatur er det ikke meg imot.
Og så er det det, da, at pandemien tross alt er en liten ting. Om vi ikke hadde satt inn et eneste tiltak hadde mange av oss dødd, men viruset truer jo ikke menneskeheten. Ikke sivilisasjonen heller. Det gjør derimot klimakatastrofen. Er det rart folk tyr til konspirasjoner for å forstå hvordan myndighetene kan sette i gang nedstenginger og heftige restriksjoner mot en skarve pandemi når de samtidig knapt gjør noe som helst for å forhindre den?
Klimaendringene ligner jo enda mindre på en katastrofefilm enn pandemien. Det går jo ulidelig sakte, det er sjukt kjedelig. Nrk prøver å sprite opp det hele med livaktige fremtidsscenarier der vinteren er borte og det kommer hundreårsflom hvert år, men vi har overlevd stormer før, og om strendene i Vesterålen får badetemperatur er det ikke meg imot. Rett nok står det noen korte linjer om at kostnadene for flom- og rassikring vil bli så store at det ikke gir mening å regne på det, og jeg skjønner jo at sånne utgifter ikke akkurat lover godt for helsevesenet og skolen, fritidsklubbene og sykehjemmene. Men dette er altså lenge til. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er høyst sannsynlig døde da, og det er lett å tenke at det er nettopp derfor de smører storkapital og industri med olje barna våre vil drukne i. Men hva får ekte mennesker til å ofre barn og barnebarn, alt som lever, planeten vår, for fire år i statsministerstolen? Er de kanskje øglemennesker, likevel?
Det gjør absolutt vondt i den tidligere nevnte lærersjela når så store deler av befolkninga ikke klarer å lære seg forskjellen mellom vær og klima. Men kanskje er det et sunnhetstegn at så mange mennesker har vondt for å tro at klimakrisa er reell så lenge myndighetene våre knapt løfter en finger for å redde oss fra den?
Slik er det rett nok alltid i katastrofefilmene også. Makta toer sine hender og mener at det slett ikke er noen fare, i alle fall ikke stor nok fare til at man kan risikere panikk i befolkningen. Men i filmene er det en helt, og selv om Greta Thunberg skal ha for forsøket finnes det akkurat nå ikke en skikkelig Bruce Willis på hele planeten akkurat. Det er liksom opp til deg og meg å finne ut om det egentlig lønner seg for miljøet å resirkulere plast som må vaskes først og om elbiler er bra eller helt forkastelig. Det er vi som må løfte sandsekker mot flommene og evakuere folk før stormfloa kommer. Og når den kommer er den ikke særlig nyhetsverdig, engang, ikke særlig større enn den som kom i fjor, eller to år før der. Det pleide å være ti år mellom dem, eller femti, men at de kommer så tett gjør det bare kjedelig å snakke om dem som det er av å snakke om korona. Vi er alle dritt lei.
Vi har ikke egentlig begynt. Likevel har vi for lengst begynt å venne oss til de nye realitetene. Før snøen er borte for godt, er det vokst opp en generasjon som ikke har lært å stå på ski. Før stormfloa kommer årlig, har kommunen fått en ordfører som ikke husker hvordan det var å ha et helsebudsjett større enn katastrofebudsjettet.
Dessuten er ser vi allerede at de samme reglene gjelder her som under pandemien. Tyskland skal få rein norsk kraft, så strømprisen må opp. Greit for meg som har ok økonomi og jordvarme i borettslaget, men tøft for barnefamiliene med to korona-permitterte voksne og et hus i de kaldere delene av landet. Oslo skal forby fossilbiler. Greit for meg som får lånt penger til en Tesla hvis jeg absolutt må, tøft for hjelpepleierne i Groruddalen. Fergetrafikken skal elektrifiseres. Greit for meg som bare bruker ferge på ferie, tøft for befolkninga på værutsatte øyer som ikke kan regne med at ferga vil klare å gå i vinterhalvåret. Og samtidig som jeg overraska må innse at jeg tilhører klimaoverklassen enn så lenge, veit jeg jo at det ikke trenger å vare. Jeg har mange under meg på den økonomiske rangstigen og de ryker først, men jeg har mange over meg også, og når som helst kan det bli min tur til å miste. Selvsagt er jeg villig til å gi avkall på luksus, men jeg vil jo gjerne ha et sted å bo og mat i magen, jeg også.
Like lite som det er greit å si høyt at man vil ofre livene til sjukehjemspasienter for å beholde jobben, kan man si at man vil ofre jorda for å betale husleia. Men fordi klimakrisa i motsetning til korona er ei ordentlig krise, er vi ikke bare redde for å havne på NAV, vi er redde for at det ikke lenger skal finnes noe NAV. Ingen sikkerhetsnett, ingen stat som stiller opp. Og det å gå verdens undergang i møte kald, tørst og sulten, skada uten råd til bandasjer eller smertestillende, med en unge på hver arm som knapt veier noe, for det eneste som er stort på dem er øynene og kanskje magen, er faktisk mer skremmende enn verdens undergang i seg selv. Jeg skjønner at folk velger å forveksle vær og klima. Jeg skjønner at man kan ty til konspirasjonsteorier der MDG-toppene får ukentlige doser babyblod av George Soros for å ødelegge Norge slik vi kjenner det. Det er i grunnen mindre skummelt enn realitetene klimaforskerne forteller om.
Hvis vi vil at folk skal bidra i kampen mot klimakrisa, er det viktigste vi gjør å gi folk trygghet for at arbeidet blir rettferdig fordelt. At folk må gi fra seg marsipankaka og sjampanjen før vi tar grovbrødet ut av hendene til noen. At de som ikke har noe å miste, ikke skal miste det lille de har.
De aller fleste politikerne våre både sier og gjør det stikk motsatte. Hvis vi lar olja ligge, får vi massiv arbeidsledighet, sier de, som om det er en naturlov at jobbene ligger i olja, som om borgerlønn ikke kan finnes. Hvis vi slutter å kjøpe bomull som har et karbonavtrykk på størrelse med Asia og som går i stykker etter to vask, eller klær som fyller havet med mikroplast, går økonomien til helvete. Og når en pandemi treffer oss, viser de i praksis hva det vil bety, folk mister jobben, mister trygda, mister huset. Stortinget bevilger seg selv høyere lønn og eierne av store bedrifter tar ut overskudd som før. Å hjelpe andre har vi i alle fall ikke råd til, barna i Moria må vi la dø der de er.
Hva slags mennesker lar barn dø? Hva slags politikere stenger ned livsverkene til utallige små grundere og pumper statsstøtte inn i Norwegian? Hva slags statsledere ser undergangen komme og skremmer folk til å holde stø kurs mot den gjennom å strupe stønadene, tillate sosial dumping og true med naken nød? Jeg mener, er ikke det enda mer absurd enn å drikke økologisk, smertefritt tappet spedbarnsblod i ny og ne? Kanskje jeg bare må gi det til konspirasjonsteoretikerne og klimafornekterne. Deres virkelighetsoppfatning er ikke mye mindre troverdig enn min, egentlig.
//
Guro Sibeko (f. 1975) er forfatter og SLAM!poet. Hun skriver for det meste skjønnlitteratur om sprø folk og politisk sakprosa og poesi. For øvrig prøver hun å redde verden.
Foto: Gyldendal
///
Med støtte fra Fritt Ord lanserer Klimaaksjonen temaserien DEMOKRATIOPPLØSNING, VOLD OG FEILINFORMASJON. De allerede voldsomme naturendringene gir seg også utslag i sterke mentale reaksjoner hos store grupper mennesker, også kjent som konspirasjonsteorier og dårlig fundert klimaskepsis. Når FNs klimapanel gjør fremskrivninger av klimaprognosene på samfunnsnivå, er fenomener som et svekket demokrati, kvinneundertrykkelse, borgerkrig, sykdomspandemier og sosial ustabilitet forlengst underveis, om vi f.eks. ser til USA, Midtøsten eller Øst-Europa. Sosial oppløsning og vold henger også sammen med desinformasjon og fake news, mens the establishment ikke evner å kommunisere med den fornektede angsten og desperate virketrangen som ofte ligger bak destruktive covid-demonstrasjoner og ville protester. Når menneskeheten risikerer matmangel, pandemier, oversvømmelser, branner og anarki – hvordan skal vi da forstå den mentale og fysiske risikoatferden til ulike grupperinger? Må forskere, samfunnsdebattanter og politikere bli smartere til å avkode kompensatorisk velgeratferd? Disse noe «ville» spørsmålene bare som eksempler på veien til tankefrihet.
/ Forfatternes klimaaksjon takker for støtten!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 