Legg drømmene dine på is / Tommy Olsson

Hva er verdifullt? Det kan være et relevant spørsmål i den paniske støyen og tanken om verden som et fengsel. Det er for så vidt et relevant spørsmål fra første til siste pust, men det var enklere å styre unna for et år siden. Gitt nok press utenfra, og/ eller innenfra; gir spørsmålet noen mening når så mange – meg selv inkludert – melder pass? Eller – sånn som er rutinen her avviser problemstillingen som noe jeg ikke kunne gitt mer faen i. Planeten har kvittet seg med langt mindre problematiske arter tidligere, og den kan kanskje ikke planlegge noe – men den har nerver og skjønner jo hva vi driver med. Planeten er jo ikke dum; den ser ikke Covid 19 som et problem, men heller en løsning. Spør du hva som er verdifullt vil du ikke få noe svar, men jeg tipper meitemark og insekter ligger langt over mennesket på listen over hva som er verdt å ta vare på.

Hva er verdifullt? Det vi blir enig om, vil jeg si, har en verdi. Svært sjeldent å erfare i noen avgjørende skala, og med kort holdbarhetsdato, men jeg vil si det har stor verdi å samle seg rundt en god idé. Eller, mye vanligere, en dårlig. Begge deler skaper bevegelse, og i en verden hvor alt er i stadig forandring – og, lets face it; sånn har det bestandig vært og sånn vil det bestandig være, med eller uten oss – er det nødvendig med bevegelse. Forestill deg livet som en uendelig loop, hvor de nøyaktig samme 24 timene blir gjentatt og ingen noensinne dør. Si noe som kunne være verre.

Men, hva er verdifullt da? Det vi har felles med planeten, vil jeg si. Eller, det planeten har som vi trenger. Mennesket har tross alt ikke en dritt planeten trenger, men vi er heller ikke en særlig homogen gjeng. Noen av oss lager hull i ozonlageret, og andre får etablert et frølager. Noen av oss er opptatt av det felles beste, andre mener at den som eier mest greier når hen dør vinner. 

Musikken er verdifull, men jeg tror ikke vi aner hvor verdifull. Spør du meg tror jeg den er langt viktigere enn litteratur og billedkunst. Men jeg vedder på at drømmer er langt viktigere, og at vi gjør den faktiske jobben vår her mens vi ligger og sover. Håp er ganske viktig og, selv om det igjen og igjen viser seg å være helt uten verdi eller funksjon. Jeg nærer et forsiktig håp om håp. Det er et immaterielt frø jeg lagt utenfor døren til frølagret på Svalbard, og som jeg prøver mest mulig å beskytte for min egen dessillusjon og pessimisme. Frølagret er det beste argumentet for håp jeg vet. 

Frølagret er også en drøm. Drømmen om at det faktisk vil være en jord å stikke disse frøene ned i, den dagen det eventuelt, og heller sannsynlig, blir nødvendig. Logikken minner – i hvert fall litt – om praksisen med å kryonisere en avdød riking (det koster alt for mye for levende fattigluser) for å bli liggende på vent, til vitenskapen finner en måte å vekke opp vedkommende. Udødelighet i praksis altså. Det skal være billigere å bare kryonisere hodet, for dem som ikke har råd til full pakke. Vet dere, jeg ville gitt alt jeg har og dødd her og nå, hvis det var nødvendig, for ikke å ende opp som et udødelig hode – nødt til å tenke på den dritten her inn i uendeligheten. For ordens skyld: det er den svært langsiktige planleggingen, og muligheten for hva som kan komme til å skje, som er den eneste likheten mellom disse eksemplene på god og dårlig idé.

Hva gjør man med det som er verdifullt? Man beskytter det mest mulig. For eksempel gjennom å plassere det utenfor rekkevidde. Det er en ting å komme seg til Svalbard. En annen å skulle orientere seg ut av Longyearbyen. Svalbard globale frøhvelv ligger langs veien som passerer Gruve 3, så det skal ikke mer til en enn taxi, men så da? Skal du bare stå der i snøstormen og vente på å bli tatt av en isbjørn, og se baklysene til drosjen forsvinne i det fjerne? Oppdage at mobiltelefonen er tom for batteri, tenke på det som var, og presse seg mot veggen? Jeg vurderer den type ting daglig, men jeg kjenner Svalbard. Det er for vanskelig å tenne en røyk utendørs. Det måtte bli i sommerhalvåret i så fall. Komme seg inn i frølagret? Nei, jeg har ingen business der. Jeg har egen sæd, og har til dels brukt den godt. Det vil ikke vokse opp en ny kunstkritiker av marken på den måten. 

Man må beskytte det som er verdifullt. Man må beskytte drømmene. Og i det samfunn som forhåpentligvis tar form etter dette, vil man ta bedre vare også på drømmerne.

/// Takket være støtte fra Bergesenstiftelsen og Fritt Ord kan Forfatternes klimaaksjon publisere denne artikkelen i vår kunstspalte Billedlig talt.

// Fotografiene er hentet fra Frølagerets hjemmeside og Wikipedia.