Klimaforfalskerne / Mímir Kristjánsson

Klimafornektelse er ikke et problem i Norge. De som ødelegger verdens klima, de tror på klimaendringene.

Noen uker før verden stengte ned på grunn av koronapandemien, ble det politiske Norge kjent med den hittil ukjente askøyværingen Knut Amundsen. I løpet av to uker hadde han samlet over 100 000 medlemmer i Facebook-gruppa «Folkeaksjonen mot klimahysteriet».

Amundsen og hans Facebook-gruppe utløste et voldsomt hysteri i det norsk debattklimaet. Hovedpersonen selv fikk gjeste NRKs Politisk Kvarter, der han møtte klimaminister Sveinung Rotevatn i debatt. En motgruppe, «Folkeaksjonen mot folkekasjonen mot klimahysteriet», ble etablert, og nådde også raskt 100 000 medlemmer. Etter kort tid ble også Medie-Norges viktigste politiske kontrollorgan, nettsiden Faktisk.no, satt i sving med å kartlegge hvem det egentlig var som deltok i «Folkeaksjonen mot klimahysteriet». Og i tråd med alle fordommer som Faktisk-redaksjonen satt med på forhånd, viste deres grundige undersøkelser at flere av medlemmene i gruppa også var kritiske til innvandring, islam, vaksiner og barnevernet. Huttemegtu!

Det tok ikke lang tid før Knut Amundsen forsvant ut av offentligheten igjen, selv om gruppa hans i skrivende stund fremdeles har over 165 000 medlemmer. Men sjokket over at noen ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, er et veletablert ritual i det politiske ordskiftet, i samme stil som de årlige kulturkrigene rundt hva slags julesalmer det egentlig skal være lov å synge i skolen. Med ujevne mellomrom bringer for eksempel norske medier undersøkelser som viser én av ti nordmenn ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. I en global kontekst er dette flere enn vanlig, og det er ingen tvil om at nyhetene er ment til å sjokkere oss. Ti prosent? Er det virkelig så mange av dem?

Nyheten om at 1 av 10 ikke tror på klimaendringer kunne med andre ord like gjerne vært vinkla som gladnyhet […]

Det er nærmest tatt for gitt at det er svært alvorlig når noen få mennesker ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Men vi spør stille oss spørsmål om det egentlig gjør så mye at en liten minoritet avviser slike sammenhenger. Tallene viser at 83 prosent sier seg enig i at klimaendringer er helt eller delvis menneskeskapte. Det er med andre ord et overveldende flertall av nordmenn som er enige med den vitenskapelige konsensusen rundt klimaendringer. Nyheten om at 1 av 10 ikke tror på klimaendringer kunne med andre ord like gjerne vært vinkla som gladnyhet: Så og si alle er enige om at vi har menneskeskapte klimaendringer, og et stort flertall mener også dette er et problem vi bør løse.

Det er heller ikke helt enkelt å bli klok på hva som er det underliggende «måltallet» for klimaskepsis. Et det rett og slett null? Hvordan ser man i så fall at det skal gå til? Vi bor i et demokrati der meningene spriker om det meste. Det finnes ikke ett eneste standpunkt som har støtte fra 100 prosent av befolkningen, uavhengig av hvor godt vitenskapelig fundert det måtte være. Det er heller ikke gitt at det verken er ønskelig eller mulig å få hele befolkningen samstemt i viktige samfunnsspørsmål.

Når 83 prosent er enige om at klimaendringer er menneskeskapte, skulle kampen mot klimafornektelse egentlig vært vunnet i folket for lengst. Det er allerede mer enn stort nok flertall i befolkningen til å gjennomføre en ambisiøs klimapolitikk, dersom noe slikt hadde blitt tilbudt velgerne av de som stiller til valg.

Men også i det politiske Norge foregår en fetisjering av fenomenet klimafornektelse. Jevnlig ber avisene oss om å bli sjokkert over at ulike Frp-politikere har delt sine tanker om menneskeskapte klimaendringer på sosiale medier. Nylig ble det for eksempel slått stort opp at Stortingets visepresident Morten Wold (Frp) hadde skrevet på Facebook at «27,5 kuldegrader i Hemsedal ikke passer inn i klimafantastenes skremmebilde». Både klimaforskere og politikere fra De Grønne og AUF spilte rollen som sterkt bekymra. Slikt passer seg ikke å skrive for et medlem av Stortingets presidentskap. Lignende oppslag har vi fått presentert ved en rekke anledninger tidligere. Da Sylvi Listhaug for en kort stund ble utnevnt til olje- og energiminister, gravde VG fram gamle sitater som kunne brukes til å så tvil om hvorvidt hun mente klimaendringer var menneskeskapte. Hva slags betydning dette skulle ha for oljepolitikken som ble ført, var høyst uklart. Listhaugs forgjenger Kjell Børge Freiberg – også han fra Frp – var ikke akkurat noen skolestreiker for klima.

Tilsvarende har det vært brukt som argument mot de såkalt «anstendige» partiene på høyresida (Høyre, KrF og Venstre) at de ikke bør regjere med et parti der enkelte politikere og tillitsvalgte bedriver offentlig klimafornektelse (Frp). Det trekkes opp et skarpt skille mellom de store flertallet av oss som «tror», og en liten minoritet av «ikke-troende», som dermed ikke hører hjemme i det gode politiske selskap.  Men et slikt skille mellom klimatroende og klimaskeptikere hjelper oss lite dersom man skal forstå hvor det butter mot i kampen for å kutte norske utslipp.

Det avgjørende skillet i norsk klimapolitikk går ikke mellom Morten Wold på hytta i Hemsedal og Sveinung Rotevatn i klimadepartementet. Tvert imot styrer Morten Wold og Sveinung Rotevatn Norge på samme politiske plattform, vedtatt i fellesskap av Høyre, Frp, Venstre og KrF på Granavolden. I denne plattformen er det ingen som helst tvil om at klimaendringene er menneskeskapte, og at regjeringen har ansvar for å kutte utslippene. Samtidig vil mange være enige at denne plattformen er helt utilstrekkelig når det gjelder å kutte norske utslipp raskt nok. Spørsmålet en må stille seg, er hvor mye det egentlig har å si at stortingsflertallet har trosbekjennelsene i orden når utslippene nesten ikke går ned i det hele tatt?

Linjene i norsk klima-, olje- og samferdselspolitikk har ligget ganske fast de siste årene. De fire største partiene Ap, Høyre, Frp og Senterpartiet er i det store og det hele ganske enige. Det er de helt uavhengig av hvor mange av deres politikere som måtte tro på klimaendringer eller ikke. For politikere som vegrer seg for store utslippskutt, men som samtidig ønsker å framstå grønne i øynene til unge og liberale velgere i byene, passer det perfekt å slå på den retoriske stortrommen mot klimafornektelse på Facebook. Og for en politiker som Frps Morten Wold, som har all interesse av å skru opp varmen i kulturkrigen rundt klimaspørsmålet, kan det gi tilsvarende stor gevinst å diskutere hyttetemperaturer på Hemsedal. Det er i grunnen vinn-vinn, for alle utenom klimaet.

Det er ikke den lille gruppe på ti prosent klimafornektere, eller de som gir Morten Wold en tommel opp på Facebook, som er i ferd med å koke kloden.

Dersom vi skjærer gjennom all støyen, vil det åpenbare at vi har hatt et annet og ganske mye større problem enn klimafornektelse i norsk politikk. Dagens kurs, som dersom den fortsetter er utålelig for verdens klima og kan medføre svært alvorlige konsekvenser for hundrevis av millioner av mennesker jorda rundt, er ikke lagt av klimafornektere. Det er ikke klimafornektere som åpner oljefelt i Norge, eller som går inn for en tredje rullebane på Gardermoen. Knut Amundsen fra Askøy og hans glade Facebook-flokk er ikke ansvarlige for at det knapt har vært togutbygginger mellom de store byene i Sør-Norge på mange tiår. Det er ikke den lille gruppe på ti prosent klimafornektere, eller de som gir Morten Wold en tommel opp på Facebook, som er i ferd med å koke kloden. Det er det tvert imot kunnskapsrike norske politikere som gjør, politikere som mer enn gjerne forteller til all verden at de ikke bare tror på menneskeskapte klimaendringer, men også at klima er «vår tids viktigste sak». Politikere som uten omsvøp legger ansiktene sine i bekymra folder på internasjonale klimakonferanser, og gjerne poserer på bilder med tidsriktig bærekraftsnål fra FN.

Det er ikke klimafornektere, men klimaforfalskere som er den største trusselen mot at Norge raskt skal kunne kutte sine utslipp de neste tiårene. Sannheten er at de som ødelegger kloden, faktisk tror på klimaendringene.

/

Mímir Kristjánsson (f. 1986) er stortingskandidat for Rødt og forfatter. Han har skrevet bøker som «Hva ville Gerhardsen gjort?» og «Mamma er trygda». 

Foto: Ihne Pedersen.

//


DEMOKRATIOPPLØSNING, VOLD OG FEILINFORMASJON. De allerede voldsomme naturendringene gir seg også utslag i sterke mentale reaksjoner hos store grupper mennesker, også kjent som konspirasjonsteorier og dårlig fundert klimaskepsis. Når FNs klimapanel gjør fremskrivninger av klimaprognosene på samfunnsnivå, er fenomener som et svekket demokrati, kvinneundertrykkelse, borgerkrig, sykdomspandemier og sosial ustabilitet forlengst underveis. Sosial oppløsning og vold henger også sammen med desinformasjon og fake news, mens det etablerte og elitene ikke evner å kommunisere med  den fornektede angsten og desparate virketrangen som ofte ligger bak destruktive covid-demonstrasjoner og høylydte protester? Når menneskeheten risikerer verdensomspennende arbeidsløshet, matmangel, pandemier, oversvømmelser, branner og anarki – hvordan skal vi da forstå den mentale og fysiske risikoatferden til ulike grupperinger? Må forskere, samfunnsdebattanter og politikere bli smartere til å avkode kompensatorisk velgeratferd? Hva innebærer den mentale tilstanden av mistenkeliggjøring og konspirasjonsteorier for alminnelig folkehelse? Disse noe «ville” spørsmålene bare som eksempler på veien til tankefrihet.

SERIEN REALISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD. KLIMAAKSJONEN TAKKER!

This image has an empty alt attribute; its file name is fritt-ord-logo-200p72dpi.jpg

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑