Svigerfar har kjøpt generator. Honda. En slags stor rød påhengsmotor med bensinlokk og start-snor. Den står på fire små hjul, og når man drar den i gang driver den ikke en propell, men et lite panel med uttak for ulike strømstikk.
– Jeg trodde alle sånne var utsolgt nå, og umulige å få tak i, sier min svigersøster.
Det mumles bort. Noen kjenner noen som kjenner noen, og det viktige er at vi nå vil kunne ha strøm, dersom strømnettet skulle bli ødelagt her også.
Vi er langt unna de store brannene, men det er varmt og tørt her og. Alt kan skje. Her ute på bygda i Queensland ser vi ikke en gang røyken fra storbrannene som herjer lenger sør, slik de gjør fra Brisbane. Men vi ser den store TV-en i stua, som står på dagen lang med direkte nyhetssendinger. Bilder av hele lokalsamfunn som samles på strender og venter på å bli evakuert av krigsskip, intervjuer med dem som har flyktet fra hjemmene sine, dramatiske mobilopptak av flammenes herjinger, montasjer med trist musikk og bilder av skadede dyr i utbrente ødemarker hvor det fortsatt ryker fra bakken.
Brannen er alltid et annet sted enn her, helt til den ikke er det. Hvis vi kjører veien ned mot Gladstone må man gjennom et stort område som brant for bare noen uker siden. Ingen av trærne har greiner eller blader lenger. Sotete, maltrakterte stammer er alt som står igjen.
Dersom det begynner å brenne i nærheten, og en eller annen transformator brenner opp slik at vi mister strømmen, så er planen altså å helle bensin ned i påhengsmotoren og starte enda en liten brann. Det er jo ironisk, på samme måte som det er ironisk at luftkjølingsanleggene er noe av det som trekker mest strøm, slik at vi altså skal starte brann for å kunne kjøle oss ned. Egentlig gjør vi det allerede, ettersom det meste av strømmen her kommer fra kullkraftverk. Men jeg unnlater å påpeke ironien. Jeg har jo selv flydd hit ned og dermed blitt ansvarlig for like store klimagassutslipp som en gjennomsnittlig innbygger i et fattig land blir på et helt år. Det har ikke noe med saken å gjøre, men kanskje har det det likevel. Alle de kontrollerte brannene i små og store forbrenningsmotorer rundt omkring i over hundre år, som til sammen har gjort atmosfæren varmere og økt faren for ekstremvær og skogbranner – hvem har ansvaret for dem? Hvem har ansvaret for summen av millioner av små branner startet av millioner av ulike mennesker for millioner av ulike grunner?
Når man er på juleferie i et land som herjes av ukontrollerte branner føles det ikke så tungt lenger at skisesongen hjemme blir kortere, og at vi får våtere somre som konsekvens av klimaendringene. Det er tross alt bedre enn å bo et sted som er blitt så varmt at det regelrett tar fyr. Eller har det ikke alltid brent her? Er dette egentlig en ny utvikling? Og i så fall, skyldes den virkelig klimaendringer? Og er de i så fall menneskeskapte?
*
Nesten like skremmende som brannene i seg selv, er at situasjonen i Australia vinteren 2019/2020 umiddelbart førte til kulturkrig. Vel så lettantennelig som eucalyptustrær er nemlig konflikten mellom det man for enkelhets skyld kan kalle «progressive» og «konservative» – mellom dem som mener at man skal si «we acknowledge the traditional owners of this land» før offentlige tilstelninger, og dem som synes at det er grunnleggende galt. Mange av ingrediensene i konflikten er altså unike for Australia, men dette er en variant av en stadig voksende konflikt som finnes i alle vestlige land nå. Konflikten inkluderer spørsmål om innvandring, mangfold og kjønnsidentitet, og striden om hvorvidt man skal «tro» på klimaendringer hører også med, særlig i Australia. Det hele er så pass forutsigbart at nyheten om brannene knapt hadde kommet ut, før en voldsom kampanje mot en eventuell bruk av brannene som bevis på at klimaendringer, allerede var i gang.
Frontene er nok steilere i Australia enn i Norge, men det er mye som tyder på at vi er på vei i samme retning.
De som så klimaendringene som årsak til brannene, ble raskt stemplet av visestatsminister Michael McCormack som «woke capital city greenies». «Inner city lunatics» var et annet begrep han benyttet. Forsøket på å samle de mange motsetningene i kulturkrigen til å handle om noe så enkelt og konkret som geografi var effektivt. Alle vi som var på juleferie i huset på landsbygda, bodde til vanlig i storbyer. Vi så på klimafornektelse som nettopp en slags avvisning av rasjonalitet og vitenskap, men blant kvegbønder og pickup-biler var det plutselig vi miljøbevisste byboere som var representanter for det virkelighetsfjerne.
Alle Australias seks delstater har både storbyer med skyskrapere og enorme landområder med spredt bebyggelse, og dermed fører konflikten til at landet krakelerer i tusen knas, mer enn det splittes i to deler. Splittelsen går på tvers av landet og på tvers av regioner. I realiteten går den også på tvers av byer og lokalsamfunn, ettersom mange av de konservative stemmene som fyrer opp under by-hatet selvsagt bor i byer og mange som bor på bygda også er miljøvernere.
Fra vårt tilholdssted på vestkysten, er det for eksempel over 4000 kilometer. Lenger enn fra Oslo til Sahara. Det er nesten 3000 kilometer til Darwin i nord og 2000 til Adelaide i sør. Men den Murdoch-eide avisa «The Australian» leses over hele landet, og hver morgen ligger den innpakket i plast på toppen av søppelkassene utenfor huset der vi bor.
I siste instans går splittelsen også tvers igjennom familier.
*
Da brannene nettopp var blitt en nyhet ble det gitt mye oppmerksomhet til en teori om at brannene skyldtes pyromaner. Denne teorien ble aldri helt forlatt, men den ble etter hvert fortrengt av en ny historie. Plutselig dukket begrepet «fuel load» opp, altså mengden brennbart materiale i ulike skogområder, og «hazard reduction burns» – kontrollerte branner for å redusere faren for ukontrollerte storbranner. En ny fortelling tok form, så perfekt at det nesten ikke var til å tro: Brannene skyldtes ikke klimaendringer, men nye restriksjoner på gjennomføring av kontrollerte branner, presset igjennom av uvitende miljøvernere. Det var «the greenies» selv som hadde skylda! I sin totale by-ignoranse og ønske om å verne alle blader og busker hadde disse farlige bedreviterne sørget for å forby kontrollerte branner. Slik hadde man fått alt for høy «fuel load» når den naturlige brannsesongen begynte. Denne varte kanskje litt lenger enn vanlig, men brannene ville ikke ha fått så katastrofale konsekvenser om det ikke hadde vært for handlingene til de samme ignorante kaffe latte-hippiene som hevdet at brannene skyldes klimaendringer. Toppen av det hele var da Australias ofte åpent rasistiske høyreside begynte å trekke fram aboriginske stemmer til støtte for sin sak. «Det har alltid brent i Australia», var omkvedet, i hundretusener av år, og måten mennesker kan bo på et slikt sted er ved å drive sine egne, kontrollerte branner.
Klimaendringer finnes ikke, sier de, men når det blir for åpenbart at de faktisk finnes så er de i hvert fall ikke menneskeskapte.
Slik gikk det til at jeg fant meg selv som deltaker i nokså hissige diskusjoner om det grønne partiets innflytelse på australsk politikk, skogbrannsesongens lengde, arealregulering i den australske utmarka, «fuel load» og «hazard reduction burns». Diskusjoner jeg helt åpenbart ikke hadde forutsetninger for å delta i med bastante meninger. Likevel gjorde jeg det, det føltes viktig, samtidig som jeg jo sikkert mener at klimaspørsmålet nettopp ikke handler om følelser og identitet, men kunnskap og fakta.
*
Nettopp i dette ligger kanskje det største problemet med at klimaspørsmålet har blitt en del av kulturkrig og verdikamp. Klimaskepsisen har ofte sitt utspring i fossilselskaper som i flere tiår har finansiert spredning av tvil og usikkerhet om klimaendringer for å beskytte sine forretningsinteresser, men med koblingen til kulturkrigen lever den også sitt eget liv i et splittet samfunn. Frontene blir stadig hardere, motstanderne er «raving lunatics». Klimafornektere virker å kunne kjøpe enhver teori om hva som foregår med klimaet så lenge den på et eller annet vis sier at de andre tar feil. Klimaendringer finnes ikke, sier de, men når det blir for åpenbart at de faktisk finnes så er de i hvert fall ikke menneskeskapte. Når dette også blir vanskelig å hevde så skyldes de menneskeskapte klimaendringene uansett ikke kapitalismen eller fossile brennstoffer, men selve menneskehetens ekspansjon og generelle tankeløshet. Plutselig anerkjenner klimafornektere brede analyser av økologisk kollaps, fordi de viser at klimagassutslipp bare er én del av det store bildet, og at motstanderne derfor likevel har tatt feil hele tida.
Det er vanskelig å se hvordan vi skal komme videre herfra, for de av oss som tror på klimaendringer ender ubønnhørlig med å gjøre det samme. Vi kaster oss over enhver nyhet som ser ut til å bekrefte det vi allerede tror på.
Ett spørsmål er hvordan vi unngår at folk fores med propaganda og feilinformasjon på internett. Et helt annet, og enda vanskeligere spørsmål, er hvordan vi kan være sikre på at de ikke har litt rett.
*
Fotnote: Ett år senere lever fortsatt fortellingene om at miljøvernere egentlig hadde skyld i skogbrannene i beste velgående på internett. Partiet The Greens har gjort sitt beste for å avlive myten om at de skulle være motstandere av kontrollerte branner, noe de sier tydelig at de ikke er, Fortellingen er delvis blitt oppdatert til å handle om at «green ideology» ligger bak brannene og ikke partiet i seg selv. Samtidig viser en vitenskapelig rapport fra World Weather Attribution Consortium at høyere temperaturer på grunn av klimaendringer var en medvirkende årsak til brannene, og at det utgjorde cirka 30 prosent av et komplekst årsaksbilde.
/
Ola Innset (f. 1985) har skrevet fem bøker, blant dem romanene Firenze (2018) og Lisboa (2013), samt sakprosautgivelsen Markedsvendingen (2020). Fra april 2021 er han medredaktør av Vinduet.
//
DEMOKRATIOPPLØSNING, VOLD OG FEILINFORMASJON. De allerede voldsomme naturendringene gir seg også utslag i sterke mentale reaksjoner hos store grupper mennesker, også kjent som konspirasjonsteorier og dårlig fundert klimaskepsis. Når FNs klimapanel gjør fremskrivninger av klimaprognosene på samfunnsnivå, er fenomener som et svekket demokrati, kvinneundertrykkelse, borgerkrig, sykdomspandemier og sosial ustabilitet forlengst en underveis. Sosial oppløsning og vold henger også sammen med desinformasjon og fake news, mens det etablerte og elitene ikke evner å kommunisere med den fornektede angsten og desparate virketrangen som ofte ligger bak destruktive covid-demonstrasjoner og høylydte protester? Når menneskeheten risikerer verdensomspennende arbeidsløshet, matmangel, pandemier, oversvømmelser, branner og anarki – hvordan skal vi da forstå den mentale og fysiske risikoatferden til ulike grupperinger? Må forskere, samfunnsdebattanter og politikere bli smartere til å avkode kompensatorisk velgeratferd? Hva innebærer den mentale tilstanden av mistenkeliggjøring og konspirasjonsteorier for alminnelig folkehelse? Disse noe «ville» spørsmålene bare som eksempler på veien til tankefrihet.
SERIEN REALISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD. KLIMAAKSJONEN TAKKER!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 