«Det handlar ikkje lenger om å stoppe klimaendringane. Det handlar om å lære å overleve i ei verd som har kollapsa.»
…..Orda blir uttala av Javier, ein ung spanjol med flammen frå bålet reflektert i dei mørke auga. Sjølv har han lagt bak seg ei karriere som programmerar, fordi den, stikk i strid med kva media og ekspertar hevdar, ikkje er behov for i framtida. Rundt bålet nikkast det alvorleg. Det er den årlege konferansen til Global Ecovillage Network i 2017, og er det ein ting dei alle verkar einige om, så er det dette: Framtidsmennesket må kunne byggje hus, sanke mat i skogen, og overleve på lite.
…..Eg bit meg i leppa. I løpet av halvåret eg studerte økolandsbyar, har høyrte eg mange liknande utsegn. Framleis synest eg dei høyrest vel konspirasjonsteoretiske ut. Korleis foreslår desse folka at vi skal leve godt i ei verd som har kollapsa?

Denne tale holdt jeg til en demonstration ude på Amager Fælled den 11. marts 2021 i kampen for at standse opførelsen af et stort byggeri. Lærkesletten på Amager Fælled var et fredet område, som man har affredet igen, da man for at finansiere den gæld som Københavns kommune har akkumuleret i forbindelse med metrobyggeriet, vil bygge en ny by – Fælledby. Lærkesletten er det eneste sted i København, hvor lærken yngler og bygger rede. Desuden bor den truede og fredede art, stor vandsalamander ude på sletten. En art som ifølge EU-habitatdirektivet ikke må fanges, slås ihjel eller forstyrres med vilje, og dens levesteder må ikke beskadiges eller ødelægges.

Dette er et forsvar for stor vandsalamander og for alt liv på jorden

Tror dere ikke på demokratiet? spurte journalisten i Østlandets Blad på høyttaler over telefon. 

Jeg befant meg i et oppholdsrom på en skole i Vevring, like ved Førdefjorden. Året var 2016, ute var det vinter. Jeg og en gruppe andre aktivister hadde nettopp brukt dagen på å lenke oss til en boremaskin på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte mot at fjorden skulle bli en avfallsplass for gruvedrift, og nå ville journalisten fra hjemtraktene lage en sak om dette med meg og min med-østlending. 

Folk flest er idioter, svarte jeg journalisten uten å tenke meg om, og viste antagelig dermed samme holdning til (den falske dikotomien) menneske versus natur som økologistudentene til Robin Wall Kimmerer, slik hun beskriver dem i Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants.

Under en forelesning gir botanikkprofessor Kimmerer studentene sine et spørreskjema hvor de blant annet blir bedt om å rangere kunnskapen de har om den negative påvirkningen mellom menneskene og menneskenes miljø. Godt skolerte i bevaringsbiologi som de er, svarer så godt som alle at de er svært sikre på at menneske og miljø er en dårlig kombinasjon. Senere i undersøkelsen er det kunnskapen om de positive forbindelsene mellom menneskene og miljøet som skal rangeres, og det viser seg at de fleste rangerer kunnskapen sin lik null.

Babyen vil ikke sove. Er det den femte natta? Sjette? Den trykkende varmen har i løpet av dagen sneket seg inn på soverommet. Flere timer etter midnatt varmer den fortsatt opp den seks måneder gamle kroppen i armene mine. Det myke, røde kinnet kleber seg svett til overarmen, mens vidåpne øyne kikker opp på meg.

Dag etter dag med nye varmerekorder. Natt etter natt med bare noen få timers oppstykket søvn for mor eller far. Sommeren 2018 har vært ekstrem i Sør-Norge. Gresset vokser ikke, og bøndene planlegger nødslakt. Enda verre står det til i andre deler av verden. California opplever sine foreløpig verste skogbranner noensinne. 85 mennesker er omkommet og over 18.000 bygninger forsvunnet i flammene.

En baby som ikke vil sove er ingen katastrofe. Det er langt fra søvnløshet til å miste dyr, hus og hjem. Men å vogge den varme lille bylten gjennom natta er likevel å kjenne på kroppen – på ryggen, armene, i beina og hodet – hvordan klimaendringene virkelig «forandrer alt», slik Naomi Klein har formulert det. Og samtidig innse at forandringene kan komme snikende på helt andre måter enn vi har sett for oss.

AV ERLAND KIØSTERUD /

Onsdag 21. september 2020 demonstrerte vel hundre borgere utenfor Olje- og energidepartementet og i krysset Frederiks gate-Karl Johans gate mot den norske statens opphenting av olje og gass.

Demonstrantene nøyde seg ikke med å protestere, de benyttet seg av sivil ulydighet og blokkerte inngangen til Olje og energidepartementet. De satte seg ned og hindret trafikken i veikrysset på nedsiden av Slottet.

De ville si klart og tydelig ifra at den norske statens olje- og gassopphenting gjør ubotelig skade på naturen — vårt felles livsmiljø. De protesterte på vegne av kommende generasjoner, på vegne av dine og mine barn og barnebarn. Og de demonstrerte på vegne av den sårbare naturen.