Menneskenes gave / Kathleen Rani Hagen

Tror dere ikke på demokratiet? spurte journalisten i Østlandets Blad på høyttaler over telefon. 

Jeg befant meg i et oppholdsrom på en skole i Vevring, like ved Førdefjorden. Året var 2016, ute var det vinter. Jeg og en gruppe andre aktivister hadde nettopp brukt dagen på å lenke oss til en boremaskin på toppen av Engebøfjellet. Vi aksjonerte mot at fjorden skulle bli en avfallsplass for gruvedrift, og nå ville journalisten fra hjemtraktene lage en sak om dette med meg og min med-østlending. 

Folk flest er idioter, svarte jeg journalisten uten å tenke meg om, og viste antagelig dermed samme holdning til (den falske dikotomien) menneske versus natur som økologistudentene til Robin Wall Kimmerer, slik hun beskriver dem i Braiding Sweetgrass: Indigenous Wisdom, Scientific Knowledge and the Teachings of Plants.

Under en forelesning gir botanikkprofessor Kimmerer studentene sine et spørreskjema hvor de blant annet blir bedt om å rangere kunnskapen de har om den negative påvirkningen mellom menneskene og menneskenes miljø. Godt skolerte i bevaringsbiologi som de er, svarer så godt som alle at de er svært sikre på at menneske og miljø er en dårlig kombinasjon. Senere i undersøkelsen er det kunnskapen om de positive forbindelsene mellom menneskene og miljøet som skal rangeres, og det viser seg at de fleste rangerer kunnskapen sin lik null.

Kimmerer lurer på om responsen er et resultat av alle de negative interaksjonene studentene daglig kommer borti. Den forurensede jorden og det industrielle landbruket som omgir studentene, gjør dem ute av stand til å se at det finnes positive samspill mellom mennesker og ikke-menneskelig natur. «As the land becomes impoverished, so too does the scope of their vision,” skriver Kimmerer, og kanskje var det slik synet mitt hadde blitt svekket over tid der jeg svarte journalisten på linja fra Østlandet.

Min med-aktivist fra Østlandet, som snakket i telefonen sammen med meg, svarte mer diplomatisk: At folkets vilje er å bevare fjorden, men at det er for mye å forvente at alle stemmeberettigede setter seg inn i hver eneste sak som er under de folkevalgtes ansvar. Vi betror de folkevalgte sakene, og må dermed kunne stole på at de gjør det rette. Når de likevel ikke gjør det, må vi sivile si i fra. 

.

*

Tidlig om morgenene spiste aktivistene frokost hjemme i husene til lokalbefolkningen. Jeg pusset tennene på badet til en familie av lokale støttespillere, mens noen meldte om at vinden ville blåse kraftigere i dag enn i går. Ullundertøy og kjeledresser ble utdelt. Ingen skulle opp på fjellet uten nok klær. Vi trakk plastposer over raggsokkene. Sålen på den ene skoen min var begynt å gå i stykker, langsomt falt delene fra hverandre. Jeg hadde arvet skoene fra min bror, og de var egentlig litt for store, men de var varme. I lenker på toppen av Engebøfjellet var jeg glad for at skoene kunne romme et par ullsokker til.

Mens vi ventet på politiet, så vi havørnene. De majestetiske rovfuglene – Nord-Europas største – sirklet over fjorden. I fjorden svømte torsk, villaks, ål, blålanger og pigghåer. Den sistnevnte er en av Norges ni haiarter. Pigghåen er lang og slank, rødlista, og er iblant å finne som mat i frysedisken etter å ha havnet i garnet som bifangst. I fjorden kan pigghåen svømme rundt i stimer på opptil flere tusen individer. I bunnen av fjorden bølget korallene og elvemuslingene så vidt i vannstrømmene. Ved fjordbredden levde oterne. Hva ville skje med leveområdet og matfatet til alle disse dyrene om vi lot fjorden bli en avfallsplass? Hvis profitt fra gruvedrift fikk telle som viktigere enn de som levde i og av fjorden? Fiskerne inkludert. 

I Braiding Sweetgrass skriver Kimmerer om hvordan vårt forhold til objekter avhenger av om vi har ervervet dem som gave eller som salgsvare. Som eksempler bruker Kimmerer ullsokker og markjordbær. Det er forskjell på hvordan en behandler et par hjemmestrikkede ullsokker fra bestemor og et par ullsokker en kjøper på butikken. En gave skaper et forhold mellom giver og mottager som varer lenge etter at giveren har overrakt gaven. Mottageren tar imot gaven, takker, tar vare på ullsokkene og bruker dem (selv om en ikke nødvendigvis liker fargen eller mønsteret). Mottageren tenker på giveren når hen bruker sokkene, og vier (ofte) tid og omsorg til å gi giveren en gave tilbake ved en senere anledning. Kjøper man derimot et par sokker fra en klesbutikk, er forholdet over så straks transaksjonen av penger er gjort. Kjøperen kan gjør hva en vil med sokkene. En skylder ikke selgeren noen ting. En skriver ikke takkekort til Spar Kjøp. Ingen bånd finnes mellom en kjøper og en selger. 

Som et par ullsokker en får fra en kjær slektning, er markjordbær også en gave, skriver Kimmerer. Å komme over dem ute er som å finne en skatt, og å se dem til salgs i butikken ville vært helt feil. Slik setter hun ord på min (tidligere) uforklarlige aversjon mot plastbokser fylt av kantareller som jeg av og til om høsten ser i butikkenes grønnsaksdisk. Når jeg ser plastboksene med de gylne ribbesoppene, får jeg en sterk følelse av at de ikke hører hjemme der. At det skal gå an å spise dem uten at en selv (eller noen en kjenner) har satt sin fot i skogen, er underlig. Kantarellene er jo skogbunnens skatt, som markjordbærene er grøftekantenes skatt. Alltid kjenner jeg at hjertet hopper i barnlig begeistring når en kantarell åpenbarer seg for meg mellom de falne barnålene. Kantareller, og markjordbær, er gaver vi får fra landskapet, og når gaver blir gjort til salgsvarer, er det noe som skurrer for oss. 

For norske myndigheter og gruveselskap, er alt i fjorden og fjellet som kan utvinnes, handelsvarer. Pigghåen og blålangen kan selges for en avfallsplass. Myndighetene og gruveselskapene har for lengst beveget seg vekk fra «the Honorable Harvest»: ta bare det du trenger, og bruk alt du tar. Svært mange samfunnsaktører oppfører seg som om det ikke er lov å oppdage ubrukte ressurser og samtidig la dem være, men det er kanskje ikke så rart når selv miljøaktivister som fronter en grønn livsstil proklamerer at frukt og bær som får falle ned fra trær og busker når de er modne, er bortkastet mat. En slik holdning insinuerer at trærne og buskene lager frukt og bær ene og alene for at mennesker skal kunne spise dem. På samme måte har ikke rutil og granat i Engebøfjellet brukt årtusener på å bli ingredienser i tannkrempasta, solkrem og maling. 

Andre organismer enn oss har nytte av frukten som råtner på bakken; mark, mus, gjærsopp og andre nedbrytere. «To act as if the world beyond humans is composed of «things» for human use is a catastrophic assault on the diversity, complexity, abundance, and beauty of life,» skriver etnografen Deborah Bird Rose i essayet “Shimmer. When All You Love is Being Trashed”. Tanken om at frukten skal være for oss og bare oss, ellers er den bortkastet, går hånd i hånd med det destruktive fenomenet privat eiendomsrett. Når noe defineres som noens, er det alltid noen som vil bli ekskludert. Dyrene i og ved fjorden, for eksempel. Fremtidens fjordmennesker. Om vi ødelegger fjorden, er det et valg vi tar på vegne av dem som ikke er inkluderte i det såkalte demokratiet. I et virkelig demokrati er ikke alt som vi drar nytte av fra landskapet salgsvarer, men gaver. Vi får torsken i gave fra fjorden og er takknemlige overfor fjorden som har gitt oss den. Fjordens økosystem – torsken vi spiser, elvemuslingenes filtreringssystem – er gaver som ikke kan omsettes i kapital. Kimmerer skriver videre at det fundamentale med gaver, er at gavens verdi øker når den gis videre. Jo mer en gave deles, jo større verdi får gaven. Jo flere som får nyte godt av fjordens gaver, jo større verdi har fjorden. Færre, ikke flere, vil få glede av fjorden om vi behandler den som bare menneskenes eiendom og lar den bli en avfallsplass.

.

*

.

Da jeg var kommet hjem fra Vestlandet etter aksjonene, spurte en venn meg hvorfor jeg hadde valgt å lenke meg for Førdefjorden. Jeg svarte at jeg kunne ha lenket meg for et hvilket som helst naturområde hvor det biologiske mangfoldet står på spill, men nå var det altså Førdefjorden som en gruppe mennesker hadde gått sammen om å lage en aksjon for. Det er nemlig lettere å aksjonere når en kan aksjonere sammen. Kanskje skal det nødvendigvis ikke være lett å aksjonere, men at det er lettere å holde ut de stille timene i lenker på fjellet en vinterdag når ens med-aktivister jevnlig kommer med oppmuntrende ord og en boks med søte kjeks, kan ikke oversees. Når jeg tenker på denne fellesskapsfølelsen, som jeg sjeldent ellers får del i, synes det som om jeg svarte journalisten en løgn. Folk flest er faktisk greie, og som Rose avslutter sitt essay: « […] in the midst of terrible destruction, life finds ways to flourish, and […] the shimmer of life does include us.» Det finnes relasjoner mellom menneskene og resten av naturen som ikke er av det vonde slaget. Vår oppgave er å lære oss å se at det ikke bare er torsk, markjordbær og kantareller som er gaver fra jorden, men at alt vi spiser og alt vi ellers trenger for å leve, er gaver som har opprinnelse fra et sted lenge før vi fant dem i butikken, og at vi må handle deretter. Bare slik vil vi alle få velstand.

Når næringsministerne sier at vi som nasjon må leve av noe, må de ikke glemme å spørre: Hva skal vi leve for? «In this time of extinctions, we are going to be asked again and again to take a stand for life, and this means taking a stand for faith in life’s meaningfulness,» skriver Rose. Glemmer makthaverne spørsmålet, må sivilsamfunnet minne dem på det. Vi må (gjen)fortelle de sanne historiene, på nytt og på nytt, og bruke språket vårt til å fortelle de andres historier. Det er, i følge Kimmerer, menneskenes gave. 

.

/

.

Kathleen Rani Hagen debuterte skjønnlitterært med romanen Grunnleggende plantediversitet på Oktober i 2018. Utdannet i både litteraturvitenskap og biologi, og innehar en særlig interesse for økologi, biologisk mangfold og miljøvern. Hun har skrevet flere essays om litteratur, natur og miljø i ulike aviser og tidsskrifter. Høsten 2019 bidro hun med en prosatekst i antologien An Invite to Eternity på Calque Press.

Foto: Pernille Marie Walvik

.

//

.

DEMOKRATIOPPLØSNING, VOLD OG FEILINFORMASJON. De allerede voldsomme naturendringene gir seg også utslag i sterke mentale reaksjoner hos store grupper mennesker, også kjent som konspirasjonsteorier og dårlig fundert klimaskepsis. Når FNs klimapanel gjør fremskrivninger av klimaprognosene på samfunnsnivå, er fenomener som et svekket demokrati, kvinneundertrykkelse, borgerkrig, sykdomspandemier og sosial ustabilitet forlengst underveis. Sosial oppløsning og vold henger også sammen med desinformasjon og fake news, mens det etablerte og elitene ikke evner å kommunisere med  den fornektede angsten og desparate virketrangen som ofte ligger bak destruktive covid-demonstrasjoner og høylydte protester? Når menneskeheten risikerer verdensomspennende arbeidsløshet, matmangel, pandemier, oversvømmelser, branner og anarki – hvordan skal vi da forstå den mentale og fysiske risikoatferden til ulike grupperinger? Må forskere, samfunnsdebattanter og politikere bli smartere til å avkode kompensatorisk velgeratferd? Hva innebærer den mentale tilstanden av mistenkeliggjøring og konspirasjonsteorier for alminnelig folkehelse? Disse noe «ville» spørsmålene bare som eksempler på veien til tankefrihet.

SERIEN REALISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD. KLIMAAKSJONEN TAKKER!

.

Tidligere tekster i samme serie:
Fellesskap eller livbåter? av Bård Lahn
Klimaforfalskerne av Mímir Kristjánsson
Kulturkrig om skogbrann av Ola Innset