En dag på nyhetene så jeg bilde av et smelta isberg i Arktis. De smelter enda fortere enn antatt, sa skriften som kjørte i bunnen av skjermen. Eller det kan være noen sa det. En mann sto der med mikrofon, mikrofonen hadde vott på seg. Mannen sto uten lue. Det trengtes ikke. Det burde trengs i Arktis, tenker jeg. Men jeg har jo aldri vært der. Kanskje det er overdrevet hvor kaldt det er der.
Pingviner er jo tjukke, det må det være en grunn til. Men hva har det egentlig med saken å gjøre. De bor på Sydpolen. Dit dro en jeg kjente nå nylig. Han skal være på forskningsstasjonen i et år, sånn de gjør. Han er mekaniker. Jeg kjenner ham kanskje ikke som sådan, men jeg møtte noen som fortalte om ham med stolthet. En kompis av meg skal bo et år på Sydpolen. Vi diskuterte hvorvidt han burde passe seg for isbjørner, men vi kom vel frem til at isbjørner er på Nordpolen og pingviner er på Sydpolen.

Vi merker allerede virkningene av miljøkrisen. Vi merker dem ikke bare i form av voldsomme værhendelser og tørke, men også i det vi de siste årene har diskutert under tittelen «demokratiets krise». Ekstremvær og ekstremisme? Polsmelting og polarisering?

Disse fenomenene er såpass ulike hverandre med tanke på plausible årsaksforklaringer at man enkelt kan avfeie hypotesen om sammenheng som i beste fall spuriøs, i verste fall mystisk. Og likevel: Må ikke vår tids gjenoppblomstring av reaksjonære verdensbilder og militante ytterligheter ses i sammenheng med at vi lever i apokalyptiske tider?

Forfatternes klimaaksjon inviterer til «kunnskapsdugnad» for å bygge en plattform for større mønstringer til støtte for klimasaken. Bør Den norske kirke anbefale demonstrasjoner og sivil ulydighet?

Kjernen i dette forsøket på å gi et svar er at vi skal fortsette å tro på ord. Kraften i ord skal aldri undervurderes.

Klimasituasjonen er en krise. Krise rommer en mulighet for endring. Omvendelse er et gammelt begrep som blir revitalisert av klimakrisen. Vi kan vende om. Kirken står sammen med «alle mennesker av god vilje» (en kirkelig terminologi når vi samarbeider på tvers av tros- og livssyn) for å hindre at krisen eskalerer, og for å snu utviklingen. Siden Den norske kirke er evangelisk-luthersk har vi tradisjon for å vektlegge betydningen av ord. Vi vil påvirke klimasituasjonen og vi vil gjøre det gjennom ord og handling. Vi tror Guds ord gir føringer for all menneskelig aktivitet, og at Ordet også driver fram en frigjøring til beste for mennesker og skaperverk. «Du skal elske din neste og din biosfære som deg selv.» 

 1

Der jeg står: på en jord hvis klimasystem og artsmangfold ødelegges mens jeg skriver. Idet denne ødeleggelsen blir systematisk benektet eller sett bort fra, på subtile så vel som grove måter. Natur og bevissthet blir skadet samtidig. Denne volden og bevissthetsskadingen kaller jeg morderisk og selvmorderisk. 

Det er vanlig å satse «alt» for å unngå et enkelt menneskes selvmord. Men dette store selvmordet pågår med spredte og tynne tilløp til motstand. Det er ikke alment og offisielt erkjent og erklært her vi bor. På kloden vet langt fra alle om ødeleggelsen, og derfor heller ikke at motstand og motstemmer trengs; fattige folk lever som oftest lokale liv. Men motstand flerrer opp her og der som plutselige, nær sagt skinnende varder.

Setningen som laget denne tekstens linse er: «There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» (Bill McKibben, Falter, 2019) Så viktig kan en setning være. Men hva er et forræderi, og er det et forræderi vi befinner oss midt i?