være i forræderiet og ville ut: sivil ulydighet / Wera Sæther

 1

Der jeg står: på en jord hvis klimasystem og artsmangfold ødelegges mens jeg skriver. Idet denne ødeleggelsen blir systematisk benektet eller sett bort fra, på subtile så vel som grove måter. Natur og bevissthet blir skadet samtidig. Denne volden og bevissthetsskadingen kaller jeg morderisk og selvmorderisk. 

Det er vanlig å satse «alt» for å unngå et enkelt menneskes selvmord. Men dette store selvmordet pågår med spredte og tynne tilløp til motstand. Det er ikke alment og offisielt erkjent og erklært her vi bor. På kloden vet langt fra alle om ødeleggelsen, og derfor heller ikke at motstand og motstemmer trengs; fattige folk lever som oftest lokale liv. Men motstand flerrer opp her og der som plutselige, nær sagt skinnende varder.

Setningen som laget denne tekstens linse er: «There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» (Bill McKibben, Falter, 2019) Så viktig kan en setning være. Men hva er et forræderi, og er det et forræderi vi befinner oss midt i? 

2

Om jeg ikke hadde erfart annet enn ødeleggelsen og det pågående økomordet, ville det ikke blitt tekst av erfaringen. For kjærlighet gjøres nå også, trær blomstrer, barn leker, kunst skapes. Under og før teksten er det gitt meg å vite dette.  

Enkel selvpresentasjon: nasjonalitet: norsk, med mange ut- og innreiser. Øvrig forutsetningshistorie: langvarig nærhet til det druknende bengalske lavlandet, folkemordsstudier, grasrotkjærlighet til folkesang og folkekunst; litterær og teologisk lidenskap. Jeg er en hengiven. og ofte politisk plaget, katolikk. Jeg er stillferdig med i Extinction Rebellion.   

Jeg delte ut løpesedler mot Trident II-ubåter ved ubåtbasen ved Seattle i 1984 og protesterte ved porten til militærbasen i Cómiso, Sicilia, da kjernefysiske mellomdistanse-raketter skulle utplasseres et par år før dette. 

3

Noen er store utøvere av ødeleggelsen, andre små; noen er først og fremst trukket inn ved å være borgere i et gitt samfunn, men er for øvrig uvitende og kanskje uvillige vitner. Noen vitner ønsker å si/gjøre sitt praktiske nei og leter etter metoder. De fleste store aktørene eller utøverne i det finansielle og politiske systemet benekter konsekvensene av det de gjør og kaller ødeleggelsen noe annet. Det er solid grunn til å tenke at den norske staten er en stor storaktør. 

4

Siden ødeleggelsen er systemisk, må en være slu, oppfinnsom, utholdende og modig for å utøve et kunnskapsrikt nei. Metoden kan ikke bli feilfri. En som vil være asket risikerer å bli tafatt. Som ørkenfaderen Antonius, i The Sayings of the Desert Fathers, sa: viktigere enn å forsake er det å skjelne. Selv må jeg bli modigere enn jeg er, og jeg venter på dette motet; det må inngå i en kollektiv sammenheng, stemme med økologiske og politiske realiteter og også med det jeg er og erkjenner. 

Men hva skal en tenke om det å vente tålmodig nå som tiden renner ut. Tålmodig når, hvor, hvordan, og utålmodig når, hvor og hvordan. 

Den gudstroende kan tenke at Gud vet og Gud gjør; eller: at Gud for lengst har gjort alt ferdig. Noen troende tenker at det er syndig å tenke om klimaet, for det tilhører Gud. Jeg har lært at mennesket er en medaktør og en medarbeider. Spørsmålet om gudstroens sted i sivil ulydighet er viktig. Om dette bør det tenkes langsomt, raust og skarpt.

5

Jeg har innført substantivet «forræderi» og gjerningsordet «forråde». Det er et prisme eller en lyssetter. Forråde betyr å gi over (angi, overgi) og er knyttet til makt, ære og penger. Jesus ble forrådt av Judas. De norske jødene ble forrådt av den nazifiserte staten og av andre som visste om overgivelsen og ikke grep inn for å stanse den; noen tjente på deportasjonene, i rang eller gull. 

Det som nå blir forrådt er en beboelig planet med et myldrende mangfold av arter; en kan i tillegg tenke at selve historien blir forrådt, for hvem skal være igjen til å huske, og hvor skal arkivene oppbevares i en tid med vann og ild.  

6

Det som bærer meg er en tro på at det som er, og som vi er i, er «såre godt». Så blir dette gode rasert. Nasjonen jeg er borger av er aktivt med i raseringen, men erkjenner seg ikke som forbryter. Forbrytelsens konsekvenser blir i stor grad deportert. Alle borgere i denne nasjonen nyter godene. Jeg kan ikke klandre meg for å ha dette passet. Jeg kan avkreve meg kunnskap om realitetene og at jeg inntar en tydelig etisk og politisk posisjon. Det som blir deportert (fraktet ut og solgt) vil med tiden også ramme oss som bor her. Det rammer oss allerede som skadde årstider.

7

Jeg får i denne teksten, i et lite format, tenke om noe jeg tenker på hele tiden, når jeg fyrer i ovnen, når jeg ikke er i stand til å sove, når jeg er utelukket fra å se dem jeg holder av og hver gang jeg hører en av maktens herrer, kvinnelig eller mannlig, si sleske, lette, arrogante eller benektende ord. 

8

Sivil ulydighet må utføres nøkternt og i lek. Metodene må gjennomtenkes grundig, for aksjonene skal bære frukt. Frukten kan ikke uten videre måles. Jeg tror på underskogen. De sivilt ulydige må øve seg i å tenke, snakke, ofte lenge og umerkelig for andre, og praktisere sitt nei utholdende, ikkevoldelig, rytmisk og oppfinnsomt. De må øve seg i tålmodighet og tåle uforstand og hån. Motstanden må komme som en frukt av et bærende ja – til planeten, til en gitt skog, en gitt sjø, alle arter, kommende generasjoner. 

9

Sivil ulydighet er vanskeligere enn nesten ethvert annet arbeid og forlanger oppmerksomhet, studium, inklusive selverkjennelse. Et sanskrit-ord er «sadhana» som betyr øvelse. De som har tenkt og øvd seg lenge, kan briste ut i spontan gjerning, som opprør, protest, feiring. De sivilt ulydige er lydige mot noe som er viktigere enn maktens diskurs, og kan uttrykke seg dramatisk, kanskje klovnaktig, grasrot-praktisk, som i en lenkegjeng, og med politisk faste. 

Nettverket av løgn og tyveri er massivt. Det behøves gliper. Et annet ord må komme inn, forbløffe og endre lyssettingen. Økomords-benekterne har mange leiesoldater og noen store anførere. Klodens qvislinger, kunne en si. De må overrumples.

Sivil ulydighet er praktisk. For utøveren er den risikabel. Hun anvender sitt ofte fattige men trassige liv, les: kroppen. 

10

Den sivilt ulydige i aksjon må være oppmerksomt tilstede der hun er. Det er der hun skal investere kroppen. Så melder spørsmålet seg: må ulydigheten uttrykke seg kroppslig for å kalles «sivilt ulydig». Kan en, for eksempel, være sivilt ulydig i form av arbeid-i-tekst. Jeg svarer meg selv: en tekst kan inngå i eller utgjøre klangbunnen i en aksjon der kroppen er investert. En tekst kan lage referanseramme og være erkjennelsesredskap av opplysende og veiledende art. Men jeg kan ikke tillate meg å tenke at arbeidet mitt er fullført i og ved en tekst om sivil ulydighet. 

I stater der kritiske ytringer straffes er en ytring en gjerning. Men det som truer ytringsfriheten i Norge er ikke juridisk straff, men altfor mange løgnaktige, forvirrende og unødvendige ytringer, kanskje: altfor mange ytringer. Hjernen blir i ett sett invadert.

11

Jeg tror den sivilt ulydige i utgangspunktet er lydig. En glir ikke inn i sivil ulydighet, slik en ikke glir inn i radikal lydighet. Det foreligger et valg. Med valget følger mulige tap og risiki: av penger, tid, omdømme prestisje, familie. En risikerer å bli latterliggjort. 

Noe er viktigst, derfor. Hva er så viktigst? Fort svar: Jorden, den skadde; den som bærer oss. For mange vil et etisk imperativ være forbundet med dette bærende skadde, et: «du skal». Så enkelt som dette: du skal ikke drepe. Du skal ikke stjele. Du skal ikke myrde. I regi av nasjonen Norge foregår ranet av de fattige og forberedelse til å krige innenfor NATOs strategi. 

12

Jeg leser Bill McKibbens bok Falter i Kolkata. I denne byen, som beviselig synker, vet de færreste at byen synker. Det er ikke sannsynlig at andre enn politikerne, deres følgere samt noen investorer og entreprenører benekter kjensgjerningen. Men folk får ikke vite. 

Bengal er kystland og lavland. Det var her jeg først skjønte, så å si i kroppen, at «vannet ville komme». Også Oslo synker. Nye Deichman er anlagt i synkende vannkant. 

«There should be a word for when you commit treason against an entire planet.» Men ordet foreligger jo midt i denne setningen, og det er «treason»; ikke bare forræderi, men høyforræderi. Hvilket forræderi er så dette? Det å overgi planeten, dens grunnforutsetninger og skjønnhet… til pengene. En teologisk analyse av ordet for å forråde (fra gresk) peker på betydningen: gi (en annen) over og det vil si: til fienden. Til pengenes gribber. Vi som bor i Norge blir gitt over og er med på å gi kloden over til pengene. Vi profiterer på forræderiet. 

13

Det fins neppe et sterkere ord enn dette, «forræderi», men hvem kan beslutte at dette ordet svarer til realiteten, ja, at det er gyldig og har myndighet når det gjelder «økomord». Og selv FN-erklærte ord – etter meget presise kriterier – om folkemord har ikke hindret folkemord. I den nåværende kognitive forvirringen er enighet i FN om økomord usannsynlig. Forræderne er medlemmer av FN, og de har vetorett. Men et ord kan gavne i og ved sin egen vekt, sin skarphet og retning. Vi skal gå inn for det usannsynlige. 

14

Høyforræderiet pågår. Et stort antall av oss deltar, og vi kommer oss ikke ut av det alene. Altfor mange tjener penger og status på det. Andre kan «tjene» fantasmagorisk. Så kan de inntil kjenne seg sikrere, gladere ved å tro på storprofitørene. Mange taper for lengst på det samme forræderiet. Fremtidige generasjoner kan tape fruktbarhet og skjønnhet – for ikke å nevne mat, vann og beboelig land.   

De som vet og ser må si fra. Dette – også – for ikke å dø som samvittighet. De som er vitner til en forbrytelse må reise seg opp og ta ordet nei i munnen. 

15

Det fins en form for radikal sivil ulydighet som retrett fra den felles verden. Denne ulydige utfører sitt nei som munk i bønn i en klostercelle «i ørkenen». En kan tenke seg en sterk forbindelse mellom ulydige i ørkenen (vita contemplativa) og ulydige på gatene (vita activa). 

Som nevnt: samtidig som økosystemet blir ødelagt, blir bevissthet og oppmerksomhet truet. Ikke minst barnas! Det er nødvendig å tenke på barnas planet og barnas bevissthet og evne til å fantasere og snakke med dyr. 

Vi må lage fortellinger der Gud snakker med barna, dyrene, liljene og gresset. De foreligger for lengst og vi kan bære dem ut. Vi må være dem verdige.  Og: vi må bli mange nok og følge budene: du skal ikke lyve, du skal ikke stjele, du skal ikke myrde. 

Du skal eller kan, ifølge borgerrettighetsforkjemper og politisk leder John Lewis, be med føttene.  

Referanser: 

The Sayings of the Desert Fathers, Mowbrays 1975

Falter, Bill McKibben, Wildfire 2019

https://onbeing.org/programs/john-lewis-love-in-action/ podcast med John Lewis, amerikansk borgerrettighetsaktivist og politiker

En spesiell takk til domprost Elisabeth Thorsen for bistand i tolkningen av den greske termen for å forråde. 

///

Extinction Rebellion skapte trafikkaos i London og flere andre globale storbyers gater våren 2019. Siden har verden over sett mange demonstrasjoner og aksjoner med sivil ulydighet fra bevegelsen. Fridays4Future har siden høsten 2018 fått hundretusenvis av barn og unge til å skulke skolen for et levelig miljø, og har under pandemien fortsatt på internett. Black Lives Matters-bevegelsen, på den andre siden, klarte til tross for en global pandemi å mobilisere tusenvis av mennesker til protester og demonstrasjoner mot rasistisk politivold etter drapet på Georg Floyd våren 2020. Samtidig har vi det siste året sett Trump-supportere protestere mot valget med våpen i lomma og vaiende flagg i hånd. Hva skiller de ulike protestene, og hva har de til felles? Hvorfor finnes de? Hva skiller dagens protestbevegelser fra gårsdagens, og hva binder dem sammen? Hva er det som driver menneskene bak massene, og hvem er de? Hva er det som får ellers lovlydige mennesker til å begå sivil ulydighet – og hva skjer etterpå? Hva er det som får mennesker til å storme ut i gatene med munnbind, til tross for et dødelig virus?

I Norge kan nye protest- og miljøbevegelser trekke veksler på markante sivil- ulydighetstradisjoner, i og med Mardøla-aksjonene på slutten av 1970-tallet og gjennom innflytelsesrike talspersoner som Arne Næss sr. og Sigmund Kvaløy Sætreng. Også massive folkedemonstrasjoner som den stille protesten etter nazistenes drap på den unge gutten Aleksander Hermansen kan diskuteres som transformative og human-politiske markeringer.

Klimaaksjonen spør hvordan sivilsamfunnet kan organisere sivil ulydighet i et format som tilsvarer den altomfattende miljø- og klimakrisen, og som ikke bare vil mobilisere til innsats, men også vil forløse en hittil ukjent folkelig kunnskapsdugnad. Hvilke kunnskaper må til for å opparbeide en landsomfattende bevegelse av sivil ulydighet?

Serien «Protest, frigjøring og sivil ulydighet» er på seks artikler og essays og leder frem til Poesi i Grenseland på Litteraturhuset i Fredrikstad 28. august.

//

Forfatternes klimaaksjon takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtten!