Forfatternes klimaaksjon inviterer til «kunnskapsdugnad» for å bygge en plattform for større mønstringer til støtte for klimasaken. Bør Den norske kirke anbefale demonstrasjoner og sivil ulydighet?
Kjernen i dette forsøket på å gi et svar er at vi skal fortsette å tro på ord. Kraften i ord skal aldri undervurderes.
Klimasituasjonen er en krise. Krise rommer en mulighet for endring. Omvendelse er et gammelt begrep som blir revitalisert av klimakrisen. Vi kan vende om. Kirken står sammen med «alle mennesker av god vilje» (en kirkelig terminologi når vi samarbeider på tvers av tros- og livssyn) for å hindre at krisen eskalerer, og for å snu utviklingen. Siden Den norske kirke er evangelisk-luthersk har vi tradisjon for å vektlegge betydningen av ord. Vi vil påvirke klimasituasjonen og vi vil gjøre det gjennom ord og handling. Vi tror Guds ord gir føringer for all menneskelig aktivitet, og at Ordet også driver fram en frigjøring til beste for mennesker og skaperverk. «Du skal elske din neste og din biosfære som deg selv.»
Vil vi også bruke ulovlige midler og sivil ulydighet for å snu utviklingen? Det er et stort spørsmål og svaret er ikke uten videre gitt. For å gi et begrunnet svar er det relevant å se nærmere på noen trekk ved kirkens fundament og historie.
Jesus er forbildet.
Når vi leser tekster fra Det nye testamentet ser vi at Jesus oppførte seg som en opprører. Han renset tempelplassen: «På tempelplassen fant han dem som solgte okser, sauer og duer, og pengevekslerne som satt der. Da laget han seg en svepe av tau og drev dem alle ut av helligdommen, og sauene og oksene deres med dem. Han strødde pengevekslernes mynter utover og veltet bordene deres, og til dem som solgte duer, sa han: ‘Få dette bort! Gjør ikke min Fars hus til en markedsplass’!» (Johannes evangeliet kap 2) Jesus må ha vært sint og drevet av affekt. Sinnet hans er også omtalt i en situasjon som svært mange kjenner fra dåpsliturgien. I det såkalte «Barneevangeliet» heter det: «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: ‘La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.’» (Markus 10)
Jesus var en opprører som provoserte lederskapet og ble dømt til døden. I kortversjonen heter det at Jesus forkynte at Guds rike er nær. Slik jeg tolker evangeliet tålte han ikke at noen ble holdt utenfor dette Guds rike, fordi de var små eller fordi de ikke kunne kjøpe offergaver som var kostbare nok. Da ble Jesus sint.
Jesu samtid skilte ikke mellom religiøse og ikke-religiøse lover. Mesteren brøt lover. Da han ble konfrontert med at lærlingene hans brøt helligdagsbudet svarte han: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.» (Markus 2) Jesus var sivilt og religiøst ulydig.
Den tidlige kirken
Apostlenes gjerninger er Lukas sin fremstilling av den tidligste kirkehistorien. Når Jesustroende ble anklaget for å bryte lover og regler svarte Peter: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5) Med den holdningen ble det flere konfrontasjoner og fengslinger. Saul fra Tarsus, kjent som apostelen Paulus, appellerte til romersk rettsvesen og kunne gjøre det fordi han hadde borgerrett. Sivil ulydighet og respekt for ordningene står side om side i urkirken. Paulus er best kjent gjennom sine brev. Han oppfordret Filemon til å ta imot en slave, Onesimos, som hadde rømt uten å straffe rømlingen. «Ta imot ham som meg selv. Hvis han har gjort deg urett eller skylder deg noe, så sett det på min regning.» (Brevet til Filemon)
I Det nye testamentet finner vi ansatser til den diskusjonen som fortsatt pågår mellom jus og moral. Noen ganger må vi sette de moralske lovene over jusen. Da kan vi komme til å praktisere sivil ulydighet.
Nær kirkehistorie
Fra 1942 til 1945 brøt Den norske kirke og prestene der med staten. De definerte seg som frikirke og prestene sendte den statlige lønnen sin i retur. De ville ikke være del av et nazistisk regime. En av biskopene, Eivind Berggrav, var hovedforfatter av oppropet «Kirkens Grunn» som ga moralsk rett til alle som brøt med statsforvaltningen. Prestene var sivilt ulydige.
På 1980-tallet sto de tradisjonelle kirkene i Sør-Afrika opp mot en apartheid-stat. De fikk støtte fra Den norske kirke, både moralsk og økonomisk. Argumentasjonen fra «Kirkens Grunn» var gangbar i en ny situasjon. Rådsstrukturen i Den norske kirke oppfordret til boikott av varer fra Sør-Afrika. Kirken viste mot og gikk foran myndighetene i kampen mot apartheid.
Ikke-volds-linjen
I løpet av det 20. århundre ble områder som hadde tilhørt vestlige kolonimakter gradvis selvstendige. Inderen Gandhi representerte et ikke-voldelig opprør. Gandhi leste Jesu «Bergpreken» fra Matteusevangeliet hver dag. Den inspirerte ham til en fredelig form for sivil ulydighet. Og til en viss grad nådde ikke-volds-linjen flere politiske mål. Da naturvernere lot seg lenke til anleggsmaskiner ved Mardøla og seinere i Alta hentet de inspirasjon fra Gandhi. De var sivilt ulydige og oppnådde å forsinke arbeidet og gi offentlig oppmerksomhet til naturødeleggelsen som var i ferd med å skje.
Lignende aksjoner har nylig vært prøvd for å hindre utbygging av strømlinjer og vindmøller i urørt terreng. Det ser ut til å være tyngre nå å få offentlighetens oppmerksomhet og gjennom det kunne påvirke opinionen.
Hva skjer i kirken nå?
Kan kirken oppfordre til sivil ulydighet for å snu utviklingen og for å ivareta menneskers moralske integritet? Etter 2017 har vi ikke lenger hatt en statskirke i Norge. Den norske kirke er et eget rettssubjekt med selvstyre på linje med andre trossamfunn. Samtidig har kirken et overordnet kulturbærende ansvar som landsdekkende folkekirke. Hvor fritt står kirken i dag til å demonstrere sivil ulydighet?
Ennå er vi i den situasjon at majoriteten av befolkningen i Norge, omtrent 70 prosent, er medlemmer av Den norske kirke. Vi er en stats- og kommunefinansiert kirke med økonomiske rammer kirker i andre deler av verden misunner oss. Vi spiser av oljeinntektene og sitter selv i glasshus når vi kritiserer oljenasjonen. Medlemsundersøkelser viser at medlemmene ikke identifiserer seg med kirkens stemme når kirken uttaler seg i politisk kontroversielle saker, heller ikke i spørsmål som gjelder klima.
Daværende biskop i Stavanger, Erling J. Pettersen utfordret Statoil-ledelsen da han arrangerte folkemøte i Domkirken. Urfolkslederen Francois Paulette fra Alberta, Canada, der Statoil drev tjæresandproduksjon var hovedtaler
Men når kirkens «storting» samles er bildet annerledes. Kirkemøtet samles årlig, med alle valgte rådsmedlemmer fra de 11 bispedømmene. Når Kirkemøtet er samlet viser det seg at det store flertallet av kirkens tillitsvalgte på regionalt nivå vil at kirken skal markere seg i klimaspørsmål. Dette kom blant annet fram da Kirkemøtet 2013 gikk nesten enstemmig ut mot oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja. Tidligere hadde Kirkemøtet kommet med skarp kritikk av Statoils utvinning av skiferolje i Nord-Amerika. Daværende biskop i Stavanger, Erling J. Pettersen utfordret Statoil-ledelsen da han arrangerte folkemøte i Domkirken. Urfolkslederen Francois Paulette fra Alberta, Canada, der Statoil drev tjæresandproduksjon var hovedtaler. Møtet og konserten skjedde 14.mai 2012. Dagen etter var det generalforsamling i Statoil. Samisk Kirkeråd var med, og Kirkemøtet hadde fattet et enstemmig vedtak om at tjæresandprosjektet ikke lar seg forsvare, ut fra hensynet til urfolks rettigheter, klima-og miljøhensyn.
Kirkens unge
I fjor overbrakte jeg en europeisk miljøvernpris, ECEN, til en lokal ungdomsmenighet. I Bogafjell menighet dyrker ungdommer egen mat på kirkens plen. Menyen på ungdomskveldene er vegetarisk og de har full kontroll på bruk av plantevernmidler og gjødsel. En offentlig barnehage i bydelen har bygget humlehotell plassert nær blomsterenga bak kirken. Her er klimaspørsmål på en beundringsverdig måte tett integrert i praksis. Det er ikke sivil ulydighet, men likevel tydelig tale for alle som bor i området. Den nasjonale kirken vil promotere ideene fra Bogafjell menighet.
Gjennom konfirmantundervisning har vi som kirke et landsdekkende nettverk for unge. Det har i flere tiår vært undervist om naturvern og sosial rettferdighet. Konfirmanter i hele landet har gjennom en årlig innsamlingsaksjon til Kirken Nødhjelp fått undervisning om globale utfordringer og lært at nød og klimaforandringer henger sammen. Kirkens Nødhjelps ungdomsavdeling heter «Changemakers». De har gjennomført flere underskriftskampanjer, også for klima.
Biskopens engasjement
Det siste året vist at både industrien og politikerne i Rogaland er i gang med endringer i riktig retning. Fornybar energi gir arbeidsplasser og optimisme. Jeg leser med begeistring om stavangerkvinnen Siri Kalvig som leder statens klimainvesteringsfond «Nysnø». Framtiden er ikke fossil.
Bispemøtet forbereder et hefte om klimaspørsmål til bruk i landets menigheter. Hensikten med heftet er å gi veiledning til refleksjon og handling for å snu en utvikling som skader «Guds skaperverk og vårt hjem». Sammen med pave Frans i hans klima-encyklika «Laudato si’» fastholder vi at klimasaken ikke kan skilles fra den globale sosiale uretten.
Jeg utelukker slett ikke at kirkens stemme en dag vil oppfordre til demonstrasjoner og sivil ulydighet i navnet til Skaperen, frigjøreren og livgiveren, den treenige Gud. Som kirke har vi likevel mye uprøvd når det gjelder lovlige virkemidler for å nå målet. Moralsk oppfordring i undervisning og forkynnelse har fortsatt mange og ubrukte muligheter. Vi fortsetter å tro på ord, og kraften i ord skal aldri undervurderes!
//
Anne Lise Ådnøy f. Haga i Haugesund 1957. Sokneprest i Edøy Ytre Nordmøre prosti, 1985-1993. Kapellan/ungdomsprest i Hundvåg, Stavanger Domprosti, 1993-2003. Sokneprest i St. Petri, Stavanger Domprosti, 2003-2011. Domprost samme sted 2011-2019. Biskop i Stavanger 2019-
Tidligere artikler:
være i forræderiet og ville ut: sivil ulydighet / Wera Sæther
Menneskenes gave / Kathleen Rani Hagen
///
Extinction Rebellion skapte trafikkaos i London og flere andre globale storbyers gater våren 2019. Siden har verden over sett mange demonstrasjoner og aksjoner med sivil ulydighet fra bevegelsen. Fridays4Future har siden høsten 2018 fått hundretusenvis av barn og unge til å skulke skolen for et levelig miljø, og har under pandemien fortsatt på internett. Black Lives Matters-bevegelsen, på den andre siden, klarte til tross for en global pandemi å mobilisere tusenvis av mennesker til protester og demonstrasjoner mot rasistisk politivold etter drapet på Georg Floyd våren 2020. Samtidig har vi det siste året sett Trump-supportere protestere mot valget med våpen i lomma og vaiende flagg i hånd. Hva skiller de ulike protestene, og hva har de til felles? Hvorfor finnes de? Hva skiller dagens protestbevegelser fra gårsdagens, og hva binder dem sammen? Hva er det som driver menneskene bak massene, og hvem er de? Hva er det som får ellers lovlydige mennesker til å begå sivil ulydighet – og hva skjer etterpå? Hva er det som får mennesker til å storme ut i gatene med munnbind, til tross for et dødelig virus?
I Norge kan nye protest- og miljøbevegelser trekke veksler på markante sivil- ulydighetstradisjoner, i og med Mardøla-aksjonene på slutten av 1970-tallet og gjennom innflytelsesrike talspersoner som Arne Næss sr. og Sigmund Kvaløy Sætreng. Også massive folkedemonstrasjoner som den stille protesten etter nazistenes drap på den unge gutten Aleksander Hermansen kan diskuteres som transformative og human-politiske markeringer.
Klimaaksjonen spør hvordan sivilsamfunnet kan organisere sivil ulydighet i et format som tilsvarer den altomfattende miljø- og klimakrisen, og som ikke bare vil mobilisere til innsats, men også vil forløse en hittil ukjent folkelig kunnskapsdugnad. Hvilke kunnskaper må til for å opparbeide en landsomfattende bevegelse av sivil ulydighet?
Serien “Protest, frigjøring og sivil ulydighet” er på seks artikler og essays og leder frem til Poesi i Grenseland på Litteraturhuset i Fredrikstad 28. august.
//
Forfatternes klimaaksjon takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtten!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 