Gjennom hele sitt forfatterskap har Sidsel Mørck (f. 1937) hatt et skarpt blikk for petroleumskulturens skyggesider. Maktmisbruk og miljøødeleggelser framstilles som to sider av samme sak, og i den engasjerte litteraturens rom presser samvittighetens stemme seg fram.
I avisen Klassekampen kunne vi for noen uker siden lese om geologen med 20 års fartstid i Equinor, som nå hadde meldt seg inn i MDG og konkludert med at Norge bør sette sluttdato for oljen. Geologen var bekymret for sine barns framtid og det faktum at petroleumsindustrien og politikerne her hjemme ikke har tatt inn over seg alvoret i rapportene fra det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel: «Jeg har prøvd å gjøre folk på jobb oppmerksomme på det. At ting jeg har tenkt før, kanskje ikke er riktig.» Dessverre opplevde han ikke å bli hørt på arbeidsplassen. Derfor inviterte han nå pressen på besøk.
Da jeg leste intervjuet med Daniel Sollien i Klassekampen 19. august, kom jeg til å tenke på driftsingeniør Torfinn Ådal i Sidsel Mørcks halvdokumentariske roman Stumtjenere fra 1978. Også Ådal står i en lojalitetskonflikt mellom bedrift og miljø, mellom ønsket om rask økonomisk inntjening, på den ene siden, og langsiktig trygghet for mennesker og natur, på den andre – en konflikt som i hans tilfelle er knyttet til Norsk Hydros petrokjemiske industri på Rafnes utenfor Porsgrunn. Til sist tar også Torfinn Ådal bladet fra munnen. Som svar på et bekymret leserinnlegg i lokalavisen skriver driftsingeniøren en artikkel som setter de regionale miljø- og helseutfordringene i et større, globalt perspektiv. Kreftrisiko og ulike tilfeller av gasslekkasje og alvorlige eksplosjoner er blant faremomentene han peker på.
Vet du hva, dere mangler fantasi. Det er derfor dere er så jævlig farlige […]
Ingeniøren følger sin samvittighet, og mot slutten av romanen er han ikke lenger en stumtjener som står lojalt på bedriftsledernes side. Når Ådal endelig bestemmer seg for å opplyse offentligheten om den reelle risikoen ved å ha petrokjemisk industri i nærområdet, skyldes det ikke minst de utallige kranglene med den politisk radikale tenåringsdatteren Mette, som lenge har utfordret farens passivitet og gitt klart og tydelig uttrykk for at hun ikke ønsker å utdanne seg til å bli «storindustriens og olje-Norges lakei».
Mette er opprørt over hvordan farens arbeidsplass har bagatellisert og fortiet miljøproblemene og sikkerhetsrisikoen ved de nye petrokjemianleggene. «Vet du hva, dere mangler fantasi. Det er derfor dere er så jævlig farlige», utbryter hun i en av deres heftige diskusjoner: «Sjansen for uhell – haha. Da Titanic sank – da kvikksølvet fløt i Minamata – da giften rant ut i Seveso – sjansen for uhell var sikkert lik null der også.» Burde ikke ingeniører og politikere ha større ydmykhet og bedre forestillingsevne for å kunne forhindre slike katastrofer i framtiden?
Det er interessant hvordan disse betraktningene om fantasiens betydning kommer opp i Mørcks halvdokumentariske roman, der den fiktive fortellingen om kjernefamilien Ådal monteres sammen med faktiske avisinnlegg fra Telemark Arbeiderblad, Porsgrunns Dagblad, Varden, Dagbladet, Klassekampen og andre medier. I tillegg refereres rapporter om skipstrafikken i Grenland og diverse energirelaterte risikovurderinger. Som innledende motto for romanen har Mørck valgt to setninger fra Stortingsproposisjon nr. 79 (1973-74) om levering av våtgass til norsk petrokjemisk industri. Den første understreker allmennhetens krav på informasjon. Den andre lyder: «Det er en klar forutsetning at de nye industrianleggene ikke må medføre en økt miljømessig belastning.»
Det er i en slik politisk, journalistisk og forskningsbasert saksdiskurs at datteren Mette forsvarer fantasiens betydning. For hvordan kan vi vurdere risiko uten fantasi, det vil si uten evne til å forestille oss ulike scenarier i framtiden? Fantasi er med andre ord ikke bare dikterens aktivum. Alle som jobber med beredskap må ha fantasi.
Siden lyrikkdebuten i 1967 har Sidsel Mørck tatt i bruk hele sjangerspekteret – fra poesi, noveller, romaner og barnebøker til aviskronikker og foredrag – for å sette miljøproblemer under debatt. Sannheten må fram i lyset. Slik skriver hun tendenslitteratur i tradisjonen etter Ibsen og Bjørnson. Ådal er riktignok en langt mer grå og depressiv skikkelse enn den rasende doktor Stockmann, men på en annen side kan 1970-tallets driftsingeniør stole på at pressen fungerer som den skal.
I essayet «Makt og miljø» (1997) ser Mørck tilbake på sin egen virksomhet på 1970-tallet, og gjør rede for hvordan nettopp miljøet ble hennes nisje: «Selv om EF, m-l-bevegelsen og kvinnesaken hadde økt den politiske bevisstheten og utløst et visst engasjement, var det et annet tema som skulle bli mitt: Miljøvern!» I 1968 hadde hun bosatt seg i Porsgrunn og fått forholdet mellom makt og avmakt konkretisert rett utenfor stuedøren, som hun formulerer det: «Industrigiganten og miljøforurenseren Norsk Hydro på den ene siden og lokalsamfunnets passivitet og servilitet på den andre.» Det er denne passiviteten hun utfordrer gjennom sin skildring av driftsingeniør Ådal, først i Stumtjenere og senere i oppfølgeren Ikke til salgs (1983).
«I dag synger alle halleluja når ordet miljøvern nevnes. Det skremmer meg».
Da Sidsel Mørck var den første til å motta Rachel Carsons miljøpris, under Environment Northern Seas-konferansen i Stavanger i august 1991, begrunnet daværende kulturminister Åse Kleveland det med at Mørck, i likhet med sitt amerikanske forbilde, hadde kjempet for miljøvern lenge før det kom på dagsorden.
Prisvinneren selv benyttet anledningen til å advare mot «falske profeter i miljøkampen». Til Stavanger Aftenblad uttalte hun dagen derpå (28. august 1991): «I dag synger alle halleluja når ordet miljøvern nevnes. Det skremmer meg». Hun er redd for at oljeindustriens nye miljøinteresse ikke stikker så dypt som den burde, at den er en måte å kjøpe seg sjelefred på, og at den bidrar til å fremmedgjøre hele miljøkampen. Derfor er det viktig at vi ser forskjell på falske og ekte profeter, fastslår hun i bibelske vendinger. Derfor er det fortsatt behov for unge aktivister og en våken opinion.
Sidsel Mørck var tidlig ute med å problematisere det norske oljeeventyret, men det skjedde på et tidspunkt da det ennå var liten bevissthet omkring menneskeskapte klimaendringer. På 1970-tallet var det faren for giftig forurensning ved eventuelle gasslekkasjer som bekymret henne mest. Mørcks miljøengasjement var i første omgang knyttet til helserisiko og den mangel på respekt for demokratiske spilleregler som Norsk Hydro og visse politikere la for dagen. Som hun selv skriver i «Makt og miljø»: «Jeg vet ikke om det i utgangspunktet var misbruk av makt eller misbruk av miljø som engasjerte meg mest, og som ble drivkraft i mitt videre arbeid. Men etter hvert ble dette en og samme sak: miljøskandalene ble slående illustrasjoner på maktarroganse.»
Dette doble engasjementet driver også plottet i Sidsel Mørcks siste roman, I urent farvann (2020). Gjennom hovedpersonen Ole Viktor Valle og hans karriere i Statoil får vi nok en gang illustrert sammenhengen mellom maktmisbruk og miljøødeleggelser. Men der driftsingeniør Ådal i Stumtjenere gradvis forvandles fra stumtjener til varsler, er Valle selskapets mann fullt og helt – til farens store fortvilelse.
Skilsmissebarnet Ole Viktor Valle opplever at faren, som jobbet i Nordsjøen på 1970-tallet, blir skadet for livet. Sønnens oppreisningsprosjekt består i å utdanne seg til oljeingeniør og gå gradene i Statoil-systemet. Både far og sønn Valle jobber i oljen, men der faren er fagforeningsmann og engasjerer seg politisk på venstresiden, er Ole Viktor av den holdningsløse typen som helst ser at politikk og moral holdes utenfor businessen.
Den nyutdannede oljeingeniøren er full av begeistring over å få være med på å skrive historie.
Leseren får følge Ole Viktor ut i verden på begynnelsen av 1990-tallet, i den epoken da Statoil ekspanderer internasjonalt. Dermed får vi se en annen side av oljevirksomhetens maktutøvelse enn det petrokjemiindustrien i Bamble sto for.
Den nyutdannede oljeingeniøren er full av begeistring over å få være med på å skrive historie. «Alliansen mellom Statoil og BP betydde ny vekst med leting og produksjon av nye dimensjoner, og det var en fornøyelse å brette ut verdenskartet: Aserbajdsjan, Kasakhstan, Vietnam og Kina, Angola og Nigeria … ja takk, hva som helst», tenker han, og leseren kan ikke unngå å merke seg de imperialistiske sidene ved de nye Statoil-planene.
Etter en kort oppvarming i Qatar tar Ole Viktors internasjonale karriere av nettopp i de vestafrikanske landene Angola og Nigeria.
Ole Viktor og hans medarbeidere har et lite kontor i Port Hartcourt, langs elven Bonny i Nigerdeltaet, i en tid med store politiske spenninger mellom Sani Abachas militærdiktatur og Ogonifolket, som var særlig hardt rammet av Shells oljevirksomhet i deltaet. Aktivisten og forfatteren Ken Saro-Wiwa, lederen for Movement for the Survival of the Ogoni People, blir arrestert og senere drept av Abachas menn mens Statoil forsøker å etablere virksomhet i landet. Dette blir også beskrevet i Mørcks roman.
Når den uholdbare situasjonen i Nigeria blir kjent i norske medier, ønsker oljearbeiderne i Nordsjøen at Statoil skal trekke seg ut av landet, men Ole Viktor og staben har fått beskjed av ledelsen i selskapet om å ligge lavt. Når faren ringer sønnen, opprørt over Statoils passivitet, stønner Ole Viktor oppgitt: «Men, herregud, det er ikke min jobb å styre Statoil.»
I urent farvann har altså en antihelt i hovedrollen: den moralsk avstumpede og altfor lojale «company man». I Mørcks siste roman er det snarere bipersonene som skinner.
Igjen ser vi hvordan Sidsel Mørck stiller stumtjeneren opp mot varsleren, den farlige passiviteten opp mot den sårt tiltrengte miljøsamvittigheten. Dette utgjør den rødgrønne appellen i Mørcks forfatterskap gjennom femti år.
Hvem er vi og hvor går vi etter femti års såkalte oljeeventyr? Hvilken rolle skal vi selv velge – stumtjenerens eller varslerens?
…
/
Sissel Furuseth er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, der hun underviser i litteraturkritikk og miljøhumaniora. Hun har skrevet en rekke økokritiske essays for Bokvennen Litterær Avis, og leder i dag den tverrfaglige forskergruppen «Kritisk petroestetikk».
Foto: UiO
//
…
Takk til Bergesenstiftelsen for støtte til denne publiseringen!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 