Ofrene for antropocen / Ragnhild Sollund

Det siste tiåret har nyhetsmediene i økende grad blitt fylt opp av oppslag som dokumenterer naturkrisen verden står i. Krisen rammer oss mennesker, men i enda større grad rammer den andre arter.  

Sommeren 2021 brenner det blant annet i skogene i USA, i Sibir og Canada. Mennesker flykter i desperasjon fra sine hjem i California, hvor antallet branner har økt dramatisk det siste tiåret. Nyhetsbildet i dag er til forveksling likt i foregående år, stadig større områder rammes, som i Australia i 2019–2020 og Spania i 2017. Samtidig har vi sommeren 2021 bevitnet oversvømmelser i Europa, hvor vi igjen blir presentert for de menneskelig ofrene for katastrofen i Tyskland og Belgia. Ifølge The Guardian teller ofrene minst 180 mennesker. Disse nyhetene er dramatiske og viser tydelig hvordan jordkloden rammes av klimaendringene forårsaket av menneskelige aktiviteter. Likevel underslås katastrofenes reelle omfang og den globale oppvarmingens konsekvenser, fordi majoriteten av ofrene sjelden nevnes i media. Som følge av menneskenes utspredning og atferd mister verden andre arter i et forrykende tempo, og dyr dør som følge av katastrofene i et omfang som ikke kan sammenlignes med antallet mennesker som er direkte ofre for dem.

Ifølge WWF ble 3 milliarder dyr berørt av skogbrannene i Australia i 2019. De mistet livet, eller de måtte flykte. Mange av dem som greide å unnslippe, døde senere av skadene. Tallet inkluderer 143 millioner pattedyr, 2,46 milliarder reptiler, 180 millioner fugler og 51 millioner frosker. Andre kilder oppgir 480 millioner døde dyr. Anslagene er basert på hvor mange dyr som befant seg i områdene, basert på tidligere studier. Det er for eksempel størst tetthet av reptiler. Dette er tall det er vanskelig å ta innover seg. Brannene truer overlevelsen til koalabjørnene, og man regner med at 50 000 gikk med. Mens altså 3 milliarder dyr mistet livet, ble skadet eller måtte flykte fordi habitatene deres var ødelagt i et inferno, mistet 33 mennesker livet. Likevel er det hovedsakelig de menneskelige ofrene vi leser om.

Fuglene finner ikke lenger mat i området og må fly så langt for å finne den at ungene deres ikke overlever ventingen.

Selv om skogbranner har vært vanlige også før dagens globale oppvarming, er nåtidens katastrofebranner direkte konsekvenser av klimaendringene. Samtidig pågår de langsommere, mer indirekte følger som utvikles over tid, som når havet varmes opp, Golfstrømmen svekkes, Grønlandsisen smelter, korallene dør og arter fordrives nordover. Havområder blir ubeboelige fordi de tømmes for mat idet havdyrene blir klimaflyktninger. Konsekvensene av dette dokumenterte naturforskningsinstituttet NINA gjennom sin overvåkning sommeren 2021. De skriver i sin rapport at for alle fuglearter sett under ett var det dårlig hekkesuksess for 41 % av sjøfuglbestandene, hvilket er betydelig dårligere enn i de foregående årene. I Lofoten står fuglefjellet på Vedøya utenfor Røst tomt for andre året på rad. En gang var dette fuglefjellet hjemmet til Europas største kolonier av lundefugl og krykkjer. I 2020 døde kolonien av krykkjer på Vedøy ut, mens den for førti år siden «huset» 25 000 par. Fuglene finner ikke lenger mat i området og må fly så langt for å finne den at ungene deres ikke overlever ventingen. Studien dokumenterer også høy dødelighet blant ærfuglene i Oslofjorden, som tilskrives matmangel. Torsk og hvitting er nærmest utryddet. Denne høye dødeligheten kan beskrives som den langsomme døden: fuglene sulter i hjel, de produserer ikke lenger så mange kull som før og de som klekkes vokser ikke opp.

De langsomme konsekvensene av klimaendringene rammer også oss mennesker. Også for oss blir steder ubeboelige, på grunn av heten eller hevet havnivå. Men dyrenes lidelse skal ikke underslås. Ifølge WWFs Living planet index har vi siden 1970 mistet 68 % av verdens virveldyr. Som i Australia og i de pågående skogbrannene i Sibir, Canada og USA, dør mange av skogenes beboere i brannene – fra de minste insektene til pattedyr og reptiler – eller de blir fordrevet. Dette medfører enorme lidelser. Ettersom habitater ikke lenger er beboelige vil nye generasjoner ikke komme til. Mens ufødte individer ikke selv vil føle lidelse, medfører ufødt liv et tap for verden i form av redusert mangfold og naturrikdom, gjennom ødeleggelsen av økosystemer, som igjen får destruktive ringvirkninger. Mange av disse artene har vi ikke engang beskrevet, før de dør ut fordi menneskene ødelegger deres livsgrunnlag, enten det er i påsatte branner som ledd i avskoging, f.eks. til fordel for kjøttproduksjon i Brasil eller palmeoljeproduksjon i Indonesia, fordi mennesker okkuperer dyrenes områder, eller som følge av klimarelaterte katastrofer.

Vi ser oss selv som verdens midtpunkt og organiserer våre liv og samfunn etter våre interesser, uten at vi innser før det er for sent, at vi ødelegger verden, ikke bare for alle de andre levende vesener, men også for oss selv.

Selvforherligende har vi kalt vår egen art Homo sapiens. Vi tillegger oss større klokskap enn de andre artene. Men aldri før i jordens historie har en så destruktiv kraft eksistert i form av én art alene. Aldri før har en annen art ødelagt så mye for så mange andre arter. Denne destruktiviteten skyldes antroposentrisme og spesiesisme. Vi ser oss selv som verdens midtpunkt og organiserer våre liv og samfunn etter våre interesser, uten at vi innser før det er for sent, at vi ødelegger verden, ikke bare for alle de andre levende vesener, men også for oss selv. Vi utsetter andre arter for stor urett, simpelthen fordi de ikke er mennesker, og dermed anser vi dem som mindreverdige oss, heller enn som variasjoner av naturens mangfold, hvor mennesket er en enkelt del.

Men det er fremdeles håp. Mennesket kan forlate antroposentrismen og spesiesismen som ideologiske rettesnorer og inkludere de andre dyrene i våre etiske overveielser. Artsrettferdighet innebærer at man skal sikre velferd og overlevelse for hele arter, som hvaler, lundefugl og isbjørn, så vel som for individuelle dyr, som alle skal beskyttes mot overgrep og mishandling. Dyrs rettigheter og artsrettferdighet kan sees i forhold til miljøskade. Dyr har en rettmessig plass i sine miljøer, og mennesker har ikke rett til å skade dem, enten det gjelder den skaden som rettes mot et individuelt dyr, eller det skjer i form av institusjonalisert og systemisk skade som gjennom avskoging for kjøttproduksjon og i fiskeoppdrettsindustrien. Ut ifra et slikt perspektiv er både menneskers ødeleggelse av klimaet og dyrs naturlige miljøer, jakt på dyr eller systematisk mishandling i industrielle komplekser, moralsk forkastelig og uetisk.

Det er mye vi kan gjøre for å stoppe ødeleggelsen og gjenopprette den skade vi har forvoldt. Vi kan plassere dyr innenfor, heller enn utenfor, vår moralske sfære. Selvsagt må vi raskt fase ut utvinningen av fossilt brennstoff for vår og deres del, men vi må også gjenplante avskogede områder, sette ut konstruksjoner som kan føre til gjenoppbygging av korallrev som er ødelagt av trålere og oppvarming, bygge broer mellom fragmenterte habitater som tillater dyr å bevege seg mellom dem. Vi må slutte å tenke at mennesker skal bo overalt og forbeholde arealer for andre arter. Vi må i det hele tatt innta en mer økosentrisk og artsrettferdig holdning og praksis, hvorigjennom andre individuelle dyrs og arters egenart og egenverdi respekteres. Vi må slutte å legge verden øde og tilrettelegge det vi har ødelagt for nytt liv og mangfold. Dette burde stå øverst på politikernes saksliste.

/

Ragnhild Aslaug Sollund er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Her har hun det siste tiåret forsket og undervist innenfor feltet grønn kriminologi, som er et forskningsfelt med fokus på kriminalitet og skader rettet mot natur og dyr. Hun har primært forsket på handelen med truede dyrearter og mangelen på beskyttelse av store rovdyr i Norge. Hun har vært partner i EFFACE-prosjektet (European Union Action to Fight Environmental Crime (2012–2016)), finansiert av EU. For tiden er hun prosjektleder for et prosjekt finansiert av Norges forskningsråd, Criminal Justice, Wildlife Conservaton and Animal Rights in the Anthropocene (CRIMEANTHROP), hvor forskere i Norge, Tyskland, Spania og Storbritannia undersøker implementeringen av to internasjonale miljøkonvensjoner: CITES, som regulerer handelen med truede arter, og Bern-konvensjonen, som beskytter ville dyr og deres habitater i Europa. Sollund har skrevet og redigert mange bøker og artikler, bl.a. Bare et dyr? (Solum Bokvennen 2021) og The crimes of wildlife trafficking. Issues of justice, legality and morality (Routledge 2019). Sollund har tidligere bred erfaring fra forskning på migrasjon og politiet, og utga bl.a. Tatt for en annen (Gyldendal akademisk) i 2007.  

//

Filosofen Peter Singer ble en av forløperne til dyrenes frigjøringsbevegelse og inspirerte til kampen for dyrs rettigheter. Vi spør: Hva innebærer disse rettighetene, og kanskje enda mer interessant: Hva innebærer disse rettighetene ikke?
               
Ofte når vi snakker om å ta vare på biologisk mangfold, blir arter omtalt nærmest som ideer, uten tanke for at dette er individer som utgjør en art.

Under pandemien har nettopp menneskers misbruk av ville dyr vært den fremtredende forklaringsmodellen for covid19-utbruddet. Sykdommen og isolasjonen mange mennesker har lidd under, økte på sin side forbruket av kjæledyr – særlig hunder. Tilførte disse dyrene – individene – modenhet til sine eiere, eller ble de rene substitutter? Hva gjør dyr med oss?
               
Ifølge lover og konvensjoner har dyr egenverdi, men måten vi fortsetter å behandle dem på viser at våre med-skapninger behandles som ressurser, objekter, ting. Eksempel på perspektivutprøvning: De redselsfulle grise- og kyllingfarmene har bare sin like i hvordan mennesker innhegner flyktninger under miljøkrisene.

///

Vi takker Fritt Ord for støtten til dette prosjektet!

Tidligere artikler i serien:

Thomas Hylland Eriksen: Der maten kommer fra

Comments are closed.

Powered by WordPress.com.

Up ↑