Folk / Elisabeth Eide fra Glasgow

Tekst&foto: Elisabeth Eide /

Maurtuen (også kalt COP26) er nå overfylt, journalister og andre som kan, blir oppfordret til å jobbe hjemmefra. Utenfor Blue Zone tetter aktivister rekkene. Tirsdag rådde urfolk fra Latin-Amerika grunnen. Tallrike politifolk grep ikke inn. Ropene mot Bolsonaro nådde ikke delegatene, slusene innover mot møtelokalene er for mange og lange.

En bro fører over til Green Zone, med alternative arrangementer. Mor Mo Hume og datteren Aoibhe Featherstone (10) er på vei dit. Mo utnevner med et ømt blikk datteren til talsperson for familien. – Jeg vil at COP26 skal bygge fond som fattige folk kan bruke til å kutte sine CO2-utslipp, sier Aoibhe. -Og havene må bli rene. Nå dør de. Greta er veldig cool, hun gjør det hun kan for planeten, det er amazing, alle voksne må lytte! 

I dagliglivet prøver Aoibhe å spise mindre kjøtt, ikke bruke plast, og gå mer enn før. Hun deltok i demonstrasjonen fredag 4. november, sammen med moren, som sier hun følger COP-en litt passivt. Men hun gjør sitt i det daglige for å resirkulere. Hun har studert de negative konsekvensene av klimakrisen i Colombia nøye. – Hvis vi ikke endrer den økonomiske modellen vår, der vi blir gjort avhengige av de store tech-gigantene, går det ille. Vi må lære mer av urfolkene, de vet hvordan man kan leve bærekraftig. Investeringer i mangroveskoger som lagrer mye karbon, er viktig.

DE BØYDE RYGGERS ENTREPENØR

På broen over Clyde tilbyr Navjot Sawhney og Jeanne Michalon en rimelig investering for fattige hushold. En liten rund konteiner med sveiv på toppen viser seg å være en enkel vaskemaskin for alle med lite strøm og slitne rygger. Sawhney er vokst opp i UK, men har røtter i India. Han viser hvordan menn som bygger karriere uten tanke på klimaet, kan hoppe av for å finne mer mening med det de gjør; i hans tilfelle fra romfartsingeniør til vaskemaskinentreprenør. – Vi ingeniører kan bidra kraftig, sier han, enten destruktivt eller positivt! 

I 2018 dro han til India, til Tamil Nadu, der han møtte naboen Divya som forandret livet hans. Han så hvordan hun slet med klesvasken for hånd, han så mange med bøyde rygger. Så utviklet han den enkle innretningen som ordner klesvasken med et minimum av håndkraft. Den er oppkalt etter nabokvinnen Divya. Tilsett 30 liter; ti til bløtlegging, ti til vask og ti til skyll. Bruk sveiven! Roter hendelen i ett minutt for å tørke tøyet. Ifølge Sawhney bruker en middels vaskemaskin hundre liter, mens du bruker 60-70 liter om du vasker for hånd. 

Så altså: vinn-vinn-vinn? Billig klesvask-redskap for fattige kvinner (og menn); ingen energibelastning; sparte vannressurser; mindre slit på tøyet? Ja, alt dette, om vi skal tro Sawhney, som selger maskinen til 50 pund i fattige land. Dyrere her i vest, fint for folk med enkle hytter, forsikrer han. De første maskinene gikk gratis til jezidi-kvinner i irakiske flyktningleirer i 2014.

SELVVALGT, SELVKONTROLL

Regnet legger seg på tvers og vrenger paraplyene på Hyndland stasjon. Rob Murray, speiderleder i UK, speider etter toget som kan ta oss rett til COP26. Han driver kampanjen Promise to the Planet. Den er praksis-fokusert. Alle kan gjøre noe. Ideen er få folk til å skape en forskjell, lokalt. Det gjør speiderne med de fire R-ene: recover, recycle, reduce, og rethink. Og de oppfordrer unge over hele verden til å rapportere sine selvvalgte aksjoner innenfor de fire R-ene.

Fint, det. Men så lenge de globale utslippene – og kuttene – også til syvende og sist er basert på nasjonal selvkontroll uten transnasjonale sanksjoner, spøker det for planetens helse. Stadig oftere hører vi krav om at lederne ikke bare må «talk the talk», men «walk the walk». Climate Tracker er klare i sin siste rapport: Gjennomføring av politikken på bakken går med sneglefart, og det som trengs for å unngå at vi havner på 2,7 grader i 2100, er «dyptpløyende tiltak på alle sektorer i dette tiåret» for å nå 1,5-gradersmålet. 

Inne på COP-en slår den politiske ‘realismen’ mot oss. Energi- og klimaprofessor Kevin Anderson fra Manchester Universitet er ikke optimist. – Toppmøtene beveger seg fra klimafornektelse til prokrastinering, sier han. Resultatene er klare til helgen, med løfter til planeten…

/ 1.epistel: Douglas, Glasgow

Drosjesjåførene har gode tider i Glasgow, trass i ekstra el-porscher som transporterer øvre sjikt av COP-26-delegater. De fleste topplederne har reist, men kommer tilbake mot slutten av toppmøtet. Sjåføren Douglas har lagt merke til Biden og hans lette steg opp og ned flytrapper. – Prøver å framstå som ung, han. Prins Charles snublet, sier han og humrer. Men tenk på David Attenborough, han er jo minst ti år eldre, så du da han skulle tale på åpningen? Ja, lett i stegene, han, sier jeg. – Han er veldig intelligent. Han forstår seg på planeten, sier Douglas. Vi er enige om at Attenbourough bør styre planeten ut av uføret.

Tross virus og reiserestriksjoner er COP26 det største klimatoppmøtet noensinne, med rundt 40 000 deltakere inne i selve maurtuen. I Paris 2015 var det vel 30 000. Toppmøtet den gangen pågikk kort tid etter terrorangrepene, der 130 mennesker ble drept. Blomstene utenfor konsertlokalet Bataclan var ennå ikke visne. Ingen fikk demonstrere. Klimaaktivistene protesterte med å stille et par tusen sko på Place de la Republique og dannet de en menneskekjede fra Republique helt til Nation-plassen, strengt politibevoktet.

Nå er det tusener av politistyrker her fra hele Skottland, sier Douglas. Vi lar oss lett overbevise ved å lytte til helikoptrenes vingeslag eller kikke ut av vinduet. Hvis andre byer er underbemannet, kan kriminelle kose seg der, mener han. Lørdag greide verken værgudene eller andre å hindre en gigant-demonstrasjon uten «episoder». Arrangørene sier 100 000 marsjerte.

Vi slipper ut av maurtuen, det er blitt kveld. Douglas håper COP-en vil lykkes. – Men her har du alle disse lederne… De kommer i sine privatfly, blir et par dager og drar sin vei. Hvis de får noe til, så er det fantastisk, men hvis ikke … De er noen store hyklere. Det er ikke så nøye med meg, men ungene, og barnebarna fortjener bedre. Barnebarna er riktignok ikke kommet ennå, men Douglas mener det ikke trenger drøye så lenge, to av ungene har passert tjue. – Klart vi trenger gjøre noe! Han er usikker på hvor fort det vil gå med omstilling til el-biler i UK. Det er for få ladestasjoner. Når han skal kjøre 40 mil for å besøke avkommet i London, blir det vanskelig. Hybrid hadde vært fint, men de er dyre. Og det fins ikke subsidier.

DOUGLAS OG DOUGLAS

Rundt oss raser blitzkrigen på Guy Fawkes-dagen. Fawkes (1570-1606), ledet katolske opprørere i et forsøk på å sprenge det britiske parlamentet gjennom det som er blitt kalt «the gunpowder plot». De ville ramme kong James, som var protestant og sette den tredje arvefølgen, Elizabeth, på tronen i stedet. Fawkes’ komplott ble oppdaget av kongen før han rakk å tenne lunten til batteriet av kruttønner. Han ble arrestert, torturert og tilsto. Da han skulle til galgen, falt han og brakk nakken, slik unngikk han å bli halshogget. I Glasgow feirer de kruttplottet med fyrverkeri og knall, samt at de brenner Fawkes-dukker.

Douglas ønsker oss lykke til. Han sier alle forberedelsene til COP-en har gjort Glasgow-folk mer klimabevisste. I vårt midlertidige Glasgow-hjem venter Douglas Stuarts roman «Shuggie Bain». Shuggies far er, som Douglas, taxisjåfør, en hardt arbeidende mann som bedrar sin kone etter alle kunstens regler mens hun langsomt drikker seg fra sans og samling og blir prisgitt ungenes omsorg. I likhet med Guy Fawkes, er det også her et katolsk-protestantisk bakteppe. Det er dessuten en roman om hvordan arbeidsledighet og nød fornedrer folk i fattigstrøket rundt en nedlagt kullgruve. Neste dag lytter vi til fagforeningsfolk som satser på allianser med klimabevegelsen. – I går marsjerte jeg og datteren min med klimaaktivister og fagforeningsfolk fra store deler av verden, sier Stuart Fairweather, representant for den skotske demokratiske venstrebevegelsen. Håpet ligger i slike allianser, sier Rozanne Foyer, skotsk LO-leder, og resten av podiet nikker.

De har sjåføren Douglas på laget.

Elisabeth Eide er professor emerita ved Oslo MET, forfatter av skjønn- og faglitteratur, mangeårig styremedlem i Norske PEN og ekspert på Afghanistan. Hun har lenge vært aktiv i miljøkampen og var sentral ved opprettelsen av Forfatternes Klimaaksjon.