Hva skal vi fortelle dem?/ Elisabeth Eide etter COP 26

Tekst&foto: Elisabeth Eide

Jean Baptiste fra Bourgogne-regionen står rett utenfor slusene som leder inn mot selve klimatoppmøtet. Delegater, observatører og presse viser sine adgangskort, og dagens godkjente negativ Covid-test på mobiltelefonene før vaktene slipper dem forbi. Jean-Baptiste strekker de lange armene sine i været. I forlengelsen av dem en plakat med tekst på begge sider slik at de travle ikke skal unngå å se budskapet hans: «Stopp fossilt brensel nå». «Stopp klimaforbrytelser!» 

            Men armene!? Det er jo en velkjent tortur å henge fanger opp etter armene i timevis. – Armene mine er ødelagt, jeg har knapt følelse igjen i dem, sier Jean-Baptiste, godt voksen. Men den franske ‘fakiren’ har gjort dette i mange år.

Milliardenes språk

COP26 har vært omgitt av aktivisme, også tidvis inne i blåsonen. Individuelle protester av Jean-Baptistes type forekommer hyppig. Har han noen tro på å stresse armmuskulaturen til det ekstreme? Vel, det er hans måte å søke oppmerksomhet på for det helt sentrale spørsmålet under toppmøtet: fase ut kull og olje/gass eller ikke; nå eller i en ubestemt framtid. Stanse statlige oljesubsidier, slik Danmark og en rekke andre stater vil, men ikke Norge. I et innspill til denne debatten, skriver Wedonthavetime.org at verdens regjeringer subsidierer fossil industri med elleve millioner – per minutt. Det betyr mer enn 200 milliarder bare i løpet av toppmøtet. Og dobbelt så mye som løftene om 100 milliarder dollar per år til klimatilpasning for sårbare land. Og de løftene er ikke en gang innfridd!

            Penger snakker ikke, de banner, skrev Bob Dylan i 1965. (It’s all right, Ma (I’m only bleeding).

            Stemmer disse tallene? Organisasjonen med dårlig tid oppgir Det internasjonale pengefondet (IMF) som kilde. Tallene der stemmer og skremmer. Tanker på hvordan i alle fall ti-tjue-tretti prosent av disse milliardene, trillionene hvert år, kunne finansiert alternativ energi, klimatilpasning til sårbare land, kompensasjon til urfolk og fattige for tap og skade, burde kunne trenge seg inn selv i de mest forherdete hjertene.

            I toppmøtets sluttfase forhandles det mye om språk. Det trengs et klarere, et tøffere, et mer forpliktende språk i den endelige teksten som tidligst blir klar i løpet av lørdagen, ser det ut i skrivende øyeblikk. Slik snakker forhandlere, med stort alvor. Kravene fra de sårbare landene om forpliktende midler for å kompensere for alt de har mistet, alt som er skadet, blir ventelig omformulert til noe ikke-forpliktende. Om det ikke skulle skje et under. Mange vil feire det hvis tap og skade i det hele tatt kommer med. I språket, i intensjonene.

Tegningspråket

Karikaturtegnere har sitt eget språk. Langs en av blåsonens mange hovedsluser henger en hvit tavle med seksti klimategninger som kaller på latteren, selv om den lett setter seg fast i halsen. Maarten van Aalst har vært sentral i dette initiativet. Han er direktør for Røde Kors og Røde Halvmånes klimasenter og professor ved Universitetet i Twente, Nederland. – Humor er ærlig, sier han. Det er genuine følelser, tegningene skaper resonans hos folk.  

            Humor og humanitært arbeid retter seg mot kløften mellom det som er og det som burde være. Disse tegnerne søker oppmerksomhet og konfrontasjon, de får folk til å snakke sammen, sier van Aalst. 

            Mine egne studier indikerer at klimakarikaturer ofte er dystopiske. Er det logisk? – Vi ønsket oss en blanding, sier van Aalst. –  Både alvorlige signaler om klodens tilstand og noen som peker mot løsninger. Bidragsyterne er også en blanding av profesjonelle avistegnere, frilansere og amatører. 

            Flere av tegningene peker på absurde globale forskjeller. Rebeka Ryvola tegner en ivrig hjelper fra Vesten, omgitt av begreper om samarbeid og inkludering. Hun moraliserer over «stakeholders» som ikke engasjerer seg. Kan hende har de nok med å berge livet, og de snakker helt sikkert et annet mer jordnært språk.

            På podiet blant delegatene for sårbare land sitter Elizabeth Watuti fra en kenyansk ungdomsorganisasjon. – Vedtakene her på toppmøtet betyr noe for folk som meg! Vi som tilhører sivilsamfunnet, blir stilt på sidelinjen. Men hvert øyeblikk teller! Mer enn to millioner kenyanere er truet av sult på grunn av klimaendringene. Hva skal vi fortelle dem?

//

Elisabeth Eide er professor emerita ved Oslo MET, forfatter av skjønn- og faglitteratur, mangeårig styremedlem i Norske PEN og ekspert på Afghanistan. Hun har lenge vært aktiv i miljøkampen og var sentral ved opprettelsen av Forfatternes Klimaaksjon.Vi takker for rapportene!

Kredittering av tegninger: Kuper og P. Byrnes ///