«Den nye klimapolitiske bevissthet har fått et ansikt i den unge svenske klimaaktivisten Greta Thunberg», skriver Rune Slagstad. Sammen med Georg Henrik von Wright og Dipesh Chakrabarty beskrives Thunberg som miljøets dannelsesagenter.
1
«Jag tror det är nyttigt att vara medveten om realismen i de apokalyptiska perspektiv, som öppnar sig fõr oss. Djurarter har uppstått och gått under. Homo sapiens är säkert inte något undantag från den förgänglighetens lag, som gäller för allt levande. (…) En gång skall människan säkert försvinna från jorden och det kan vara värt att besinna, att den dagen kanske är närmare än vi tror.» Det var en av konklusjonene til Georg Henrik von Wright (1916–2003) i pamfletten Vetenskapen och förnuftet (1986). Han snakket om «förnuftets kris» i en sivilisasjon formet av den teknisk-instrumentelle rasjonalitet – en krise i forholdet mellom mennesket og naturen. von Wright så krisen i et idéhistorisk perspektiv. Særlig vekt la han på spenningen mellom den jødisk-kristne tradisjon som plasserte mennesket som naturens stedfortredende herre med rett til å underlegge seg jorden, og den gresk-antikke myten om Promethevs som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. Når den promethevske ånden besjelte menneskene, ble den lett forført av selvforherligelse og fristet til å utfordre naturens orden, «hybris», og likevekten i tingenes orden ble forstyrret. Når så skjedde, gjenopprettet Nemesis, likevektens guddom, ubønnhørlig naturens orden. Ved opplysningstidens epoke fikk den promethevske ånd, autorisert av en kristen instrumentalisme, en styrket kraft i form av en eksakt vitenskap med myndighet til å utbytte naturens ressurser til menneskets forgodtbefinnende. Den kulminerte i den industrielle produksjonsform med en ubegrenset økonomisk vekst som regulativ idé. Resultatet er en livsform som hverken er bærbar for mennesket eller for naturen.
von Wright fryktet det han kalte «omständigheternas diktatur»: «Det är tänkbart att det industriella och teknifierade samhällets komplikationer är så stora, att demokratiskt deltagande i de offentlige beslutsprocesserna i längden måste urarta till en tom formalitet av antingen instämmande eller protest inför obegripliga alternativ. Den individuella friheten inskränks till att man antingen fromt finner sig i ‘omständigheternas krav’ eller också urladdar sitt självhävdelsebehov i ansvarslösa dåd av typen sabotage eller terrorism.» – De intellektuelles fremste bidrag var i første rekke den kritiske: å demaskere falske mytologier. von Wright forfektet «en avmytologiserad rationalism»: Å gi slipp på troen på fremskrittet som en historisk nødvendighet er ikke det samme som å gi opp arbeidet for fremskritt som oppgave.
Pamfletten vakte sterke, til dels heftige reaksjoner i Finland og Sverige, ikke minst i akademiske kretser. Skarpest var skytset fra talerstolen i Finlands Akademi, fra von Wrights tidligere student Erik Allardt, en nestor i finsk (og nordisk) sosiologi. von Wrights sivilisasjonskritikk var beslektet med den irrasjonalisme som hadde brakt nazistene til makten i Tyskland og ført til Pol Pots folkemord i Kambodsja. (von Wright var en mild gentleman som post festum omtalte også Allardt som sin venn.) Carl Bildt, den gang leder for Moderata Samlingspartiet, noen år senere Sveriges statsminister, mente for sin del at von Wright videreførte 70-tallets forvillede romantikk: håpløshetens antikapitalisme. Nå var von Wright ingenlunde den første som hadde søkt å dissekere fremskrittsmyten. Når utfallene kunne bli så voldsomme, skyldtes det nok at forfatteren ikke var en hvemsomhelst, men en av samtidens fremste logikere med en usedvanlig sterk posisjon ikke bare i Norden, men i det internasjonale intellektuelle miljø overhodet.
Det er en tankevekkende parallell utviklingskurve mellom von Wright og Arne Næss, to av de betydeligste nordiske filosofene gjennom 1900-tallet.
I sine formative år hadde von Wright mottatt sterke impulser fra «Wiener-kretsen» og dens logiske positivisme med tanken om matematikk og naturvitenskap som mønsterdannende for all vitenskap, inklusiv humaniora og filosofi. På slutten av 1930-tallet hadde han håpet å kunne fortsette sine studier i denne krets i Wien, «mine filosofiska drömmars Mecka», men hans drømmer ble knust av Hitler som i 1938 i realiteten hadde gjort Østerrike til sitt lydrike og Wien til en filosofisk ørken. I stedet valgte han i 1939 Cambridge, hvor wienerfilosofen Ludwig Wittgenstein hadde slått seg til etter i lengre tid å ha levd i ensomhet, tilbaketrukket i en liten hytte i en fjellskråning i Skjolden i Sogn. Da Wittgenstein i 1948 trakk seg fra sitt professorat, pekte han på von Wright som sin foretrukne etterfølger. De to forble tett forbundne i Cambridge-tiden. Da Wittgenstein døde i 1951, fant von Wright at han ville returnere til Helsingfors og til det professorat han hadde fått allerede i 1946, som fortsatt stod ubesatt: «jag kände att Finland var min naturliga plats som med oemotståndlig kraft drog mig till sig.» Via von Wright ble den analytiske filosofien en dominerende retning i Finland og Finland et toneangivende land i fagfilosofien. I 1961 ble von Wright forskningsprofessor uten undervisningsplikt ved Finlands Akademi. I en årrekke frem til 1977 innehadde han også et professorat ved Cornell University i USA.
von Wright hadde to filosofiske farsfigurer: Eino Kaila, familievennen som var hans første professor, og som hadde gjort ham til «logisk positivist», og Wittgenstein som «å sin sida raserade till grunden den sidan av mitt filosofiska jag». von Wright ble i sitt fagfilosofiske virke sterkt inspirert av Kaila; hans filosofiske stil forble «logisk-analytisk», med en rekke høyt respekterte studier innen denne tradisjonen, så som The Logical Problem of Induction (1941), A Treatise on Induction and Probability (1951) og Norm and Action (1963). Varieties of Goodness (1963) er en betydningsfull moralfilosofisk studie om begrepet om «god», sentrert omkring Aristoteles, Kant og G.E. Moore. Selv anså han denne som sin beste. I Explanation and Understanding (1971), hans siste større filosofiske studie, ga han via den tyske hermeneutiske tradisjon et forsvar for humanioras særtrekk i konflikt med den analytiske filosofiens tradisjonelle naturvitenskapelige kunnskapsideal. En viktig inspirasjonskilde hadde vært den kanadiske filosofen Charles Taylors positivismekritiske studie Explanation of Behaviour.
Da von Wright første gang banket på Wittgensteins dør i Cambridge i 1939, hadde han forelest over matematikkens filosofi: «Av fõreläsningen förstod jag knappast någonting. Men föreläsaren gjorde ett enormt intryck på mig.» Wittgenstein og hans Tractatus Logico-Philosophicus (1922) hadde utvilsomt stor innflytelse på Wienerkretsens filosofer; de hyllet Wittgenstein som «en av nåtidens ledende tenkere» som hadde forfektet «en vitenskapelig verdensoppfatning». Denne oppfatningen av Wittgensteins tenkesett er «djupt oriktig», hevdet von Wright ved 100-årsdagen for Wittgensteins fødsel i 1989. Wittgenstein hadde advart filosofene mot det positivistiske blindsporet å søke å besvare filosofiens spørsmål med vitenskapens midler: «Denne tendensen er den virkelige kilden til metafysikk og fører filosofien inn i det totalt mørke.» Det var ifølge Wittgenstein ingenlunde «nonsens å tro at den vitenskapelige og tekniske tidsalderen er begynnelsen på slutten for menneskeheten, at idéen om den store fremadskriden er en forblindelse». Wittgenstein ville, som von Wright, bekjempe det edderkoppnett de logiske positivistene og atskillige av deres analytisk-filosofiske elever var fanget i.
Det er en tankevekkende parallell utviklingskurve mellom von Wright og Arne Næss, to av de betydeligste nordiske filosofene gjennom 1900-tallet. Begge identifiserte seg tidlig med den logiske positivisme for så i senere år å vende den ryggen: den ene endte i historiefilosofien, den andre i naturfilosofien. Hos Næss eksisterte lenge en Spinoza-inspirert naturmetafysikk parallelt med mer positivistiske impulser, men denne fikk med tiden dominans og inngikk i en dypøkologisk naturfilosofi. Hos von Wright hadde den historiefilosofiske orientering vært vedvarende til stede som et sidespor gjennom hele etterkrigstiden, dokumentert gjennom essays om Oswald Spengler, Fjodor Dostojevksij og Leo Tolstoj, som også hadde hørt til Wittgensteins bagasje. I senere år ble denne kulturfilosofiske interessen utdypet ved studier av den hegel-marxistiske tradisjon, ikke minst Frankfurterskolen med Max Horkheimer / Theodor W. Adornos Dialektik der Aufklärung og Jürgen Habermas’ «föryngande tillskott». Frankfurterskolens kritikk av den instrumentelle fornuft ble retningsgivende for von Wrights historiefilosofiske vending. von Wright var blitt, som han sa med en term fra økososialisten Hartvig Sætra, «en provokativ pessimist».
2
Den tapte fremskrittstroen var gjennomgangstemaet i von Wrights Myten om framsteget (1993): «Den kommer inte att överleva modernitetens krise i dess sena skede.» I løpet av de få årene siden utgivelsen av Vetenskapen och förnuftet var den økologiske tematikken ifølge von Wright bare blitt ytterligere påtrengende: «Det er inte längre bara fråga om luftens och vattnens nersmutsning, ökenområdens utbredning og skogarnas død. Av människan framkallade, kanhända oåterkalleliga naturprocesser så som ozonlagrets uttunning i stratosfæren och jordklotets uppvärmning, drivhuseffekten, har blivit globala hot mot själva livets fortbestånd.»
Kunnskap og handling står i et tragisk motsetningsforhold til hverandre, slik von Wright mente å se illustrert i Brundtlandkommisjonen («World Commission on Environment and Development») og dens begrep om «bærekraftig utvikling»: «suddigt och svårgripbart». Men selv om Brundtland-rapporten satt fast i en økonomisk vekst-modell som på lang sikt undergravde en bærekraftig utvikling, bidro den til et perspektivskifte i internasjonal politikk. I 1988 ble FNs vitenskapelige klimapanel («The Intergovernmental Panel on Climate Change») nedsatt; det ble med sine rapporter en stadig viktigere (og stadig mindre vitenskapelig omtvistet) klimapolitisk premissleverandør, bl.a. for klimatoppmøtet i Paris i 2015. Klimapanelets siste rapport i august 2021 er ansett som den sterkeste advarsel noensinne om uunngåelige og irreversible klimatiske endringer som følge av global oppvarming.
I stedet for de humanistiske fags frigjøring fra det naturvitenskapelige hegemoni, som hadde vært en sentral tematikk siden slutten av 1800-tallet, er det kommet et nytt perspektiv: integrasjon av historie og geologi.
Den vitenskapelige samfunnskritikken hadde i tiårene fra 1960-tallet og utover med Frankfurterskolen i spissen en front mot naturvitenskapene. Francis Fukuyamas The End of History and the Last Man (1992) var en variant av denne tradisjonen. I Fukuyamas Hegel-inspirerte universalhistoriske fortelling kulminerte historien i den vestlige verdens liberal-demokratiske feiring av seg selv, men etterlot seg Nietzsche-figuren «Det siste menneske» som hadde alt bortsett fra kraft, vilje og ambisjoner. Den globale oppvarming peker mot en annen universalhistorisk fortelling om «Det siste menneske»: historiens fortsettelse etter menneskehetens utslettelse.
Klodens alarmerende utvikling har brakt en naturvitenskapelig disiplin som geologien (men også biologi, glasiologi, hydrologi og meteorologi) inn i sentrum av den offentlige debatt. I vitenskapelige kretser snakkes det om en ny tidsepoke, «antropocen», etter «holocen» (fra slutten av siste istid for ca. 11 700 år siden). Betegnelsen viser til det massive menneskelige fotavtrykk på planetens liv, sterkt akselererende i andre halvpart av det 20. århundre med den alarmerende globale oppvarming av atmosfæren og havet som følge. Et fremtidsperspektiv er «den sjette masseutslettelsen av liv», inklusiv menneskeheten, i en epoke som paradoksalt nok bærer menneskeartens navn. «Antropocen» er som term ikke eldre enn dette århundre, foreslått av kjemikeren Paul Crutzen (nobelprisvinner 1995) og hydrologen Eugene Stoermer i 2000, etterfulgt av en grunnleggende artikkel av Crutzen i tidsskriftet Nature (2002). Siden 2009 har det i det internasjonale geologiske fagmiljøet vært en diskusjon hvorvidt «antropocen» skal etableres som en offisiell epokebestemmelse.
Denne diskusjonen har gradvis også slått inn i samfunnsvitenskapene og humaniora, ikke minst i historiefaget. I stedet for de humanistiske fags frigjøring fra det naturvitenskapelige hegemoni, som hadde vært en sentral tematikk siden slutten av 1800-tallet, er det kommet et nytt perspektiv: integrasjon av historie og geologi. Også naturen har sin historie, riktignok i en langt dypere forstand enn historiefagets tradisjonelle historie. For denne faglige reorientering har den indiske historikeren Dipesh Chakrabarty (1948–) vært sentral. Med «antropocen» kollapser det tradisjonelle skille mellom naturens historie og menneskets historie, slik Chakrabarty argumenterer for i artikkelen «The Climate of History; Four Theses» (tidsskriftet Critical Inquiry 2009). Han skisserer der det han med en formulering av Adorno kaller en ny «negativ universalhistorie» som kullkaster våre tradisjonelle forestillinger om fortid, nåtid og fremtid – vår tidsforståelse overhodet. I The Climate of History in a Planetary Age (2021) har Chakrabarty gitt en mer inngående fremstilling av sitt prosjekt. En viktig distinksjon er mellom «kloden» («the globe»), det menneskene har skapt med sine teknologier og sin industrialisme, og «planeten» («the planet», «the Earth system»).
«Kloden» er en menneskesentrert konstruksjon, mens «planeten» desentrerer mennesket. «The globe» og «the planet» står for to narrativer: tekno-industriell globalisering og global oppvarming. Disse to narrativene som lenge har vært atskilt, må ifølge Chakrabarty bringes sammen; utslippet av drivhusgasser er nesten utelukkende et resultat av industrielle (og postindustrielle) former for modernisering. Vi lever ifølge Chakrabarty for første gang i menneskehetens historie samtidig i to ulike «nåtider»: det «lange nå», den geologiske og biologiske tid, er flettet sammen med menneskehistoriens «nå», den historisk erfarte tid.
Den geologiske aktør er summen av menneskenes kollektive aktivitet, en upersonlig og ubevisst geofysisk kraft, som hverken er autonom eller bevisst.
To politiske teoretikere står sentralt i Chakrabartys analyse av det politiske over mot det han kaller det politiskes grenseområde: Hannah Arendt og Carl Schmitt, representanter for hver sin tradisjon i europeisk idéhistorie: den aristoteliske og den machiavelliske. Hos Arendt er det hennes tredeling i «labor», «work» og «action» som påkalles: «labor» gjelder den biologiske reproduksjon av mennesket som kroppslig vesen, knyttet til den enkeltes levetid; «work» viser til menneskets produksjon av «verden av ting», så som institusjoner av ulikt slag, som har (kan ha) varighet over generasjoner; «action» vedrører menneskenes politiske søken etter et hjem på jorden. Hos Schmitt er det bl.a. hans refleksjon over det politiskes grunnleggende venn–fiende-strid som interesserer. Selv om mennesket har evnen til å kunne handle rasjonelt, så gir det ikke mening å si at menneskeheten handler som bærer av én rasjonell konsensus. Det politiske er ifølge Schmitt «et plurivers, ikke et univers». Det dreier seg for Chakrabarty om en form for «global tilnærming til politikk uten myten om en global identitet»: en universalhistorie av en særegen karakter, «en negativ universalhistorie». – Arendt og Schmitt har imidlertid en begrensning felles: Deres teorier om det politiske forblir orientert mot mennesket alene; klodens aktuelle krise krever at det politiske må utvides til å favne også det som ikke er menneskets verden. Blant dem som ifølge Chakrabarty har tatt denne utfordringen på alvor, er Donna Haraway, Isabelle Stengers og fremfor alt Bruno Latour med tanken om et «naturens parlament». Det er nærliggende også å nevne de to intellektuelt alarmerende dissidentene Gilles Deleuze og Félix Guattari, som skrev foregripende om antropocen-tematikken flere tiår forut for antropocen-diskusjonen.
«The figure of the human had doubled, in effect, over the course of my lifetime», skriver Chakrabarty. Det er for det første mennesket som tradisjonell historisk aktør som kjemper for likhet og rettferdighet; og det er «this other human, the human as a geological agent», som ikke kan gjenfortelles ut fra et rent menneskesentrert perspektiv. Ordet «agency» – det å være et handlende vesen – er i uttrykket «geological agent» noe vesentlig annet enn det han på 1960-tallet lærte av sine historiske læremestre, så som E.P. Thompson eller Ranajit Guha, påpeker Chakrabarty. Den geologiske aktør er summen av menneskenes kollektive aktivitet, en upersonlig og ubevisst geofysisk kraft, som hverken er autonom eller bevisst. 1960-tallets positivismekritiske oppgjør med naturalismen reintroduserte et begrep om mennesket som ikke bare var en anonym kraft («force»), men et intensjonelt handlende vesen som kunne stå til ansvar for sine handlinger. Å snakke om subjektløse geologiske aktører er selvfølgelig ikke uproblematisk. Det viser til fenomener som mangler adekvate begreper og en verden som krever ny teori. For dette faglige nybrottsarbeidet har Dipesh Chakrabarty vært en dristig foregangsskikkelse som mer stiller spørsmål enn gir svar.
3
De alarmerende rapporter fra FNs klimapanel påkaller ikke bare nyskapende vitenskapelig teoridannelse, men fremfor alt politisk handlekraft. Den nye klimapolitiske bevissthet har fått et ansikt i den unge svenske klimaaktivisten Greta Thunberg (2003–). Det begynte med at hun i august 2018 satt utenfor Riksdagen i Stockholm med plakaten «Skolstrejk för klimatet» og fortsatte hver dag frem til det svenske riksdagsvalget knapt en måned senere. Etter det streiket hun hver fredag for å få Sverige til å innfri Paris-avtalens krav. Etter hvert er det blitt en ungdommens protestbevegelse med en global rekkevidde med «There is No Planet B» som tilbakevendende parole.
«Mitt budskap er at vi vil holde øye med dere», sa Greta Thunberg da hun talte til FNs klimakonferanse i New York i september 2019: «Dere har stjålet mine drømmer og min barndom med tomme ord. Men jeg er tross alt en av de heldige. Folk lider. Folk dør. Økosystemer kollapser. Vi er ved begynnelsen av en masseutryddelse, og alt dere snakker om, er penger og eventyr om evig økonomisk vekst. At dere tør! I mer enn 30 år har vitenskapen vært krystallklar. Hvordan tør dere fortsette å bare se bort og si at dere gjør nok, når den politikken og de løsningene som trengs, overhodet ikke er i sikte.»
«Dere svikter oss. Men ungdommen begynner å innse deres svik», avsluttet Greta Thunberg sin tale: «Alle fremtidige generasjoners øyne er rettet mot dere. Hvis dere velger å svikte oss, vil jeg bare si dere: Vi vil aldri tilgi dere. Vi vil ikke la dere slippe unna med dette. Akkurat her, akkurat nå, setter vi strek. Verden våkner opp. Og forandringen kommer, enten dere liker det eller ikke.»
//
Rune Slagstad har i de siste femti årene etablert seg som en av Norges mest innflytelsesrike offentlige intellektuelle. Med innsikt, vidd og originalitet har han preget en rekke store debatter i norsk samfunnsliv. Som få andre har han kastet seg ut i polemisk strid, men alltid for å bidra til meningsbrytning og styrke fundamentet i vår politiske og demokratiske kultur.
I Mine dannelsesagenter møter vi personer Rune Slagstad har debattert med og/eller portrettert – de har alle på forskjellig vis formet hans tenkning. Det er marxister og feminister, filosofer og teologer, kunstnere og aktivister, politikere og historikere, journalister og jurister, som har hatt dannende betydning for hans offentlige virke siden det tidlige 1970-tall. Via 99 kapitler tegner han et personlig farget portrett av en intellektuell epoke i norsk historie.
Rune Slagstad har tidligere vært professor i ulike disipliner og er nå tilknyttet Institutt for samfunnsforskning i Oslo.
Les mer hos Dreyers Forlag der denne omtalen er hentet fra.
Foto: Øyvind Næss
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 