Beistet i meg, og beistet i deg / Tommy Olsson

Akkurat nå er du en koala, kjærlig klamrer du deg til leggen min med stjerner i øynene. Men det skal saktens ikke mye irritasjon til før du skifter til å være en grevling, som biter seg fast i den samme leggen, og nekter å gi slipp før du hører lyden av knasing i beinet.

Jeg sier det bare sånn som det er. Folk oppfører seg ikke sjelden som noen forbannede dyr, avhengig av omstendighetene, og atter noen både ligner og oppfører seg konsekvent som en spesifikk art. Alle vet hva jeg snakker om nå, fordi alle har en gammel ugift onkel som ser ut som en ugle og sitter oppe og leser krim hele nettene. Og hvem var ikke en gang gift med en kaklende eggesyk høne? Eller et dovendyr? I could go on, men det er omtrent der man må begynne, hvis man søker etter motargumenter når noen har røyka for mye og begynt å legge ut om menneskeheten som etterkommere av noen aliens som kjørte feil en gang i fortiden. Hvordan vi ikke helt passer inn i noen næringskjeder, siden vi spiser alt og alle som kommer i vår vei, inkludert hverandre. Eller resirkulerer den største misforståelsen av dem alle; at vi liksom sitter med noen form for reelt mandat i forhold til andre arter, ja, til planeten per se. Det er jo fullstendig sprengt, og ville dyr skyr oss da også med god grunn. Til og med husdyrene våre ser jo skeptisk på oss – selv om de til tider elsker oss betingelsesløst. Noe de gjør mot bedre viten, og til tross for at vi innbiller oss at det utelukkende henger sammen med at vi forer dem. Bak ryggen vår himler de med øynene og slår seg for pannen.

Er det noe jeg har lært meg av å bo sammen med dyr så er det at jeg er fullstendig på bærtur i deres øyne, og har det mer enn lovlig tungt med å ta et hint. Fra deres ståsted er jeg litt tilbakestående, men snill. Selv om det slett ikke mangler på medmennesker som ser meg på nøyaktig den samme måten, er det likevel noe langt mer nådeløst å møte blikket til et vesen som ikke besitter evnen til å si det rett ut med en spydig ironisk undertone, det som skulle være åpenbart: Du må faen se til å skjerpe deg. Ikke fall for det tullet at resten av verden er helt likegyldig til om du tusler rundt på planetens overflate – alt og alle elsker deg. Please, hold kjeft og gjør jobben din. Hvorfor tror du egentlig noen folk går rundt og ligner på en helt annen art? Aner du overhodet et fnugg av hvor mye vi sliter for din skyld? Vannskålen er tom forresten.

Det er ikke sånn at jeg direkte har noen teorier rundt dette, men spørsmålet opptar meg av forskjellige grunner, og kanskje særlig i det siste. Det er faktisk sånn at hvis du bor sammen med et dyr lenge nok vil dere etterhvert ligne på hverandre i både utseende og temperament. I like høy grad som et gammelt gift ektepar noen ganger gir inntrykk av å være svært nære søsken. Det trenger ikke engang ta særlig lang tid. En god venn av meg fikk seg for fryktelig mange år siden en katt. Han hadde sikkert hatt pus i et par uker da han midt under et vilt nachspiel skulle introdusere oss for hverandre – men katta, som gikk under det vittige navnet Gustav Mahler, var ikke hjemme for øyeblikket. Min litt overforfriskede venn begynte da å løpe rundt i og utenfor huset, opp og ned i trapper, mens han høyt ropte «Gustav Mahler», til nachspielgjesters fornøyelse og sovende naboers forargelse. Dette scenariet ville vært absurd nok til å bli husket i ettertid, men siden han faktisk fant katta ble det umulig å glemme. Gustav Mahler, en barsk skogkatt med svarthvitbrungrå pels, kom nemlig etter hvert hjem.

«Se kor lik vi er!» brølte min kamerat og holdt opp pus. Tiden stoppet. Det er noe av det mest skremmende og fascinerende jeg har sett i dette livet. Gustav Mahler hadde nøyaktig det samme urimelige og adrenalinsprengte ansiktsuttrykket som min venn, og det mørke, ville blikket var identisk. De så seriøst ut som brødre, med den forskjellen at den ene var litt mindre og hadde pels.

Noe senere i livet kom jeg en vinter til i all hast å flytte fra Nesodden til Oslo. Det var i januar, jeg hadde 39 i feber og hostet vondt. Men siden det hastet kjørte jeg mine ting frem og tilbake i en lånt bil til langt på natta. Da det en gang i de små timer begynte å snø veldig mye, med snøfnugg på størrelse med snøballer, bestemte jeg meg for at det måtte bli siste turen for dagen. Sliten, med feberen brennende i det trøtte blikket mitt, rygget jeg ut fra gården for å kjøre ut til hovedveien, da en dalmatiner, temmelig uventet, kom løpende ut fra skogen og passerte meg. Jeg hadde aldri sett bikkja før, enda jeg hadde bodd der i noen år. Forsiktig kjørte jeg bak det løpende dyret. Det blåste plutselig opp, og snøen yrte, og det unngikk meg ikke å reflektere over det lavmælt komiske i det at jeg faktisk måtte forholde meg til en dalmatiner i snøstorm i denne utslitte tilstanden. Og at det lå en form for logikk i det, men på et subsonisk nivå jeg ikke evnet å orientere meg noe særlig i. Sakte beveget vi oss fremover, en på alle fire, og den andre på fire hjul. Og så, når vi kom frem til hovedveien, stoppet bisken opp ved postkassene og snudde seg direkte mot meg i lyset fra bilen. Jeg bremset opp, og vi hadde øyekontakt et par sekunder, før dette merkelige dyret – jeg sverger, det er helt sant – nikket ut mot veien, og så på meg med et blikk som sa «Det er ok, du kan kjøre videre nå». Sakte svingte jeg ut på hovedveien, og i bakspeilet kunne jeg se dalmatineren snu og løpe tilbake samme retningen vi kom fra.

I neste avkjørsel stoppet jeg opp for å tenne en røyk og prøvde fortvilt å forstå hva det var som nettopp hadde skjedd. Jeg lurer på det fortsatt, men jeg vet mer nå – selv om jeg ikke vet hva det er jeg vet, utover det å ha fått bekreftet flere ganger at det er en form for telepati det dreier seg om. Katter som har fulgt etter meg og mjauet helt frem til døren og som bare ikke kunne tro at jeg ikke hadde tenkt å ta de med inn. Fremmede hunder som har kommet løpende for å trøste når jeg har vært helt utrøstelig. Kråker som har hatt paneldebatt utenfor vinduet mitt tidlig om morgenen.

Og ikke minst den kjære flokken av kaniner jeg levde sammen med i syv år, og som med stor tålmodighet lærte meg å snakke tilstrekkelig kanin til i hvert fall å kunne le av vitsene deres. Deres humor er ofte oversett, men så er de også generelt misforstått av oss som går på to bein. Utenfor vår verden har de utelukkende fiender og er prisgitt tilfeldigheter, og dette er noe de er fullstendig klar over. Det må ha gjort noe med meg å henge med den gjengen så lenge, og kanskje det er det som fått meg til instinktivt å tenke på denne kommunikasjonen som så pass avgjørende.

Der jeg lenge gikk og sparket i marken og med god grunn spekulerte over muligheten for at menneskeheten foretok en evolusjonær u-sving en gang tidlig på 1980-tallet – argumentene for at det faktisk er sånn har da også saktens ballet på seg noe helt jævlig i det siste – fikk jeg med denne kontakten over tid fortalt en helt annen versjon av hvordan det henger sammen. Det er da også første og viktigste poeng; det henger virkelig sammen, uansett hvor mye det spriker, og uavhengig av hvor mye man melder pass eller går til det skritt at man melder seg ut. Og vi er i hvert fall ikke avkommet av noen uheldige aliens – vi hører virkelig til her, vi må skjerpe oss, passe bedre på de andre, og før eller siden gi de cred for å ha passet så godt på oss. En sykt utakknemlig oppgave, så langt, men det begynner å bli nødvendig å revurdere alle etablerte forhold nå. Mennesket er muligens den eneste arten på planeten som virkelig ikke har skjønt sin plass og funksjon innenfor dette kretsløpet. Paradoksalt nok. Ikke er vi noen særlig homogen gjeng heller; mange av oss har trekk av dyr, men det er jo forskjellige dyr, rev, bjørn, og alt for mange reptiler. Noen har ikke minste trekk av aldri å ha vært noen form for organisk livsform.

Beistet i meg er i permanent opprør, og mine omstendigheter over middels motivert av dyriske impulser. Du sier jeg er en elg, og jeg begynner øyeblikkelig å gruble over om det er en metafor for i dødsforakt og med rolige skritt å bevege seg fra den ene enden av en motorvei til den andre i rushtrafikken.

Tommy Olsson er billedkunstner og fast kunstkritiker i Klassekampen.

Alle foto: Tommy Olsson.

Filosofen Peter Singer ble en av forløperne til dyrenes frigjøringsbevegelse og inspirerte til kampen for dyrs rettigheter. Vi spør: Hva innebærer disse rettighetene, og kanskje enda mer interessant: Hva innebærer disse rettighetene ikke?

Ofte når vi snakker om å ta vare på biologisk mangfold, blir arter omtalt nærmest som ideer, uten tanke for at dette er individer som utgjør en art.

Under pandemien har nettopp menneskers misbruk av ville dyr vært den fremtredende forklaringsmodellen for covid19-utbruddet. Sykdommen og isolasjonen mange mennesker har lidd under, økte på sin side forbruket av kjæledyr – særlig hunder. Tilførte disse dyrene – individene – modenhet til sine eiere, eller ble de rene substitutter? Hva gjør dyr med oss?

Ifølge lover og konvensjoner har dyr egenverdi, men måten vi fortsetter å behandle dem på viser at våre med-skapninger behandles som ressurser, objekter, ting. Eksempel på perspektivutprøvning: De redselsfulle grise- og kyllingfarmene har bare sin like i hvordan mennesker innhegner flyktninger under miljøkrisene.

///

Vi takker Fritt Ord for støtten til dette prosjektet!