Fortellerposisjon og dyrevern / Espen Stueland

For noen år siden ville jeg finne ut hvilke faktiske regler som gjelder når vitenskapen forsker på mennesker: Hvilket personvern har forskningsobjektet?

Jeg kontaktet De nasjonale forskningsetiske komiteene og fikk tilsendt hefter med retningslinjer og forskningsetiske normer. Heftene skal bidra til at forskere utvikler etisk skjønn og reflekter over mulige dilemmaer som vil dukke opp i yrkesutøvelsen. Noen avsnitt om dyrevelferd fanget oppmerksomheten min, rettere sagt det at heftet til bruk for naturvitere inneholdt retningslinjer om dyrevelferd, mens heftet for samfunnsvitenskapene og humaniora ikke hadde noen. At forskere som bruker levende dyr må ha retningslinjer, er selvforklarende. De må innhente tillatelse og kunne redegjøre for nødvendigheten av alle dyreforsøk. Veterinærstudenter i laboratoriefrakker må ta med i betraktning at «også dyr er moralske objekter som fortjener respekt» når de øver på å dosere medisin og sette bedøvelse. Trengs det tilsvarende retningslinjer også for samfunnsvitenskapene og humaniora?

Spørsmålet vil få noen til å stusse, eller kanskje kategorisk avfeie det. Filologer og samfunnsvitere driver jo ikke med dyreforsøk; man finner ikke hunder, kyr, katter, hester, kaniner eller fugler, bananfluer eller bakterier i petriglass på podiet under sosialantropologers eller litteraturviteres forelesninger, selv ikke når de handler om dyr.

Hva er det verste som kan gå galt under et seminar om dyrevelferd med eksempler fra Wergeland, Sivle og Fosse? Ikke at en sprøytenål satt uvørent i låret på en levende hund brekker, i alle fall; man finner ikke blod fra et vesen som fortsatt lever her, og man bruker ikke verktøy til å blottlegge et bedøvet dyrs muskler, sener, knokler, hjerne eller sentralnervesystem. Det kan overlates til filologene selv å finne ut om dyr er moralske objekter som fortjener respekt, vår respekt; når og hvordan, alltid i relasjon til oss, mennesket: Er dyrene en slags mottakere av etikk formidlet på dertil egnede måter? Kan dyrearter være «rettslig subjekt»?

Menneske, dyr og språk

Retningslinjene for de ulike fagområdene er tilpasset med en grunn. Vitenskaper som baserer seg på lesing og tolkning av tekster og fremmede språks grammatikk, bruker et refererende språk som i seg selv ikke påfører dyr smerte, i alle fall ikke direkte. Men når ble det slik at bare fysiske handlinger fortjener etisk oppmerksomhet?

I økofilosofiske diskusjoner om forholdet mellom menneske og dyr blir menneskets evinnelige vilje til å gi egne behov forrang, den antroposentriske verdensanskuelsen, gjerne utpekt som antagonisten. Menneskets iver etter å dominere og omforme verden er et problem kan formuleres slik: Hvordan kan våre medskapninger bli hørt?

Hvis dyr blir representert i førsteperson, vil det innebære en appropriering og gjøre dem til panteistiske Gaia-vesener.

I noen år har biologer forsøkt å avkode dyrs språk ved hjelp av kunstig intelligens. Med en forenkling kan man si at de vil undersøke hva dyr kommuniserer til hverandre. Hva skal undersøkelsen være godt for? At mennesket i neste omgang skal bli istand til å kommunisere på tvers av artsgrensene? Kommuniserer vi ikke allerede mer enn nok, med handlinger, ved å frata dyrene stadig mer av deres livsverden? Sett at undersøkelsen i en eller annen forstand lykkes, vil den forandre noe? Sett at vi fant ut at dyrene sørger over det kollektive tapet av livsverden og artsfrender, vil det endre vår bruk av dyrene? Kapitalkreftene vil neppe stå klare med en minnelig ordning som lar dyrene komme bedre ut av det. Kanskje ville vi ikke holdt ut dyrenes sorgfylte budskap. Forsøket med bruk av kunstig intelligens ville lide en stille død, av hensyn til vår sjelelige helse. Det er ikke lidelsens realitet det er tvil om. Menneskets altruisme har noen absolutte grenser, som selv kunstig intelligens ville slite med å forskyve.

Mortons språkrøkt

Et mer tradisjonelt prosjekt innen filosofisk orientert dyrevelferd, vil sette inn støtet et helt annet sted: Prosjektet må vendes mot mennesket, i håp om å identifisere naturaliserte antroposentriske verdensanskuelser og forestillinger om menneskets rett til å dominere sine omgivelser. I tradisjonell økofilosofi foregår språkrøkten gjerne som kritisk revidering av eldre økofilosofers naturbegreper, på velkjent vis.

En som bedriver en kritisk revisjon av forgjengere (som Marx, Heidegger og Derrida), er den britiske filosofen Timothy Morton. I boken med den appellerende tittelen Humankind. Solidarity With Nonhuman People innleder han med å reflektere over språklige mulighetsbetingelser for å overskride menneskets horisont. Han hevder at grammatikk strukturerer mening på en måte som står i veien for jevnbyrdighet på tvers av artsgrenser, og at personlige pronomen er et av hindrene: Ordene jeg, han, hun, den, det og de er uegnet til å beskrive økologiske vesener. Hvis dyr blir representert i førsteperson, vil det innebære en appropriering og gjøre dem til panteistiske Gaia-vesener. Morton mener et dyre-jeg vil fungere som en sekkebetegnelse som fratar ikke-mennesker deres artsbestemte og individuelle særpreg. Å kalle dem du er ikke bedre; det vil gjøre dem til noe (ontologisk) annet enn meg, og hvis de kalles han eller hun, blir de kjønnet med heteronormative begreper som er uholdbare «evolusjonært sett». Ved å kalle dem det, den eller de, blir de ikke regnet som personer slik jeg er, og det ville være antroposentrisk. Å referere til dem i et altomfattende vi er en jovial tilsnikelse.

Språkets pronomen utvisker dyrenes subjektive egenart, synes Morton å si. Han vil løse problemet med betegnelsen «non-human people». Perspektivene er gjenkjennelige fra kjønnsforskning, og Morton låner flere poenger fra Gayatri Chakravorty Spivaks ofte siterte artikkel «Can the Subaltern Speak?», skjønt uten å referere eksplisitt til den. For Spivak er spørsmålet om det kan eksistere en gyldig etisk begrunnelse for å tale på vegne av andre. Det er også Mortons spørsmål, men han vinkler spørsmålet mer lingvistisk enn henne og hevder at forsøk på å beskrive ikke-mennesker etisk eller politisk, risikerer å havne i «en fascistisk biopolitikk».

Om fremtidige fortellere vil finne andre utsigelsesposisjoner, og kan innløse forståelse på tvers av artsgrenser, gjenstår å se. Men, inntil videre, la oss ikke glemme at problemet ikke skyldes at mennesket er uvitende om hvordan dyrene har det.

Trolig blir det, ut fra samme tankegang, feil å referere til «ikke-mennesker» som medskapninger. Artsoverskridende identifikasjoner avfeies som hippieaktig, og Morton eksemplifiserer dette poenget ved å vise til Muppet Show-låten «We are all Earthlings». Låten er fæl i enhver forstand, men jeg mistenker at eksempelet er malplassert. Eller mener Morton at enhver tekst som formidler en tanke om artsoverskridende solidaritet prinsipielt befinner seg på samme nivå som «We are all Earthlings»? Det finnes dyr i reell nød. Man får lyst til å be ham komme til saken.

Rotten som protagonist

Hvordan ville det endre vårt forhold til all verdens fantastiske eventyr og sagn, myter, fortellinger og dikt, for ikke å glemme tegneserier med talende dyr? Hva skulle man foreta seg med Rottinnen (1987) av Günter Grass? Da han mottok Nobelprisen i 1999, benyttet han anledningen til å minne om denne romanen, og at den har en rotte som protagonist. Rotten får representere en art som har vært utstøtt i uminnelige tider, eller i alle fall siden Bibelens Noah ble pålagt å fylle arken med all verdens dyrearter. Den ene arten etter den andre slippes ombord, de stamper, traver og hopper, tripper og smetter, spretter og kryper, flagrer og flakser, åler seg, lusker og piler ombord, men når turen kommer til rottene, nekter Noahs sønner simpelthen å etterkomme Guds ord, de skriker: Ut! Bort herfra! Forbudt! Rotta i romanen bemerker: «Han fornektet oss, strøk oss av listen, som nevnte alt som har ånde.»

Da duen vendte tilbake fra sin rekognoseringstur med en grønn kvist i nebbet, kunne den også fortelle at den hadde sett en fersk rottebæsj. «Da lo Gud, som var lei av sin udugelighet, ettersom Noahs ulydighet var blitt oppveiet av vår [dvs. rottenes] seiglivethet. Han sa […]: Heretter skal rottene være menneskets følgesvenn på jorden.»

Rottinnen byr på et rikt og morsomt nedenfra-perspektiv på verdenshistorien, bokstavelig talt. I takketalen i Stockholm minner Grass forsamlingen om hva slags protagonist rotten er, og om hvor tett mennesket og rotten har levd, historisk sett. I romanen utvikles det til og med en helt ny art ved hjelp av genmanipulasjon, et rottemenneske kalt watsoncricks, etter Crick, Watson og Wilkins, som i 1962 fikk Nobelprisen for å ha beskrevet DNA-molekylets betydning for overføring av genmateriale. Hva ville legemiddelindustrien vært uten rottene, spør Grass. Rotten roses for å ha bidratt til «verdenslitteraturens utvikling», selv om den «hittil bare [er] blitt tvilsom litterær heder og verdighet til del». For å bøte på all nedrakking rottene har vært utsatt for, er det de som mottar Nobelprisen, for sitt betydelige bidrag til forskningen.

I mine øyne skaper romanen en genuin forståelse på tvers av artsgrenser, en form for solidaritet. Den virker, i parentes bemerket, mer vital og genuin enn Mortons i Humankind. Solidarity With Nonhuman People. Et spørsmål er om den typen solidaritet som romanen skriver frem lar seg omsette i retningslinjer for humaniora og samfunnsfag. Grass gir i alle fall leseren glimt av innblikk i hvordan rottene lever og har levd. Alt i romanen er likevel sett fra menneskets perspektiv, og mennesket utgjør rottens horisont. Er det kriminelt at den ikke stiller spørsmål ved legitimiteten i å operere med et så begrenset perspektiv? For min del er svaret nei, jeg synes ikke det. Den mer filosofisk-lingvistiske tilnærmingen til spørsmålet om hvordan mennesket kan overskride sin horisont, løser for øvrig heller ikke problemet. Om fremtidige fortellere vil finne andre utsigelsesposisjoner, og kan innløse forståelse på tvers av artsgrenser, gjenstår å se. Men, inntil videre, la oss ikke glemme at problemet ikke skyldes at mennesket er uvitende om hvordan dyrene har det.

Kilder

Grass, G. (1987). Rottinnen. Oslo: Gyldendal. Jeg har tatt meg den frihet å bearbeide sitatene noe.

Grass, G. (1999). Nobelvorlesung. NobelPrize.org. https://www.nobelprize.org/prizes/literature/1999/7847-gunter-grass-nobelvorlesung/

Morton, T. (2016). Humankind. Solidarity With Nonhuman People. London: Verso.

Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT): Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi. 2. utgave, april 2016. Oslo.

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH): Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. 4. utgave, april 2016. Oslo.

«Forskrift om bruk av dyr» (2015). Lovdata.no. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-06-18-761

Espen Stueland (født 1970) har blant annet utgitt essaysamlingen 700-årsflommen og diktboken Eilert Sundt-tilstanden. I høst kommer Pandemiarkivene, en essaysamling om pandemilitteratur i alle sjangre, ikke minst medisinske tekster. Etter å ha vært bosatt 15 på Voss har Stueland beveget seg mot strømmen og ut av Oslo.

Foto: Baard Henriksen

Filosofen Peter Singer ble en av forløperne til dyrenes frigjøringsbevegelse og inspirerte til kampen for dyrs rettigheter. Vi spør: Hva innebærer disse rettighetene, og kanskje enda mer interessant: Hva innebærer disse rettighetene ikke?

Ofte når vi snakker om å ta vare på biologisk mangfold, blir arter omtalt nærmest som ideer, uten tanke for at dette er individer som utgjør en art.

Under pandemien har nettopp menneskers misbruk av ville dyr vært den fremtredende forklaringsmodellen for covid19-utbruddet. Sykdommen og isolasjonen mange mennesker har lidd under, økte på sin side forbruket av kjæledyr – særlig hunder. Tilførte disse dyrene – individene – modenhet til sine eiere, eller ble de rene substitutter? Hva gjør dyr med oss?

Ifølge lover og konvensjoner har dyr egenverdi, men måten vi fortsetter å behandle dem på viser at våre med-skapninger behandles som ressurser, objekter, ting. Eksempel på perspektivutprøvning: De redselsfulle grise- og kyllingfarmene har bare sin like i hvordan mennesker innhegner flyktninger under miljøkrisene.

///

Vi takker Fritt Ord for støtten til dette prosjektet!