Det som trengs, uttalte Greta Thunberg under klimatoppmøtet i Glasgow, er at én verdensleder bestemmer seg for å være ærlig og å behandle klimakrisen som den krisen den er. Da vil alt settes i bevegelse i retning forandring. Spørsmålet er: hvem er den lederen?
Nå som møtet er over, vet vi svaret: ingen. Den som kom nærmest, blant de mest innflytelsesrike landene, er kanskje USAs John Kerry da han sa at «å fortsette med subsidiering av fossile energiformer er galskap». Kort etter ble formuleringen om utfasing av kull endret etter press fra India og Kina – samt USA. Fikk Kerry en telefon? Hvis ja, fra Joe Biden eller fra fossillobbyen?
Carsten Jensen fremholder at «vi må ta et oppgjør med den påståtte realismen som hevder at vi ikke kan stille opp noe mot kapitalismens diktatoriske krav om evig vekst.» Ja vel. Men per i dag finnes det ikke et unisont «vi» som oppfatter forbindelsen mellom kapitalisme og evig vekst slik Jensen gjør, nemlig som et diktatorisk krav. I stedet gjør politiske ledere og kapitalens talerør i alle kanaler – reklamen – felles sak i fremstille veksten kapitalen er avhengig av, uansett skadevirkninger for mennesker og natur, som et løfte om velfortjent fremgang, snarere enn som en tvang det gjelder å fri seg fra. Ta «2 for 1» kampanjen som SAS tydeligvis mente at Glasgowmøtet var den ideelle timingen for, hektet på folks antatte lengsel tilbake til normalen – les forbruket – etter coronaen. Gladnyheten om at det nå er dobbelt så billig å gjøre det vi ifølge klimaforskningen må gjøre minst mulig av – å fly – illustrerer galskapen som er både den gamle og den nye normalen i vår gjennomkapitalistiske tid der systemets tvang fremstår som individets frihet.
Å kalle normaliteten galskap i betydningen det som absolutt ikke kan fortsette, er essensen i lederskap. I mangel av eksempler i dag, tyr jeg til en gårsdagens mann, Vaclav Havel. I sin første nyttårstale som Tsjekkoslovakias president i 1990 henvendte Havel seg til sitt folk med følgende formulering: «Jeg antar at dere ikke valgte meg til dette embedet for at jeg, også, skal lyve for dere.» Han følger opp: «Vårt land blomstrer ikke. Vi lever i et forgiftet moralsk miljø. Vi ble moralsk korrumpert fordi vi vente oss til å si noe annet – til oss selv og til hverandre – enn det vi tenkte. Vi lærte oss å ikke tro på noe.» Kort sagt, sykdommen kommer innenfra, ikke utenfra; krisen er vårt problem, ikke påført oss av andre. Videre: «Vi må akseptere denne arven som en synd vi begikk mot oss selv. Bare slik kan vi forstå at det er opp til oss, og bare oss, å gjøre noe med problemene.»
Forandring vil kreve betydelig selvtillit, en selvtillit som lar oss snakke sant om oss selv og lar oss våge å se ut av vinduet, selv når det vi får øye på er alt annet enn pent.
Projeksjon av ansvar og skyld over på andre, på fortidens ledere eller fremtidige fiender, er hva Havel retter seg mot i stedet for å fyre opp under det (ingen nevnt, ingen glemt av dagens ledere). Siden ansvaret stammer innenfra, må løsningen det også: «Frihet og demokrati innebærer, ja forlanger deltakelse fra oss alle og ansvarstaking fra oss alle.» Tvilen på at vi er gode nok til å reparere skaden vi har forårsaket gjennom vår frykt og grådighet krever intet mindre: at vi konfronterer vårt eget ansvar for at ting er blitt slik de har på vår vakt. Bare da blir ekte håp om forandring mulig, til forskjell fra fortsatt fornektelse, fortsatt delaktighet i falsk optimisme utkledd som realisme. Forandring vil kreve betydelig selvtillit, en selvtillit som lar oss snakke sant om oss selv og lar oss våge å se ut av vinduet, selv når det vi får øye på er alt annet enn pent. «Slik selvtillit», fortsetter Havel, «er ikke selvgodhet. Tvert imot, bare en person eller en nasjon som har selvtillit er i stand til å lytte til andre, akseptere dem som likeverdige, tilgi sine fiender, og angre med tanke på egen skyld og egne feil.» Lederen må representere det Freud kalte ego idealet, den beste utgaven av individene som utgjør gruppen. Forutsetningen er å konfrontere ubehag og konflikt, det motsatte av å strykes med hårene.
Jeg vet at Havels «vi» ikke finnes som et enhetlig sådan, fritt for klassebasert ulikhet i makt og ansvar for det som er galt og må endres. Lederskap som fortjener navnet trenger like fullt å anerkjenne at kreftene som må bekjempes dersom problemene skal løses er både utenfor og mellom oss, og inni oss. I Amazonas er maktforholdene slik at noen er nødt til å hogge trær for å ha mat på bordet: ødelegge for å overleve. Men vi i oljenasjonen langt mot nord kan kreve av oss selv at vi spør oss om vi skal løpe og kjøpe mer, fly mer, og slik delta i ødeleggelsen som reklamens «2 for 1» og «fordi du fortjener det» inviterer til.
Foto: Alf Øksdal
/ Denne artikkelen stod på trykk hos Klassekampen i går. Vi takker forfatter og avis!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 