Opprør mot undertrykkelse / Rune F. Hjemås

Om Jay Griffiths’ «Wild: An Elemental Journey»

Alle liv har sine ups and downs; alvorlig sykdom, samlivsbrudd, økonomiske problemer – det var ingen som sa det skulle være enkelt. Noen år før årtusenskiftet opplever den britiske forfatteren Jay Griffiths en av sitt livs største nedturer. I måneder er hun lammet av en tung depresjon, en «mental ødemark», slik hun selv beskriver det. En dag da hun sitter oppløst i tårer i sin lille leiebolig i Hackney nordøst i London, ringer telefonen. Det er Jeremy Narby, en antropolog og forfatter Griffith kun kjenner gjennom bøkene hans. Han viser seg å være like begeistret for hennes arbeid. Da han hører hvordan hun har det, inviterer han henne med til Peru for å besøke noen sjamaner han kjenner og drikke ayahuasca, et potent psykedelisk plantebrygg som bl.a. brukes til å behandle depresjoner. Griffiths svarer ja på direkten. For, som hun skriver: «jeg kjente igjen en livbøye da den ble kastet mot meg».

Reisen til Peru og Amazonasregnskogen blir starten på et bokprosjekt som skal strekke seg over sju år og dekke vidt forskjellige steder på kloden. Inspirert av den greske antikkens fire elementer – jord, luft, ild og vann – pluss is, som hun legger til for egen regning («som om det var et element i seg selv, noe det også er i et landskap»), oppsøker Griffiths steder hvor mennesker lever tett på de ulike ytterlighetene. Fra Amazonas (jord) går turen videre til Nunavut i Canada (is), Sulawesi-øyene utenfor Indonesia (vann), Alice Springs i den australske ørkenen (ild) og fjellene i Vest-Papua (luft). «Jeg lengtet etter noe jeg bare oppfattet vagt i starten, men som gradvis ble klarere i løpet av reisene mine,» skriver hun, og lander på «the wild» som en samlebetegnelse på det hun søker.

Hva blir det norske motsvaret? Et sted i boken uttrykker Griffiths beundring for det særnorske begrepet «friluftsliv» – oversatt til «free-air-life» – som hun tolker som et uttrykk for ubegrenset liv i rikt monn, for «du kan ikke fange lufta eller gjerde inn himmelen». Kanskje finnes noe av essensen der. Det er i alle fall mye frihet og mye liv i Griffiths idé om det ville, men også noe hemningsløst og overskridende som muligens rokker litt ved den jevne norske turgåers høfligere framferd langs oppmerkede løyper. «I jakten på det ville var jeg ikke interessert i vakre landskaper å forevige pyntelig i glass og ramme, men selve det villes karakter, som – på samme måte som kunst, sex, kjærlighet og andre former for rusmidler – har en heftig kraft virvlende gjennom seg. Som drikkende av det ville var jeg brisen allerede før jeg begynte og ravende full til slutt». For Griffiths representerer det ville et radikalt oppgjør med alle normer og regler som avskjærer moderne mennesker fra en dypere kontakt med naturen og det rå, utemmede i oss selv. Det ville er selve motsatsen til den striglede sivilisasjonen, med sine striglete overflater og livløse fasader. Det ville representerer en levemåte og et tankesett som nekter å underlegge seg restriksjoner av noe slag, og innebærer slik en høylytt protest mot alle former for undertrykkelse.

Som drikkende av det ville var jeg brisen allerede før jeg begynte og ravende full til slutt

Jay Griffith

Griffiths har lite til overs for den klassiske ekspedisjonen der målet er å «erobre» et eller annet landområde, være den første som krysser det, eller å «oppdage» steder hvor det allerede har bodd mennesker i generasjoner. (Nansen kommer med andre ord ikke så godt ut av det, mens Heyerdahl har en høy stjerne hos Griffiths: «Thank God for Thor», som hun skriver et sted.) Griffiths handler det om å bli kjent med de stedene hun besøker, og den beste måten å gjøre det på er ved å lytte til dem som kjenner det best. Fra urbefolkningen lærer hun å respektere landskapet, enten det kommer til uttrykk gjennom absurde ritualer («fremmede måtte ha tillatelse for å besøke landet … eieren kunne introdusere dem … ved å helle vann på den fremmede eller gni litt underarmssvette på dem»)  eller skånsom og bærekraftig utnyttelse av ressurser («det er kommersiell hvalfangst, ikke inuittenes jakt, som har drevet havdyrene mot utryddelse»).

Overalt hvor Griffiths ferdes møter hun mennesker som kjenner omgivelsene til minste detalj og vet å nyttiggjøre seg dem. Et fellestrekk er imidlertid at denne kunnskapen står i fare for å forsvinne. «Da de hvite kom» representerer et skjebnesvangert vendepunkt i fortellingen om de fleste kulturene hun besøker. Det er nesten fascinerende med hvilken innbitt fanatisme representanter for den «siviliserte» verden, med kristne misjonærer i spissen, oppsøker befolkningen i de mest avsidesliggende deler av kloden for å påtvinge dem sitt regelbesatte og naturfiendtlige verdenssyn. «Skolene førte til kunnskapskrise,» skriver Griffiths paradoksalt om innførselen av et moderne undervisningssystem i arktiske områder, der matnyttig kunnskap om landskapet ble fortrengt til fordel for abstrakt matematikk og oversatte historier uten lokal relevans. I Amazonas ble nærheten til naturen sett på som djevelsk av misjonærene, som prediket børs og katedral med like stor iver («utbredelsen av misjonsaktivitet er i praksis en utbredelse av kapitalismen»). Metodene som ble brukt for å utrydde det man oppfattet som primitivt var bestialske, groteske og grusomme. Griffiths skriver: «Jeg har møtt kannibaler som er uendelig snillere og mer tillitvekkende enn de morderiske misjonærene som prøver å omvende dem». De tallrike eksemplene hun gir på drap og overgrep i «fremskrittets» navn viser at hun har ordene i behold.

Jeg har møtt kannibaler som er uendelig snillere og mer tillitvekkende enn de morderiske misjonærene som prøver å omvende dem

Jay Griffith

Å drikke ayahuasca virker sterkt på Jay Griffiths. Hun beskriver det som å drikke «giftkjeks og stjerner – like ekkelt som det første og briljant som det siste». Hallusinasjonene gjør henne i stand til å visualisere hvordan sjelen hentes tilbake fra mørket av en sjaman og depresjonen suges ut av henne som forgiftede nåler. Hun våkner opp kurert og med en ny sensibilitet for inntrykkene rundt seg. I hvor stor grad ayahuascaen – som i Norge regnes som narkotika og er forbudt ved lov – bidrar til dette, kan sikkert diskuteres. Viktigere er kanskje at Griffiths allerede på forhånd utviser en dyp tiltro til den sjamanistiske visdommen og alt den kan utrette. Utover i boken overtar de rene naturopplevelsene heldigvis for hallusinogenbruken, og disse viser seg å være minst like ekstreme og psykedeliske! Ayahuasca kunne nok, i prosjektets desperate begynnelse, være en snarvei til det ville; en kickstart som får Griffiths raskt på beina. Men den virkelige kuren for depresjonen synes å ligge i en dypere erkjennelse av tilhørighet med omgivelsene, en opplevelse av at ens naturlige sanseinntrykk og tilstedeværelse i verden er mer enn nok.

Lengselen mot det fjerntliggende, mot lyset som glimrer forlokkende bortenfor hverdagen, har dratt i Griffiths helt siden barndommen. Hun forteller om foreldrenes bokhyller, der barnebøkene sto nederst mens de spennende titlene befant seg høyere oppe, utenfor rekkevidde. «Seven Years in Tibet» utmerket seg spesielt og fordret at hun klatret oppover hyllene: «rundt ti år gammel og tre meter opp i lufta nådde jeg endelig Tibet». Hun forteller også om en mattetime på skolen, da læreren oppgitt utbryter at hun føler seg like forstått som om hun skulle kommet fra Ytre Mongolia. En ung Griffiths blir yr av begeistring – Ytre Mongolia! Det må være så langt borte det er mulig å komme. Dit må hun dra! Prosentregningen får bare vente.

«Wild: An Elemental Journey» kom ut i 2006, noe som på mange måter føles som en evighet siden. Fraværet av statistikk og henvisninger til FN-rapporter med tekniske og ganske abstrakte utslippstall og kuttberegninger, kan oppleves befriende, men peker også på at boken ble skrevet i et – på flere måter – annet klima. Mange år før Parisavtalen, før det havarerte klimatoppmøtet i København; en reise som den Griffiths legger ut på ville kanskje sett annerledes ut i dag? Noen frempek får det dessuten til å knipe lett i magen: «forskere spår at isbjørnen kan være utryddet innen 2020», står det et sted, og: «i 2011 er det kanskje så godt som ingen tropisk regnskog igjen å redde». Uavhengig av hvordan det faktisk har gått, skvetter man litt av å lese at noe som da det ble skrevet lå et godt stykke frem i tid, allerede er blitt fortid. For hva da med alle de scenarioene vi i dag ser for oss at det ennå er lenge til?

At Jay Griffiths i dag er aktiv i Writers Rebel, en undergruppe av Extinction Rebellion i Storbritannia, fremstår som en naturlig forlengelse av «Wild». For hva representerer aktivistene i XR og deres sivile ulydighet annet enn nettopp det ville? I sin seneste utgivelse, «Why Rebel» fra 2021, skriver Griffiths om å delta i en aksjon i London og bli arrestert av politifolk som hvisker mellom tennene at de er glade for jobben aktivistene gjør. I retten forklarer Griffiths seg på en måte som rører dommeren. Eden hun avlegger idet hun skal forklare seg, er ironisk nok et ekko av det aksjonistene i XR krever av politikerne: å fortelle den hele og fulle sannheten. Griffith gjør som hun blir bedt, spørsmålet er hvem som tåler å høre den sannheten hun legger for dagen. «Jeg blir nødt til å dømme deg,» konkluderer dommeren før han legger til: «men det er med et tungt hjerte».

/


Rune F. Hjemås er forfatter, oversetter og redaktør i småforlaget Beijing Trondheim. Seneste utgivelser: «Klimaendringer» (noveller, 2021) og «Ein bror i verdsrommet» (roman for barn, 2021).

Foto: Heidi Furre

//

Den naturvitenskapelige forskningen kan fortelle oss hva som fysisk skjer, hvordan klimaet forandrer seg og hvilke arter som blir borte, men hva gjør forandringene med oss? Forfattere har forsøkt å svare på dette, men hvordan har det gått? Hva er forskjellen på litteratur som klarer å si noe om de komplekse problemene og litteratur som ikke klarer det. Ifølge denne litteraturen, hvor er menneskets status i økosystemet? I denne serien ønsker vi å invitere sakprosaforfatterne til å reflektere og tenke kritisk om et verk som har betydd noe for deres forståelse av naturomveltningene. Hva er litteraturens muligheter i en krise som ikke bare gjør oss til digitale kommunikatører, men som blir samfunnsendrende på så mange nivåer? Kan litteraturens dypt personlige rom stadig gjøre en forskjell, eller har den digitale allmenningen marginalisert slike rom og skapt nye betingelser for sakprosaen? Er en moderne kanon under dannelse på den klima- og miljøsentrerte litteraturens område, og har Forfatternes klimaaksjon bidratt i så måte?

Vi takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtte til denne serien!

This image has an empty alt attribute; its file name is nff-logo.gif

Tidligere artikler:

Varslere og stumtjenere i oljelandet / Sissel Furuseth

Kjenn ingen sorg? / Jonas Bals

Takk til Hjortefot og andre tvilsomme helter / Andrew Kroglund

HVORDAN ER DER HÅB / Andreas Vermehren Holm

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑