Snapshots fra fremtiden / Esmeralda Colombo

Ett år etter klimasøksmålet i Høyesterett er det på tide å re-aktualisere debatten. Året skal snart avsluttes, og ettersmaken av klimatoppmøtet i Glasgow (COP26) betrygger oss ikke. Her står vi igjen med (minst) tre spørsmål:

Trenger vi flere klimasøksmål?

Hvilke klimasøksmål har vært sentrale i 2021, sett med transnasjonale øyne?

Og hva er sjansen for at klagen på klimadommen blir behandlet i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD)?

Elefanten i rommet

I november 2021 tok tusenvis av unge mennesker over gatene i Glasgow og andre byer. De krevde klimarettferdighet gjennom konkrete klimatiltak. Cop-26 endte likevel uten at fremtidige generasjoner, som inkluderer nåtidens barn og ungdom, kunne bli representert. Fremtidige generasjoner kan kalles for elefanten i rommet under slike klimatoppmøter.

Å invitere klimaaktivister som snakker for seg selv (og som til slutt nekter å ta del på konferansen, som Greta Thunberg) er ikke nok. Nettopp fordi ingen fullt ut representerer fremtidige generasjoners interesser. Det lønner seg rett og slett ikke å representere en gruppe mennesker som ikke kan stemme ved politiske valg, og som ville kreve en ny samfunnskontrakt der planetens tålegrenser bevares. Både prosessen og resultatet av FNs klimaforhandling tar lite hensyn til våre barn og barnebarn med fraværet av en global institusjon som representerer deres interesser.

Så, trenger vi flere klimasøksmål? Svaret på det er ja, sett i lys av representativitetsproblemet og en meningsløs status quo i klimaambisjoner globalt.

Alt i alt kommer det ikke overraskende at ungdommen ser mot EMD for å avgjøre inkonsistent nasjonal rettspraksis rundt skjæringspunktet mellom klimaendringer og menneskerettigheter.

Løftes blikket utover Norges grenser, skjønner vi at klimasøksmål har trollbundet en hel verden. I en tilsynelatende ustoppelig trend vokser antallet saker knyttet til klimaendringer verden over, med omtrent 1 841 pågående eller avsluttede klimasaker siden 1986, inkludert over 1 000 saker som er ført for retten bare de siste seks årene. Selv om dette tallet inkluderer søksmål mot manglende klimabeskyttelsestiltak, tar de fleste rettssaker sikte på å beskytte klimasystemet. Minst to nasjonale søksmål fra 2021 står sentralt.

Neubauer eller frihetskjemperen

I Neubauer m.fl. mot Tyskland utfordret en gruppe tyske ungdommer den tyske klimavernloven (Klimaschutzgesetz). Ungdommene hevdet at selv om lovens mål om å redusere utslippet av drivhusgasser med 55 % innen 2030 (sammenlignet med utslippsnivået i 1990) ville implementere EU-rett, ville dette allikevel være utilstrekkelig og i strid med tysk og internasjonal rett. I april 2021 avsa den tyske forfatningsdomstolen en skjellsettende avgjørelse: den tyske grunnlovens miljøartikkel (artikkel 20a) forplikter staten – altså både regjeringen (Bundesregierung) og den tyske riksdagen (Bundestag) – til å redusere klimagassutslipp i samsvar med internasjonale forpliktelser. Dette fordi fremtidige generasjoner bør sikres rettigheter til en menneskeverdig fremtid. Domstolen erklærte at den tyske staten ikke klarte å distribuere frihetsmuligheter proporsjonalt på tvers av generasjoner, noe som er en bemerkelsesverdig anerkjennelse av prinsippet om intergenerasjonell rettferdighet. Den tyske forfatningsdomstolen kunngjorde at lovgiveren ikke kan bruke sitt spillerom til å gjøre som den behager i et tilfelle med vitenskapelig sikkerhet, som er kjernen i føre-var-prinsippet.

Norsk Høyesterett, på sin side, unnlot å ta intergenerasjonell rettferdighet og føre-var-prinsippet, som står sentralt i Grunnloven § 112, i betraktning i klimarettssaken. Saken gjaldt olje og gass som vil produseres om ti år, med utslipp som vil bidra betydelig til globale klimaendringer. Allikevel evaulerte ikke Høyesterett mengden og effekten av nasjonale og eksporterte utslipp for fremtidige generasjoner og deres frihetsmuliehgeter.

Nederland og Shell

I mai 2021 ble en annen landemerkesak avgjort. Der fastslo tingretten i Haag at olje- og gasselskapet Shell må redusere CO2-utslippene med 45 % innen 2030, sammenlignet med 2019, på tvers av verdikjeden og i sluttbrukutslipp. I saken, Milieudefensie mot Shell, som bygde på den mye omtalte Urgenda-saken fra Nederland, mente retten at Shell opererer i strid med en uskreven standard for aktsomhet i nederlandsk erstatningsrett. Retten fastla en slik standard basert på vitenskapelige rapporter, internasjonal konsensus – særlig Paris-avtalen – og menneskerettighetene for dagens og fremtidens generasjoner. I denne sammenhengen ble dagens og fremtidens generasjoner anerkjent som rettighetsbærere.

Videre fastholdt domstolen at retten til liv (artikkel 2) og retten til privat- og familieliv (artikkel 8) i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) – de samme artiklene som ble påberopt i den norske klimarettssaken – gir beskyttelse mot farlige klimaendringer. Et annet prinsipielt viktig poeng er at EUs kvotehandelssystem (ETS) ifølge domstolen ikke fritar Shell.

Sakene gir et blikk på framtiden: vi blir engasjert til å utvikle kunnskap om vår framtid

Sammenlignet med Shell-domstolen, var Høyesterett i klimasøksmålet ikke villig til å uttale seg om relevansen av EMKs bestemmelser om retten til liv og retten til privat- og familieliv. Høyesterett drøftet heller ikke tilstrekkeligheten av ETS, som Norge har sluttet seg til, i lys av norsk og internasjonal rett. Høyesterett kjente ikke vedtaket i klimarettssaken ugyldig etter Grunnloven § 112 fordi Norge har iverksatt en rekke generelle og spesifikke tiltak for å redusere nasjonale klimautslipp, men refererte heller til tilslutningen rundt EUs kvotesystem. Dette betyr at til tross for at Norge og Nederland har samme forpliktelser, både EU-retten og internasjonal rett, ble EUs kvotesystem vurdert som et sentralt klimatiltak av norsk Høyesterett, mens det av tingretten i Haag ble vurdert som et mangelfult verktøy.

Klimasøksmålets fremtid i Strasbourg

Alt i alt kommer det ikke overraskende at ungdommen ser mot EMD for å avgjøre inkonsistent nasjonal rettspraksis rundt skjæringspunktet mellom klimaendringer og menneskerettigheter. Sjansen for behandling av klagen på klimadommen er dermed høy.

I 2021 tok EMD sine første to klimasaker til behandling. Det ene er en klage fra seks portugisiske ungdommer mot Norge og 32 andre europeiske land, som hevder at deres rett til liv er truet av påvirkningene fra klimaendringer i Portugal, slik som skogbranner. De hevder videre at deres rett til privatliv (som mental helse) er truet av hetebølger som tvinger dem til å tilbringe mer tid innendørs, og at de som er unge nå vil oppleve de verste effektene av klimaendringer. Den andre saken er en klage fra en gruppe eldre sveitsiske kvinner, som anklager Sveits for livstruende hetebølger. Begge klager skal bli hastebehandlet, som viser EMD sin interesse i å bli en avgjørende instans i klimasaker.

Fremtiden som kunnskapsmulighet

Klimasøksmålene er transnasjonale og fremtidsrettede.

De er «transnasjonale» fordi rettssakene kun er en komponent av en mer omfattende og demokratisk mobilisering for en ny samfunnskontrakt som bør inkludere også de stemmeløse, som natur og fremtidige generasjoner.

Samtidig gir sakene et blikk på framtiden: vi blir engasjert til å utvikle kunnskap om vår framtid. Som Hannah Arendt skrev handler politikk ikke så mye om mennesker som det handler om verden som blir til mellom dem og som varer lenger enn dem.

/

Esmeralda Colombo (f. 1988) er oppvokst nær Venezia og har en mastergrad i rettsvitenskap fra Università Cattolica di Milano, en mastergrad i EU-rett fra Collège d’Europe, en mastergrad i klima- og folkerett fra Columbia Law School og et profesjonelt sertifikat i finans for fornybar energi fra Yale Center for Business & the Environment. Hun disputerte for ph.d.-graden i juni 2021 med avhandlingen «Access to Justice Reloaded: The Role of International Law in National Climate Change Cases.» Hun er faglig tilknyttet Senter for klima og energiomstilling ved UiB og har nylig vært konsulent innenfor klima og energi for EU-kommisjonen, International Organisation of Employers og andre organisasjoner.

Foto: André Kvalvågnes

//

2021 var ikke bare året der ekstremværet for alvor traff Europa, men også året der miljøbevegelsen vant banebrytende seire gjennom klimasøksmål i ulike land. Dette står i kontrast til det norske klimasøksmålet fra desember 2020, der Høyesterett frifant staten. Norge er nå klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, der også andre tilsvarende saker er på trappene. Gjennom artikkelserien «Det store gjennombruddet?» tar Forfatternes klimaaksjon pulsen på rettsutviklingen som skjer internasjonalt, og undersøker hvilken rolle domstolene kan spille i å bidra til politisk endring både her hjemme og i andre land.

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑