En klode av balsatre / Kaja Schjerven Mollerin

Jeg tenker stadig oftere at den store gleden i et lesende liv er å få lese bøker om igjen – å omgi seg med et knippe verk som har satt spor i en, og som får utvidet betydning for hver gang man vender tilbake til dem. Ikke til forkleinelse for tradisjonens rikdom, eller for strømmen av nye utgivelser; det er så mye man uansett ikke får lest.

Men som alle vet, rommer gjentagelser avvik og forandringer, om ikke annet på grunn av tidens gang. Det er derfor Virginia Woolf, i et essay datert et års tid etter at hun debuterte som romanforfatter med The Voyage Out (1915), kan si: «Å skrive ned inntrykkene man sitter igjen med etter å ha lest Hamlet, slik man leser stykket år etter år, ville faktisk være det samme som å skrive sin egen selvbiografi. For etter hvert som vi vet mer om livet, kommenterer Shakespeare det vi vet». Jeg har aldri notert på en slik systematisk måte, men sitatet rant meg i hu sist jeg leste Tove Janssons Sommerboken (1972), en bok som alltid har hensatt meg i samme tilstand. Tilstanden er noe av grunnen til at jeg oppsøker boken: Jeg vil inn i dette rommet, som for meg har virket uberørt fra gang til gang, beskyttet fra omskifteligheten i tilværelsen ellers, inntil nylig da jeg i møte med fortellingen så å si ble innhentet av min egen historiske kontekst. Det var i august, «det mykeste milde jeg kjenner», som det heter i et av Einar Skjæraasens fineste dikt.

Kanskje er det ikke lenger mulig å lese fortidige naturskildringer uten at tankene driver i retning av vår tids store klimakrise? Det er pussig, slår det meg nå, at jeg tidligere ikke har dvelt ved når Sommerboken ble skrevet og utgitt. For meg har historien vært tidløs også i den forstand, jeg har plassert den i etterkrigstiden, men 1950-årene eller 1970-årene – hva vet jeg? – litt på samme måte som handlingen i boken er tidløs, ikke utspiller seg over én bestemt sommer, men har alle somre i seg, fra den spede starten på sesongen: «En gang i april var det fullmåne og is over hele havet»; til midtsommer: «Det var en tidlig, meget varm morgen i juli, og det hadde regnet om natten»; til myke, melankolske august: «Hver gang blir nettene mørke uten at det merkes» (her sitert i William Heinesens oversettelse).

Da jeg til slutt fikk hektet Sommerboken på år 1972, endret ikke meningsinnholdet seg drastisk. Det var ikke som med Ivo Andric’ Konsulene, der handlingen er lagt til Napoleonskrigene, og leseren over flere hundre sider synker ned i et annet århundre, før hun, med den siste setningen i boken – en datering: «Beograd, i april 1942» – forstår at forfatteren selv sitter midt i krigen. Nei, sånn var det ikke med historien fra den finske skjærgården, men den fikk en delvis møblert samtid. I 1972 ble for eksempel Statoil etablert, og forskningssenteret Climatic Research Unit (CRU) stiftet. Og plutselig var det en bok som var nær i tid med Rachel Carsons Silent Spring (1962), den banebrytende studien om skadene utstrakt bruk av plantevernmidler gjorde på alt levende liv. Fugler og insekter døde, og ett år, formante Carson, vil våren komme uten lydene vi forbinder med den, summingen og kvitringen, ja, den gjør det for lengst.

Det er ikke utenkelig at Tove Jansson kjente til Carsons studie, hun som lar en gammel farmor stå i havgapet og tenke over stillheten i begynnelsen mai, bare forstyrret av ropet fra havellene – gagelhønsen, som de også blir kalt – hvert år et sikkert tegn på at sommeren er i vente: «Det slo henne at ingen andre dyr hadde deres evne til dramatisk å understreke og fullkommengjøre et forløp, årets og værets vekslinger og de skiftninger som stryker igjennom en selv». Jeg har alltid lest denne passasjen med stor grad av gjenkjennelse, tenkt på mine egne landskap – svabergene i Oslofjorden, setrene i Nordmarka – og følt tilhørighet, men nå, i august, kjente jeg vemod. Kan vi fortsatt erfare det farmoren erfarer, når naturens forløp – det vet vi alle – er så kraftig og ugjenkallelig forstyrret? Det hagler i august, og gråspurven kvitrer i februar. Ingen vet lenger når sommeren er her.

Det er mot denne tapserfaringen alt utspiller seg. Faren lever, men er såpass fraværende i fortellingen at det er som én generasjon er borte.

Så er Sommerboken også en bok om sorg. Beskrivelsene av årstidenes gang, alt som gjentar seg, blomstene som hver vår spruter ut i klipperevnene på øya, først skjørbuksurten, så natt-og-dag, minner hele veien leseren om den ene som for tidlig ble rykket ut av sin bane, så vidt nevnt, bare, i begynnelsen av boken: «Sophia våknet og husket at de hadde kommet tilbake til øya, og at hun hadde en egen seng fordi hennes mor var død». Det er mot denne tapserfaringen alt utspiller seg. Faren lever, men er såpass fraværende i fortellingen at det er som én generasjon er borte. Sommerboken er historien om vennskapet mellom en farmor og en liten jente, en farmor som er fryktelig trøtt og sover i smug, og en jente som stadig formaner sin farmor om å være oppriktig: «Svar ordentlig». «Fortell ordentlig». De har også et sted i byen, forstår leseren, men de identifiserer seg som fastboende på øya, innforlivet som de begge er med dette landskapets egenart: «Det er bare bønder og sommergjester som går over mosen. De vet ikke, og det kan ikke gjentas ofte nok, at mosen er det mest ømfintlige som finnes».

Og også for dem er Venezia en by som «langsomt synker ned i havet», faktisk synker den ned i Finskebukta. I et myrhull leker Sophia og farmoren at de er «gamle venetianere som bygger et nytt Venezia». De lager broer og kanaler, hoteller og trattoriaer, Piazzo San Marco og et Dogepalass av balsatre, og i palasset bor en mamma. Men så kommer styrtregnet og sørøsten, og Venezia forsvinner, og i grålysningen roper Sophia: «Hun er sunket!», roper: «Hun er borte!», og gråter seg i søvn, for den sunkne byen og den tapte mammaen. Farmoren forstår at her gjelder det å avverge katastrofen som allerede er inntruffet, her gjelder det å gjenskape noe som kan reddes, hun lager et nytt Dogepalass av balsatre, utsetter det for en mildere storm: heller et vannglass over det, og gnir kuplene inn med asken fra askebegeret, og når Sophia våkner, lytter hun lenge og vel, til lydene fra det herjede huset: «Mammaen sier at det var et forferdelig uvær».

Storms of My Grandchildren, kalte James Hansen sin bok om klimakatastrofen (2009). Den som hadde en reserveklode av balsatre.

«Etter hvert som vi vet mer om livet, kommenterer Shakespeare det vi vet», skrev altså Woolf, og det avgjørende er at Shakespeare så å si vet det før oss. Du tror du leser om andre menneskers liv, og plutselig ser du din egen tilværelse så klart som du aldri før har sett den. Det erfarer lesere også i vår digitale tid: Den beste litteraturen vet det meste før oss. I Sommerboken var det på gjesterommet jeg uforvarende kom i kontakt med min egen sorg og uro over klimaforandringene. En sorg som var der fra før – men som fikk sin tiltrengte plass i lesningens rom.

På gjesterommet sover farmoren, skjønt gjesterom, man kunne like gjerne kalle det en redskapsbod, for her går hun til sengs omgitt av «garn, spikerkasser, bunter av ståltråd og tau, torvsekker og andre viktige ting». Fortelleren opplyser om at farmoren liker å «være plassert blant praktiske ting», og dét, forstår leseren, er fordi disse tingene har gått fra hånd til hånd, de er nedarvet gjennom generasjoner, de utgjør et historisk kontinuum. Jeg tror også dette er noe som står i fare for å gå tapt med klimakrisen og det radikale bruddet den representerer: den enkeltes følelse av å være del av et sammenhengende hele, et fellesskap som har både fortiden og fremtiden i seg. Og tilbake står man, fortapt i sin egen samtid.

Samtidig er det nettopp i slike krisetider man erfarer hvor stor eksistensiell betydning kanon og den litterære tradisjonen kan ha. Ved inngangen til andre verdenskrig satt to filosofer, franske Simone Weil og ukrainske Rachel Bespaloff, fordypet i et større arbeid om Iliaden, antagelig uvitende om hverandre, men begge, skulle det vise seg, med en forbløffende original innsikt i den greske litteraturens akutte relevans for tiden de selv levde i. Noe lignende kan man lese ut av Erich Auerbachs Mimesis, skrevet i eksil i Istanbul under den samme krigen: Når katastrofen er nær, eller allerede et faktum, er det kanon de vender seg til.

Dette er en dyp impuls i vår kultur, og i dét ligger det kanskje også en form for lindring.

Kaja Schjerven Mollerin, f. 1980, er kritiker i Klassekampen og for tiden ansatt på Nasjonalbiblioteket.

Foto: Julie Pike

Den naturvitenskapelige forskningen kan fortelle oss hva som fysisk skjer, hvordan klimaet forandrer seg og hvilke arter som blir borte, men hva gjør forandringene med oss? Forfattere har forsøkt å svare på dette, men hvordan har det gått? Hva er forskjellen på litteratur som klarer å si noe om de komplekse problemene og litteratur som ikke klarer det. Ifølge denne litteraturen, hvor er menneskets status i økosystemet? I denne serien ønsker vi å invitere sakprosaforfatterne til å reflektere og tenke kritisk om et verk som har betydd noe for deres forståelse av naturomveltningene. Hva er litteraturens muligheter i en krise som ikke bare gjør oss til digitale kommunikatører, men som blir samfunnsendrende på så mange nivåer? Kan litteraturens dypt personlige rom stadig gjøre en forskjell, eller har den digitale allmenningen marginalisert slike rom og skapt nye betingelser for sakprosaen? Er en moderne kanon under dannelse på den klima- og miljøsentrerte litteraturens område, og har Forfatternes klimaaksjon bidratt i så måte?

Vi takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtte til denne serien!