Hvil i fred, blåskjell / Kathleen Rani Hagen

Ensomhetens tidsalder

«There are no dewdrops on spiderwebs on Mars, Elon Musk, there are no spiders, no birdsongs, no autumn leaves […] No hum of bees, no song of sparrows, no sound of hoofbeats nor of streams or rainfall, no shade from oaks, no snow on peaks, no footprints on sand, bird or lizard or human, no wood, no clay, no shell, no flower, nothing to eat, to breathe, to plant, to reap.» (Rebecca Solnit på sosiale medier den 7. november 2021).

Illustrasjonen til teksten var et bilde av duggdråper på bakken, ved siden av kvist og gress. Ordene hennes bragte meg straks til en sommer noen år tidligere, da jeg var på Svalbard for å gjøre feltarbeid til et prosjekt om rødsildrer. Nesten fra øyeblikket jeg ankom øyriket, mens jeg passerte de gråbrune sagtannfjellene og skiltet under flyets vinge som advarte mot å gå under, lengtet jeg hjem igjen til mine egne østlandske trakter; til skumring og skog, lukten av hegg, syriner og varm granbar, lyden av surrende bier og kvitrende småfugler, synet av flagrende tistelsommerfugler i skjærsminbuskene.

Mange av dyrene og fenomenene Solnit skrev om, finnes ikke på Svalbard. Der finnes ingen bier, ingen reptiler, ingen store eiketrær, ingen eikenøtter og ingen oransje og gule høstblader som faller mot bakken før vinteren setter inn. Det finnes blomster, som blant annet den nevnte rødsildren, men de er små og fåtallige, synes nesten ikke og lukter ingenting. Det er ikke nødvendig å bruke krefter på å lage duft når det knapt finnes noen insekters oppmerksomhet å konkurrere om. Temperaturen er så lav at nedbrytningsprosessene går på laveste gir, det lukter ikke av nedbryternes arbeid i jord, humus og muld. Fraværet av de levende og luktene deres opplevdes påtrengende, nærmest illevarslende, og også det at det ikke var de levende som gav fra seg mest lyd, men det ikke-levende: Vannet fra isbreene som buldret fram i landskapet, voldsomt og høylytt, og som på grunn av permafrosten i bakken gjorde elva uforutsigbar. For hver dag som gikk ble elva bredere, dypere, villere; det var umulig å kjenne den én gang for alle. Et sted vi krysset i går, kunne i dag være umulig å forsere uten å bli gjennomvåt og se ryggsekken forsvinne nedover mot fjorden.

De levende hørte vi så sjeldent fra at hver gang en av dem gav lyd fra seg, var det umulig å ikke legge merke til det: Latteren fra en arktisk rev i fjellskråningen, lokkeropet til en ensom svalbardrype, pipene til en snøspurv – hver lyd helt for seg selv, som den var pakket inn i stillheten; aldri i symfoni med hverandre og småkrypenes gnikking og flyving, raslingen i den døde vegetasjonen eller i ett med vindens sus i trekronene.

Denne stillheten – og ensomheten – er det jeg tenker på når jeg leser Edward O. Wilsons Half-Earth: Our Planet’s Fight for Life (2016). I boka foreslår den anerkjente og nylig avdøde biologen å omdøpe Antropocene til Eremocene – ensomhetens tidsalder. Han beskriver en planet hvor det knapt lever noen arter; bare oss mennesker og våre domestiserte dyr og planter. Det er riktignok ikke mye av det siste på Svalbard, hvis landareal stort sett er dekket av isbreer og fjell, men artsfattig er det. Bare ti prosent av landjorden er vegetasjon, en svært sparsommelig en som sådan. På flyet hjem, etter seks uker på Spitsbergen, minnet det gråbrune og gråhvite landskapet under meg mest av alt om en gold, fremmed planet. Jeg lurte på hvorfor noen (inkludert meg selv, en gang i fortiden) lot seg tiltrekke av noe sånt; evige områder av stort sett ingenting, bare berg og is, livløst og dødt, bortsett fra noen få grønne lommer her og der. Er det virkelig (en dårligere versjon av) dette Elon Musk og de andre som drømmer om å bebo Mars vil ha? Ønsker de seg ensomheten, fattigdommen? Alle mennesker som ikke ser alvoret i risikoen å leve på en planet uten biologisk mangfold, burde ta seg en tur til Svalbard og leve en tid i den klaustrofobiske ensomheten, kjenne på lengselen etter livet og fellesskapet hjemme, på samme måte som jeg-et i Maria Dorothea Schrattenholz’ sci-fi-diktsamling Atlaspunkt (2015) befinner seg på Mars og lengter hjem til den tapte jordkloden. Kanskje vil de da få en bedre forståelse av hvor heldige vi er som bor på en planet med bugnende vekster og bråkete dyreliv; arbeidende dyr som hele sommeren høres på vei fra blomst til blomst; trær som bærer frukt, kaster skygge og gir ly, som kan hogges ned og brennes, gi oss varme når det er kaldt.

Tittelen til Wilsons bok kan leses som at jorden ikke er helt seg selv når de andre mangler, men henspiller også på Wilsons forslag om å sette av halvparten av jorda til de andre, det vil si: la halvparten av jorda skånes for oss, våre inngrep og våre etterlatenskaper. I arbeidet med boka henvendte Wilson seg til atten erfarne naturforskere med ekspertise i biologisk mangfold og økologi, med spørsmålet om hva de mente ville være de viktigste områdene å verne på hvert kontinent; områder med de største og mest sammensatte samlingene av unike planter, dyr og mikroorganismer. Under ingen av kontinentene blir arktiske landskap nevnt. Likevel er det altså på Svalbard Norge har vernet mest: Hele 65 % av Svalbards landareal er underlagt fredningsbestemmelser, mot bare 17,5 % av fastlandsarealet. Å verne store, livløse landskap av is og stein, hvor de fleste – verken mennesker, dyr, planter eller mikroorganismer – uansett ikke vil bo, er ikke noe særlig å skryte av. Den samme likegyldigheten kjenner jeg også når jeg kommer over artikler om forsvunne isbreer. Før- og etterbildene av isbreer – isbreer som var så mye større før, nå er de små eller ikke-eksisterende – etterlater seg ingen spor hos meg. Jeg forstår at det er avsenderens mening at smeltingen skal gjøre inntrykk, men jeg bryr meg katta om en isbre finnes eller ikke finnes, og det samme gjør heller ikke Wilson.

Wilson bruker ikke nevneverdig tid på det ikke-levende når han skriver om planetens forringelse, men evner, ved å være spesifikk fremfor generell, å formidle hvor rik jorden er på liv, og hvor sørgelig det er å miste det. Et helt avsnitt bruker han på en nekrolog for elvemuslingene som er blitt borte:

«In order to bring the recent mollusk losses into focus for you, I offer here the names of all the nineteen of the river mussel species known to have been driven to extinction: Coosa elktoe, sugarspoon, angled riffleshell, Ohio riffleshell, Tennessee riffleshell, leafshell, yellow blossom, narrow catspaw, forkshell, southern acornshell, rough combshell, Cumberland leafshell, Apalachicola ebonyshell, lined pocketbook, Haddleton lampmussel, black clubshell, kusha pigtoe, Coosa pigtoe, stirrup shell.Rest in Peace.»

Hver art av bløtdyr som utryddes, er en flere milliarder år lang slektslinje som kuttes av, et anliggende som etterlater oss fattigere og ensommere, en type hendelse som også skjer i nære farvann.

I ensomheten på Svalbard (Mars), lutet og bøyd over de bittesmå rødsildrene, lengtet jeg tilbake til mine livlige trakter ved Oslofjorden (Jorden): Fjorden og landområdene rundt – det som tidligere utgjorde fylkene Oslo, Akershus og Østfold – er det mest artsrike området i landet vårt. Likevel befinner mesteparten av Norges 17,5 % vernede fastlandsområderområder seg et helt annet sted: i høyfjellsterreng, et type landskap som, med sin forblåste, kalde og ubeskyttede ugjestfrihet, på mange måter ligner Arktis’ sparsommelige økologi. Det har dermed relativt liten effekt å verne om Dovre og Jotunheimen, selv om nordmenn- og kvinner med bare et snev av nasjonalromantiske følelser, sikkert vil si seg uenig i det. I en artikkel om mudringsprosjektene som er planlagt i Oslofjorden, sa Sten Helberg fra Miljøstiftelsen Elv og Hav passende nok: «Hvis dette var en fjord på Vestlandet, hadde folk lenket seg fast.»

Til tross for forringelsen som har foregått og fortsatt foregår, som et resultat av et vidt spekter av menneskelig aktivitet, er Oslofjorden landets mest artsrike fjord. Nesten alle norske fiskearter er registrert i fjorden, selv om flere av dem er blitt borte: I løpet av 1890 til 1920 ble hele bestanden av håkjerringer utryddet, makrellstørja forsvant under krigsårene, torskefisket er blitt redusert med 86 % de siste hundre årene, og hvittingen er et sjeldent syn. Tareskogene, for den eldre garde kjent fra Ingebrigt Daviks fortellinger om Taremarebyen (1979), hjem til titusenvis av snegler, krepsdyr og andre organismer, er så godt som borte, og igjen står bare trådaktige alger, like lite fruktbare for videre liv som en plantasjeskog tett av jevngamle grantrær. På miljøovervåkningsstasjonene observeres det at de fleste blåskjellene dør i løpet av sitt første leveår, hvilket er dårlig nytt for ærfuglene som lever av dem. Sommeren for halvannet år siden ble hundrevis av avmagrede ærfugler funnet døde langs fjorden.

En lignende, vemodig minnestund som den om bløtdyrene i Wilsons bok, finnes i verkene til kunstneren Ragna Misvær Grønstad. En dag skal også vi bli forfedre (2020) heter et av tresnittene, en del av en serie bilder som viser en mystisk undervannverden; blekksprutlignende hybrider, dragelignende tang, saltvannsblomster, maneter, koraller. På nevnte tresnitt sees en slags saltvannsplante; den minner meg om en (gjennomsiktig) spissmorkel med en liten, lysende måne inni, og langt bortenfor, i det måneopplyste undervannsmørket, svever to maneter i vannmassene. Den fine balansegangen mellom det realistiske og fantasifulle minner om alt livet i havet menneskene ikke kjenner til, fordi det er så rikt og mangfoldig at det i praksis er like vanskelig for oss å holde oversikt over som stjernene på himmelen, men hvis rikdom Wilson i det minste gir oss et innblikk i, samtidig som både han og Misvær Grønstad, på hver sin måte, minner oss om at livet i den bentiske og pelagiske sonen er på vei til å tilhøre en verden (i fysisk forstand) like utilgjengelig som den som er avbildet – et sted hvor Oslofjordens (tidligere) skapninger og Wilsons elvemuslinger allerede befinner seg, et sted det er umulig å komme tilbake fra.

«To those who feel content to let the Antropocene evolve toward whatever destiny it mindlessly drifts, I say please take time to reconsider,» skriver Wilson, i samme klang som Rebecca Solnit. «The ongoing mass extinction of species, and with it the extinction of genes and ecosystems, ranks with pandemics, world war, and climate change as among the deadliest threats that the humanity has imposed on itself […] To those who are steering the growth of reserves worldwide, let me make an earnest request: don’t stop, just aim a lot higher.»

Kathleen Rani Hagen har jobbet som litteraturkritiker i en årrekke, hatt ulike tillitsverv i miljøvernorganisasjoner og debuterte med romanen Grunnleggende plantediversitet i 2018. Hun har bidratt til flere antologier av ulik sjanger, både på norsk og engelsk. I 2022 bidrar hun med en novelle i sci-fi-antologien En strek gjennom tyngdekraften (Solum forlag). Hagen var redaksjonssekretær i Forfatternes klimaaksjon fra 2019-2022.

Foto: Kathleen Rani Hagen

Den naturvitenskapelige forskningen kan fortelle oss hva som fysisk skjer, hvordan klimaet forandrer seg og hvilke arter som blir borte, men hva gjør forandringene med oss? Forfattere har forsøkt å svare på dette, men hvordan har det gått? Hva er forskjellen på litteratur som klarer å si noe om de komplekse problemene og litteratur som ikke klarer det. Ifølge denne litteraturen, hvor er menneskets status i økosystemet? I denne serien ønsker vi å invitere sakprosaforfatterne til å reflektere og tenke kritisk om et verk som har betydd noe for deres forståelse av naturomveltningene. Hva er litteraturens muligheter i en krise som ikke bare gjør oss til digitale kommunikatører, men som blir samfunnsendrende på så mange nivåer? Kan litteraturens dypt personlige rom stadig gjøre en forskjell, eller har den digitale allmenningen marginalisert slike rom og skapt nye betingelser for sakprosaen? Er en moderne kanon under dannelse på den klima- og miljøsentrerte litteraturens område, og har Forfatternes klimaaksjon bidratt i så måte?

Vi takker Norsk Faglitterær Forfatterforening for støtte til denne serien!