Om det å være Ung, Klimaangst og Tomme Ord //
Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg involverer meg i klimaaktivisme. Det første som kommer opp er et minne fra da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse. I naturfagstimen spilte læreren av et klipp om klimaendringer. Alt var veldig lett forklart, men videoen sitter fortsatt i meg den dag i dag. I klippet snakket de om temperaturøkninger innen 2035 og 2050. Det de sa at det vil bli katastrofalt. Og jeg ble overbevist om at verden kom til å gå under innen 2050. Hvis jeg var heldig, ville jeg leve til jeg blir 43 tenkte jeg, men bare hvis jeg var heldig. Jeg begynte å få mareritt. Jeg hadde lært at hvis for mye is smeltet kunne det stoppe Golfstrømmen og Norge ville fryse til. Det var dette jeg drømte om.
Andre ganger drømte jeg om min siste skidag eller matmangel etter at det blir dødelig tørke i de landene vi importerer mat fra. Jeg tenke lenge og hardt på dette og jo mer jeg tenkte jo reddere ble jeg. Det var som om noen hadde lagt et mørkt teppe over framtiden min. Framtiden til menneskeheten. Jeg tenkte på hvor mange som ville dø, og ble overveldet. Tall med menneskeliv vi ville mistet så store jeg ikke engang kunne tenke over det uten at det ble for mye for meg.
Jeg var redd, og som unger gjør når de er redde går de til en voksen. Men voksne hadde ikke stort å si. De sa bare at det kom til å gå bra. Jeg spurte hvordan de visste det, og de sa bare at det alltid går bra. At menneskeheten alltid finner en vei. Men hvorfor prøvde ikke de å finne en vei? Hvorfor satt de hjemme og gjorde ingenting. Ventet de på noen som skulle redde oss? Ventet på en type Messias? Jeg snakket med flere og flere voksne og begynte å se et mønster. I slutten av hver eneste samtale jeg hadde ble jeg klappet på skulderen, også sa de voksene at «Men det er jo din generasjon som virkelig kommer til å forandre ting når dere er oppvoksete.» Først, fikk dette meg til å føle meg viktig. Som om det var noe spesielt med min generasjon. Som om vi var helter i en action film, og det var bare vi som kunne redde verden. Men jo eldre jeg ble jo mer pessimistisk ble jeg. Jeg lærte om greenwashing, or at resirkulerings systemet hadde problemer og om hvor langt vi var fra å nå to graders målet. Jeg begynte å regne ut når jeg ble oppvokst og innså at min generasjon ikke kunne forandre ting når vi var oppvokst og hadde blitt forskere og entreprenører, for da var det allerede for sent.
Å REAGERE DRAMATISK
Så, hørte jeg navnet Greta Thunberg, i en naturfagstime, fra akkurat samme lærer jeg først hadde hørt om klimakrisen fra. Hun gjorde noe, noe ordentlig, noe konkret, og hun følte seg akkurat som jeg gjorde. I 2019 sa hun:
“You have stolen my dreams and my childhood with your empty words…We are in the beginning of a mass extinction, and all you can talk about is money, and fairy tales of eternal economic growth. How dare you!” Her var det noen som virkelig forstod meg, og folk hørte faktisk på henne! Verdensledere hørte faktisk på henne. Men verdenslederne gjorde aldri noe med det hun sa. Noen verdensledere ertet henne til og med, sa at hun var for emosjonell. At hun var psykisk syk og ustabil, og derfor kunne ikke blitt trodd. Mens noen medier avbildet henne som en helt, avbildet andre medier henne som en uinformert liten pike. Eventuelt begynte folk på skolen å gjøre narr av henne, for det var visst ikke kult og bry seg om noe. De gjorde ikke bare narr av aktivismen hennes, men også navnet hennes, aksenten hennes, utseende hennes og mye, mye mer. På kort tid ble flammen i meg sluknet og jeg bestemte meg for ikke å engasjere meg i klimaaktivisme, for jeg ville ikke bli gjort narr av. Jeg sa aldri noe om Greta Thunberg til vennene mine, eller om hvor redd jeg var. Isteden godtok jeg bare at verden skulle gå over og det var ingenting noen kunne gjøre. Engang ikke mirakeljenta Greta Thunberg. Jeg hadde gitt helt opp.
En type håpløshet som kan spise deg opp fra innsiden hvis du ikke vender det utover.
Når jeg tenker tilbake, var reaksjonen min kanskje en del dramatisk. Likevel hadde jeg all grunn for å reagere sånn som jeg gjorde. Jeg tenker ikke det er noe galt i å reagere litt dramatisk når du finner ut at du ble født inn i en verden som er i krise. På en jord i ferd med å dø, med mindre noe blir gjort.
En type håpløshet som kan spise deg opp fra innsiden hvis du ikke vender det utover. Spesielt når man bare er et barn. Av en eksempelgruppe med venner og aktivister som jeg kjenner var det ikke en eneste person som ikke visste om klimakrisen da de ble voksne. De fleste var ungdommer, da de fant ut om klimakrisen. Det er ikke tilfeldig at det er ungdom som bryr seg mest.
Selvfølgelig handler det mye om hvor mye info vi har fått i vår unge alder sammenlignet med de eldre generasjonene, men jeg tror det er noe mer. Det er en spesiell type håpløshet man føler på når man først innser at din framtid er i fare og de med makten ikke gjør noe. En type håpløshet som kan spise deg opp fra innsiden hvis du ikke vender det utover.
For meg så er ikke klimaaktivisme en hobby. Det er ikke noe jeg gjør for gøy. Jeg engasjerer meg ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Når jeg går ut og gjør noe føler jeg på et håp som jeg ellers hadde savnet. Jeg har blitt lei av å sitte alene hjemme med mine mareritt om apokalypse. Isteden gjør jeg alt jeg kan for å stoppe det, og for første gang på årevis har jeg følt på et ekte håp. Hvis jeg ikke hadde sett xr aksjonere mens jeg tok t-banen hjem en dag i fjor sommer hadde jeg sikkert ikke trodd jeg hadde noe fremtid i dag hvis du spurte meg. Men i dag kan jeg si at jeg tror jeg vil ha en fremtid. Ikke fordi jeg tror at ting kommer til å ordne opp i seg selv, eller at vi plutselig blir reddet av en ny revolusjonell oppfinnelse, men fordi jeg og mange andre kommer til å sloss for den fremtiden.
Jeg la ut en liten spørreundersøkelse for å kunne høre fra venner og andre aktivister om deres opplevelse, og et av svarene jeg fikk brakte meg til tårer. Så jeg vil forlate dere med dette utdraget, som utrykker mine tanker og følelser mye bedre en jeg selv kan:
«Det føles litt som et håpløst prosjekt. Føler det er for sent, så jeg skjønner ikke helt hvordan det føles bra å prøve å gjøre noe med det. Kanskje fordi jeg gjør det som en del av et fellesskap i xru der alle faktisk har tatt det inn over seg hvilken situasjon vi er i, og at vi har sorg, kjærlighet og ærlighet for jorda, alt og alle som er på den og kanskje spesielt hverandre»
ILLUSTRASJON: TEGNING AV ARTIKKELFORFATTER URS ELMQUIST
///
Extinction Rebellion Ung har sin månedlige spalte hos Forfatternes klimaaksjon. Vi takker!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 