Det kunne vært en naturhistorisk utstilling. På bordene foran oss ligger hvite maiskolber med store, kantete maiskorn, røde kolber med små og runde korn, og kolber i blått og gult. På et bord ligger en kolbe på størrelse med en liten gulrot. Maiskornene er blå, kulerunde og skinnende som perler. Den mørkhårede kvinnen som sitter bak bordet, forteller meg at det er popcornmais. Kanskje er det ideen om blått popcorn som er starten på min frø-fetisj.
Men først: den røde maisen, og en guddommelig polenta.
Kvinnen, som heter Dona Felicia, uttrykker sin dypeste medfølelse for oss nordmenn som bare spiser gul mais på boks. Den gule søte maisen smaker nemlig, ifølge Dona Felicia, så lite at de i hennes familie kun gir den som fôr til dyrene.
Jeg har tidligere på dagen vært på besøk hjemme hos Dona Felicia og fått smake tykke skiver av polenta, stiv maisgrøt, stekt i smør på vedovnen hennes. De stekte skivene ble servert med hjemmelaget ferskost på toppen. Maisgrøten hadde en kraftig, søtlig og nøtteaktig smak. Jeg tror at Dona Felicia godt kan ha rett når hun hevder at hennes polenta er landsbyens beste.
Men det er ikke sikkert at Dona Felicia skal fortsette å steke polenta til folk som kommer på besøk.
Jeg befinner meg i det brasilianske innlandet, helt vest i staten Santa Catarina, der organisasjonen MPA (Movimento dos Pequenos Agricultores, fritt oversatt til Småskala-bøndenes bevegelse) holder samling. Skolebygget i mur som tjener som forsamlingslokale er omgitt av gyldne åkre med mais og soya. Her inne er det pause i møtene. Folk i røde t-skjorter med organisasjonens hvite emblem stimler sammen rundt bordene som står i ring i forsamlingslokalet.
Movimento dos Pequenos Agricultores, eller småbøndenes bevegelse, arbeider blant annet med å ta vare på mangfoldet av mais i Brasil.
Denne julidagen i 2012 er det feiring av «Semente Crioula». Det er en feiring av det store mangfoldet av matplanter som vokser akkurat her og som har holdt liv i menneskene i århundrer.
Jeg er invitert hit av Anderson Muniari, en av de lokale MPA-lederne. Han er en ung mann i slutten av tyveårene. Her i regionen er det mange som stammer fra italienske innvandrere, noe som kan forklare både Muniaris lyse fregnete hud og polentaen. Muniari har forklart meg hvordan maiskornene som ligger foran meg på bordet representerer rikdom i mer enn gastronomisk forstand.
Et maiskorn er en hilsen fra folk som har levd, til folk som skal leve, et sju tusen år gammelt prosjektarbeid som fortsatt pågår.
Gjennom mange hundreår med maisdyrkning har menneskene i regionen utviklet et stort mangfold av mais [1]. Bøndene har i generasjoner drevet kunstig seleksjon, og valgt ut de maisplantene som trives i akkurat dette landskapet. Slike varianter kan ha gener som kan være ekstremt viktige for at framtidas mais skal kunne leve her. Noen av dem gir avling selv i år med tørke. Andre er motstandsdyktige mot ulike sykdommer som kan angripe avlingene.
En av MPA-bøndene med noen av maisvariantene han dyrker i åkeren sin.
Hybridfrøene
Men i løpet av de siste åra har flere og flere bønder kassert de gamle frøene. En av årsakene er at det har kommet nye typer mais, forteller Muniari. De nye frøene er såkalte hybridfrø, ofte genetisk modifiserte, produsert av de store frøselskapene. Felles for disse er at man ikke kan ta frø av avlingen og plante på nytt neste år. En ting er at hybridfrøene er underlagt patentrettigheter, en annen ting er at genetikken i frøene medfører at at neste avling (den såkalte F2-generasjonen) blir dårlig. Dermed må bonden kjøpe nye frø hver sesong, ofte til stadig høyere priser, og kan ikke lenger avle fram planter som er tilpasset lokale forhold. Hybridfrøene trenger dessuten mye sprøytemidler og gjødsel, og krever ofte spesielt utstyr.
Avlingene fra de nye hybridfrøene er ofte større enn tidligere, særlig når vekstforholdene er gode. Resultatet er at de aller fleste bønder her i regionen har gitt opp de lokale variantene, og dyrker mais fra frø de kjøper hos frøforhandlerne. I 2017 var 90 % av brasilianske maisåkre plantet med genetisk modifisert mais, mens de gamle sortene nesten hadde forsvunnet.
MPA er pådriver for et omfattende system for å bevare de gamle variantene av mais. Rundt to tusen bønder er med på dugnaden, og de tar til sammen vare på rundt førti varianter, bare her i delstaten. Disse maisvariantene kan tilpasse seg et klima som endrer seg, fordi de plantes og er i kontinuelig bruk.
En av hovedårsakene til at MPA driver dette arbeidet, er at bøndene selv skal ha eierskap over såfrøene sine. En annen årsak er at det lokale mangfoldet må bevares for framtida.
I forsamlingshuset denne julidagen plukker Anderson opp en av maiskolbene på bordet foran oss, en av de røde. Han veier den i handa, stryker fingrene over rekkene med runde korn. Kanskje vil gener fra akkurat denne landrasen være viktige for å kunne produsere mais akkurat her, om, la oss si, nitti år, i 2100.
De små, røde maiskornene representerer selvstendighet. Det er korn som menneskene selv har bragt fram, korn som kan greie seg med det de har her.
Mange bønder som har gått fra å bruke de lokale variantene av mais, til de genetisk modifiserte variantene, angrer når det kommer et dårlig år, forteller Muniari.
Blå og hvit popcornmais fra en brasiliansk åker. Slike lokale varianter av mais er tilpasset det lokale klimaet, og mange bærer i seg motstandsdyktighet mot sykdom.
Dona Felicia er blant dem som det ikke har gått så bra for. Hun dyrker de gamle sortene av mais til eget bruk, men gikk for noen år siden over til å dyrke hybridmais for salg. De siste årene har avlingene slått feil. Såfrø og innsatsmidler som drivstoff og sprøytemiddel, blir dyrere. Været har vært ustabilt, tørkeperiodene uvanlig lange. Reservene er brukt opp, venner og familie kan ikke låne bort mer penger. Banken som har gitt henne lån til jordbruksmaskiner, gjødsel og såfrø, truer med å tvangsselge huset og jorda på auksjon.
Hun har ikke lenger råd til drivstoff til mopeden. Hun har måttet haike for å komme seg på dette møtet.
Mens folk summer rundt og forbereder neste post på programmet, forteller Dona Felicia at hun kanskje blir nødt til å flytte inn til byen og prøve å finne jobb der. Men meldingene som kommer fra dattera, som bor utenfor delstadshovedstaden Florianopolis, er ikke oppløftende. Dattera jobber som renholder i et kontorbygg i sentrum, og må busse i to timer hver vei for å komme til jobb. Jobbene er få og dårlig betalte, og boligene som de ubemidlede har råd til, er elendige, ligger i skumle strøk og gjerne på leirete, rasutsatt grunn. Jeg har ikke sett en eneste maisplante der de gangene jeg har busset forbi.
Det kreves erfaring for å plukke ut de maiskolbene som skal bli neste generasjons avling, og derfor gjør man det ofte sammen med barna, slik at de skal lære. Det er en handling som er ladet av framtid.
Frøenes kraft
Jeg har kommet til Brasil som nyutdannet biolog, og skal i de neste par årene jobbe på et prosjekt for å finne ut hvordan MPA sine maisvarianter best kan bevares, uten å bli genetisk forurenset av genmodifisert mais. Men denne teksten skal ikke handle om genmodifisering. Den skal handle om krafta som ligger i den røde, blå og hvite frøene.
For jeg blir nærmest besatt av frø. De ukene jeg arbeider for MPA i innlandet, innlosjeres jeg i organisasjonens møtelokale. Det er et hvitt murhus omgitt av appelsin- og mandarintrær og maisåkre, og ligger inntil anlegget de har for å sortere såfrøene. Anlegget er godt organisert. Det rommer store, støvete rom med tusenvis av sekker med mais. Inne i de store hallene arbeider et titalls menn i hvite kjeledresser med å ta imot såfrø, kvalitetssjekke dem, rense dem, sortere dem og pakke dem i sekker. Maisen distribueres videre til bønder som ønsker å bruke slike varianter, men som ikke har tilgang til dem. I 2014 ble 1500 tonn såfrø distribuert til 100.000 brasilianske familier.
Om kvelden, når arbeidsdagen er over og arbeiderne har gått hjem, er jeg alene i det store bygget. Av og til faller jeg for fristelsen til å åpne et par av sekkene og la fingrene løpe gjennom kornene, nyte teksturene og fargene, som sandkorn fra vakre strender. Tenke på hvor mange mennesker som har høstet, valgt, og plantet, som har gjort at dette kornet ble akkurat slik som det er. Frøene som renner mellom fingrene mine er en symbiose mellom mennesker og det viltvoksende ugraset teosint, noe helt nytt som har oppstått i møtet mellom menneskets innsats og naturen rundt oss. Et maiskorn er en hilsen fra folk som har levd, til folk som skal leve, et sju tusen år gammelt prosjektarbeid som fortsatt pågår.
Et mangfold av mais møter artikkelforfatteren i det brasilianske innlandet.
En håndfull kvinner jobber på anlegget, de fleste av dem på det store felleskjøkkenet. Hver dag klokka tolv er det lunsj. Kvinnene står med hvite kokkeluer i enden av et langbord. Hver og en kommer med sin tallerken og får øst opp ris, svarte bønner, polenta, grønnsaker og en liten bit kjøtt eller fisk. Folk gjør sitt beste for at jeg, med mitt sparsomme portugisisk, skal føle meg inkludert i samtalene over bordet. Når jeg ikke blir spurt om å fortelle om Norge, torskens hjemland, snakkes det i stor grad om mais. Folk diskuterer ulike problemer bøndene har, og hvilke varianter man står i fare for å miste.
Mais mellom fortid og framtid
Vi reiser rundt og besøker maisbønder som dyrker de gamle maisvariantene. Det slår meg hvor knyttet mange er til maisen sin. For mange av dem er hele tilværelsen, inntekta, framtiden, avhengig av dette hverdagslige kornet.
Det å velge ut hvilke maiskolber som skal bli såfrø til neste år, blir sett på som et viktig arbeid. Bøndene plukker ut kolber etter en rekke kriterier som ikke alltid er så lette å forstå for et utrent øye. Det kreves erfaring for å plukke ut de maiskolbene som skal bli neste generasjons avling, og derfor gjør man det ofte sammen med barna, slik at de skal lære. Det er en handling som er ladet av framtid.
Og fortid. Vi besøker mann i sekstiåra, med en liten åkerflekk mais, som stolt viser fram plantene i maisåkeren sin. Han har flere varianter, hvite, røde og gule, og forteller uoppfordret om historien til hver enkelt variant. Det er med andakt at han trekker den lysegrønne basten på en av plantene til side, og bak er kolben; tett pakket med skinnende, regelmessige rekker av oransje maiskorn, som et smil med perfekte tenner.
Det er denne bonden som smitter meg med undringen sin over dette basale faktum: Inne i hvert lille, skjøre maiskorn finnes det en helt unik kode, som gjør at det kan vokse, akkurat her i det i varme innlandsklimaet, bli til hundrevis av nye planter, tusenvis av nye korn, bli til polentaen som metter oss når vi slitne og sultne kommer inn i et kjøkken med en vedfyrt ovn.
I disse åkrene vokser maisplanter som kan overleve også i et endret klima.
Slik blir det til at jeg – som aldri hadde sett en maisplante før jeg kom til Brasil – jobber, spiser og sover med mais. Zea mays begynner å oppta en stor del av tankeverdenen min – slik jeg mistenker at de gjør for bøndene og arbeiderne i MPA. Når jeg lukker øynene om natta, danser runde, kantete og langsmale maiskorn bak øyelokkene. Jeg kjører lange veier for å få se en ny sort mais i en bondes åker. Å smake på en ny type mais gir en glede som gjør at jeg forstår litt mer av en vinkjenners opplevelser.
Og jeg begynner å lure på hvorfor det nærmest er en middelklasseplikt å «kunne litt» om vin, å trene opp smaksløkene sine til å skille mellom ulike typer druer vokst i ulik jord, mens vi totalt ignorerer smaksforskjellen som ligger i ulike sorter av mais og andre matplanter. Vi spiser bare én eller et par sorter, og dermed frarøver oss selv mulighet til matglede. Sammenliknet med brasilianernes smaksverden er det vi nordmenn som er fattige. Og samtidig eroderer det livsviktige mangfoldet bort rundt oss.
Det er ingen naturlov som sier at vi er skånet fra matvarekollaps i Norge. Tvert i mot, vi er sårbare med vår lave grad av selvforsyning.
I løpet av de siste hundre åra har åtti prosent av mangfoldet innen viktige kulturplanter, som hvete og mais, forsvunnet, ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO. Og det er ikke bare maisen som forsvinner, de fleste andre matplanter følger samme utvikling. De blir ikke dyrket, dermed dør de ut. Også her i Norge har svært mye av mangfoldet innen frukt og grønnsaker forsvunnet i løpet av de siste hundre åra. Som epleentusiast blir jeg litt misunnelig på mine oldemødre, som kunne knaske i seg mange eplesorter som jeg aldri vil få smake. Ingen husket å ta vare på epletrærne de vokste på.
En MPA-ansatt diskuterer årets innhøsting med en av bøndene som tar vare på de gamle variantene av mais.
Rød alarm
Hvorfor er det akkurat de røde maiskornene jeg må skrive om, nå ti år etter?
Når jeg hører de stadig hyppigere nyhetene om at klimaet endrer seg, om hvordan de store matproduserende regionene i verden blir rammet, tenker jeg på bøndene i Santa Catarina. Jeg lurer på hvordan det går med Dona Felicia og alle de andre som allerede i 2014 strevde med å få livet til å gå rundt.
En tredjedel av verdens matproduksjon er i faresonen innen slutten av hundreåret dersom klimagassutslippene fortsetter å øke i samme takt som de nå gjør, ifølge en ny finsk studie[2].
Tanken gjør meg livredd. I løpet av de siste ti åra har jeg blitt mor, og med dét er hundreårsskiftet brått skjøvet inn i min egen tidsregning. Jeg har sett sult med mine egne øyne, og kaoset og grusomhetene den fører med seg, ved flere anledninger. Det er bare et par generasjoner siden folk sultet her i Norge, også i min egen familie, det burde ikke være fjernt for meg. Likevel: Tanken på hvilke liv mine barn kan komme til å leve i, i en verden med matvarekollaps, er så grusom at jeg ikke klarer å tenke den helt ut. Jeg lammes av en apati jeg ikke forstår.
Jeg må ringe en venn for å tvinge fantasien i gang. Han spør meg:
– Hva med den dagen det blir rasjonering på hvetemel? Den dagen vanlige folk ikke kan betale for det maten koster?
Det er ingen naturlov som sier at vi er skånet fra matvarekollaps i Norge. Tvert i mot, vi er sårbare med vår lave grad av selvforsyning. Hvis noe skulle skje med importen av matvarer, blir vi nødt til å dyrke mer mat selv. Da må vi ha frø som tåler norske forhold. Få andre land dyrker mat så langt mot nord som oss i Norden. De lyse somrene og korte vektsesongene gjør at ikke alle importerte frø kan anvendes her oppe. Vi må ha planter som har vent seg til disse forholdene. Disse plantene finnes, gjennom generasjoners innsats. Men som i Brasil er vi på vei til å miste både plantene og kunnskapen om hvordan de brukes.
Veien ut
Det er derfor noen frø på et bord blir det jeg klarer å gripe fatt i.
Fordi jeg har sett hvordan folk som rammes av klimakrisa i dag, som kastes ut i kaos og usikkerhet, finner håp i mangfoldet av frø. Håp som manifesterer seg og multipliseres gjennom konkret handling: Bøndene og folkene i MPA dedikerer tid og innsats for å holde mangfoldet og håpet i live.
Frøene har ledet meg til norske nettverk, for eksempel Nettverk for Plantemangfold og KVANN (Kunnskap og Vern av Nytteplanter i Norge). Disse nettverkene sprer kunnskap om nytteplanter og hjelper folk å ta vare på gamle sorter. Jeg har blitt kjent med folk som planter frø i jorda, lager mat av avlingen, velger ut de beste plantene og igjen sår frøene. Jo flere som dyrker gamle sorter, jo mindre sjans for at de skal gå tapt.
Gjennom disse nettverkene får jeg tilsendt poser med frø fra folk rundt omkring. Det er gamle sorter av kål og erter som gjennom hundrevis av år har blitt tilpasset kulde og lange lyse forsommerdager. Jeg planter dem i på min egen lille fire ganger fire meters parsell. Jeg lærer hvor vanskelig det kan være å få fram matplanter, men gleder meg over at jeg lærer, at det går litt bedre for hvert år.
Frøene kommer i posten, i små brune konvolutter, ofte med en historie om hvor og hvem de kommer fra, om stedene som har laget dem. Inne i konvoluttene er det svarte, hvite, stjerneformede, runde, ofte overraskende vakre frø. Shetlandskål, målselvsnepe, stjernemelde. Ikke rart at jeg blir gira som en fuglehund hver gang såsesongen nærmer seg.
Målet er at jeg selv skal produsere frø som jeg kan gi bort til alle som vil ha.
Jeg har ennå ikke funnet en mais som tåler 67 grader nord og som kan gi meg blått popcorn, men jeg har funnet flerårige kål og fantastiske velsmakende neper som tåler at det sludder i juni.
Slik har bordene fulle av maiskorn blitt en del av mitt eget liv. Frøene blir en vei ut av apatien. Ikke bare gjennom fornuften, men også gjennom hendene og gjennom smaksløkene. Det er selvsagt ikke nok. Men det er noe. Det er en praksis som kobler meg på, et fellesskap, et håp.
/
Kommentar
Samtalene med Dona Felicia og Anderson Muniari er hentet fra notater fra mitt opphold i Brasil 2012 – 2015. De har ikke fått gjennomgå noen sitatsjekk, da jeg ikke lenger har deres kontaktinfo. Samtalene med dem er en syntese av det jeg husker og det som står i mine notater, og står for min regning.
Jeg arbeidet som forsker på Universidade Federal de Santa Catarina (gjennom Fredskorpset) i Brasil, 2012 – 2015. Jeg jobbet på et prosjekt omhandlende bevaring av lokale varianter av mais og forurensning fra genetisk modifisert mais i regi av GenØk. Professor Rubens Nodari var veileder.
Zea mays er det latinske navnet på maisplanten. Arten stammer fra viltvoksende medlemmer av Zea-slekta, såkalte teosinter.
//
Kilder
Matti Kummu, Matias Heino, Maija Taka, Olli Varis, Daniel Viviroli (2021). Climate change risks pushing one-third of global food production outside the safe climatic space. One Earth Vol. 4 P720-729.
Hentet fra:
Regine Andersen (2017). Spis sjeldne matplanter. Ren Mat, 2017. Hentet fra https://www.renmat.no/artikler/2017/spis-sjeldne-matplanter
Angus Wright (2017). Environmental degradation as a cause of migration: Cautionary tales from Brazil. I: Environmental History of Modern Migrations (Eds: Marco Armiero og Richard Tucker)
Marengo, J.A., Galdos, M.V., Challinor, A., Cunha, A.P., Marin, F.R., Vianna, M.d.S., Alvala, R.C.S., Alves, L.M., Moraes, O.L. & Bender, F. (2021) Drought in Northeast Brazil: A review of agricultural and policy adaptation options for food security. Climate Resilience and Sustainability, 00, 1– 20. https://doi.org/10.1002/cli2.17
Sarah Agapito (2014). Presentasjon: (Trans)gene flow in Brazil – implications for local maize landraces. COP-MOP 7 29 September – 3 October 2014 Pyeongchang, Republic of Korea
ISAAA. 2017. Global Status of Commercialized Biotech/GM Crops in 2017: Biotech Crop Adoption Surges as Economic Benefits Accumate in 22 Years. ISAAA Brief No. 53. ISAAA: Ithaca, New York.
Samtaler med Raimundo de Souza (Florianopolis), Anderson Muniari (São Miguel do Oeste), Dona Felicia (São Miguel do Oeste. Her mangler jeg det fulle navnet).
[1] Santa Catarina er, med sine 1500 populasjoner og 40 sorter mais, et sekundært senter for diversitet innen Zea mays. Tall fra 2014.
[2] Matti Kummu, Matias Heino, Maija Taka, Olli Varis, Daniel Viviroli (2021). Climate change risks pushing one-third of global food production outside the safe climatic space. One Earth Vol. 4 P720-729.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 