Me har lagt om i hagen. Torsdag før påskeferien fjerna eg dei halv-rotne grønsakskassane og laga åker. Drog jorda saman i fem fine grønsakssenger som nå ligg parallelt med gangveg mellom seg. Alt nøye målt opp av kona mi. I påskeveka skal me så, om nattefrosten berre vil gje seg. Det har vore kaldare enn normalt. Alt matavfall grev me ned i den siste rada. Neste år vil jorda der vere svart og næringsrik og me vil kunne hauste frukta av vår innsats og vårt avfall. Det er rart, men vår eigen grøde kjennest verd ti gonger så mykje som den ein kjøper.

Extinction Rebellion (XR) har raskt vokst til å bli en del av den globale miljøbevegelsen. Like fullt kritiserer akademikere og politikere XRs metoder. Jeg mener at kritikken langt på vei er unyansert, og ønsker å utfylle bildet av XR og sivil ulydighet i økokrisens tid.

Til Karoline

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det, men jeg tror ikke man kan ta innover seg og forstå en bok, hvis bokens egenartede melodi ikke bærer; alt blir forståelig eller følbart når teksten flyter i sin egen melodi. Siden jeg tenker at det er slik, lurer jeg på om noe kan være sant, når det ikke er melodisk. Du med Schellingene og Fichtene og Kantene dine; for meg er det helt umulige fremtoninger. Jeg blir svimmel av dem. Jeg skammer meg over hvordan de bruker hakke og brekkstang på språket. Slike vise menn er ikke kloke. Klokskap må være naturlig. Vi må elske naturen over alt, kjærligheten må være sann, da blomstrer vi – da tar naturen bolig i oss. Filosofer synes snarere å drive rovdrift. Men du er jo dikter, Karoline, det du sier er sant og dyrebart. Gjennom deg puster naturen liv i meg; jeg våkner, som når spirer blir til blad.