Extinction Rebellion (XR) har raskt vokst til å bli en del av den globale miljøbevegelsen. Like fullt kritiserer akademikere og politikere XRs metoder. Jeg mener at kritikken langt på vei er unyansert, og ønsker å utfylle bildet av XR og sivil ulydighet i økokrisens tid.
Der kritikken kommer fra
Aktivister fra XR har i løpet av de siste to månedene aksjonert i alle tre skandinaviske hovedsteder, Oslo, Stockholm og København. Da brukte XR blant annet sivil ulydighet, en metode som på ny skaper offentlig debatt. XR kritiseres eksempelvis i Norge av Høyres justispolitiske talsperson på Stortinget, Sveinung Stensland, for å angripe demokratiet, mens i Sverige beskrives XR som udemokratiske i ett av SVTs (svenske NRK) debattprogrammer som setter søkelys på de viktigste politiske sakene i forkant av høstens riksdagsvalg. I Danmark mente den sosialdemokratiske statsministeren, Mette Frederiksen, under Folketingets spørretime at XRs aksjonister, som da demonstrerte utenfor parlamentet, ikke er demokratiske fordi de ifølge statsministeren ikke bruker stemmeretten til å velge representanter fra politiske partier inn i parlamentet.
Det er tankevekkende at politikere fra hele høyre/venstre-aksen, fra de borgerlige til sosialdemokratene, kritiserer XR for være antidemokratiske, antiparlamentariske og autoritære. For bedre å forstå kritikken, mener jeg at det er verdt å se på hvem som fremmer slike synspunkter. Jeg lurer med andre ord på hva avsenderne forteller oss om deres ideologiske ståsteder og dødvinkler – særlig vedrørende deres natursyn, kriseforståelse og miljøpolitikk.
Som filosof, overrasker den offentlige kritikken av XR meg. I filosoffaget er sivil ulydighet nemlig ganske mainstream. Det betyr at protestformen støttes av mange innflytelsesrike, alt fra Étienne de La Boétie og Henry David Thoreau via Hannah Arendt og Herbert Marcuse til John Rawls, Ronald Dworkin, Peter Singer, Michael Walzer, Martha C. Nussbaum og Jürgen Habermas, for kun å nevne noen av de mest kjente tenkerne.
Disse filosofene viser ofte til rekken av historiske eksempler på personer og bevegelser som har brukt sivil ulydighet og der metoden har vært vellykket for å innfri aktivistenes mål. Listen kunne ha vært lengre, men noen av de mest kjente eksemplene på vellykket sivil ulydighet vil mange si er Mahatma Gandhi, Martin Luther King jr., Rosa Parks og Nelson Mandela. Filosofene som forsvarer sivil ulydighet nevner dessuten at i dag anerkjenner de fleste av oss – også kritikerne av sivil ulydighet – disse kampene, selv om de brøt loven i sin samtid.
Fire fortellinger om sivil ulydighet
Jeg skal nå fortelle fire fortellinger om sivil ulydighet, nemlig det jeg kaller standardfortellingen, økotasjefortellingen, moralfortellingen og usivilfortellingen. De er dels overlappende og dels motstridende, og fortellingene nyanserer, etter mitt syn, bildet av XR. Jeg bygger her videre på professor i statsvitenskap ved Universitetet i Indiana, William E. Scheuerman, en sentral internasjonal forsker på sivil ulydighet gjennom flere tiår.
Standardfortellingen om sivil ulydighet er standard fordi denne fortellingen trolig er vanligst i både faglig og offentlig debatt. Standardfortellingen definerer klimaaktivisters sivile ulydighet som antidemokratisk, antiparlamentarisk eller autoritært.
I stedet forfektes en motfortelling: De samme systemene (det være seg økonomiske, politiske eller andre systemer) som har skapt problemet (les: økokrisen), kan også løse problemet. Det vil si at det liberale demokratiets representative valg til parlamentet, lojalitet overfor rettsstat og grunnlov, og en grenseløs og globalisert kapitalistisk vekst- og profittideologi er bedre skikket enn andre visjoner til å håndtere natur- og klimakrisen.
Standardfortellingen om sivil ulydighet lyder som et ekko av den danske statsministeren, det riksdekkende debattprogrammet i Sverige og Høyres storingsrepresentant i Norge. Den nåværende norske regjering har meg bekjent ikke kommentert XRs skandinaviske våraksjon. Etter mitt syn fortelles dog standardfortellingen når Støre-regjeringen i løpet av sitt første halvår tildelte oljebransjen 53 nye letelisenser. Dette er på kollisjonskurs med både IEA (Det internasjonale energibyrået) og FNs generalsekretærs formaninger. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) skal sikre at menneskerettighetene følges her i landet, og er Stortingets eget kontrollorgan. Nylig lanserte NIM en rapport som viser at det å godkjenne nye oljefelt strider mot Grunnloven. I praksis betyr det at Regjeringen må behandle flere oljegodkjennelser på nytt og at det ikke er rom i loven til å godkjenne flere.
Økotasjefortellingen kommer fra Sam Love and David Obsts miljøaktivistiske håndbok fra 1972, Ecotage!. Ifølge forfatterne er økotasje når sabotasje benyttes som et politisk virkemiddel i kampen mot natur- og klimakrisen.
Andreas Malm, miljøaktivist og samfunnsøkolog ved Universitetet i Lund, kan plasseres innenfor den økotasjistiske tradisjonen. I boken How to Blow Up a Pipeline fra 2021, tar Malm til orde for det han kaller «intelligent sabotasje» eller «strategisk sabotasje». Hans form for økotasje rettes direkte mot private kapitalistiskes firmaer (og deres uhemmede vekst- og profittjag, særlig av allerede begrensede og stadig mer utryddede naturressurser) og privatpersoners dyre og meningsløse overforbruk (eksempelvis overfor privat konsum av SUV’er). Malm er imot vold mot vanlige folk. Det understreket han da Malm denne uken foredro om dette temaet i regi av forskningsgruppen Ecodisturb ved Universitetet i Oslo og hvor Arne Johan Vetlesen, Simone Kotva, Thomas Hylland Eriksen og Marius T. Mjaaland deltok.
Den viktigste forskjellen mellom standardfortellingen og økotasjefortellingen er dette: begge fortellingene avviser sivil ulydighet, men det gjør de av diametralt motsatte grunner; standardfortellingen avviser sivil ulydighet fordi den hevdes å være antidemokratisk, mens økotasjefortellingen sier nei til sivil ulydighet fordi metoden ikke er militant eller voldelig nok. I prinsippet avviser Malm følgelig XR fordi deres sivile ulydighet forankres i standardfortellingen. XR er altså for sivile ved å bruke fredelige og ikkevoldelige metoder.
I praksis, derimot, hevder Scheuerman at det er uklart hva Malms posisjon er. Grunnen er at Malms relativt militante retorikk og metodikk ikke matcher hans gjentagende støtte til de tyske økoaktivistene i Ende Gelände. Denne gruppen baserer seg på fredelig og ikkevoldelig sivil ulydighet, fremfor Malms foretrukne voldsorienterte økotasje.
Mer frykter Scheuermann at selv om Malms økotasje er aldri så avgrenset og målrettet, kan Malms posisjon åpne for autoritære bevegelser, idelogier og regimer. Da kan forsvaret for en påstått intelligent og strategisk økotasje i realiteten bli en gavepakke for økofascister.
Økofascisme oppstår når ekstremister på høyresiden engasjerer seg i natur- og klimakampen. Det vil si at de blander sammen dagens idéer om naturvern, bærekraftig utvikling eller det grønne skiftet med gamle nazistiske oppfanginger om rase, kjønn, innvandring eller mangfold.
Jeg har ingen historisk fasit, men tipper at Greta Thunberg blir økokrisens Rosa Parks.
Jeg deler frykten for økofascisme. I Norge, sier PST (Politiets sikkerhetstjeneste) i Nasjonal trusselvurdering for 2022 følgende om fascistisk klimakamp: «Høyreekstremister vil fortsette å bruke dagsaktuelle saker, som … klimasaken, for å bekrefte og videreføre sine overbevisninger» og «enkelte høyreekstremister [kan] fremheve den økte risikoen for at klimaforandringer vil bidra masseinnvandring, noe som vil forsterke konspirasjonsteorien om at det pågår et folkemord mot den hvite rase og kultur».
Imidlertid er det ifølge PST «svært lite sannsynlig at aktivister knyttet til klima, miljø- og naturvern vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger». PST ser heller for seg at «[d]e fleste … engasjerer seg … med lovlige virkemidler, f.eks. i form av demonstrasjoner og markeringer». Selv om «[n]oen … vil … ta i bruk ulovlige virkemidler som skadeverk og ordensforstyrrelser», «[vil] aktivisme … knyttet til disse sakene … fortsette å være ikke-voldelig».
Det var spennende å høre Malm da han besøkte Oslo denne uken. Malm fortalte at han er for en arbeidsdeling i miljøbevegelsen. Det vil si at ulike organisasjoner, partier og nettverk gjensidig supplerer og støtter hverandre ved å bruke forskjellige metoder og rette sin aktivitet mot ulike deler av samfunnet. Ifølge Malm selv anno 2022, avviser han ikke XR, men mener deres stemme ikke skiller seg nevneverdig ut fra andre stemmer i miljøbevegelsens kor; noen jobber i klimapartier på Stortinget, noen er utenomparlamentariske og demonstrer på Eidsvolls plass, mens andre bruker sivil ulydighet, økotasje eller andre mer aktivistiske virkemidler.
Moralfortellingen er den tredje beretningen om sivil ulydighet. Her støttes økoaktivisters sivile ulydighet om protesten er moralsk fundert i prinsipper om fred og ikkevold. Videre må demonstrantene selv oppleve aksjonsformen som nødvendig og som siste utvei etter at alle andre formelle kanaler er forsøkt, uten å lykkes. I tillegg krever moralfortellingen at sivil ulydighet motiveres av ens samvittighet når man utsettes for urett. Trass i at sivil ulydighet er ulovlig og dermed et lovbrudd, respekteres lovverket og rettstaten i seg selv. Ulydigheten er snarere en motstand for å gjøre rettssystemet mer rettssikkert. Sivil ulydighet er ifølge moralfortellingen også politisk, og må skje i full åpenhet og i det offentlige rom. Til sist oppfattes sivil ulydighet som en demokratiets sikkerhetsventil, og således et demokratisk supplement til parlamentsvalg og andre formelle politiske kanaler.
Til forskjell fra både standard- og økotasjefortellingen, er moralfortellingen altså for sivil ulydighet. Slik protest brukes av blant andre miljøbevegelsens XR og Fridays for Future, og av journalister og forfattere som Naomi Klein, Bill McKibben og Georg Montbiot. I tillegg har moralfortellingen stått sterkt historisk, fra Gandhi til Greta. Jeg har ingen historisk fasit, men tipper at Greta Thunberg blir økokrisens Rosa Parks.
I lys av moralfortellingen, bør det understrekes at det finnes gråsoner mellom rett og moral angående sivil ulydighet: mellom rettslig ulovlig og moralsk akseptabel sivil ulydighet; mellom rettslig ulovlig sivil ulydighet og rettslig lovlige ytringer og handlinger. Sivil ulydighet beskyttes nemlig av ytrings- og forsamlingsfriheten etter Grunnloven § 100 og 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10 og 11. Det er opp til nasjonale domstolers rettspraksis og presedens å vurdere hvordan hensynet til rett og moral bør balanseres i dette grenselandet.
Usivilfortellingen er den siste av de fire første historiene om sivil ulydighet. I likhet med moralfortellingen, er denne fortellingen tilhenger av sivil ulydighet. Samtidig er usivilfortellingen og moralfortellingen uenige om et kjernespørsmål: der moralfortellingen både bryter og respekterer loven, har usivilfortellingen en mer sammensatt tilnærming til lovverket. Tilhengerne av dette standpunktet mener at ordet «sivil» – i det minste slik det opptrer i moralfortellingen – ikke tar høyde for at ikke all politisk kamp er eller bør være like sivilisert ut fra prinsippet om fred og ikkevold. Samtidig mener denne fjerde fortellingen at sivil ulydighet må anerkjennes selv om den er usivil.
Eksempler på slik usivil ulydighet er når urfolk, minoriteter eller andre grupper opplever å leve dypt umoralske, udemokratiske eller urettferdige liv, og bruker et vidt spekter av motstand for å endre på denne situasjonen. Ifølge usivilfortellingen definerer moralfortellingen ordet sivil for snevert ved å overse en rekke protestformer som moralsk kan være uakseptabelt, men like fullt bør anerkjennes. Begrepet «usivil» i usivilfortellingen er allikevel ikke et annet ord for økotasjefortellingen om sabotasje.
Den kanskje viktigste forskjellen mellom usivilfortellingen og moralfortellingen, trass i at begge standpunktene støtter sivil ulydighet, er at førstnevnte oppfatter sistnevnte for moralsk korrekt når kun fredelige og ikkevoldelige metoder aksepteres. Når usivilfortellingen foreslår et bredere arsenal av metoder, innbefatter dette skjulte, rettslige avvikende, voldelige, krenkende eller hemmelige handlinger. Ifølge Scheuerman har denne fortellingen blitt stadig mer sentral i forskningen om sivil ulydighet, selv om standardfortellingen ifølge ham fortsatt er mest kjent i det offentlige ordskiftet.
Den femte, kroppslige fortellingen
Den femte og siste fortellingen om sivil ulydighet kaller jeg kroppsfortellingen. Inspirert av professor i filosofi ved Høyskolen i Dublin, Maeve Cooke, er denne fortellingen opptatt av hvordan sivil ulydighet kan bidra til å endre samfunnet, også globalt. Cooke supplerer, slik jeg leser henne, de fire første fortellingene hos Scheuerman på vesentlige måter.
Ifølge Cooke bør vi bruke hele oss fra topp til tå og være kroppslig jordede når vi skal bedrive sivil ulydighet. Som kroppslige vesener kan vi da protestere mot naturtap og klimaendringer på en sanselig og variert måte. Det vil si at man aksjonerer ved hjelp av øynene, ørene, hodet, magen, bena, ryggen, og, viktigst for Cooke, hjertet. Vi åpner oss for og tar inn økokrisen gjennom en resonans med naturen, som vi tar inn gjennom sanseapparatet; syn, hørsel, lukt, smak og følelser. Disse sansene er avgjørende for at vi mennesker kan relatere oss til både oss selv og omgivelsene. I neste omgang sender vi ved hjelp av sanseapparatet måten vi tar inn verden på videre til nervesystemet. Til sist bruker vi nervesystemet til å handle best mulig i tråd med måten vi erfarer og fortolker verden gjennom kroppens sanselighet.
Snarere oppvurderer vi vår egen sameksistens med alt annet på kloden som like skjørt og relasjonelt, like skjønt og underlig, like farlig og beundringsverdig.
Cooke hevder at kropps- og kjærlighetsbasert sivil ulydighet er mer kraftfull og mer kollektiv enn noen av de andre fortellingene. I min oversettelse dreier dette seg om det jeg kaller økologisk kjærlighet. Det vil si en kjærlighet til alt eksisterende – både den menneskelige natur og levende og ikkelevende deler av den ikkemenneskelige natur. Økokjærligheten viser videre omsorg for alt som berøres av natur- og klimakrisen, og sånn sett i første omgang er en berørbar part. Alt er, slik jeg ser det, potensielt berørbart fordi all eksistens er sårbar, eksempelvis overfor mikroplast i havene eller skogbrenning i Amazonas. I sin tur gjør det at alt eksisterende er gjensidig avhengig av alt annet.
Økokjærligheten anerkjenner i tillegg alt på de unike, forskjellige og overraskende vis alt eksisterende er til på, og krever ikke at man må ha menneskelige kjennetegn, egenskaper eller ferdigheter for å inneha en iboende moralsk verdi. Når du ser utover og tar inn på en resonant måte, eksempelvis, et skogstjern i Nordmarka, må ikke tjernet tenke, skrive poesi eller noe annet i vår antroposentriske kultur, og som annen eksistens må kunne for moralsk å telle med på lik linje med oss. Snarere oppvurderer vi vår egen sameksistens med alt annet på kloden som like skjørt og relasjonelt, like skjønt og underlig, like farlig og beundringsverdig.
I tillegg til å ta inn hele naturen og oss selv, mener Cooke at kroppsfortellingen om sivil ulydighet også egner seg godt til å møte klimafornektere og andre som ønsker at våre politiske og økonomiske systemer fortsetter som før. Ved ikke kun å bruke hjernen til å tenke, men også ta innover oss resten av kroppen gjennom å se, høre, luke, smake og føle, kan vi møte våre motstandere i klimakampen med større ømhet, nysgjerrighet og respekt.
I så fall kan vi både lytte til og lære fra dem vi i utgangspunktet ikke ville møte fordi vi ikke biter på deres rasjonelle argumenter eller natursyn. Er det noe vi trenger i dag stilt overfor en økokrise der det haster svært mye å finne de beste løsninger innen tre år, kan slik dyp lytting og sanselig dialog bidra til at flest mulig raskest mulig blir kampklare på samme lag.
I 2025 er det for sent
Kun tre år har vi på oss til å bremse opp natur- og klimakrisen nok til å nå Parisavtalen og få til et globalt grønt skifte. Det forklarte FNs generalsekretær António Guterres da han lanserte FNs klimapanels (IPCC) siste rapport i april i år. Krisen er akutt og for mange, særlig folk i globale sør, handler den om liv og død. Det er derfor ikke overraskende at noen fra XR Ung denne uken limte sin egne kropper fast til rekkverket på Stortingets galleri under spørretimen.
Man kan være for eller mot XR; de har, etter mitt inntrykk, uansett utvidet klimapolitikkens handlingsrom, både prinsipielt og praktisk. I lys av det svært korte mulighetsvinduet, blir det interessant å se hvilken vei XR – og spesielt de i XR Ung som nok kjenner mer på kroppen hvor alvorlig krisen er og hvor hardt deres generasjon trolig vil rammes verden over – og andre miljøaktivister går de nærmeste årene. Og om de fremdeles vil bruke sivil ulydighet eller gå over til økotasje eller andre mer voldelige metoder.
Mitt stalltips er dette: Enkelte i XR, kanskje særlig i XR Ung, som ikke føler seg hørt av stortingspolitikere eller næringslivet, kan radikaliseres. Det vil si at jo mer de føler at de voksne og ansvarlige ikke tar det ansvaret de skulle ha gjort for flere tiår siden, dess mer handlingslammet opplever aktivistene seg. Da kan de ty til vold, i det minste som en del av et bredere spekter at protestformer. Det kan hende de av strategiske grunner fortsatt kaller sine aksjoner sivil ulydighet, selv om det i praksis minner mer om både økotasje eller usivil ulydighet.
Også nevnte PSTs Nasjonal trusselvurdering for 2022 tar høyde for en radikalisering blant miljøaktivister: «Klimasaken kan … for enkelte oppleves som en eksistensiell trussel det haster å finne en løsning på. Tematikken har derfor et potensiale til å radikalisere enkeltpersoner».
Sjansen for radikalisering vil trolig øke om også de neste forskningsrapportene viser at natur- og klimakrisens takt, omfang, rekkevidde og intensitet kun øker, og sannsynligvis igangsetter vippepunkter, kan flere føle angst, sinne og tap når eksempelvis flere «plasthvaler» skylles i land langs norskekysten.
Dette kan også flere kamper om virkeligheten og hvem som har den adekvate kriseforståelsen. Under pandemien stengte Stortinget og regjering ned landet over natten og forbød blant annet flyreiser. Deler av befolkningen kan i verste fall føle seg forrådt av myndighetene når en slik kriseforståelse og handlingskraft enn så lenge kan hevdes ikke i tilstrekkelig monn finnes på Stortinget. Økokrisen håndteres for langsomt, for sent.
I tillegg vil muligens nødretten oftere brukes. Det vil si at miljøaktivister utfører en straffbar handling og krever ikke å straffes for det, når det foreligger en nødsituasjon av hensyn til planeten – altså dagens akutte, eksistensielle og planetære natur- og klimakrise.
Regnestykket går ikke opp
Radikaliseringens mulige voldsspiral kan i sin tur føre til mindre tro demokratiet og enda lavere valgdeltagelse, særlig blant yngre og i miljøbevegelsen. Faren ved ikke å lytte til og ta XR på alvor ved å kritisere dem for å være antidemokratiske, kan gjøre noen aktivister enda mindre villige til å bruke valgkanalen og generell innsnevring av forståelsen av hva et demokrati bør være, utover valg.
Nylig ble folk fra XR krenket av politiet da de måtte kle av seg på cella etter pågripelse. Om slik behandling ikke radikaliserer aktivistene til å bli mer militante og voldelige, kan det like fullt true noen av dem til taushet. Det betyr at de trekker seg fra politikken fordi bøtenivået er for høyt, den psykiske påkjenningen før tøff eller andre måter prisen blir for å høy å betale.
Dette kan alt med fjorårets bøtesatser ifølge advokatfullmektig Carsten Smith Elgesem bryte med menneskerettighetene, noe som kun blir mer akutt da Høyesterett i år høynet bøtesatsen til 18.000 kroner. Til sammenligning pleier bøtenivået i Sverige å ligge på kun 1.500 kroner og i Danmark tilpasses nivået til aktivistens økonomiske muskler. Hvem har da råd til, eller våger, å bruke vår grunnlovfestede ytrings- og demonstrasjonsfrihet, og hva gjør dette vårt demokrati?
En radikalisering kan også skje når aktivister i desperasjon innser at følgende regnestykke ikke går i hop: når vi ifølge FNs klimapanel kun har tre år på å snu økokrisens akutte, eksistensielle og planetære trender, og XRs kritikere mener at de kun bør bruke den påståtte eneste demokratiske kanalen, parlamentsvalg, og det i Norge er like kort tid til neste Stortingsvalg i 2025, altså tre år, som klimapanelets frist for å snu.
Da er muligens et mer aktivt håp å finne hos FNs generalsekretær Guterres’ appell nylig: «klimaaktivister opplever å noen ganger bli fremstilt som farlige og radikale. Men de virkelige farlige radikale er de som øker produksjonen av fossil energi».
//
Odin Lysaker er filosof og professor i etikk ved Universitetet i Agder. Lysaker har doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Oslo. Han forsker på natur- og klimakrisen, samt demokrati og migrasjon, og bidrar innen fagområdene naturfilosofi, politisk filosofi og moralfilosofi. Lysaker har skrevet og redigert en rekke faglige bøker og artikler på engelsk og norsk, og han er kjent som en engasjert foredragsholder som verdsetter å formidle fagstoff til offentligheten.
/// Les også tidligere artikler om sivil ulydighet på vår nettside:
Sivil ulydighet / Arne Johan Vetlesen
Teori som praksis / Anders Dunker
More civil disobecience? / Emmanuel Shokrian
Kan Kirken støtte sivil ulydighet? / Biskop Anne Lise Ådnøy
være i forræderiet og ville ut: sivil ulydighet / Wera Sæther
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 