/ Oversatt fra italiensk av Sindre Ekrheim.
Prisca Agustonis tunge er skarp, tørr og lapidarisk. Ofte er versa laga av eitt enkelt ord, teiknsetjinga er minimal, rytmen rask. I Verso la ruggine (Mot rusten) er det elva som fremjar, svelg, overveldar, sår splintar – og kraftige bilete vekslar heile tida.
«Ei endring i synet er ei endring i forma. / Ei endring i forma er ei endring av røynda.» Den siste samlinga til Prisca Agustoni, Mot rusten (Verso la ruggine), opnar med denne epigrafen av diktaren Jerôme Rothenberg. Prisca Agustoni[1](f. 1975) er ein poet frå det italiensktalande Sveits, men ho bur og arbeider i Brasil. Det er interessant, og eg vil til og med seie modig av ein diktar å gi tilgang til verket sitt gjennom orda: endring, syn, form og røynd. Nei, det er ikkje eit spørsmål om å plassere og halde på desse orda, tvert imot, Agustoni byggjer direkte og nøyaktig retninga si (og vår) på sporet Mot rusten. Boka er de facto inspirert av ein miljøkatastrofe som inntrefte i november 2015. På grunn av samanbrotet av ei demning i delstaten Minas Gerais i Brasil, som inneheldt 62 millionar kubikkmeter surt vatn og giftig slam av mineralsk opphav, vart Rio Doce-elva forureina og øydelagd. Dei multinasjonale selskapa som er ansvarlege for kollapsen – omtala som Mariana-ulykka – er enno ikkje straffa.
Kva og kven er så att etter ein katastrofe som har forårsaka tusenvis av dødsfall og irreversibel skade på miljøet? Slammet, stillheita og dei overlevande er att, «ein sivilisasjonshypotese» er gjort urørleg av tragedien, eller, kanskje betre, langsamt oksidert, korrodert av rust, lik smerta, som ubønhøyrleg konsumerer. Røynda endrar tyding: Viss elva var livets berar, sivilisasjonens opphav, så inneber ho no død, kryssar over og sedimenterer vondarta misunning blant menneska. I bokas første del, «Slag av økser» (Colpi di scure), er alt uro, omvelting, utgraving, ei flukt frå opphavet til elvemunninga.
Agustonis språk er skarpt, tørt, lapidarisk, ofte er versa laga av eitt enkelt ord, teiknsetjinga er minimal, rytmen rask: det er elva som fremjar, svelg, overveldar, sår splintar; kraftige bilete vekslar: «Mens folk spring, dei samlar seg / og reparerer seg sjølv / i skråninga / i trea eller i kjellaren / og kven kan slå seg laus / frå det stramme grepet til gjørmen / observerer, gipshjartet, // nede vrimlar dalen / som halen til et såra dyr.»
Men menneska er ikkje i sentrum av det som hender og strøymer gjennom linene til Agustoni, tvert imot klynger dei seg til landskapet, dei er en del av det. Merksemda er heilt og halden vend mot eit økosystem, til landskapet – og i denne vendinga kjem ekkoet av Andrea Zanzotto[2] attende – til det definitive tapet av noko: tapte gjenstandar, dyr, planter, dryppsteinar, harpiks, stammar; alt ber med seg ein kunnskap, ei autentisk kjensle som vert feid bort. Det er slutten på ei verd som ein støtt vert tvunge til å komme attende til etterpå, som overlevande.
Menneskets fuktige sentrum (L’umido centro dell’uomo)
landet har falle på oss
det var kveld.
Det regna lava og oske.
Under jord voks anna jord
som ein langsamt flassende negl,
tusenårig sigd
fletta i torvens floke
men ingen visste det ennå
ingen såg dei
husa som har skifta bredd
og farge, frå brun til raud til brent
til oker til gjørme
til svart,
har kryssa vasstraumen,
klatra froskanes kyst,
flytande prammar utan åre.
Innbyggjarane i distriktet Mariana
kvinner, brør, hundar,
einsame menneske
dei er alle mødrer som ventar,
dei held i hendene og ventar
at barna kjem attende
dei blandar natta med sanden i munnen
og dei vaker for at ordet skal vere
lys som framleis gir fred
Den andre delen heiter faktisk «Dei overlevande» og kvar tekst ber namnet til ein person. Det er ein Spoon River av overlevande som tida vert eit stille nag for: «kvar dag eit kryss i dagboka, / veka, månadane vert sånn / ein piggtråd / så passerer året, for å få redslane til å vende / den eine over den andre / på same vis som sidene i ein kalender.» Agustoni skriv i sluttnotatet at det er «innbyggjarane i Mariana og Brumadinho, som har fått alt rive bort, i tillegg til moglegheita for rettferd i eit samfunn der ordet ‘rettferd’ er eit abstrakt omgrep for dei som ikkje har økonomiske middel og sosial status til å krevje det».
Rakel (Rachele)
øydemark, tørt land
det er ingenting att
berre den magre ferskenen
i kollens skråning,
den einaste overlevande som heimsøkjer blikket
viss røtene har minne
som nedgravne miner
éin dag
ved første rørsle
ved første feilsteg
vil det vere rustfarga knoppar
å breste
trugande og uanstendig
opne blomar på klippen
Det er ingen tilfeldigheit at det er diktaren Fabio Pusterla[3] som har skrive introduksjonen til samlinga. Han er mellom anna forfattar av diktet «Rhinens ål» (L’anguilla del Reno) som formidlar den økologiske katastrofen i 1986 i Schweizerhalle. Ein heftig brann, som øydela lageret med jordbrukskjemikaliar til Sandoz, forårsaka ei alvorleg forureining av Rhinen.
I innleiinga si refererer Pusterla til økopoesien, ein ‘sjanger’ som ikkje ser ut til å ha fått særleg merksemd i Italia, men som utanfor dei etablerte sirklane har fått spesiell lydhøyrheit frå nokre samtidige poetar. Og i denne horisonten skriv Agustoni seg med denne samlinga absolutt inn blant de beste røystene.
[1] Prisca Agustoni er fødd i Lugano i Sveits og skriv på fransk, italiensk og portugisisk. Agustoni omset eigne tekstar mellom dei tre språka og betraktar dette som ein skapande motor i skrivinga. Ho vekslar på å bu i Sveits og i Brasil. I Brasil arbeider ho som dosent i italiensk litteratur. Agustoni har publiert eit dusin diktbøker, dei siste heiter O mundo mutilado (Den lemlesta verda), 2020 og L’ora zero (Nullpunktet), 2020.
[2] Andrea Zanzotto (1921-2011) er italiensk etterkrigslyrikar. Debuterte på 1950-talet. Landskap er eit hovudmotiv i diktinga hans; korleis menneska og naturen samhandlar og konfronterer kvarandre. I diktboka Sovrimpressioni (Dobbeleksponering) frå 2001 er til dømes øydelegginga av landskapet og omforminga av miljøet sentrale tema.
[3] Fabio Pusterla (f. 1957) er poet, omsetjar og essayist. Kjem frå det italiensktalande Sveits og skriv på italiensk.
Sindre Ekrheim har omsett denne teksten samt dikta «L’umido centro dell’uomo» og «Rachele» frå italiensk til norsk.
//
Verso la ruggine: poesia e ecologia in Prisca Agustoni
‘’Un cambiamento nella visione è un cambiamento nella forma. | Un cambiamento nella forma è un cambiamento della realtà’’. Si apre con questa citazione del poeta Jerôme Rothenberg in epigrafe, l’ultima raccolta di Prisca Agustoni, ‘’Verso la ruggine’’ (Interlinea 2022). Poeta della Svizzera italiana ma che vive e lavora in Brasile. È interessante e direi anche coraggioso che una poeta dia accesso al suo lavoro tramite le parole: cambiamento, visione, forma e realtà. No, non si tratta di posa, anzi, la Agustoni su quel solco costruisce immediatamente la sua (e la nostra) direzione, Verso la ruggineappunto. Il libro infatti trae spunto da una catastrofe ambientale: nel novembre del 2015 a causa del crollo di una diga nello stato di Minas Gerais in Brasile, contenente 62 milioni di metri cubi di acque acide di provenienza mineraria e di fanghi velenosi, il fiume Rio Doce viene devastato e contaminato; le multinazionali responsabili del crollo restano impunite. Cosa e chi resta dunque dopo una catastrofe che causa migliaia di morti e danni irreversibili all’ambiente? Restano il fango, il silenzio e i sopravvissuti, «un’ipotesi di civiltà» immobilizzata dalla tragedia, o forse meglio lentamente ossidata, corrosa dalla ruggine che come un dolore inesorabilmente consuma. La realtà cambia di senso: se il fiume era portatore di vita, origine di civiltà, ora sottintende la morte, attraversa e sedimenta tra gli uomini livore. La prima sezione, Colpi di scure, è tutta un tumulto, un capovolgimento, uno scavo, una fuga dall’origine verso una foce. La lingua della Agustoni è tagliente, asciutta, lapidaria, spesso i versi sono fatti di una sola parola, la punteggiatura è minima, il ritmo è spedito: è il fiume che avanza, inghiotte, travolge, semina schegge; si alternano immagini potenti: «mentre la gente corre si raduna | e si ripara | sulla scarpata | sugli alberi o in cantina | e chi riesce a liberarsi | dalla stretta morsa della palta | osserva, il cuore di stucco, || in basso, la valle dimenarsi | come una coda d’animale ferito».
Ma gli uomini non sono al centro di ciò che accade e scorre attraverso i versi della Agustoni, al contrario si stringono intorno al paesaggio, ne fanno parte. L’attenzione infatti è tutta rivolta a un ecosistema, al paesaggio appunto – e in questo torna un’eco zanzottiano – alla perdita definitiva di qualcosa: oggetti smarriti, animali, piante, stalattiti, resina, tronchi; tutto ha con sé un sapere, un sentimento autentico spazzato via. È la fine di un mondo a cui si è costretti a tornare costantemente dopo, nella sopravvivenza. La seconda sezione infatti, si intitola I sopravvissuti e ha per titolo su ogni testo il nome di una persona. È una Spoon River di scampati per cui il tempo diventa un rancore silenzioso «ogni giorno una croce sul diario, | la settimana, i mesi diventano così | un filo spinato || poi l’anno passerà, per fare ruotare le paure | una sopra l’altra | come le pagine di un calendario». La stessa Agustoni scrive nella nota finale che si tratta «degli abitanti di Mariana e di Brumadinho, ai quali è stato tolto tutto, oltre alla possibilità di fare giustizia in una società dove la parola ‘’giustizia’’ è un concetto astratto per chi non ha mezzi economici e uno status sociale che permetta di rivendicarla».
Non è un caso che a introdurre questa raccolta sia il poeta Fabio Pusterla, autore ad esempio della poesia ‘’L’anguilla del Reno’’ in cui si racconta la catastrofe ecologica di Schweizerhalle (1987). Qui, a causa di un violento incendio, che distrusse il deposito chimico della Sandoz contenente prodotti agrochimici, si provocò un grave inquinamento del Reno. Lo stesso Pusterla, nell’introduzione, fa riferimento all’Eco-poetry, un genere che in Italia pare non abbia avuto grande considerazione, ma che al di là delle etichette indica certamente un’attenzione particolare, da parte di alcuni poeti contemporanei, a questo orizzonte e in cui la Agustoni si iscrive sicuramente, con questa raccolta, tra le voci migliori.
L’umido centro dell’uomo
il paese ci è caduto addosso
che era sera.
Pioveva lava e cenere.
Sotto terra, altra terra cresceva
come unghia che lenta si sfalda,
falce millenaria
intrecciata nel groviglio della torba,
ma nessuno ancora lo sapeva
nessuno le vedeva
le case che hanno cambiato sponda
e colore, dal bruno al rosso al bruciato
all’ocra al fango
al nero,
hanno attraversato il corso d’acqua,
risalito la costa delle rane,
chiatte galleggianti senza remo.
Gli abitanti del distretto di Mariana
donne, fratelli, cani,
uomini soli
sono tutti delle madri che aspettano,
si danno la mano e aspettano
il ritorno dei figli
mischiano in bocca la notte con la sabbia
e vegliano perché la parola sia
lumino che ancora porti la pace
Rachele
terra di desolazione, terra arida
non c’è più nulla
solo il pesco scarno
sul declive del colle,
unico superstite che assilla lo sguardo
se le radici hanno memoria
come le mine sotterrate
un giorno
al primo movimento
al primo passo in falso
saranno boccioli color ruggine
a scoppiare
minacciosi e indecenti
fiori aperti sul dirupo
//
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 