«Historien om Nauru kunne vært oppdiktet, som en liknelse eller en fabel. Men dessverre er det ikke slik.» (Luc Folliet, Nauru, l’île dévastée. Comment la civilisation capitaliste a anéanti le pays le plus riche du monde, 2009).
Nauru, ei øy i Stillehavet, liten og rund. En øystat, litt over 20 kvadratkilometer, rett ved ekvator og datolinja. Nærmeste land er Kiribati, i nord ligger Marshalløyene. Nauru ligger i Mikronesia, som sammen med Polynesia og Melanesia utgjør Oseania. Verdensdelen består av rundt 7500 øyer hvorav 2100 er bebodde. På Nauru bor det nå 11500 mennesker.
Øya regnes for å være verdens minst republikk, og dens nyere historie har fått stor plass i media: «Süßes Leben in der Südsee» (Det søte liv i sørhavet), «Mist, waren die reich!» (Shit, de var rike!), «Le futur a déjà eu lieu à Nauru» (Framtida har allerede funnet sted på Nauru), «A Sinking Feeling» (En synkende følelse). Reportasjene er preget av superlativer. Mange artikler bærer tittelen Paradise Lost etter John Miltons diktsyklus fra 1667.
Den franske journalisten Luc Folliet dro dit i 2005 og 2006. Sammen med et filmteam fra den europeiske fjernsynskanalen arte gjorde han intervjuer og video-opptak. Boka hans Nauru, l’île dévastée. Comment la civilisation capitaliste a anéanti le pays le plus riche du monde (Nauru, den ødelagte øya. Hvordan kapitalismen raserte det rikeste landet i verden) kom i 2009, rett etter et sammenbrudd i den vestlige økonomi. Undertittelen var et forslag fra forlaget.
I 2011 kom boka på tysk og en arte-reportasje gjorde meg oppmerksom på den. Jeg begynte å utarbeide en scenetekst om «oppgang og nedgang til øya Nauru» og tok kontakt med Folliet. Da vi møttes høsten 2014 i Paris, spurte jeg ham: Hvorfor Nauru? Han begynte å fortelle om da han var ti år og satt og bladde i et stort atlas. Øynene falt på en liten prikk i havet: Yaren, hovedstad i Nauru, 700 innbyggere. Han leste at øya var paradisisk. Alle var rike, ingen trengte å arbeide.
*
Rundt 1900 ble det funnet guano, et fosfat i nærmest ren form, på øya. En serie med frimerker fra Nauru viser stadiene i fosfat-utvinningen. På 5 cent-frimerket står det Albert Ellis og «Discovery of Phosphate deposits» 1900. Det har et bilde av denne klumpen, som var dørstopper hos den australske «prospektoren» og som satte det hele i gang. I 1905 er «Pacific Phosphate Company Mining Agreement» inngått, og på 7 cent-frimerket er utvinningen begynt: gruver, en taubane og en arbeider som bærer kurver med fosfatklumper. 15 cent-merket illustrerer virksomheten rundt 1920, med bilde av en truck med vogner og mange båter på vei ut til et stort lasteskip. Det kalles «Formation of British Phosphate Commissioners». I 1970 er den gigantiske lasterampen bygd, som en monsterarm ut i havet, senere et rustent monument og minnesmerke over driften. 25 centen, som er det siste frimerket i serien, heter «Transfer to Nauru Phosphate Corporation» og markerer at Nauru har fått sitt eget fosfatselskap.
Videostill av Luc Folliet /
Etter at landet fikk sin selvstendighet i 1968, ble de utenlandske kompaniene overtatt av forvaltningen i den unge republikken. Landets første president Hammer DeRoburt sørget for Nauru fikk en forfatning etter vestlig mønster og at inntektene fra fosfatutvinningen gikk til øyboerne selv. På 70-tallet var hver av øyas beboere tre ganger så rike som en innbygger i USA.
Med fosfatutvinningen blir Nauru katapultert inn i kapitalismen, men utbyttet av råvaresalget, kapitalen, ødsles bort. De store investeringene som Naurus nasjonale fond NPRT gjør i nabolandene, Guam, Fidji, i USA og Australia er ikke bærekraftige. Eiendoms- og aksjekjøpene viser seg å være feilinvesteringer. Korrupsjon, dårlig rådgiving og spekulasjon bidrar til å forverre situasjonen.
I 2004 ble staten erklært bankerott. Lønninger ble ikke utbetalt, skoler ble stengt.
Da inntektene fra fosfatutvinningen begynte å ta slutt, ble det tatt opp lån i stedet for å redusere utgiftene. For å holde forbruket oppe, forsøkte regjeringen å selge alt som kunne selges, f.eks. falske pass, noe som gjorde at øya kom på lista over «rogue states», mistenkt for å ha forbindelse med russisk mafia, regjeringen i Kasakhastan og al-Qaida. En stund blomstret øya som skatteparadis, men på slutten av 90-tallet måtte Bank of Nauru stenges. I 2004 ble staten erklært bankerott. Lønninger ble ikke utbetalt, skoler ble stengt.
Nauru blir et grotesk eksempel på hvordan økonomisk rikdom transformerer et samfunn. Beboerne som verken trenger å dyrke eller tilberede maten sin selv, bestiller ferdigpizza, boksemat erstatter det tradisjonelle kjøkkenet. Det vokser opp en generasjon som ikke har lært å lage mat. Rikdommen har satt seg i vanene og kroppene deres, over 70 prosent er overvektige, og hver tredje lider av diabetes. Luc Folliet fortalte at det minnet ham om Kambodsja fordi det var så mange med amputerte armer og bein, inntil han skjønte at de ikke var krigsskadde, de hadde bare spist for mye.
Og områdene hvor utvinningen hadde funnet sted, lå brakk, hele det indre av øya, forvandla til et karstlandskap. Kun ei beboelig kyststripe tilbake.
*
Landskapet er post-industrielt. Det ligger bilvrak, skrap, tomgods, plast, ubrukelige gjenstander, ødelagte maskiner og forfalne bygninger rundt om på øya. I løpet av oppgangstiden er den eneste havna forfalt. Og befolkning som har slutta å dyrke jorda, er avhengig import av ferskvarer. Landing med fly er en utfordring. Rullebanen er kort og ender i sjøen. Nå er den sjelden i bruk og fungerer også som idrettsplass. I sin storhetstid hadde Nauru Airlines seks Boeing-jetfly. På den tidligere så stolte Yaren flyplass forsøker folk i dag å komme i form ved å jogge fram og tilbake.
Landets sykehus ligger i Australia, over fire tusen kilometer vekk. Sporadisk kommer forsyningsskip innom. Forsyningsskipene kunne ikke legge til i havna siden havneanlegget var forfalt. Små båter dro ut til kontainerskipene (slik som på 30-tallet) Det var noe annet enn å få varene flydd inn med flyflåten som øynasjonen hadde satsa en formue på.
Andre utvinningsfase av fosfat i dypereliggende lag begynner, igjen graves det opp der folk så smått har begynt å dyrke i jorda. Karstlandskapet som minner om brunkullsområdene i Tyskland. Og når det ikke er mer å hente på land, setter firmaer igang søk etter mineraler på havbunnen. Det gjøres funn av manganknoller på 2000 meters dybde, så å si ved øyas røtter. Det er som om en vil kutte atollets kontakt med havbunnen, koralløya som oppstod ved en vulkan kunne ende som ei flytende øy. Et land som undergraver seg selv bokstavelig talt. Man vurderer hva man skal bruke disse brakkområdene til. Det kommer forslag om lagring av atomavfall.
I det golde karstlandskapet ble det oppretta teltleirer, hvor flyktninger blir holdt innestengt på ubestemt tid.
Avtalen om «den stille løsningen» som den mangeårige makthaveren René Harris inngikk med australske myndigheter i 2001, viste seg å være meget beleilig. Med «The Pacific Solution» fikk Nauru en ny inntektskilde, og landet mottok umiddelbart over 29 millioner dollar for å internere båtflyktninger på øya. I det golde karstlandskapet ble det oppretta teltleirer, hvor flyktninger blir holdt innestengt på ubestemt tid. Nauru ble lagringsplass for mennesker Australia ikke ville ha.
*
De første båtflyktningene som kom i 2001, ble plukket opp av sjøen av MS Tampa, et norsk skip. Flere av disse ble internert på Nauru, og fikk ikke, i motsetning til mannskapet på MS Tampa, noen medalje. Likevel, de ble reddet. I 2001 var det fremdeles en ære å redde mennesker fra drukningsdøden.
En av dem var Mohammed Sagar, han var internert fra 2001 til 2006 på Nauru. Luc Folliet gjorde et videointervju med ham, og vi forsøkte å få tak i Sagar i forbindelse med Nauru-prosjektet i Kristiansand, men han ønsket ikke å stille opp i media mer. Han hadde slått seg til ro i Örnsköldsvik i Sverige.
Da Folliet holdt et foredrag om boka si, kom det spørsmål fra salen om hvor mange som var i leirene. Han svarte at det visste han ikke riktig, han kunne ikke gi noe eksakt tall for august 2015. Folk søkte på mobilen, forsøkte å google seg fram til det, tallet ble viktigere enn innholdet i foredraget.
Det har skjedd mye i den mediale formidlingen siden Folliet var på Nauru. Reisebeskrivelser, bok og beretning er fra en gammel tid. Formidlingen av nyheter og spredning av informasjon er digital og direkte. Dessuten er det blitt vanskelig for journalister å besøke øya, visum er uforholdsmessig dyrt, kritiske reportasjer er uønsket.
Nauru Detension Camp har vært stengt flere ganger – avhengig av om regjeringen i Australia er liberal eller konservativ – men alltid blitt tatt i bruk igjen. Da det var opprør i leirene på Nauru i 2012, ble mobiltelefoner smuglet ut, bilder av de horrible forholdene gikk viralt. Bilder virker sterkere på mottakerne enn Amnesty Internationals rapporter. Leger Uten Grenser har også skrevet om barn som har fått psykiske skader og er selvmordstruet og forlangt at leirene stenges umiddelbart, men organisasjonen ble etter et par år kastet ut av landets myndigheter.
Støttegrupper i Australia holder jevnlig demonstrasjoner for å gjøre oppmerksom på forholdene i det som nå heter Nauru Regional Processing Centre. De krever at leirene blir stengt og at australske myndigheter lar de internerte komme til sykehus og få mulighet til et normalt liv.
Hvilket annet land har fem bokstaver og begynner på N?
Flere kunstnere har også gjort forsøk på å sette fokus på forholdene i interneringsleirene på Nauru. Det er laget plattformer og arkiver som samler informasjon og henvisninger til nettsteder og artikler. «Reading the Nauru-Files» er et online-prosjekt organisert av Suzon Fuks. Siden 2013 har hun arrangert en 24-timers opplesning den 19. juli hvert år. Ved at kunstnere og aktivister fra alle verdensdeler leser opp rapporter fra helsepersonell og interneringsfanger og sprer dem på internett via Facebook og blogger, håper de å utøve press på styresmaktene i Australia. Generelt ønsker de å oppnå respekt for menneskerettighetene og FNs Flyktningkonvensjon fra 1951 og 1967-protokollen. Hvert år har Fuks trodd det var siste gang det skulle være nødvendig, men leirene på Nauru opprettholdes.
Andre formidler følelsen av å være internt gjennom musikk, slik som den unge rapperen MCAK (aka Ali Kharsa) med «Burning Bridges». Den australske musikeren Anousha Victoire synger «Last Man Standing».
*
Nauru hadde, som mange ursamfunn, noe som lignet et matriarkat. I alle fall fulgte historiefortellingen morslinja. Det var kvinnene som fortalte om opphav og hendelser. Øyas skapelsesberetning handler om den gamle edderkoppen, Aero-Enap, som er en kvinnelig skikkelse. Bildene på hvordan himmel og hav, måne, lys og menneskene dannes, er grunnleggende forskjellig fra den kristne beretningen som preger vår vestlig kultur.
Nauru er så langt borte, likevel så nært. Hvilket annet land har fem bokstaver og begynner på N? Og hva gjør vi for mennesker på flukt? Er det bedre hos oss?
Nauru rager ikke høyt. Høyeste punk er Aiwo, 60 meter over havet. Den økologiske trusselen som hviler over mange av Stillehavsøyene, gjelder også for Nauru. Øya kan forsvinne i en flodbølge – som på en radering av Gustave Doré. «The Deluge» fra 1866 er et bilde på syndefloden fra vår kulturkrets. For befolkningen på Nauru er undergangen konkret.
Forvaltningen på Nauru, som er underlagt australske myndigheter, gjør lite for å stoppe utviklingen som begynte ved funnet av den lille klumpen med Nauruitt. Transformasjonen av den tropiske idyllen er irreversibel.
*
Kilder:
Luc Folliet: Nauru, die verwüstete Insel. Wie der Kapitalismus das reichste Land der Erde zerstörte. Verlag Klaus Wagenbach, Berlin 2011.
«Paradise Well and Truly Lost», The Economist, 20.12.2001.
«M/V Tampa Incident and Australia’s Obligations – August 2001», Michael White, Maritime Studies, 2002.
«Nauru Island: Far Side of Paradise», Joshua Samuel Brown, Albion Monitor, 26.04.2003.
«Von der Südsee-Idylle zur Mondlandschaft», Hans Schuh, DIE ZEIT, 02.06.2005.
«Süßes Leben in der Südsee», Lisa Hirn, FAZ, 01.03.2006.
«Last man standing», Michael Gordon, The Sydney Morning Herald, 30.09.2006.
«Nauru, der Untergang eines Atolls», Laurent Cibien, Pascal Carcanade, arte, 2006.
«Paradise Lost», ABC Australia, 24.01.2008.
«Bergbau in der Tiefsee», C. Füssler, K. Läsker, Suedeutsche Zeitung, 02.02.2011.
«Reichtum, Nichtstun, Absturz», Deutschlandradio, 01.04.2011.
«Mist, waren die reich!», Christoph Gunkel, Spiegel Online, 11.05.2011.
«A Sinking Feeling: why is the president of the tiny Pacific Island nation of Nauru so concerned about climate change?» Marcus Stephen, 14.11.2011.
«Nauru – Die Insel der Superlative», Galielo Spezial, ProSieben, 21.07.2013.
«Australia: Appalling Abuse, Neglect of Refugees on Nauru», Anna Neistat, Human Right Watch, 02.08.2016.
«Umstrittenes Lager auf der Insel Nauru», Anna-Lena Abbott, Spiegel Online, 24.10.2018.
«Le futur a déjà eu lieu à Nauru», Gregoire Quevreux, Philitt, 23.04.2018.
https://web.archive.org/web/20060720044431/http://www.leftonnauru.com/
https://legerutengrenser.no/land/nauru
//
AD FONTES: MILJØKOLLAPS, KRIG OG LITTERÆRE LESNINGER
Forfatternes klimaaksjon har samlet et knippe ukrainske, tyske og norske essayister som i ukene fremover vil reflektere over det voldsomme sammenfallet av naturhistoriske og sivilisatoriske kriser. Hvordan kan samtidslitteratur og historiske litterære verk bidra til å veilede oss i denne utrydningstruede jungelen av muligheter og steile krav til handling?
Tone Avenstroup (1963), norsk forfatter bosatt i Berlin. Hun arbeider også som regissør, scenekunstner og oversetter. Siste publikasjon: valmueslanger / mohnschlangen, Moloko Print 2022.
Nettside: www.syssel.de
Foto: Natalia Reich.
UTGITT MED STØTTE FRA BERGESENSTIFTELSEN OG FRITT ORD //
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 