Anja Utler / kommen sehen. Lobgesang // se komme. lovsang / gjendiktet av Arild Vange

Anja Utler, *1973 in Schwandorf, lebt nach Jahren in Wien, Regensburg und Prag derzeit in Leipzig. Ihre Poesie gibt es geschrieben, gesprochen und performt, sie bearbeitet etwa Fragen der Ökologie oder der Wissensweitergabe zwischen den Generationen. Anja Utler verfasst außerdem Essays, übersetzt (u.a. Anne Carson und Mila Haugová) und hat zur Lyriktheorie publiziert. Im September 2020 erschien ihr poetischer Monolog «kommen sehen. Lobgesang» in der Wiener Edition Korrespondenzen. Eine reflektierende Auseinandersetzung mit dem Verhältnis zwischen Poesie und Ökologie bietet u.a. der Essay «Hörerfragen. Zur Future, der Poesie, und dem, was ist» (in: Nach der Natur. Neue Rundschau. 2020:1). Anja Utler Gedichte wurden in mehr als 20 Sprachen übersetzt; die Autorin wurde für ihre Arbeit vielfach ausgezeichnet, zuletzt mit dem Ernst-Meister-Preis für Lyrik 2021.

Man konnte die Sonne ich    konnte die Sonne ja
kommen sehen    sagt sie    als sie alt ist    die Tochter hat

wieder   etwas zu tun keine weiß    was das ist
sie rennt hin und her   in dem Sandloch in das

kein Gras sich mehr setzen wird dort    spielen die Mädchen
keine weiß was und sie sagt

Es hat gefaucht    schon im Jahr vorher    Da
bleibt die Tochter kurz stehen    Und dann waren die drei

Jahre Sommer

(…)


Wie sie damals die Nachbarskinder    gehört hat zur
Mitte des dritten Jahrs    während sie eigentlich

deren Mutter zuhören will die bei ihr in der Tür
sagt    Wir werden gehen Und sie    fragt nicht Wohin Weil sie

beide    wissen dass gehen längst nichts mehr bei sich hat kein
Wann Wie kein Wohin    in der blanken Geschmeidigkeit

skelettierter Bewegung    Und sie sagt Ja    sagt Gut
Während sie horcht wie von den Kindern wieder ein Kratzen

kommt Sie stochern im Flussbett    stur    und die Rufe
Schon da wo es hakt    dass sie hängen bleibt    Das stinkt aber

Das ist das richtige Schwert heute    Und wenn das    was da
glitzert bloß Sand ist    Glitzert der Sand am Feld – Nein – Das

ist die Tarnkappe schau    ist undicht    blitzt schon das Wasser
durch    das ist die Drachentarnkappe die Wasser frisst wir

müssen sie packen    bloß ihr den Kopf abhacken    Und
wenn er nachwächst uns auch frisst    Musst ja nicht    Sie

mussten beide mit    In ihren Rücken das Haus    gut durch-
erhitzt abgelegt    ein Exoskelett voll mit leeren

Betten Tarnkappenangeln den Fenstern durch die    rollten
Jahre    das große Wann Wie Wohin hindurch    sind erst

mit dem Haus zusammen geschrumpft    Denkt sie    Und jetzt
sind sie kaum und es ist auch kein richtiges Haus mehr 

Womit es nicht das einzige ist

Während sie hier sitzt    denkt    sich das herformuliert

(…)

Mit dieser Sprache die dünner macht dünn    wie die
ledrige Tochter    die ihre Schritte zieht    durch den

Garten feste    Sehnen    von diesem Gewächs    an seinem
Ort unterm nur halbhohen Baum zu jenem das nur

am offenen Wegesrand kann    eine Naht    wie das Licht
von einer Sonne    die tiefer geht    und regelmäßig

auch aus dem Weg wo    sie mit Schritten ihm Sehnen webt
Sehnen webt    damit ihr der Garten gelenkig gerät

abfedert    von wo sie gelegentlich ihr einen Blick
zuwirft    eng    wie ein trockenes Blutfädchen durch einen

alten    Schnitt

(…)

Doch über alles    spannt Unser Erbgut sich    In Seiner
gezielten Mischung    Garant    Flüssigster Überbrückung

Flüssigste Überbrückung    Das    Wird Dein Erbgut sein

(…)

Deines, Tochter    wie sie da steht    viel zu jung ist    für
irgend eine Art Schuld daran    kein Grund    nur Effekt auf

der harten Erde    schmal und sehr klar    eine Hunde-
trägerin in der sich was wittert    anspannt    wenn sie es

sieht    wie auf diesem grundkahlen Spiegel    der gar nicht der
ihre sein sollte    sonst nur noch    die Sonne liegt    bereit

sich hinein zu hecheln in die Erbmasse    aus dem Raum
gefallener Wörter    sie nochmal von vorn    durch zu wüh-

len Weshalb    sie der Tochter die Hand hinstreckt    Nun
nicht in echt    aber sie schon    einlädt

Auf die Lieblingsbank Auf der    jede sprechende Welt dem
Rest dieser Welt die Kehle    hinstreckt    strecken muss Wenn der

dran entlangstreicht    instinktsicher    mit dem Wort Du An dem
die Frage Ist das nicht gelogen? gnadenblank abperlt

Sie weiß Sobald sie nur sagt    Du äh – muss diese Tochter
den Kopf herdrehen    Extra    langsam dass sie es sieht    sie

hat Augen wie einen Schildkrötenpanzer    glatt ganz    glatt
hat sie den für sie    wie das sichere Wissen Sie    wird

trotzdem    von diesem Blick    ihr nicht wegrutschen können    Er
ist ein rutschiger Panzer Sie    aber klebt an ihm    Dreh

aus dem die gedrängte    Ruhe des Siegers    vorblitzt Sie
soll ihn haben Weshalb sie sagt    Du äh – anschließend

abwinkt

Während sie selbst    eine Werkbank bleibt für dieses Wort    du
das hier wie ein Schweißbrenner durchirrt    sie anschwirrt du du

hast du nicht doch du bist    schwirrst    an dein Ex-Haus aus-
wändig inwändig    zischst es an    Damit bist auch Du

an Dein Ende gelangt (…)

(…) und erinnere dich    Das sagt alles hier    Du zu Dir

Wie in einem großen Kuss    und in dessen Abwesen-
heit Adressiert    waren Frauen    im Versuch Die ver-

bliebenen Liebhaber küssen wie früher    Eltern    ta-
gelang auf der Suche    nach den sumpfigen Küssen der

Kinder    sie alle    alle kriegten wir nur dieses aus-
getrocknete Wehr auf die Lippen    rötlich-rostige

Schneide    die jetzt aus dem Wasser trat    wie aus einem Fisch
links    eine Wasserflosse sie rührt sich nicht    rechts

ein paar Wasserschuppen    mehr ist da nicht    sie    die
zwei Kinder der Nachbarin laufen    drauf hin und her    Lass

uns schauen was drüben ist    Und sie    steht in der Mitte
als müsse dort jedenfalls eine Ausschau    halten stramm

flussaufwärts    mit gutem Willen und steifem Genick
etwaigem Zukunftsgerinnsel    entgegen während die

Knöchel    schnuppern am trockenen Stein    sich leise
sträubten

Wie jetzt im Hals alle Knorpel    sie vorwärts schiebt    sagen
lässt Weißt du    das war ganz ohne Ansehen der Person

völlig egal welche Seins- oder Todesform wir
hatten alle    diesen verdorrten Fluss an uns    Tattoo

das sich schlängelt    nicht wegreiben ließ und je stärker man
reibt desto fester    riecht


Utdrag fra

Anja Utler. se komme. lovsang.
(Edition Korrespondenzen, Wien 2020.)



Man kunne se sola jeg    kunne jo se sola
komme    sier hun    da hun er gammel    dattera har

igjen    noe å gjøre ingen vet    hva det er
hun løper fram og tilbake    i sandhullet hvor det

ikke kommer til å vokse mer gress der    leker jentene
ingen vet hva og hun sier

Det hveste    allerede året før    Da
blir dattera stående litt    Og så kom tre år

med sommer

(…)


Slik hun den gang hørte nabobarna    midt i det
tredje året    mens hun egentlig

vil høre på mora deres som står i døra og
sier    Vi går nå Og hun    spør ikke Hvor Fordi

de begge    vet at gå ikke lenger har noe for seg ingen
Når Hvordan ingen Hvor    i den blanke smidigheten

til skjeletterte bevegelser    Og hun sier Ja    sier Bra
Mens hun igjen hører at det kommer en krafsing fra

barna De roter rundt i elveleiet    sta    og ropene
Der hun hekter seg fast    og blir hengende    Men det stinker


Det er det riktige sverdslaget i dag    Og når det    som der
glitrer bare er sand    Glitrer sanden på jordet – Nei – Det

er tryllehatten se    den er utett    vannet skinner allerede
gjennom    det er draketryllehatten som eter vann vi

må få tak i den    få kappet hodet av den    Og
når den vokser ut igjen eter den oss også    Må jo ikke    De

måtte bli med begge to    Huset i ryggen deres    godt opp-
varmet avsides    et eksoskjelett fullt av tomme

senger tryllehattfiske gjennom vinduene    rullet
årene    gjennom det store Når Hvordan Hvor    er først

skrumpet sammen med huset    Tenker hun    Og nå
finnes de knapt og noe skikkelig hus er det heller ikke lenger



Men det er ikke det eneste

Mens hun sitter her    tenker    formulerer for seg selv

(…)

Med dette språket som tynner ut tynt    som den
tykkhudete dattera    som sleper skrittene etter seg    gjennom

hagen faste    sener    fra denne veksten    på dette stedet der
den vokser    under det halvhøye treet    til veksten    som bare

finnes i den åpne veikanten    en søm    som lyset
fra ei sol    som går dypere    og regelmessig

også fra veien hvor    den med skritt vever sener
vever sener    slik at hagen blir hendigere for henne

fjærer    derfra kaster hun av og til et blikk
på henne    smalt    som en tørr liten blodtråd gjennom et

gammelt    snitt

(…)

Men over alt    spenner arvegodset vårt seg    I sin
målrettede blanding    garantist    for den flytende overgangen

den mest flytende overgangen    Det    Skal bli arvegodset ditt

(…)

Ditt, datter    slik hun står der    er altfor ung    til
å ha noen som helst skyld i det    ingen grunn    bare effekt på

den harde jorda    smal og svært klar    ei hunde-
bærer som det værer i    anspenner seg    når hun ser

det som på dette grunngolde speilet    som slett ikke
skulle være hennes    hvor ellers bare    sola ligger    klar

til å pese seg inn i arvemassen    fra rommet
av falne ord    å rote opp i den    forfra i-

gjen Derfor    strekker hun hånda ut mot dattera    Nå
ikke virkelig    men likevel    inviterer henne

Til yndlingsbenken Hvor    enhver talende verden
strekker hals mot resten av verden    må strekke hals    Når den

stryker langs    instinktsikker    med ordet Du    Som
spørsmålet Er det ikke løgn? nådeblankt    perler av på

Hun vet Så snart hun bare sier    Du    eh – må dattera
snu hodet hitover    ens ærend    langsomt    så hun ser det hun

har øyne som et skilpaddeskjold    glatt    helt glatt
har hun det for henne    som en sikker viten Hun    vil

likevel    ikke kunne vri seg unna    dette blikket    Det
er et slimete skjold Men hun    kleber til skjoldet    Dreining

derfra skinner den konsentrerte    seierherreroen fram Hun
skal ha den Derfor sier hun    Du    eh – deretter

avvink

Mens hun selv    forblir en arbeidsbenk for dette ordet    du
som virrer lik en sveiseflamme her    svirrer mot henne    du du

har du ikke jo du er    svirrer    i ditt eks-hus ut-
vendig innvendig    visler mot det    Slik er også Du

ved veis ende (…)

(…) og husk    Det sier alt her    Du til Deg

Som i et stort kyss    og adressert i dets fra-
vær    var kvinner    forsøksvis De gjen-

blitte forelskede kysser som før    Foreldre    da-
gevis på leting    etter de sumpaktige kyssene til

barna    alle sammen    alle fikk vi bare dette ut-
tørkede vernet på leppene    rødlig-rusten

egg    som nå kom opp av vannet    som fra en fisk
til venstre    en vannfinne som ikke rører seg    til høyre

et par vannskjell    mer    er ikke der    hun    de
to barna til naboen løper    omkring    La

oss se hva som er der borte    Og hun    står i midten
som om det også der må holdes    utkikk stram

oppover elven    med god vilje og stiv nakke
eventuelt framtidsbekkesig    motstrøms mens

knokene    snuser på den tørre steinen    stritter forsiktig
imot

Som nå i halsen all brusk    hun skyver framover    lar det
si Vet du    det var helt uten persons anseelse

helt likegyldig hvilken værens- eller dødsform vi
alle hadde    denne uttørkede elva på oss    Tattoo

som slanger seg ikke lot seg    gni vekk og jo sterkere man
gnir    lukter    desto fastere

Gjendiktet av Arild Vange

Arild Vange (f. 1955) er forfatter og oversetter/gjendikter. Han debuterte i 1990 med en roman og har senere utgitt 7 diktbøker og to tekst/billedbøker med billedkunstneren Per Formo. I 2019 mottok han NTNUs litteraturpris for den sjangeroverskridende prosaboken Livet i luftene. Vange har dessuten gjendiktet og oversatt en rekke tyskspråklige forfattere til norsk, derunder Franz Kafka, Yoko Tawada, Georg Trakl, Anja Utler og Peter Waterhouse. Siste utgivelse: Crossworks (BeijingTrondheim 2022), et samarbeid med den tyske fotografen Klaus Fröhlich.

Foto: Mirko Lux

Published with funding from the Fritt Ord Foundation and Bergesenstiftelsen.

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑