Klimaaksjonen består av forfattere, kunstnere, kritikere, oversettere og journalister. Vår målsetting er forankret i Grunnlovens §112: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» // Norwegian Writers´ Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet as a crime against humanity.
Jeg tar forbehold om at jeg kan ha lest meg blind på klimaendringer, tap av artsmangfold og landareal, m.m. den siste tiden, og hvordan alt dette er knyttet til KAPITAL, men jeg klarer ikke fri meg fra å se det samme mønsteret i bokbransjen.
Når man først begynner å tenke sånn, kommer spørsmålene på løpende bånd: Hvem bestemte egentlig at fremtiden for litteraturen var strømming og bokhandlerkjeder? Hvem tok avgjørelsen om at det beste var å ha noen få store eierskapskonstellasjoner, som kjøper opp småforlag og bokhandlere fortløpende? Hvem har funnet ut at vi trenger skyhøye direktørlønninger for å tiltrekke de rette menneskene til bokbransjen?
Kan man si det såpass drøyt at det pågår en masseutryddelse i litteraturen? Kapitalen har slått kloa i biotopen vår, det økologiske flettverket vi er del av, og jobber for harde livet med å utvinne ressursene. Foreløpig spirer det som aldri før, bokhyller langstrakte som åkre i Midtvesten, der bøker om instakjendiser, treningsdagbøker og realistiske romaner tilsvarer det monokulturelle jordbrukets standardplanter: hvete, soya og mais. Enn så lenge går produksjonen på høygir, forlagene pumper ut produkter en masse, gjødslet av støtteordninger og pengeoveføringer fra staten.
Flåsete, jada. Men hva er egentlig strømming for noe annet enn ytterligere akkumulasjon på råvarer som allerede er “utvunnet”? Hvilket ansvar for litteraturen tar Storytel når eierforlaget CappelenDamm prioriterer og promoterer egne titler, slik at eieren bak, Egmont, sitter igjen med null risiko og hundre prosent fortjeneste?
Eller hva med lønnsfesten i toppen av forlagsbransjen, der Sunniva M. Roligheten beregnet at direktøren i forlaget hennes hadde en årslønn som tilsvarte honoraret for 27 bøker?
Andreas Malm skriver i How to Blow up a Pipeline forbilledlig klart om hvordan styrtrike mennesker har fått oss ut i uføret det blir vanskeligere og vanskeligere å se hvordan vi skal komme oss ut av. Trenger vi grådighet i litteraturen?
Nei. Grådighet har for eksempel den konsekvensen at de få uavhengige forlagene som fortsatt eksisterer blir flådd på distribusjon av storforlagene. Over halvparten av krona i enhver solgte tittel ender hos storeierne, slik jeg skrev om i Reptilene overlever!
Erkjennelsen jeg sitter igjen med etter bokdebatten, er at det er de uavhengige aktørene – ikke forlagssjefen som skjenker cava på julebordet – som er forfatternes allierte. Disse uavhengige aktørene lever fra hånd til munn, akkurat som forfatterne.
Enkelte har pantsatt huset for å kunne utgi bøker de har en nærmest uforståelig tro på, mens andre er avhengig av at ektefellen tar regningene.
Dette er menneskene som er forfatternes ekte allierte, som vet hvordan det føles å ikke vite om boka di vil bli noe av, eller om du har lønn neste år.
Selvsagt kan ikke forfatterne forvente at alle som arbeider med bøker er villige til å drive som mångsysslare (Thure Erik Lunds begrep) uten fremtidsutsikter. Men vi kan erkjenne at den typen usikkerhet er en elementær betingelse for produksjon av litteratur. Og dermed alliere oss med dem som er med på å splitte risikoen.
Her er et tankeeksperiment: Hvis staten la ned innkjøpsordningen og fjernet momsfritaket, hvem ville fortsette å leve livet sitt i den litterære institusjonen?
Ikke mange redaktører. For de er jo vant til, og sikkert avhengig av, gode lønninger. Så de måtte bytte jobb. Kanskje de kunne tekste tv-serier? (Nei, den jobben tar ChatGPT.)
Heller ikke menneskene i markedsapparatet ville bli, men for dem er saken enkel, de kan jo jobbe som PR-rådgiver i et departement. (Eller tar ChatGPT de jobbene også?)
Kritikerne? De trenger vi ikke bry oss om, for de forsvinner av seg selv uansett, etter noen år med smuler fra de rikes bord. (Mediekonsernene som eier avisene de skrev i.)
Hva med alle agencyene som poppet opp som paddehatter da Norge skulle til Frankfurt? Svar er unødvendig.
Men sjefene, eller mer presist eierne, stikker ikke av, for endelig kan de flytte hele sulamitten (gammel backlist, bestselgere, treningsdagbøker, instakjendisbiografier, osv.) over til strømming og annen lukrativ innholdsproduksjon på digitale flater.
Og der blir de til ressursene er uttømt.
Forfatternes klimaaksjon takker Agnar Lirhus for dette utdraget fra hans blogg på substack.com der artikkelen kan leses i sin helhet.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 