Finding a way through the minefield / Michael E. Mann & Anders Dunker / En vei gjennom minefeltet

Norsk versjon ved Anders Dunker, se neste side / Photo: Joshua Yospin

Michael E. Mann is Presidential Distinguished Professor of Earth and Environmental Sciences at The University of Pennsylvania and director of the Pennsylvania University Center for Science Sustainability and the Media. In the early 2000s he contributed to the work of the  Intergovernmental Panel on Climate Change and in 2008 together with Lee Kump he published the book Dire Predictions, a visual and popularized presentation of the reports from the Intergovernmental Panel on Climate Change.

After becoming at the center of a heated debate about climate science’s predictions, he wrote The Hockey Stick and the Climate Wars (2012)  and  in collaboration with cartoonist Tom Toles he published the illustrated book  The Madhouse Effect: How Climate Change Denial Is Threatening Our Planet, Destroying Our Politics, and Driving Us Crazy (2016  ) which was followed by The New Climate War (2021).

Mann is a central voice in the climate debate both in the United States and internationally. At the center of Mann’s scientific work is paleoclimatology, which reconstructs climate in earlier periods of Earth history, contributing to the models that describe current climate and future changes. Mann’s new book Our Fragile Moment: How Lessons from Earth’s Past Can Help Us Survive the Climate Crisis (2023) elaborates on this theme and discusses different interpretations of climate historical turning points.

AD: The war metaphor figures strongly in your titles, and it seems to appropriately signal a that the climate struggle is confrontation where a lot is at stake, and where the strongest means are employed. But what exactly is the climate war?

MM: Other people had used that terminology before me, but as you might know, I experienced it in a way that was unique because I was under direct attack, and became one of the central figures of what has been referred to as the climate wars. This effort by fossil fuel interests and those doing their bidding to discredit the case for concern about human caused climate change, and – at least early on – by trying to discredit the science itself. Back in the late 1990s when we published the graph that is now known as the hockey stick graph, it became sort of an iconic symbol in the climate change debate and that made it an object of attack for those looking to discredit the underlying science.

AD: The striking thing about the hockey stick graph, is that it is so clear and visually striking, ending in a steep and catastrophic climb. As a consequence, it stands as a kind of provocation to anyone trying to shirk away from it and deny the reality of anthropogenic climate change. Was there a point in time where corporate interests started framing the climate change debate as a war that they needed to win?

MM: I would argue that they didn’t frame it as a war. It was framed by others as a war by others observing that assault. Fred Dwyer has a book, The Climate Wars, it comes up in Neomi Oreskes’ book The Merchants of Doubt, in Chris Moonies The Republican War on Science. It all goes at least back to Rachel Carson who in the 1960s brought to light the threat posed by environmental contaminant, DDT to human health and to the health of our environment with her book The Silent Spring. And she was viciously attacked by the very same entities that, such as The Competitive Enterprise Institute that was founded decades ago, and which continues to be a central cog in the climate denial machine together with the Heartland Institute. The new climate war isn’t a war of our choosing, but we find ourselves involuntarily doing battle with the forces of denial and delay. When you’re in a war, the first thing you have to do is to recognize that you are facing tactics that are being employed in what must be seen as a bad faith agenda. Attempting to engage with the other side through the normal means of civil discourse is doomed to failure, because they’re not interested in having an honest conversation. They’re only interested in ending the conversation.

Unsettled or unsettling?

AD: That science would end up losing all together might seem inconceivable, but I suppose the strange logic of the climate war is also that if you don’t win, you will certainly lose simply because time passes by. And beating the forces not only of denial, but of delay – once and for all – seems almost impossible. One of the things that makes the current climate war new, is the element of cyber war, and in your book you write about this: the so-called Climategate, which was a constructed, false scandal, based on willful misreading of “leaked” emails between climate scientists, extracted by Russian hackers, who in turn were part of a greater scheme to interfere in US politics.

MM:  It was a very sophisticated operation, and that’s really what the new climate war is about: the shifting nature of the tactics. What the Russian disinformation and fossil fuel industry disinformation does, is to create an atmosphere of fear and uncertainty. This is sometimes referred to as stochastic terrorism: If you put enough of this stuff out there, you’re eventually going to energize and antagonize and weaponize ordinary people who become caught up in it.

The new climate war isn’t a war of our choosing, but we find ourselves involuntarily doing battle with the forces of denial and delay.

The denialists haven’t given up even if the impacts of climate change are really obvious now to the person on the street. In California, for instance, we get these twin impacts of the heat and the drought and, and the wildfires in the summer that destabilize the top soil. And then those drenching winter rains come because a warmer atmosphere holds more moisture. You put it together, you get catastrophic floods earth slides. You can point to almost anywhere and we can talk about real events that are playing out in real time that convey the gravity and reality of the climate crisis. And the other side recognizes that they’re going to have trouble convincing people not to trust their own two eyes. So, they’ve given up a bit on the old fashioned science denial, but the agenda is still there. They just don’t want us to make that transition to clean energy. And if they can’t do it through denial, they’ll do it through deflection and division. Even doomsaying, where they go to the opposite extreme, declaring it is too late anyway.

AD: When even the perspective of total disaster becomes an argument to ignore the problem, nuance becomes crucial. But, to make it worse, even scientific neutrality and skepticism can become a rhetorical tool: A climate “expert” from the Obama administration, Steve Koonin, recently wrote the book Unsettled and it presents itself as an attempt to nuance things. Whereas in fact, it’s a very insidious argument, where the logic is that since many issues in climate science are unsettled, we can lower our shoulders: It’s not necessarily that bad. One review of Koonin’s book by Mark Boslough pointed out that if you are on a plane and pilot is uncertain if he has enough fuel to get you to the next airport, the fact that the matter is unsettled actually becomes very unsettling. Uncertainty is hardly a good argument to relax or feel confident!

MM: It’s such a good and important point. First of all, Koonin overstates the uncertainty, and he biases his framing of uncertainty. Also, many of the uncertainties are not breaking in our favor. They’re breaking against us. Ice sheets are collapsing faster than we predicted, sea levels rising faster than we predicted, and the same is true for the rise in extreme weather events. Even a relatively small likelihood of a catastrophic outcome is something you want to hedge against.

The science of extremes

AD: If you play dirty in the climate war, there a huge toolbox of tricks and weapons that you can pay recourse to. Whereas science needs to stay on a quite narrow path. You are corroborating hypothesis, strengthening models, laying down partial proofs, statistical analysis, finding indications. Yet, to communicate and conclude, all these findings need to be stitched together into narratives. Is there a strong consensus within the scientific community, or are people strongly taking sides? Is there also an inside climate war in the scientific community?  

MM: There are areas where there isn’t scientific consensus, and I try to be clear about that. But there are also large areas of the science where there is consensus, and the disconnect is often rather a difference between what the science says and some of the popular, and sometimes outdated or misconceived narratives. For instance, throughout my new book Our Fragile Moment, I reflect on the idea of imminent runaway warming due to arctic methane, where global warming thaws the permafrost, releasing methane that creates warmer temperatures and further thawing in a vicious circle. I try to ask what the paleoclimatic record says about that. In the Eemian, the last interglacial period, a natural warm period a little more than a hundret thousand years ago, the Arctic was probably warmer than it is today, but there wasn’t a massive release of Arctic methane then. As it turns out, there really isn’t much support for the notion that we’re anywhere near the level of warming that would generate huge amounts of methane or anything we might call runaway warming.

AD: But if the permafrost melts, how can it not be released? Isn’t this already measurable?

MM: There is a rise in methane in the atmosphere right now, but there is a difference between the chemical signature of a release from a natural methane release from permafrost sources versus a fossil fuel methane release from fracking and natural gas versus a release due to agriculture and farming. They have three different isotope signatures, and there’s a little bit of overlap, but you can basically show that there’s no evidence of a natural release of any major natural release of methane. Right now, the rise in methane is primarily being driven by fossil fuels, by natural gas, what we call fugitive methane emissions which occurs during fracking.

AD: So, all of this pushes back to the conclusion that we need to stay on the main topic, which is fossil fuels.

MM: Yes, because on the other hand, there’s a lot of evidence that we have the potential to warm the climate to the point where there will be other far more detrimental impacts. I like to quote Steve Schneider, who is a mentor of mine who, says “the truth is bad enough”. At one point I even thought about making this the title.

AD: But you chose Our Fragile Moment – which points to the long period of relative stable climate – over more than 10 000 years where civilization took shape, a stability we are now in the process of upsetting. With such a deep time perspective you are going even farther back in time, looking particularly at the way the Earth system on the one hand can stabilize itself and be resilient, and on the other hand tends to spin out of control in cataclysmic changes. You are pitting different extrapolations against each other and different narratives against each other. How do we make sense of sometimes seemingly conflicting you know, narratives and lines of evidence?

MM: That’s exactly what I was wrestling with, and it is a very different kind of book than my discussions about the climate debates and denial. I really get into the science, talking about the lessons that we can draw from it. But the overarching theme is similar in that it really is about this, this sort of duality between urgency and agency, and what the science tells us about our ability, at least currently to maintain this fragile moment.

Not a cliff, but a minefield

AD: What we need to maintain is this safe period in our climate, where the Earth is eminently safe, habitable and farmable. The title also speaks to the moment we’re in right now, which is the moment where we could actually act and possibly tip the scales in a meaningful way. Which might be a fragile, precious and short window of opportunity. Is there some truth to such an idea, that we need to act while we still can before irreversible changes occur?  

MM: It’s a difficult question because it’s both yes and no.

AD: It is literally a matter of degrees, I suppose?  

MM: Yes, and every fraction of a degree is worth fighting for. That said there are some thresholds that we might potentially cross.

AD: And these need to be reassessed?

MM: Even if, at this point the destabilization of arctic methane doesn’t look like a threshold, the important point is that there isn’t a single climate tipping point. There’s a certain amount of warming that triggers the collapse of the ocean circulation, the conveyor belt of the Gulf Stream. There’s some other amount of warming that triggers the collapse of the West Antarctic, and then of Greenland leading to massive sea level rise. These are threshold processes. These are like booby traps. In this sense, we’re not headed for a cliff, we’re rather entering a minefield.

AD: That’s a striking image, and in your work of shifting the emphasis of these various scenarios, the perspective of a collapse in ocean biology seems to stand out in particular, since it would be quite irreversible on human timescales.

MM: Yeah. And there are various ways in which we potentially trigger that. It isn’t just climate change, it’s overfishing, it’s pollution. There are all these ways that we are inflicting harm on the oceans. In the book, I focus on the climate side of it, but there’s a larger crisis right now when it comes to our oceans.

What we call a rapid event in the past pales in comparison with the rapidity of the changes that we are creating today in our atmospheres composition and the climate response to it.

AD: One of the tipping points that really has a precursor in paleoclimatic record, is acidification, which hampers the ability of crustaceans, from zooplankton to shrimps and crabs, to form shells. What can we learn about this from climate history from other moments in the Earth’s long history?

MM: This is one the more troubling areas of the science, where the paleoclimate record tells us is that yes, we’ve seen massive ocean acidification during past periods with high levels of CO2 input. But also the rates of increase in CO2 in those cases were at least an order of magnitude greater.

AD: In other words, it happened much, much slower than today. A striking number in this context, which you mention, is that at that time it took something like 300,000 years for the doubling time of parts per million of CO2 in the atmosphere to occur back then, whereas now we’re talking about 300 years!

MM: That’s exactly right. And it turns out that when it comes to biological impacts, it’s not actually just the amount of acidification, it’s the rate of acidification because it’s a disequilibrium process. The faster you increase CO2, the more likely you are to generate a large spike in acidity.

A hyperreactive or a resilient earth?

AD: Crustaceans as such are simply facing a very uncertain future and I suppose we can hardly grasp what this entails. More generally, the rapid rate of change points to how our situation is geo-historically unprecedented, making our future unpredictable in turn. What is science to do, when the past doesn’t give us any clear indications as to what is facing us, going forward? When our situations are unprecedented?

MM: I try to be pretty upfront about that. What we call a rapid event in the past pales in comparison with the rapidity of the changes that we are creating today in our atmosphere composition and the climate response to it. Also, we try to draw lessons from the past about the warming impact of CO2, but most of the, the periods where we have the richest data are periods that are actually colder than today. They may not be a good indication of the sensitivity of our climate during warmer periods, which is where we’re headed, with CO2 levels that we haven’t seen in tens of millions of years.

AD: So the degree of sensitivity is the parameter that that sort of puts the line between, on the one hand, a very ticklish and sort of hyperreactive earth, prone to spinning out of control, and on the other hand, a resilient kind of slow, rough earth that resists change, that always keeps its inertia and stabilizes itself?  

MM: Some of the most striking lessons from the paleoclimatic history goes all the way back to the earliest stages in Earth’s evolution. For instance, there is a lot to learn from Faint Young Sun Paradox, which actually Carl Sagan proposed a solution to. The riddle is this: Four and a half billion years ago, the Earth was formed, and for the first billion years or so, the sun was about 30% dimmer than it is today. And so, if you crank it through the calculations, earth should have been a frozen planet – but it wasn’t! It was habitable. We know that because life arose at least 3.8 billion years ago. And ultimately, as Sagan proposed, there had to have been an even stronger greenhouse effect back then. He was right. Over the next several billion years, the greenhouse effect gradually decreased, almost miraculously, as the sun gradually increased. This points to the role of Gaia, a self-regulating feature of the earth system as James Lovelock and Lynn Margulis put forth in their theory. This is the faint Young Sun Paradox, an example of sort of stabilizing feedback. I like to contrast that with the momentous event known as Snowball Earth. As oxygen rose with the development of photosynthesis. A billion years later you see a rapid decrease in methane. The  oxygen level takes off as the first plants colonize the continents. The evidence seems to suggest that all this sent to the Earth into this snowball-like state where planet was literally covered in ice and life had to retreat hydrothermal vents or small pools of melted surface water in the tropics.

Negative progress is also thinkable – and the effects would be unthinkable

AD: Since cooling is not our first worry, I must ask you about overheating. What are we to make of the previous periods where there were crocodiles on the north pole, and where the tropical regions were unlivable for many organisms?

MM: We now know it was caused by volcanoes in the vicinity of Iceland, which tapped into a very carbon rich environment and put an enormous amount of CO2 into the atmosphere. The crucial point is that runaway states are non-linear, just like what was the case for snowball earth. For these very large changes, the concept of climate sensitivity starts to break down because the sensitivity is a function of the state itself. Changes within a moderate scale are more predictable. It is at the upper end of the scale that all our projections are likely to break down.

Within the current range of emissions, we’re pretty confident that there aren’t yet these runaway effects, but these are very probable when you get to a worst case emission scenario. That’s one of the things I emphasize in the book. Once you get to a worst case emission trend, we’re headed towards something like the Paleocene-Eocene Thermal Maximum 55 million years ago, when the global temperature you know, global average temperature was nearly 30 degrees Celsius. Once you approach that level of warming, all bets are off.

There are some who argue that such a scenario isn’t based on estimates of current proven fossil fuel reserves. Others will point out that we may find new reserves we don’t know about. We may become more sophisticated in our ability to identify new reserves and more sophisticated in our ability to extract fossil fuels. I would argue that we can’t rule out that sort of scenario with any degree of confidence, even if it is possible that we have to make negative progress to get there.

AD: Which is also not all together inconceivable when we look at the geopolitics today, with a very fierce competition between different regions and countries over energy resources and energy dominance – not to speak of a steady general increase in energy consumption.

We can still turn at any given point

MM: I do think those who are pessimistic have reason to be so given the current trends in our geopolitics. At the same time I try to review the science we have now that that does tell us that the warming is to a very good approximation a function of cumulative emissions to that point in time. Which is somewhat of a revolution in, in our way of thinking. We used to think that there was additional committed warming for decades, even if we stop emissions now.

AD: And that is not true?

MM: No. Even if it is true that the thermal inertia, what we used to think of as committed warming, means that the ocean continues to warm even if we stop increasing CO2. That’s true. But the ocean also pulls CO2 out of the atmosphere. So, if we stop emitting CO2, levels in the atmosphere will start coming down, they don’t just flatten.

AD: If it is right, that must make a huge difference. Is this new knowledge?

MM: This knowledge has been established in the last decade, and it hasn’t really filtered out into the public. It makes a huge difference. And there’s a disconnect, right? The concept of carbon budget is pretty well publicized now. A lot of people know about it,  but they still have these two mutually inconsistent notions in their mind. “There’s a carbon budget. I understand that, because scientists talk a lot about that now. But doesn’t the warming also continue for decades no matter what we do?” The answer is no. A carbon budget only makes sense because that isn’t true.

AD: And yet we keep hearing that significant climate change is “locked in” because of delayed effects? If this is not really the case, the lesson is that at any given point, we could bend the curve?  

MM: Yes. I have tried to make it known and wrote a piece for the Washington Post about it together with a climate journalist called Mark Hertsgaard. It is a very underappreciated revolution.

AD: Ironically there is a delay in our understanding, as if the idea of committed warming got “locked in”  within our minds, but the new message is that rapid beneficial change is indeed possible?

MM: Exactly. And I emphasize this in my closing chapter because it is a critical piece scientific understanding that grants agency and encourages us to act. The review of the paleoclimate record, combined with the climate models – all this, in the end, the review of the collective evidence of Our Fragile Moment, leads to the same conclusion as the former book, The New Climate War. There’s the urgency and there is agency – and the science supports agency.


Michael E. Mann er professor i jord- og miljøvitenskap ved Pennsylvania University, USA, og leder universitetets senter for miljø, vitenskap og media. Han bidro på begynnelsen av 2000-tallet for FNs klimapanel og i 2008 ga han sammen med Lee Kump ut boken Dire Predictions, en visuell og popularisert framstilling av rapportene fra FNs klimapanel.

Etter å ha kommet i sentrum for en opphetet debatt om klimavitenskapens forutsigelser, skrev han boken The Hockey Stick and the Climate Wars (2012) og i samarbeid med karikaturtegneren og illustratøren Tom Toles iden illustrerte boken The Madhouse Effect: How Climate Change Denial Is Threatening Our Planet, Destroying Our Politics, and Driving Us Crazy (2016) som ble fulgt av The New Climate War (2021).

Mann er en viktig stemme i klimadebatten både i USA og internasjonalt. I sentrum for Manns vitenskapelige arbeider står paleoklimatologien, der forskningen rekonstruerer klimaet i tidligere perioder av jordhistorien og slik bearbeide modellene for dagens klima og fremtidige endringer. Manns nye bok Our Fragile Moment: How Lessons from Earth’s Past Can Help Us Survive the Climate Crisis (2023) utdyper dette temaet og diskuterer ulike tolkninger av klimahistoriske vendepunkter.

AD: Krigsmetaforen står sentralt i titlene dine, noe som betimelig signaliserer at klimakampen er en konfrontasjon der mye står på spill, men også at de sterkeste midler blir tatt i bruk. Hva er egentlig det du kaller klimakrigen?

MM: Andre har brukt denne terminologien før meg, men som du kanskje vet, opplevde jeg det på en helt unik måte, siden jeg ble direkte angrepet og dermed ble en av de sentrale skikkelsene i det som har blitt omtalt som klimakrigen. Det er handler om tiltakene industrien for fossile brennstoffer og deres lakeier har iverksatt for å sette bekymringene over menneskeskapte klimaendringer i vanry og – i det minste innledningsvis – ved å prøve å diskreditere selve vitenskapen. Da vi offentliggjorde grafen som nå er kjent som hockeykøllegrafen, ble den et ikonisk symbol for klimadebatten. Det gjorde den til gjenstand for angrep fra de som ville diskreditere vitenskapen den bygget på.

AD: Hockey-kølle-grafen er klar og visuelt slående. Den ender i en bratt og katastrofal stigning. Dermed fremstår den også som en provokasjon for alle de som helst ville unnvike problemet og nekte for at menneskeskapte klimaendringer er en realitet. Går det an å peke på et tidspunkt der næringslivsinteressene begynte å betrakte klimadebatten som en krig de måtte vinne?

MM: Jeg vil heller hevde at de ikke betraktet den som en krig. Den ble presentert som en krig av andre aktører som var vitne til angrepet. Fred Dwyer har en bok som heter The Climate Wars, og begrepet dukker opp i Naomi Oreskes’ bok The Merchants of Doubt og i Chris Moonies’ The Republican War on Science. Det hele går minst tilbake til 1960, da Rachel Carson ga ut The Silent Spring. Hun gjorde oss oppmerksomme på farene forbundet med miljøgiften DDT, som truet menneskelig helse så vel som miljøet. Og hun ble utsatt for ondsinnede angrep fra de samme organisasjonene, slik som The Competitive Enterprise Institute. Det ble grunnlagt for flere tiår siden, og er fortsatt en viktig del av klimafornekternes apparat, sammen med The Heartland Institute. Den nye klimakrigen er ikke en krig vi selv velger, men ufrivillig ender vi opp med å kjempe mot krefter som går inn for fornektelse og forsinkelse. Når du befinner deg i en krig, må du aller først forstå taktikken som blir tatt i bruk, og her har vi å gjøre med en agenda som er satt fram i ond tro. Å prøve å gå den andre siden i møte ut fra vanlige regler for sivilisert samtale, er dømt til å mislykkes. De er ikke interesserte i en ærlig samtale. De er bare opptatt av å avslutte samtalen.

Uavklart eller urovekkende?

AD: At vitenskapen skulle ende opp med å tape helt og holdent kan virke utenkelig, men jeg vil tro at klimakrigens spesielle logikk også er slik at hvis du ikke vinner vil du ganske sikkert tape, simpelthen fordi tiden går. Å vinne en gang for alle, over krefter som ikke bare går inn for fornektelse, men også forsinkelse, virker nesten umulig. En av de tingene som gjør dagens klimakrig ny, som du også skriver om, er cyberkrigen. I boken din skriver du om dette: den såkalte «Climategate», som var en konstruert, falsk skandale, basert på bevisste feillesninger av e-poster mellom klimaforskere som var «lekket», men egentlig hentet ut av russiske hackere, i det som i en større sammenheng var en strategi for å manipulere USAs politikk.

Den nye klimakrigen er ikke en krig vi selv velger, men ufrivillig ender vi opp med å kjempe mot krefter som går inn for fornektelse og forsinkelse.

MM: Det var en veldig sofistikert operasjon, og dette er virkelig det den nye klimakrigen handler om: hvordan taktikkene er i ferd med å endre seg. Russisk desinformasjon, og tilsvarende desinformasjon fra olje-, gass- og kullindustrien, skaper en stemning av frykt og usikkerhet. Dette blir noen ganger omtalt som stokastisk terrorisme: Hvis du sender ut nok desinformasjon vil du på ett eller annet punkt lykkes i å oppildne vanlige folk, bruke dem som våpen og skape konflikter mellom de som lar seg fange av det de fanger opp. 

Fornekterne har ikke gitt seg, selv om virkningene av klimaendringene er blitt virkelig åpenbare for alle og enhver. I California får vi for eksempel dobbelteffekter av varme og tørke, med branner om sommeren som gjør de øvre jordlagene ustabile. Og så får vi vinterregnet som bøtter ned på grunn av en varmere atmosfære som holder på mer fuktighet. Hvis du legger de to sammen, får du katastrofale jordskred. Samme hvilket sted du peker på, kan vi snakke om virkelige hendelser som skjer nettopp nå og som er uttrykk for hvor alvorlig og virkelig klimakrisen faktisk er. Og den andre siden innser at de vil få store problemer med å overtale folk til ikke å stole på sine egne øyne. Så et stykke på vei har de gitt opp den gammeldagse vitenskapsfornektelsen, men agendaen er like fullt til stede. De vil simpelthen ikke at vi skal foreta en omlegging til ren energi. Og hvis de ikke kan stanse det gjennom fornektelse, så vil de gjøre det ved avledningsmanøvre og ved å så splid, til og med ved å gå til den motsatte ytterligheten, med dommedagsprofetier der de erklærer at det uansett er for sent.

AD: Når selv totale katastrofescenarier blir et argument for å ignorere problemet, blir det viktig å nyansere. Men for å gjøre det enda verre kan til og med vitenskapelig nøytralitet og skepsis bli et retorisk redskap: En klimakonsulent med fartstid fra Obama-administrasjonen, Steven E. Koonin skrev nylig boken Unsettled. Den blir presentert som et forsøk på nyansering, men presenterer samtidig et utspekulert argument, der logikken er at siden mange spørsmål i klimavitenskapen ikke er sikkert stadfestet, kan vi senke skuldrene: det er ikke nødvendigvis så ille. I en anmeldelse av Koonins bok påpekte Mark Boslough at hvis du er om bord i et fly og piloten er usikker på om det er nok drivstoff til å komme fram til den neste flyplassen, så er situasjonen veldig urovekkende. Usikkerhet er knapt et argument for å slappe av eller å være ubekymret.

MM: Det er et veldig godt og viktig poeng. For det første overdriver Koonin usikkerheten, og han gjør også en tendensiøs fremstilling av denne usikkerheten. Det er dessuten mange usikkerhetsmomenter som ikke slår ut i vår favør. De slår ut på måter som rammer oss. Isen på polene smelter raskere enn vi anslo, havet stiger raskere enn vi anslo, og det samme gjelder for økningen av ekstremvær. Selv en svært liten mulighet for en katastrofal konsekvens er noe du helst vil prøve å gardere deg mot.

Ytterlighetenes vitenskap

AD: Hvis du vil bruke skitne knep i klimakrigen, har du tilgang til en stor verktøykasse og et utall våpen. Vitenskapen må på sin side holde seg på en nokså smal vei. Dere overprøver hypoteser, styrker modeller, etablerer data og belegg stykkevis sammen med statistiske analyser og indikasjoner. Men for at dere skal kunne kommunisere og konkludere, må alt dette tråkles sammen til narrativer, store fortellinger. Er det bred enighet i vitenskapssamfunnet, eller velger folk sider? Foregår det en klimakrig også innad i vitenskapen?

MM: Det finnes områder der det ikke foreligger vitenskapelig konsensus og jeg prøver å være åpen om det. Men det finnes også store områder innen vitenskapen der det finnes enighet, og uoverensstemmelsen oppstår oftere mellom det vitenskapen sier og noen av de populariserte, og noen ganger utdaterte eller misforståtte narrativene. I den nye boken min Our Fragile Moment, diskuterer jeg for eksempel ideen om en nært forestående løpsk oppvarming på grunn av metan i Arktis, der tanken er at global oppvarming tiner opp permafrosten, og slipper ut metan som skaper varmere klima og videre opptining i en ond sirkel. Jeg spør hva klimahistorien kan fortelle oss om saken. I den interglasiale Eem-tiden, for omkring hundre tusen år siden, var Arktis antagelig varmere enn i dag, men det var ingen store utslipp av metan fra permafrosten den gang. Det viser seg at det ikke egentlig er særlig støtte for at vi er i nærheten av en oppvarming som kan skape store mengder metan eller det vi kunne kalle løpsk oppvarming i denne sammenhengen.

AD: Men hvis permafrosten smelter, må det ikke da også bli frigjort metan? Er ikke det allerede målbart?

MM: Det er en stigning i atmosfærens metaninnhold akkurat nå, men det er forskjell på den kjemiske signaturen til henholdsvis naturlige metanutslipp fra permafrosten, utslipp fra fracking og gassutvinning i olje og gass-industrien og utslipp fra jordbruk og husdyrhold. De har tre forskjellige isotoper. Selv om de overlapper noe, kan vi likevel vise at det ikke finnes indikasjoner på betydelige metanutslipp. Oppgangen vi ser i dag drives først og fremst av fossile brennstoffer og utvinning av naturlige gassforekomster, særlig det vi kaller metanlekkasjer under fracking, eller geologisk oppsprekking.

AD: Så alt dette peker i retning av at vi må holde oss til hovedtemaet, som er fossile brennstoffer.

MM: Ja, for på den andre siden finner vi sterke bevis for at vi er i stand til å varme klimaet til et punkt der mye verre virkninger finner sted. Jeg liker å sitere en av mine mentorer, Stephen Schneider, som sier «sannheten er ille nok». Jeg vurderte å velge det som tittel på boken min.

AD: Men du valgte Our Fragile Moment – som henviser til den lange perioden med relativt stabilt klima, en stabilitet vi nå er i ferd med å forstyrre. Med et slikt dyptid-perspektiv går du enda lenger tilbake i tid, og ser på hvordan jordsystemet på den ene siden kan stabilisere seg selv og opptre som resilient, og på den andre siden har det med å spinne ut av kontroll i katastrofale endringer. Du setter forskjellige ekstrapoleringer og ulike fortellinger opp mot hverandre, men hvordan skal vi forholde oss til slike helt motsatte indikasjoner?

MM: Det er akkurat det jeg har strevet med å finne ut av, og det gjør Our Fragile Moment til en veldig annerledes type bok enn diskusjonene mine om klimadebatten og fornektelse. Denne gangen går jeg virkelig inn i forskningen og diskuterer hvilke konklusjoner vi kan trekke. Men det overordnede perspektivet er likevel det samme siden det er snakk om to ting, hast og handlekraft, og hva vitenskapen kan fortelle oss om hvordan vi i det minste kan bevare dette skjøre øyeblikket.

Ikke et stup, men et minefelt

AD: Det vi må prøve å beholde er den relativt stabile klimaperioden, der jorden er eksepsjonelt trygg, beboelig og gunstig for jordbruk. Tittelen snakker også om øyeblikket vi er i akkurat nå, nemlig tidsrommet der vi kan handle og muligens snu om på situasjonen på en måte som teller. Det er snakk om et skjørt, dyrebart og kort tidsrom der det er mulig å handle. Er det noe sant i denne tanken om at vi må handle mens vi ennå kan, før irreversible endringer inntrer?

MM: Det er et vanskelig spørsmål, for svaret er både ja og nei.

AD: Det dreier seg kanskje bokstavelig talt om gradsforskjeller?

MM: Ja, og hver desimal av en grad er verdt å kjempe for. Når det er sagt, så finnes det virkelig noen terskler vi kan komme til å krysse.

AD: Og disse må revurderes og veies mot hverandre.

MM: Selv om destabiliseringen av metan i Arktis ikke ser ut til å være en klar terskel, er det avgjørende poenget at det ikke finnes ett enkelt vippepunkt for klimaet. En viss grad av oppvarming vil få havstrømmene til å kollapse, særlig Golfstrømmens undersjøiske transportsystem. En annen grad av oppvarming fører til at ismassene i Vest Antarktis kollapser og siden innlandsisen på Grønland, med en voldsom stigning av havnivået. Dette er terskelprosesser. De er som skjulte feller. Slik sett er vi ikke på vei mot kanten av stupet, vi er heller på vei inn i et minefelt.

Det vi kaller en hurtig hendelse i fortiden blekner i sammenligning med hurtigheten i endringene vi skaper i atmosfærens sammensetning i vår tid og klimaets reaksjon på dette.

AD: Det er et slående bilde, og i det du jobber med å veie vektleggingen av disse forskjellige scenariene virker muligheten for en biologisk kollaps i havene som en særlig påfallende trussel, siden det ville være ganske irreversibelt innenfor menneskelige tidsrom.

MM: Ja. Og det er flere måter vi kan utløse det på. Det er ikke bare klimaendringer, det er overfiske, det er forurensning. Dette er alt sammen måter vi skader havene på. I boken fokuserer jeg på klimaaspektet, men det finnes en større krise akkurat nå, når det kommer til havene våre.

AD: Et av vippepunktene som virkelig har en forgjenger i den paleoklimatiske historien, er forsuring av havene som kan gjøre det umulig for krepsdyr, fra dyreplankton til reker og krabber, å danne skall. Hva kan vi lære om dette fra klimahistorien og andre punkter i jordens lange historie?

MM: Du nevner nå et av de mer urovekkende feltene innen vitenskapens bilde av situasjonen. Den paleoklimatiske historien forteller oss at vi har hatt en enorm forsuring av havet i tidligere perioder med høy tilføring av CO2. Men i tillegg var stigningsraten i CO2-innholdet var i en helt annen skala.

AD: Med andre ord: det skjedde mye, mye langsommere. Et slående tall i denne sammenhengen, som du også nevner, er at den gang tok det noe slikt som 300 000 år før million-andelen av CO2 doblet seg. I vår tid snakker vi om 300 år!

MM: Det stemmer. Og det viser seg at når det gjelder biologiske skadevirkninger er det faktisk ikke mengden av forsuring som gjør utslaget, det er stigningsraten, hvor raskt det skjer, for det har med ubalanse å gjøre. Jo raskere du øker CO2-innholdet, jo mer sannsynlig er det at du vil få en bratt stigning i surhetsgraden.

En superfølsom eller hardfør jordklode?

AD: Skalldyrene går i det hele tatt en høyst usikker framtid i møte, og vi vet vel knapt hva det innebærer. Mer generelt viser den raske endringsraten oss hvordan vår situasjon er uten geo-historisk sidestykke, noe som i sin tur gjør framtiden vår uforutsigbar. Hva skal vitenskapen gjøre når fortiden ikke gir oss noen klar pekepinn på hva vi går i møte? Når situasjonen vår er uten sidestykke?

MM: Jeg prøver å være veldig ærlig om dette. Det vi kaller en hurtig hendelse i fortiden blekner i sammenligning med hurtigheten i endringene vi skaper i atmosfærens sammensetning i vår tid og klimaets reaksjon på dette. Vi prøver å trekke lærdom fra fortiden om CO2-bidragene til oppvarming, men mange av periodene vi har virkelig gode data for, er perioder som faktisk var kaldere enn vår egen. Det er ikke sikkert at disse gir en god pekepinn på klimasensitiviteten i varmere perioder, som er det vi er på vei inn i, med CO2-nivåer vi ikke har vært vitne til på flere titalls millioner år.

AD: Så graden av sensitivitet er målestokken som trekker linjen mellom på den ene siden en veldig kilen og hyperreaktiv jord, som har en tendens til å gå i spinn, og på den andre siden en resilient, langsom og hardfør jordklode som motstår endringer, som alltid beholder balansen og stabiliserer seg selv?

MM: Noen av de mest slående lærdommene fra den paleoklimatiske historien går helt tilbake til de første stadiene i jordens evolusjon. For eksempel er det mye å lære av «den svake tidlige solens paradoks». Gåten er nemlig at da jorden fant form for fire og en halv milliard år siden – og gjennom den første milliarden av år – var solen omkring 30 prosent svakere enn den er i dag. Hvis du regner på dette, vil du komme fram til at jorden skulle vært en isplanet – men det var den ikke! Den var beboelig. Vi vet dette fordi livet oppstod for minst 3.8 milliarder år siden. Og når alt kom til alt måtte det, som Sagan foreslo, ha vært en enda sterkere drivhuseffekt den gang. Han hadde rett. Gjennom de neste milliardene av år avtok drivhuseffekten, nesten mirakuløst, etter hvert som solen ble sterkere. Dette peker mot Gaias rolle, en selvregulerende egenskap ved jordsystemet som James Lovelock og Lynn Margulis satte fram i sin teori. Uansett, dette er altså paradokset med den svake unge solen. Jeg liker å sette dette opp mot en monumental hendelse som er kjent som «snøball-jorden». Oksygennivået i atmosfæren gikk opp da fotosyntesen utviklet seg, og dette fikk metaninnholdet til å gå ned. Oksygennivået tok av når de første plantene koloniserte kontingentene. Vår tilgjengelige kunnskap indikerer at dette sendte jorden inn i en snøball-lignende tilstand der planeten var fullstendig dekket av is og livet måtte trekke seg tilbake til hydrotermiske skorsteiner under havet eller små dammer med smeltevann i tropene.

Negative fremskritt er også tenkelige – og konsekvensene ville være utenkelige

AD: Siden nedkjøling ikke er det vi bekymrer oss for i første omgang, må jeg spørre deg om overoppheting. Hva skal vi tenke om tidligere perioder der det var krokodiller på Nordpolen og der tropene var ulevelige for mange livsformer?

MM: Vi vet i dag at det skyldtes vulkaner i nærheten av Island, som var knyttet til svært karbonrik magma og slapp ut enorme mengder CO2 i atmosfæren. Det avgjørende poenget er at løpske prosesser ikke er lineære, slik vi også så i tilfellet med snøball-jorden. Når disse veldig store endringene finner sted, bryter selve begrepet om klimasensitivitet sammen, for sensitiviteten er selv en egenskap hos en viss tilstand. Endringer i mer moderat skala er mer forutsigbare. Det er i den øvre delen av skalaen at alle forutsigelser får en tendens til å bryte sammen.

Innenfor rammene av utslippene vi ser i vår tid, er vi ganske sikre på at vi ennå ikke får løpske effekter, men disse er svært sannsynlige når du kommer til de verste utslippsscenariene. Dette er noe av det jeg framhever i boken. Når vi ser på de verste scenariene for utslipp, er vi på vei mot noe som ligner på Paleocen-eocen-termalmaksimumet for 55 millioner år siden, da den globale temperaturen var nesten 30 grader Celsius. Når du nærmer deg den typen oppvarming kan alt skje.

Noen vil hevde at et slikt scenario ikke er basert på overslagene vi har for kjente reserver av fossile brennstoffer. Andre vil peke på at vi kan komme til å finne nye reserver som vi ikke kjenner til i dag. Vi kan bli mer sofistikerte i evnen til å identifisere nye reserver og mer sofistikerte i evnen til å utvinne fossile brennstoffer. Jeg vil argumentere for at vi ikke kan utelukke den typen scenarier med noen som helst sikkerhet, selv om det innebærer «negative fremskritt» – at utslippene må øke snarere enn å gå tilbake for at vi skal komme dit.

AD: Noe som heller ikke er utenkelig når vi ser på geopolitikken i dag, med en intens konkurranse mellom forskjellige regioner og land om energiressurser og energi-makt – for ikke å snakke om en generell vekst i energiforbruket.

Vi kan fortsatt vende om på ethvert tidspunkt

MM: Jeg tror de som er pessimistiske har gode grunner til å være nettopp det, gitt den geopolitiske utviklingen. Samtidig prøver jeg å oppsummere klimavitenskapens konklusjoner som forteller oss at oppvarmingen samsvarer svært nøye med mengden av utslipp på ethvert gitt tidspunkt. Nettopp dette er litt av en revolusjon i tenkemåten vår, for vi pleide å anta at vi i tillegg måtte regne med en fastsatt oppvarming i flere tiår, selv om vi stanset utslippene i dag.

AD: Og det er ikke sant?

MM: Nei. Selv om varmetregheten – det vi pleide å tenke på som fastsatt oppvarming – innebærer at havet varmes opp videre selv om vi slutter å slippe ut CO2. Men havet trekker også CO2 ut av atmosfæren. Så hvis vi slutter å slippe ut CO2, vil nivået i atmosfæren begynne å gå nedover, det vil ikke bare flate ut.

AD: Hvis det stemmer, må det jo gjøre en stor forskjell. Er dette ny kunnskap?

MM: Denne forståelsen har blitt etablert i løpet av de siste ti årene. Den har ikke helt funnet veien ut til folk flest. Den gjør stor forskjell. Og det er en uoverensstemmelse her, ikke sant? Begrepet om et karbonbudsjett er ganske godt kommunisert i dag. Mange vet om det, men de har likevel disse to motstridende tankene i hodet. «Det er et karbonbudsjett. Jeg forstår det, siden forskerne stadig snakker om det. Men fortsetter ikke også oppvarmingen i flere tiår uansett hva vi gjør?» Svaret er nei. Et karbonbudsjett gir bare mening fordi dette ikke er sant.

AD: Og likevel hører vi stadig at en betydelig klimaendring allerede er «fastspikret» i form av forsinkede effekter. Hvis dette ikke stemmer, blir lærdommen at vi kan snu grafen på et hvilket som helst punkt?

MM: Ja. Jeg har prøvd å gjøre dette kjent, og jeg skrev en kronikk om det i Washington Post sammen med en klimajournalist, Merk Hertsgaard. Det er en revolusjon de færreste har hørt om.

AD: Ironisk sett er det en forsinkelse, som om forestillingen om forsinket oppvarming har blitt «fastspikret» i tenkningen vår, men det nye budskapet er at rask, gunstig endring faktisk er mulig? MM: Nettopp. Jeg framhever dette i bokens avslutningskapittel, for det er et avgjørende stykke vitenskapelig informasjon som øker handlekraften vår og oppmuntrer oss til å gjøre noe. Gjennomgangen av den paleoklimatiske historien kombinert med klimamodellene – alt dette, gjennomgangen av de samlede bevisene i Our Fragile Moment, fører til den samme konklusjonen som boken før den, The New Climate War: Det haster og vi har handlekraften i behold – og vitenskapen støtter opp om evnen vår til å handle


Anders Dunker works as a journalist and philosophical author, focusing on the environment, technology, and the future of the planet. His works includes a series of interviews with leading international environmentalists for the Norwegian journal Samtiden, that was published as Gjenoppdagelsen av Jorden (2019) and translated into English in 2021 as Rediscovering Earth (O/R books). Anders Dunker is also a permanent member of the NWCC’s Editorial Board.

Published with funding from the Fritt Ord Foundation.

Framtidens historie / Naomi Oreskes & Anders Dunker / The History of the Future

Helen Scales & Anders Dunker / Undermineringen av havet / Undermining the ocean

ALTERNATIVER TIL FULL KOLLAPS / George Monbiot & Anders Dunker, del I

I KLINSJ MED OLIGARKIET / George Monbiot & Anders Dunker, del II

The Age of Fire / Stephen Pyne & Anders DunkerThe Age of Fire / Stephen Pyne & Anders Dunker II

Ecocide and climate lawsuits at the ends of the world / Bronwyn Lay & Anders Dunker

Cosmic Destinies and Experimental Evolution / Dorion Sagan & Anders Dunker

Naturkrisen: veien fra blindhet til klarsyn / Anne Sverdrup-Thygeson & Anders Dunker

DEPTH OF ATTENTION / David Abram & Anders Dunker

A historical true crime drama / Amitav Ghosh & Anders Dunker

What is necessary, what is possible? / Noam Chomsky & Anders Dunker

Kart over omkalfatringen / Dag O. Hessen & Anders Dunker

Kommentarer er stengt.

Blogg på

opp ↑