Erling og Jonas Kittelsen/ Om krigen midt i et mislykket oljeeventyr

Jonas Kittelsen: Jeg tror ikke de voksne helt forstår sorgen over å bli fratatt sin samtid. Men jeg skylder ikke på deg eller din generasjon, det er kulturen og systemene våre vi må endre. I går kom jeg over en forskningsrapport fra Stockholm Peace Institute som viser at verden brukte like mye penger på våpen i 2022 som den anslåtte prislappen for å løse klima- og naturkrisen; 2300 milliarder dollar.[1] Er det ikke noe alvorlig galt med kulturen vår når vi bruker så enorme summer på våpen med den største selvfølge, mens samme prislapp anses for høy til å sikre grunnleggende livsvilkår for alt framtidig liv?

Erling Kittelsen (Pappa): Det har lenge vært en politisk konsentrasjon rundt maktbalanse. Forestillingen er feil helt ned i rota. Balanse er det mest ømfintlige av alt, og hva er det vi måler mot hverandre, jo, våpen, andre motstandsformer måles ikke. Det skal bare et vipp til så er vi i ubalanse. Når vi så sementerer den balansen, er det ikke balanse heller, men mani. Følgen er for eksempel angrepskrigere som raver rusa rundt med ødeleggelsesvåpen og gjerne blir lurt trill rundt av den lokale gerilja. En konstruerer en ide om to angrepsmakter som skal avskrekke hverandre. I stedet for å sørge for mer fleksibilitet i verden som et hele. Det er etablert i oss å kjempe for vårt demokrati og vår frihet med økte bevilgninger til ødeleggelsesvåpen, angsten er vårt mest fredsbevarende våpen. Derfor ble også NATOS statutter uten videre debatt dreid mot å tillate angrepskrig etter Kosovokrigen.

Jonas: Ja, det er fascinerende hvordan ideen om kontroll dominerer vår samfunnstenkning. Vi skal telle alt, rubrisere, overvåke. Ideen om kontroll muliggjør også vår illusjon om at vi står over naturen. Natur som noe instrumentalt og dødt og ikke forutsetning for alt vi er glad i; demokratiet, maten, vannet, luften, økonomien, tillit. Et av våre fremste samfunnsprosjekter er å holde kaos ute fra vår beskyttede boble. Det er et livsfarlig prosjekt fordi krisene vi står i krever at vi må se forbindelseslinjer til naturen og solidaritet med mennesker og dyr i tid og rom. Fundamentalt sett handler det om mottakelighet. I kontrollens grep er vi ikke mottakelige for størrelser utenfor oss selv.

Pappa: Ja, og hvorfor operere med en falsk helhetsoppfatning eller et kosmos uten tilgang på kildene – lys fra sida – uten å vågebevegelse. Det blir isolasjon, en må forvente det kommer noen og banker på døra en dag, og de kan banke veldig hardt. Putin isolerer seg mer og mer med egen familie, de mest betrodde, noen milliardærer. Hva det innebærer å kvitte seg med rådgivere, bør bli barnelærdom. Samt at psykopati bør defineres som sykdom og ikke unnskyldes som uhelbredelig bare fordi psykopater gjerne er sterke, uforanderlige og nyttige idioter for et samfunn med liknende trekk..

Jonas: Dine tanker om kaos har vært viktig for at jeg har gått inn i ulydigheten. Jeg tror ikke jeg har sagt det til deg før nå. Grunntanken er: når kaos kommer inn i kosmos, kan skapelse skje. Kaos skaper bevegelse, etablerer en misnøye som ikke kan ignoreres, og trangen for å imøtegå vårt kontrollbehov springer fram; dannelsen av nye rom og dynamikker. Fosen-aksjonen er et slående eksempel. Er det en ting vår tid trenger er det skapelse eller det FN omtaler som «den største transformasjonen i menneskets historie». Dessverre virker vi mer opptatt av å tviholde på vårt eksisterende kosmos. Det blir feil å sammenligne Putin og oljenæringen, men her deler de samme tankegang: istedenfor å bli mottakelig og erkjenne den uendelige volden og lidelsen de er ansvarlige for, så fortsetter Putin og oljenæringen i sin egen funksjonelle rasjonalitet og gjemmer seg bak tomme luftslott som ukrainsk nazisme og grønn olje.

Er det en ting vår tid trenger er det skapelse eller det FN omtaler som «den største transformasjonen i menneskets historie». Dessverre virker vi mer opptatt av å tviholde på vårt eksisterende kosmos.

Pappa: Det intrikate kosmos, verdener inngår i hverandre. Det er derfor jeg av og til viser til Edda-mytologien. Det kan virke nokså absurd, våre vikinger var jo krigerske nok, men vårt vikingimage blir sinnbildet på hele vår mentale og åndelige bakgrunn. år eldste poesi inneholder systemer som jobber i motsatt retning og passer til forveksling med krisemomenter i dag. Hvor viktig det er å holde kontakt med opphavlige krefter og fordelingsnøkler i tilværelsen, hvordan verden må blandes og sfærer inngå i hverandre, pantsettinger, erotikk, humor, noe vondt må blandes inn i det gode og omvendt. Derfor er empati så viktig. En nærmer seg noe virkelig. Jeg har kanskje ikke vært så flink til å rose deg opp igjennom for karakterer og prestasjoner. Du har muntret opp på mange felt. På barneskolen ga du klar beskjed hvis du syntes en elev ble urettferdig behandlet, til slutt ble du av og til spurt til råds på lærerværelset! At svakhet opphøyes til styrke, kan minne om vår måte å ruste opp på, og det dekker over andre måter å drive motstandskamp på. Gudene i eddadiktet Voluspå sitter og nyter sin egen gullalder, så melder de andre maktene seg, som har vært holdt utenfor, gjerne kvinnelige makter, oppfattet som onde, gudene må ta sine hatter og forlate gullalderen for å skape mer, verre er det ikke.

Jonas: Det er mange som holdes utenfor i dag; oss unge, milliarder av marginaliserte mennesker som møter ulike lag av diskriminering, samt dyrene og naturen. Nå sier vi ifra at vi har fått nok. Vi krever rettferdighet og empatisk tilstedeværelse. Samtidig har krig og økologisk krise ulik egenart. Det må stå klart for oss, når vi som holdes utenfor, kjemper for at gullalderen til de herskende skal svinne hen i møte med vår motmakt. Krigen framstår som distinkt materiell; parten med størst militære kapasiteter og best strategisk manøvrering «vinner». Krigen vi er vitne til akkurat nå virker relativt banal. Hvis vi begynner å søke andre motstandsformer i tandem med NATOs militarisme – som du stadig hinter til – kan vi bevege oss bort fra banaliteten.

Vår økologiske krise krever dyp transformasjon på alle samfunnsplan verden over innen få år. Krisen er altså svært intrikat i tid, rom og bevissthet, uten «vinnere» (utover milliardærer som drømmer om å isolere seg fra naturkreftene). Her må vi også forstå at det intrikate kosmos – sammenvevde interagerende helheter – har ulike terskler og hastigheter. Aktivismen kommer inn her. Hvilke terskler må vi krysse og hvordan konkret overskrider vi disse tersklene for å skape nye hastigheter? Hvordan utløse sosiale vippepunkt som fører til kvantesprang i politisk bevissthet og kriseforståelse som igjen manifesterer seg i nye politiske landskap som evner å ivareta våre fundamentale livsbetingelser?

Pappa: Fantastisk setning du hadde, Jonas, om at vi kan overse den banale krigen ved å ville stoppe den på en mer forstandig måte. Vi møter dilemmaet nå overfor Ukraina. Vi må gå med lupe i oss selv og verden for å bli mer bevisst hva som går for seg. Når jeg hører vår kjære eksstatsminister og NATO-innpisker fra tidlig i karrieren stå fram og si at eneste vei til fred er å vinne på slagmarka, så grøsser jeg på samme måte som når vår oljeminister vil fortsette ytterligere oljeleting for å imøtekomme miljøvennlige tiltak. Likevel har han kanskje rett, det er ingen annen vei, når verden er skrudd sammen som den er. Men det må altså noen operasjoner til, vi må ha to tanker i hodet på en gang. Den banale krigen – og gjøre det vi må. Samtidig vite at Putin sitter i en boble, bare en lansespiss så brister den. Tennisfenomenet Federer sa en gang at en må tenke seg at ballen går veldig sakte eller at den er veldig stor, han har to tanker i hodet; han må plassere seg riktig og løpe fort, samtidig se det relative at noe annet skjer. Han er i en fiksjon som skal gi de beste resultater, samtidig ser han hvor svak og dårlig han er og hvor lite som skal til for å hevde seg, han kan bare snu litt på verden, så går det bedre. Utenfor banen driver han et stort hjelpearbeid i Afrika og vil like gjerne huskes for det. Med andre ord, kan vi komme på skuddhold av bobla før F16 letter for å ta livet av fiendeflokken, og skulle vi vinne på ene eller andre måten, klarer vi da å skru verden bedre sammen?

Når jeg hører vår kjære eksstatsminister og NATO-innpisker fra tidlig i karrieren stå fram og si at eneste vei til fred er å vinne på slagmarka, så grøsser jeg på samme måte som når vår oljeminister vil fortsette ytterligere oljeleting for å imøtekomme miljøvennlige tiltak.

Jonas: Med samme tankegang reproduserer vi de samme problemene, i ulik drakt. Militarismen og vår petrofilia deler ikke bare et kontrollbehov i et tenkt lukket kosmos, eller en vekstmentalitet der eneste løsning er å bli sterkere eller tjene mer, men også en form for universalisme; at bare én forståelsesform av kosmos er mulig. Skal vi holde løsninger om evig opprustning og vekst som absolutt sanne for at vårt ontologiske og epistemologiske byggverk ikke klapper sammen? Det blir da rasjonelt å investere like mye i våpen som det koster å løse vår økologiske krise. En sentral inngang for endring – eller skru verden bedre sammen – er å vise at et annet blikk er mulig, at verden er plural, slik min store barndomshelt, Federer, på mytisk vis viser på tennisbanen. Allerede som 8-åring gråt jeg av glede da han vant, som om jeg forsto at her var det andre krefter og innsikter i sving enn rå makt. Vårt nye blikk må bygge på en økologisering og ikke økonomisering av vår tenkemåte, sosialisering og systembygging. Jeg vil skrive bok om hva det betyr. Samtidig må vi nå – pappa – klare å forflytte oss fra det abstrakte til det konkret-praktiske. Hvilke andre motstandsformer ser du for deg – konkret – i møte med krigen og økologisk sammenbrudd?

Pappa: Det dreier seg om okkupasjon og motstandskamp, det viktigste skjer utenfor medias fokus. Vi styrer med oversikter, hvor er vi i oss selv. Motstandsevnen ligger ikke minst i det indre rom, sabotasjevirksomhet skjer i prinsippet i det ytre og er det motsatte av å angripe. Egentlig er det ikke to deler, men et hele, men vi kan tenke to for dynamikken, når det indre i oss ikke har noen plass i et diktatur eller et pengebasert samfunn. Begge styreformer prøver å erobre det med sitt eget glansnummer – samtidig som de utrydder det – motstandsevne er å avsløre all løgn og være i noe som holder og tåler alt slags lys fra sida og evne til å stikke lansen inn akkurat der det hule eller krigerske påfunnet i samfunnets regi vil rakne, og vi kan ikke vente til krigen blir fort ferdig med å innøve dette som tankegang, og skulle det komme en snarlig fredsslutning, gjelder det å blande oss mest mulig med forpliktelser og nøkkelroller hos hverandre. Ellers fortsetter det som før. En tsar Putin dikter videre på sitt drama, som han får oppført. Helt konkret, min egen deltakelse i krigen begynte for 5 år siden. Putins økende maktkonsentrasjon rundt Kreml skoddelegger det tidligere sovjetområde. Jeg spør kompetente venner i Kyiv om noen mytebilder fra Norden kan sammenholdes med slaviske tekster i området. Nazarii blir med og trekker fram ballader og gamle dikt, som kommentert blir linjer som peker ut av nevnte område. Jeg vet hva det betyr for dem! ”Dråpen som gjør livstreet grønt” (Asch.-21). Den står i et stridsbilde der, men her? Er vi ikke sammen?

Jonas: Min deltakelse i krigen startet 25.april i fjor. Da låste Extinction Rebellion og Greenpeace aktivister seg fast til en 250 meter lang russisk oljetanker med en last verdsatt til over en milliard norske kroner. Aksjonen gikk viralt internasjonalt; BBC, The Guardian, Washington Post, Rysk, Kyiv Post, ja selv indiske medier dekket stort. I Norge var det nesten tyst, hvorfor skal folk vite at Norge importerer russisk olje? To dager senere ble oljetankeren sendt i retrett mot Russland som første skip siden krigens utbrudd. Putin ble en milliard fattigere på grunn av noen amatør-rabagaster som oss. Aksjonens spinnville suksess er en åpenbar motstandsform, men motstandsformer lever i alle rom. I krig og klimakrise er våre samfunnsfortellinger innrettet mot økonomiske, politiske og teknologiske krefter, men krisene vi står i er like mye sosiale og kulturelle. Vi sitter på makten til å forme vårt natur- og verdisyn, kulturforståelsen vår, overkonsumet, det gode liv, for kollektivt å forstå hva det innebærer å være avhengig av det sårbare økosystemet vi lever av. Motstandsformer handler her om å skape dype skifter i vår forståelse, for å utløse og frigjøre nye virkeligheter. Én slik forståelse kan være likeverd. Hvis vi faktisk mener at alle er like mye verdt, så kan vi ikke akseptere et status-quo som setter milliarder av mennesker og økosystemer i akutt livsfare.

Pappa: Handlingsmomentet blir like viktig slik du tenker det i skrift; at teksten ikke bare knytter seg til innhold og form, men har et aspekt av ”gjøre”; det som gir den mening. Jeg vet aldri ditt neste skritt, men du pleier å få til det du har i tankene, stolt av deg.

[1] https://www.sipri.org/media/press-release/2023/world-military-expenditure-reaches-new-record-high-european-spending-surges

Erling Kittelsen (1946) er en poet og forfatter som debuterte med dikt i 1970 og siden har skrevet fabler, diktsykluser, dialoger med Edda og dramatikk, gjerne med en undertone som kan leses på tvers av kulturforskjeller og ulike temaer. Han har også gjendiktet poesi fra ulike kulturer i samarbeid med språkkyndige fra respektive språk. Mottok Aschehougprisen i 1990, Doblougprisen i 2002 og Vindtornprisen i 2017. I år gir han ut diktbok med tittel SAMLING.

Jonas Kittelsen er klimaaktivist i Extinction Rebellion, der han blant annet startet XR UNG. Ved siden av masterstudier ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitet i Oslo har han vært nordisk ungdomsrepresentant til FN forhandlinger på klima- og miljø. Han har skrevet en rekke artikler for aviser og nettsteder om miljøsaken. For øyeblikket skriver han bok om hvordan den dype transformasjonen vi står foran kan ta form.

Utgitt med støtte fra Fritt Ord /