Russisk gass og greske guder / Espen Stueland

Putin-regimets terrorkrig i Ukraina har skapt en humanitær katastrofe. De menneskelige lidelsene er enorme: Minst åtte millioner ukrainere er drevet på flukt ut av landet og seks millioner ukrainere er internt fordrevne.[1] Regimets forakt for menneskeliv er uforbeholden og grotesk. Listen over brudd på menneskerettighetene forlenges daglig. Regimets råskap mot sivile ukrainere er barbarisk.

Ringvirkningene i resten av Europa, som økte priser på mat og energi, har i sin tur utløst en politisk vilje til å gjøre seg uavhengig av russisk gass. EU har gitt marsjordre til at det utvikles mer fornybar energi, gradvis, men i et forrykende tempo – og mye raskere enn noen så for seg før krigen.

Svært mye av gassen EU-landene importerte i 2001 kom fra Russland: 45%.[2] Nå blir den russiske gassen erstattet av flytende naturgass (og våtgass) fra bl.a. USA, Canada, Qatar, Norge og Nigeria. EUs plan for omstilling til fornybar energi, REPowerEU-programmet, innebærer utvikling på mange områder samtidig. Energibehovet skal dekkes av fornybare energikilder som vind, vann, sol, jordvarme, bioenergi (brensel) og hydrogen. Pluss noe kjernekraft.[3] Mens IEA i mars 2022 meldte at målet var å være uavhengig av russisk gass innen 2030, bød EU allerede i mai samme år høyere: 2027 er satt som frist.

Innen 2027 skal EU bruke 210 milliarder euro på utvikling av nødvendig teknologi og ytterligere 90 milliarder euro innen 2030.[4] For en som meg dimensjonen vanskelig å forstå. Jeg fikk en innskytelse: Hva med å sammenlikne prisen på REPowerEU-programmet med Norges inntekter på olje- og gasseksport i 2022? Flere tall: SSB kunne opplyse at Norge eksporterte for 1 933,7 milliarder kroner.[5] Det skulle tilsvare 176 933 550 000 euro – mer enn halvparten av det EU skal bruke på hele sitt program fram mot 2027.[6]

Europeiske ambisjoner, norsk stusselighet

I lys av de enorme inntektene blir den norske regjeringens symbolske bidrag til utvikling av fornybar energi temmelig stusselig, for ikke å si uakseptabel. Motvilligheten er rasjonell, men egennyttig: Regjeringen ser seg ikke tjent med en fremtid de ikke kan tjene like fett på.

Jeg vokst opp i en tid hvor landets politikere tryglet oljesektoren om å øke utvinningshastigheten. At tildeling av enkelte nye utvinningsfelt var i strid med faglige råd, fikk så være. Naturen skulle bygges om, oppheving av vern og fredet natur ble presset frem lokalt og nasjonalt. Sist var det Lågendeltaet, snart vil andre vernede områder stå for tur. 10. februar velsignet Klima- og miljøvernministeren E6-utbyggingen. Selv tror han at han gjør de rødlistede artene en stor tjeneste ved å legge E6 gjennom deres leveområder. Klimaministerens handlingsrom får flysetet på et charterfly til å virke som en ballsal. Ikke før har han fått snakket seg overbevist om fordelene ved å la ny vei brøyte seg gjennom Lågendeltaet, så vipper samferdselsministeren ham til side for å formidle det folk vil høre: «Vegen vil bli tryggare og meir framkommeleg. Det vil bety mykje lokalt for utvikling av bu- og marknadsregionane, det vil bety mykje for næringslivet.»[7] Det blir frem med kaka. Og det er kjøpt inn rause mengder, nok til alle.

Ambisjonene i Europa gjør inntrykk, selv om det ville vært naivt å lukke øynene for at omlegging også medfører naturinngrep. Men, tross alt: Tiden da omlegging til fornybar energi utelukkende skulle legge beslag på stadig nye naturområder, og energiforbruket skulle forbli skyhøyt, er forbi – i alle fall i EU. En god del av infrastrukturen til fornybar energi blir bygget der folk allerede bor. Så lenge tiltakene bidrar til å senke folks strømregning, ser inngrepene ut til å bli akseptert.

Fornybar energi-prosjektene tar sjumilssteg, men også kullkraftverkene har gode tider. Bestillingsordrene setter alle mann i arbeid. Skeptikeren i meg lurer iblant på hvor mye karbonutslippene reelt vil synke globalt, til tross for at EU skal senke gassforbruket de neste årene. Vil det i et globalt perspektiv forbrukes like mye gass som før? Andre land står klare til å importere den russiske gassen, blant annet India, Kina og Tyrkia. Nye handelsavtaler vil bidra til at gamle allianser og maktbalanser forrykkes, skjønt rørledninger har sviktet som fredsgaranti.

Hvis internasjonale forhandlinger om klimamål skal gi resultater, kreves det gjensidig velvilje og geopolitisk stabilitet. Nå er tilslutningen til felles mål satt i stor fare.

Fremtiden er uviss, sies det ofte i dag. Men har den noen gang vært noe annet?

Hadde vi befunnet oss i et gresk epos, ville gudene sitret i spenning over tingenes tilstand og begunstiget budbringere som oppildner de lettantennelige og indignerte. Fremtiden er uviss, sies det ofte i dag. Men har den noen gang vært noe annet? Det at vi ikke vet hva fremtiden vil bringe, betyr ikke at det går rett til helvete. At uvissheten skulle være ensbetydende med at Vesten er i ferd med å destabiliseres, er rett og slett svada. Uenighet og misnøye, som det er mye av, er ikke ensbetydende med at samfunnets institusjoner og innretning har mistet grunnleggende legitimitet (og heller ikke motsatt, at behovet for solide institusjoner gjør uenigheten illegitim, selvsagt). Det har aldri manglet uenighet og misnøye. Det kan argumenteres for at den jevne strømmen av krav og kritikk som følger med misnøyen er en avgjørende grunn til at institusjonene endrer seg, demokratisk, om enn langsomt.

Det som er i ferd med å destabiliseres, er derimot olje- og gass-næringens monopol. Karbonenergien har lenge satt premissene for hvordan verden henger sammen. Slik er det ikke lenger.

De fleste forsøk på å predikere samfunnsutviklingen blir fort daterte. Overraskende fort fremstår forsøkene som idiosynkratiske, forhastede estimater og tidsperspektiver uten empiri: Samfunnsvitere som hevder at historien er slutt, filosofer som erklærer at Gud er død eller at fortellingene er døde. Drivkreftene de la vekt på, de kollektive kreftene de mente å se, agensen i historien, viste seg å være forbigående eller hadde et annet mål enn filosofenes koordinater tilsa. Filosofene overså at talløse diskurser, tale og handling, institusjoner og praksiser, virket med mer moment og kraft og fikk konsekvenser de ikke klarte å forestille seg.

Greske myter og moderne narrativer

Tillat meg å skyve perspektivet fra vår samtid til en bok om mytene i antikken. Boken forklarer hvordan et verdensbilde som har stor forklaringskraft og tilslutning i befolkningen endrer seg og over tid mister kredibilitet. Den er skrevet av en fransk historiker og arkeolog: Paul Veyne (1930–2022): Les Grecs ont-ils cru à leurs mythes? (1983) – på engelsk: Did the Greeks Believe in Their Myths? An Essay on the Constitutive Imagination.[8] Det er en eggende tittel. Det var faktisk den som fikk meg til å kjøpe boken. Mener Veyne med spørsmålet å gi inntrykk av at folk var mistroiske når rapsoder fremførte epos om Odyssevs og Akillevs eller stemte lyren og sang hymner og elegier om gudenes bedrifter? Nei, ikke egentlig. Tilhørerne godtok de fantasifulle fortellingene, også når de ikke sto tilbake for «Swedenborg på sitt mest tøylesløse» (han ble anklaget og dømt for kjetteri i 1768).[9] Mytene ble tatt for å være sanne på den måten at ingen stilte spørsmål ved dem. De fungerte på samme måte som småbyers lokalhistorie gjerne gjorde. Alle byer med respekt for seg selv kunne vise til opphavslegender fra mytologisk tid, da helter med overmenneskelige egenskaper etablerte byen. Byens identitet var knyttet til spesifikke helter og halvguder, mens historien om bylivet, utviklingen og forandringene var underordnet. Slik forholdt det seg fram til – ja, når? Fram til en tid som befinner seg «ekstremt nær vår egen», skriver Veyne.[10] Mytene om guder og helter var lite betydningsfulle til hverdags, andre sannheter gjaldt i like stor grad. Tro har mange modaliteter, skriver Veyne: I virkeligheten fungerer sannheter side om side.[11]

Det er ikke alt i utviklingen Veyne skisserer han kan vite noe sikkert om. Boken bør leses som kvalifisert gjetning. Når det gjelder bl.a. det å analysere hverdagen og ritualenes betydning, eller litteraturens brukssammenhenger, har den mindre å bidra med. Veyne er blitt kritisert for relativisme og det som verre er.[12] Men han skriver på en måte som gjør leseren nysgjerrig og undrende. De som mener det er verdiløst, vil neppe ha skaffet seg et overlegent mye bedre utgangspunkt til å forstå antikken (eller noen annen tidsepoke, for den del).

I den eldre antikken representerte gudemytene så mye mer enn bare å være en fortelling.

Veyne beskriver den antikke, greske gudelæren som et allestedsnærværende «sannhetsprogram». Det er en uvant bruk av ordet program. Man kan mistenke at han prøver å unngå T.S. Kuhns betegnelse «paradigme», men det har et smalere bruksområde. Kuhn brukte det om forskning og kunnskap. Det passer ikke her. Det Veyne vil beskrive er noe mer allmenngyldig i samfunnet. I dag ville han kanskje skrevet «narrativ», om det ikke lød forterpet. Poenget er at det ikke fantes noen virkelighet utenfor gudetroen. Det antikke menneskets måte å oppleve og sanse verden på, forstå og forklare hendelser kausalt, ga ingen mulighet til å overskride denne verdenen, som var styrt av usynlige guder (selv ekstase og eksess var gudenes verk og «program»). Gudene var inkorporert i menneskets erfaringer. Veyne visualiserer det med et litterært bilde: Å være en art som lever i et akvarium og ikke kjenner til det som er utenfor. Vannelementet utgjør virkeligheten.[13] Så lenge man befinner seg i vannet, kreves det subversiv kløkt å se for seg at det skulle kunne gå an å leve annerledes, men med en gang noen først har tatt spranget, vil akvarielivet være endret for alltid. For den neste generasjonen vil overskridelsen være normalisert. De vil være like fornøyde i sitt nye element som forfedrene var i sitt, og ikke se for seg at det gis flere muligheter før noen med ny subversiv kløkt sprenger grensen: «Når man ikke ser hva man ikke kan se, vet man ikke en gang at man er forblindet.»[14]

Den gradvise forandringen er vanskelig å få øye på nettopp fordi den ikke har noen entydige grenser. Da er det kanskje forståelig at Veyne heller ikke kommer til bunns i hvordan og når den greske kulturens konstituerende religiøse myter forvitret. I den eldre antikken representerte gudemytene så mye mer enn bare å være en fortelling. På Homers tid utgjorde mytene grunnlaget for kosmologien: naturen, elementene, tilværelsen. Senere ble det stilt spørsmål ved gudene, men hvor allmenn mistroen var, er umulig å si sikkert. Kritiske, lærde sofister uttrykte ikke nødvendigvis folkelig tro og oppfatninger (uten at det gjør kildene de etterlot mindre verdifulle).

Forandringen i dag er resultatet av forhandlinger mellom klimaforskningen og samfunnet, mellom forskningens tilstandsrapporter og predikasjoner (som forskerne selv kaller scenarier), og folks utilstrekkelige muligheter eller vilje til å handle i overenskommelse med forskningens råd. Forhandlingene skaper enorm bevegelse, selv om den ikke alltid er like synlig. Klimatiltak forserer daglig grenser som for kort tid siden virket å være utenfor rekkevidde. Oljeøkonomer og fondsforvaltere er daglig vitne til at store pengesummer flyttes over i fornybar energi-teknologi. Arbeidslivet omstiller seg. En ny økonomi akselererer og er stadig mindre avhengig av karbonintensiv energi. Hvorvidt man ser på endringene som truende eller nødvendige, avhenger av ståstedet. De fortellingen er mest ødeleggende for, og utløser mest motstand hos, er de som nekter å legitimere sin virksomhet på andre måter enn gjennom gårsdagens narrativer.

[1] https://www.unrefugees.org/emergencies/ukraine/

[2] IEAs rapport ««A 10-Point Plan to Reduce the European Union’s Reliance on Russian Natural Gas». Se https://www.iea.org/reports/. De 45% dekket 40% av det samlede gassforbruket i EU, ifølge IEA. Årlig bruker europeere rundt 140 milliarder m³ gass, i tillegg til 15 milliarder m³flytende naturgass. Med REPowerEU skal gassforbruket senkes til 30 milliarder m³årlig.

[3] https://commission.europa.eu/strategy-and-policy/.

[4] «Implement the Repower EU Action Plan» og «Factsheet: REPowerEU actions», begge dokumentene er publisert på https://commission.europa.eu/strategy-and-policy/priorities-2019-2024/european-green-deal/repowereu-affordable-secure-and-sustainable-energy-europe_en#timeline. Brussels 18.05.2022.

[5] https://www.ssb.no/energi-og-industri/faktaside/olje-og-energi. Året før var tilsvarende tall 832 mrd. kr. (tall fra Norsk Petroleum: https://www.norskpetroleum.no/produksjon-og-eksport/eksport-av-olje-og-gass/).

[6] DNB: valutakalkulator, kurser oppdatert 17.02.2023 kl. 9:12.

[7] «Opnar for E6 gjennom Lågendeltaet med meir avbøtande tiltak». Publisert 10.02.2023. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/

[8] Veyne, Paul (1988). Did the Greeks Believe in their Myths? Tr. by Paula Wissing. Chicago and London: The University of Chicago Press.

[9] Veyne: 103.

[10] Veyne: 77.

[11] Veyne: 27–41.

[12] Se anmeldelsen skrevet av Simon Goldhill, klassiskfilolog og professor, publisert i The Classical Review vol. 40, issue 1, april 1990, s. 172. Nettpublisering ved Cambridge University Press 16.02.2009.

[13] David Foster Wallace baserer This Is Water (2009) på samme bilde. Foredraget kan høres her: https://fs.blog/david-foster-wallace-this-is-water/.

[14] Veyne: 118.

Lenker er sist oppsøkt uke 7, 2023. Oversettelser er mine og eventuelle feil utregninger er mitt ansvar.

Espen Stueland er poet, essayist og kritiker i Klassekampen. Siste utgivelse: Pandemiarkivene på Forlaget Oktober (2021). Senere i år kommer essayet Historien med og uten kropp på H/O/F.

Foto: Baard Henriksen.

AD FONTES: MILJØKOLLAPS, KRIG OG LITTERÆRE LESNINGER

Forfatternes klimaaksjon har samlet et knippe ukrainske, tyske og norske essayister som vil reflektere over det voldsomme sammenfallet av naturhistoriske og sivilisatoriske kriser. Hvordan kan samtidslitteratur og historiske litterære verk bidra til å veilede oss i denne utrydningstruede jungelen av muligheter og steile krav til handling?