Freddy Fjellheim / Vår tids helter

Gina Gylver (red): Vår tid er nå! – 12 fortellinger om klimakamp, håp og endring. Res Publica, Oslo, 2026

Tenk deg at noen bestemmer seg for å lage en bok om verdens største og vakreste visjon, med de smarteste, klokeste og modigste folka. Tenk deg at disse folka skal være unge og likevel erfarne, kritiske og følgelig kunnskapsrike, undrende og ikke desto mindre engasjerte og aktive, taleføre og på ulikt vis skriveføre. Da får du en bok som ligner ganske mye på den Gina Gylver har gitt oss, «Vår tid er nå». Men ikke helt. Jeg skal komme tilbake til det.

Vi kommer ikke utenom den noe tidstypiske meldingen som FN nylig utstedte, i samme lei som nedtoningen av klimamålene etter toppmøtet i Belem, Brasil. Oljebransjen skal få sukk for seg og mer tid på sine ødeleggelser, selv om det brenner under føttene våre. I Aftenposten ble FN-meldingen presentert under den tendensiøse overskriften «Dommedagsscenarioet er avlyst». At krisene som handler om liv og helse fortegnes på denne måten, ja, som angår det skjøre demokratiet, utryddelsen av en rekke arter av fugler, fisk, planter og pattedyr – og mennesker, særlig fattige mennesker – samt noe så basalt som levelige temperaturer, sier mye om hva som kreves av dem som har større kunnskaper og en mer forpliktende ansvarsfølelse. Du finner dem i denne boka.

Bokas bidragsytere og aksjonister har gått opp stiene som førte dem til kampen for en renere natur, et sunt klima og et levesett som er i levende rapport med all den herlige smak, nytte, skjønnhet og brutalitet som naturomgivelsene bringer oss inn i livet med. Lesten for samlingen synes å være nettopp dette at skribentene bruker sin livshistorie for å belyse sine livsgjerninger, for å si det litt høytidelig, men så står det faktisk om livet. Samtidig kommer det stadig oftere nye rapporter fra mange land om hvordan skoger og utmark restaureres, arter vender tilbake til sine habitater, bier får juridiske rettigheter og elver åpnes og strømmer friere. Håpet vokser nedenfra!

Lesten for samlingen synes å være nettopp dette at skribentene bruker sin livshistorie for å belyse sine livsgjerninger, for å si det litt høytidelig, men så står det faktisk om livet.

Som antologi betraktet er tekstenes innhold og språkføring ofte trygt innenfor en konvensjonell skrivemåte, slik at de radikale tankene og forslagene lett kan fremstå som business as usual, språklig sett. Dette angår et språklig dilemma som gjelder hele miljøbevegelsen. Likevel inneholder boka så mange sterke historier at den bare av den grunn burde kjøpes inn til skoleverket og skrives inn på det som finnes av pensumlister. Gylvers redaktørarbeid har gitt interesserte lesere en velredigert og godt kildebelagt antologi. Hennes egen tekst kan stå som eksempel på aksjonistens utholdenhet og stamina, helt fra unge dager. Flere eksempler:

Elvira Gomez Snerte gir en forbilledlig forståelse av hvilke utfordringer og prøvelser et gardsbruk fra 1700-tallet i Hemsedal står overfor når tørken herjer og kyra ikke får vann å drikke. Samtidig deltar hun i lagsmannsretten når Greenpeace og Natur og Ungdom går til søksmål mot staten. Bra spennvidde! Gytis Blaževičius bidrar med en interessant tekst bl.a. om hvordan en som er født i Litauen opplever forskjellen på miljøkamp i Norge og hjemlandet, en tekst der «skjevheten i verden» blir et hovedperspektiv. Lederen i Natur og Ungdom, Sigrid Hoddevik Losnegård, vitner om oppvekst i ei lita bygd på Vestlandet, også hun med en imponerende kamp i rettssalene der nederlag ikke får skygge for små seire, stadig flere. Sandra Butoyi fra Den grønne studentbevegelse viser hvor viktig studentene er for sivil motstand, både her hjemme og internasjonalt: «Vi er mange. Vi er overalt. Vi gir oss ikke». En av våre mest hyllede aktivister er Ella Marie Hætta Isaksen kommer med et varsku til alle dem som med (tomme) ord forsvarer demokratiet. Sivil ulydighet er i ferd med å bli strupet av rettsvesenet. Når Storting og rettsvesen undergraver miljøparagrafen, får aksjonistene i praksis munnkurv i form av horrible bøter for sin livreddende innsats. Det enorme overgrepet mot kommende generasjoner som krigsøkonomi og miljøødeleggelser fører med seg, begynner med overgrepet mot fredelige demonstranter. MDG´s unge stortingskvinne, Frøya Skjold Sjursæther, fyrer i sin artikkel løs mot oljeindustrien og oljekapitalen.

Franciska Eliassen er kjent som en talentfull filmskaper, og hun har skrivetalent også. Teksten hennes er dels dialogisk i form av en brevveksling, og hun skriver denne antologiens mest verdensomspennende, bejaende og litterære tekst. En hjernerystelse ryster også hennes kjærlighet til alt levende:

«…Å få være i live. Å være forbundet med jorda. Å krøkes under tyngdekraften. Det er kjærlighet. Første gang jeg kjente meg så nær døden, ville jeg løpe ut og skrike i gatene og tagge ned alle grå flater: Jeg tok det for gitt! Trærne! Lyset! Fingertuppene! Sørpa! Jeg tok gatelyktene, menneskestemmene, havregrynet, tøyet mot huden for gitt, fuck, jeg tok det for gitt alt sammen, maurstiene, fotball, pulsen, bassen, latteren din, luktene, varme svaberg, lyden av vann som koker…».

«…Å få være i live. Å være forbundet med jorda. Å krøkes under tyngdekraften. Det er kjærlighet.»

Vi vet det, og alle som skriver i denne boka vet det: Erfaringer av sorg og tap kan bli porten til større livskraft og dypere gleder.

Vebjørn Bjelland Berg fra Stavanger skriver om sine 41 dager i sultestreik. Han hadde tidligere vært blant de overlevende på Utøya. Det er en slik mann som er villig til å risikere liv og helse gjennom å demonstrere for miljøet og fremtiden. Han skriver om sorgen, tårene og sinnet som måtte gjennomleves ettersom han erkjente livets begrensninger «i en døende verden». Den buddhistiske læren til zen-munken og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh gir ham ny retning i livet. For sin høyverdige sivile motstandskamp, med livet som innsats, blir han idømt en bot på 20 000 kr. Selv ikke fru Justitias bind over et råtnende øye kan unnskylde en slik repressiv feilreaksjon i en rettsstat. Dette fremstår som et brudd på den modige aktivistens menneskerettigheter.

I artikkelen «Vi må bygge folkemakt» deler Jonas Kittelsen observasjoner etter et møte med en skoleklasse som er skeptisk til alt som heter klimasak. Vil de høre flere horrible fakta? Flere advarsler? Den erfarne representanten for XR Ung går sokratisk til verk og åpner med et spørsmål til elevene. Samtalen er i gang! Ved å utfordre elevenes egne holdninger og kunnskaper blir formidlingen en sosial relasjon, ikke et puggetokt som før en eksamen. Kittelsens selvkritiske innstilling gir også rom for ulike oppfatninger, dermed blir elevene medskapende i samtalen.

«Sosialt vippepunkt» er en formulering Kittelsen tar i bruk, og der er han like ved rikets port. Han er heller ikke snauere enn at han inviterer til folkemakt, et hederskront begrep fra forna dar. Her kunne han gå grundigere til verks og utmynte folkemakt-tenkningen på høyrepopulismens slagmark anno 2026. Ny bok? Unge klimaaktivisters tanker om å lytte til vitenskapen og forstyrre maktas blindgang, kunne omplantes i en sosial visjon. Opptur: klimaaksjonister og miljøagenter som utsendte spørsmålsstillere, ikke bare til klasserom, men til sivilsamfunnets organisasjoner av alle slag der det er opplest og vedtatt at temaene «klima» og «krise» er satt bort til miljøorganisasjonene. Litt av en utfordring, å begynne nedenfra, vennlig, spørrende. En ny type mobilisering, samtalenes mobilisering? Jonas Kittelsen slår selv an tonen og har selvsagt hårete mål:

«Hvis 250 mennesker – i alle aldre og fra alle samfunnslag kan stenge ned Mongstad i 36 timer, tenk hva vi kan få til hvis vi blir mange flere. Å stenge ned alle oljeterminaler i Norge samtidig, over mange dager, er fullt mulig. Hvis 250 mennesker – i alle aldre og fra alle samfunnslag – kan stenge ned Mongstad i 36 timer, tenk hva vi kan få til hvis vi blir mange flere. Å stenge ned alle oljeterminaler i Norge samtidig, over mange dager, er fullt mulig.»

«Sosialt vippepunkt» er en formulering Kittelsen tar i bruk, og der er han like ved rikets port. Han er heller ikke snauere enn at han inviterer til folkemakt, et hederskront begrep fra forna dar, men her kunne han gå grundigere til verks og utmynte folkemakt-tenkningen på høyrepopulismens slagmark anno 2026. Ny bok?

Et av de beste sakprosabidragene er skrevet av en ung lege, Sara Soraya Eriksen. Hun kontekstualiserer sin fortelling om veien til legeyrket med konkrete eksempler på hva klimakrisen fører med seg av helseutfordringer. Kombinasjonen av god språkføring, velvalgte personlige erfaringer og talende kunnskapseksempler får meg til å tenke at det er slike tekster folk vil og kan lese. Helsetemaet er jo stort sett det vi tobeinte er opptatt av i 2026, og dermed finner Eriksen veien til leserne. Se også hvordan hun fletter miljøtema og helse til et sosialt anliggende:

«I tillegg til luftforureininga frå forbrenning av fossil energi, som tar fleire millionar liv årleg, vil stadig fleire landområde på jordkloden bli ubuelege. Dei siste ti åra har ekstremvêrhendingar ført til at omtrent 250 millionar menneske har måtta flykte frå heimane sine – det svarar til omlag 70 000 menneske kvar einaste dag. Blant alle folka som er på flukt i dag, oppheld tre fjerdedelar seg i land som er hardt råka av klimaendringar. Det er nok eit eksempel på korleis klimaendringar rammar allereie sårbare menneske hardt. I tillegg til dei mange helserisikoane knytt til det å vere på flukt, er kvinner og born i ein slik situasjon spesielt sårbare. Estimat frå FN anslår at så mange som omlag 90 prosent av dei kvinnene og jenteborna som flyktar over Middelhavet, blir valdtekne.»

Sjokkerende å vite, nødvendig å ta inn over seg.

Solid argumentasjon og effektive eksempler er alfa og omega når miljø- og klimabeslutningene skal tas, men kanskje kontraproduktivt der sentimentene og holdningsforvirringen råder? Kulturlivet nevnes nesten ikke i boka, ei heller et begrep som kapitalisme, bortsett fra hos Franciska Eliassen. Mon må det komme en større «rewilding» av miljøbudskapet.

En fredelig geriljastrategi vil være om miljøbevegelsens aksjoner får med seg flere markante kulturfolk i arbeidet; låtskrivere og komponister, slagferdige forfattere og intellektuelle, kunstnere av alle slag, store og små orkestre, og kor, svære kor! Da står også et samarbeid mellom alle miljøorganisasjonene på plakaten, allerede det et signal om folkelig mobilisering. Tenk hvilken oppmerksomhet en prestisjefylt blokade vil få om Operaens kor runger i omgivelsene, eller et band med skikkelig blåserrekke. Det må være massivt og ha kulturell kraft. Å opprette velvillige kontakter på innsiden av kulturinstitusjonene kan bli avgjørende for å være der folk er; samme dur og moll i lange retoriske strekk over mange år, not so much. Lik det eller ikke, ulike former for deltakelse på store kulturarrangementer og festivaler – der det sosiale livets hjerteblod strømmer i middelklassens velstandsland – vil gi en ganske annen legitimitet til miljøsaken. Forut for en slik mulig integrering har en liten hær av miljøengasjerte unge folk i årevis samlet kunnskap, utdypet erfaring og ofret mer enn folk flest noensinne vil forstå.

Springbrettet er bygget med flid, og «Vår tid er nå» forteller historien om vår tids helter. Kanskje er tiden inne for en større folkelig og kunstnerisk sosialisering av miljøbudskapet. Naturfornyelse, kan det omfatte oss mennesker også?

Foto: Hans Johan Sagrusten.

//

Restaurering av natur, bevissthet og litteratur.

Vi kan ikke fullt ut forstå et fenomen eller en sammenheng om det ikke speiles i språket vårt. Kan det være slik at klimaendringene og naturnedbyggelse får skje fordi vi både gjennom språket og kulturell selvforståelse lever distansert fra naturen? Forfatternes klimaaksjon vil med prosjektet Restaurering av natur, bevissthet og litteratur invitere til en samtale om hvordan språket vi bruker påvirker vår evne til å se og skape alternativer i naturmiljøenes sammenheng.

Naturfornyelse eller rewilding betyr å la ville dyr, insekter, planter og fugler få tilbake sine habitater slik at naturen kan bli menneskets hjelp til selvhjelp. Inspirert av forfattere som Paul Hawken inviterer vi skrivende folk til å reflektere over livgivelse og rewildening som konkret praksis og tenkemåte, med spesielt henblikk på språkbruk og litteraturens rolle. Ved å sentrere livet, oppmerksomheten og omsorgen til alt rundt oss – medmennesker, fugler, dyr, planter og insekter, hav og bekker, skog og fjell – kan klimasaken nå også dem som ikke lar seg treffe av trusler og fordømming, men instinktivt leter etter gjøremåter som gir resultater og mer løfterike tenkemåter.

Tidligere artikler i serien:

Forrest Gander: Ecological Poetics as Rewilding.

Marius Timmann Mjaaland: Hyperpolitikkens natur.

Utgitt med støtte fra Fritt Ord.

Andre publiseringer i samme serie:

Forrest Gander: Ecological Poetics as Rewilding.
Marius Timmann Mjaaland: Hyperpolitikkens natur
Anders Dunker: Likhetens kraft på ulikhetens slagmark