Et hyperpolitisk øyeblikk: Trump går til krig for å «bombe Iran tilbake til steinalderen», for så å våkne opp til et stengt Hormuzstrede. Amerikas 47. president er som kjent også en erklært fiende av klimapolitikk og vil maksimere oljeproduksjonen. Så var det altså et krigersk innfall fra Trump og Netanjahu som skulle til for å få fart på omstillingen til fornybar energi.
Alle som er opptatt av klima og natur fortviler fordi Trump undergraver ethvert forsøk på å regenerere naturen, og i stedet spinner videre i en kaskade av krigsretorikk, oljepenger og skandaløs korrupsjon. Men hva kan man egentlig gjøre? Er det bare å gi seg over til populismen? Eller fins det håp om en ny fremtid for naturen et sted under overflaten?
Hvorfor hyperpolitikk?
Vår tid er full av politisk intensitet, av følelser, slagord og agitasjon, men det er en politikk uten tyngde, uten konsekvenser. Slik lyder diagnosen fra Anton Jäger, den unge belgiske idehistorikeren som har skrevet boken Hyperpolitikk (Cappelen 2026).
Hyperpolitikk analyserer den store hypen rundt politikk, krig, memes og KI som raser verden rundt fra time til time. Det er en politikk for rasende mennesker, som reagerer på impuls og handler etter innfallsmetoden. Politikk drives via X og Truth Social, påpeker Jäger, til nød via langsomme medier som Facebook, men nesten alltid med tanke på å spre forvirring, sinne og splid.
De som bygget verden
Vi blir vitne til den rake motsetning til politikken i det 20. århundre. Selv i en epoke med to verdenskriger og ubeskrivelige lidelser greide demokratiske samfunn å bygge institusjoner, bygge fellesskap, tenke i lange historiske linjer. Fagbevegelsen, kirkene, sportsforeningene – samfunnet var bygget rundt stabile fellesskap som hevdet sine interesser i politiske kanaler. Den kalde krigen sørget for stabile venner og fiender.
Det var først på 1980-tallet at fellesskapene for alvor begynte å gå i oppløsning, hevder Jäger. Politiske individer ble forbrukere, politikken ble underlagt økonomien, og fra 1989 gled den vestlige verden inn i postpolitikken. Politisk engasjement ble avleggs, det fornuftige var å tenke på seg selv, sitt forbruk og sin egen fremtid, mens fred og velstand skulle sikres gjennom globalisering.
Hva har gått tapt når Bowling Alone (Putnam, 2000) blir en sosiologisk klassiker og fellesskap måles i sosial kapital? Ifølge Anton Jäger er det evnen til å agere politisk og tenke langsiktig, til å bygge institusjoner og et bedre samfunn for kommende generasjoner. Og dermed peker han på det som er den store svakheten med hyperpolitikken: Den kan tydeliggjøre og forsterke politiske motsetninger, men den er ekstremt kortsiktig og ute av stand til å bygge opp prosjekter som skal tjene fellesskapet. Hva blir konsekvensen for naturen?
For å bevare natur og forhindre en enda mer dramatisk klimakrise enn den vi ser rundt oss i dag, er vi nødt til å utvikle en regenerativ tenkning som tar hensyn til naturens rytme og egenart for generasjoner fremover, kan hende må vi lære å tenke i århundrer og årtusener. Den politiske lærdommen fra økologien er at konsekvensene av dagens politikk vil hjemsøke oss i sju ledd, for å bruke et bibelsk uttrykk – for ikke å sy sytti ganger sju.
Politikkens maktesløshet
I stedet ser vi en utvikling som peker i motsatt retning. Etter finanskrisen i 2008 avløses postpolitikken av antipolitikk, fortsetter Jägers analyse, som slår ut i bevegelser som Occupy, #metoo, klimastreik og Black Lives Matter (BLM). Alt dette er spontane demonstrasjoner som gir utløp for mye sinne, men som ikke munner ut i politiske bevegelser. I praksis renner de ut i sanden og verden går sin skjeve gang.
Langsomt glir miksen av post- og anti-politikk over i dagens tilstand, som Jäger kaller hyperpolitisk. Hyperpolitikkens vesen er at den er uten kjerne, omtrent som Mannen uten egenskaper (Musil, 1930/32). Konsumenter og aktivister får utløp for sitt sinne og engasjement på sosiale medier og til nød i spontane demonstrasjoner, men de har ingen lojalitet til en bevegelse, parti eller organisasjon. De vil ikke binde seg. Den som lykkes best i å kanalisere dette i et konstant sinne, er derfor den som kapitaliserer på denne utviklingen. Ifølge Jäger er venstrepopulistene her for amatører å regne, mens høyrepopulistene har lykkes overraskende godt med å transformere samfunnet – og rettssystemet, pressefriheten, osv. – i en autoritær retning. Slik oppstår hyperpolitikken: en hyperaktiv verden med kriser på alle fronter, der borgere er forvandlet til hyperinteraktive brukere på nett, men uten å manifesteres i kropper, uten ansikt, uten gjennomslagskraft.
Klima, natur og politiske fellesskap
Ser vi på kritiske analyser av klimapolitikken fra 2000- og 2010-tallet, så handlet de gjerne om behovet for en re-politisering av naturen. Bruno Latour ville gjøre naturen til et politisk subjekt, med representasjon i klodens parlament. Jason W. Moore argumenterer for at klimakrisen ikke er skapt av menneskeheten i sin helhet, men av kapitalkreftene. Epoken vil han ikke kalle antropocen, men kapitalocen. Vi trenger en avsløring av den rådende ideologien, hevder Moore, av den liberalistiske markedsøkonomien, for å vise hvordan profitten vokser som en parasitt på naturødeleggelser og klimakriser.
Filosofene Donna Haraway og Isabelle Stengers er skeptiske til denne systemkritikken. De mener at den bare forsterker den antroposentriske forståelsen av Natur. Samfunn. Kapital. Industri. Vi må i stedet tenke langsommere, foreslår de. Bli mer ydmyke.
For hva er det som skjer?
Ingen av delene. Politikken får sin egen spinnville logikk som for lengst har forlatt normaliteten. Opphetede konflikter, stadig intensivering av fiendebilder. Økonomien snurrer enda raskere, forbruket av olje og gass øker fortsatt, selv om det for lengst skulle ha vært på vei ned. Klimaet er den nye fienden. Destruksjon er blitt et mål i seg selv, til jubel fra massene.
Den årlige økningen i etterspørsel anslås til ca. én million fat olje per dag. Altså 365 millioner fat per år. IAEA regner med at toppen nås i 2029. OPEC peker på 2045.Det er nok altfor sent for både 1,5- og 2-gradersmål. Velkommen til en 3-4 grader varmere klode i 2100.
En usikkerhetsfaktor – blant mange – er likevel Hormuz.
Hyperpolitiske Hormuz
Hyperpolitikken er styrt av algoritmer. Algoritmene er blitt det ontologiske Gestell (Heidegger) som styrer vår oppfatning av verden, altså både hva vi erkjenner og hvordan vi interagerer med våre medmennesker, samfunnet og omverden (inkl. naturen) gjennom. Algoritmene trigger følelser, angst, skandale. De skaper politikere uten sjel, uten anstand, politikere som styrer på impuls og uten blikk for hva som skader kloden på lang sikt. Uten tanke på fremtidige generasjoner. Alt skjer i det superdigitale øyeblikket og det er kriser overalt.
Forfattere og aktivister appellerer gjerne til samvittighet og ansvarsfølelse. De etterspør en ny bevissthet om klima og natur. Men føler hyperpolitiske individer et slikt ansvar? Er vi i stand til å tenke langsiktig? Ser vi betydningen av natur i et 100- eller 1000-års perspektiv?
Den tyske utgaven av Jägers bok kom allerede i 2023 og overraskende nok skriver han ikke stort om KI og algoritmer. Kanskje er det først etter at Trump stilte opp med alle techmilliardærene i januar 2025 at vi er blitt oppmerksomme på den tette forbindelsen. Algoritmene undergraver tilliten til det politiske systemet, enten det er autokratisk eller demokratisk. Dette er verst for demokratier, for de er avhengig av åpenhet og tillit, av folkelig legitimitet. I hyperpolitikken eroderes politikken innenfra og politikere henfaller til populisme.
Det er selvsagt mulig å trekke seg unna, å holde på med sitt. Men det er vanskelig å ikke bli påvirket av all viraken. Det er vanskelig ikke å bli kynisk. Og dermed har man allerede tapt noe av sin sjel til algoritmenes tyranni.
Restaurering av natur krever åpenhet, tillit. Noen må ta ansvar. Noen må bevisstgjøres og lytte til naturens stemme. I Hormuz skjer strengt tatt det motsatte.
Hvorfor skulle så Hormuz føre til omstilling?
Fremtidsparadokset
Hormuz utløser en helt annen dynamikk, omtrent som følger: Oljeprisen stiger, derfor blir det enda mer lønnsomt å produsere mer olje. Nå. Men samtidig blir oljen så dyr at andre energiformer er mye rimeligere, og sikrere. Ulike land som Spania, Pakistan og Colombia driver storstilt energifornyelse i denne prekære situasjonen. Selv de utsultede cubanerne investerer alt de har i solenergi. Den som i dag satser på olje og gass, velger å seile på et synkende skip – for full maskin.
Det meste av dette faller utenfor Jägers analyse, og nettopp derfor er det ikke en særlig dyptpløyende bok. Den beveger seg stort sett på den overflaten den beskriver, riktignok med fine idehistoriske tilbakeblikk og korte sosiologiske og politiske analyser. Det er tross alt et essay, med essayets begrensninger og muligheter.
Jäger strekker seg så langt som å kalle hyperpolitikk for et overgangsfenomen. Det vil måtte slå over i noe annet, men ingen vet om dette «andre» blir bedre eller verre.
Det eneste vi vet med relativt stor sikkerhet, er at den blir annerledes enn den verden vi kjenner. Kina har allerede skjønt det: Fremtiden er fornybar. Europa har også skjønt det, selv om de vakler. Om ti år vil antagelig India og (et annet) USA også ha skjønt det: Den som er tidlig ute, vil vinne i det lange løp.
Her er Hormuz et interessant, men paradoksalt fenomen: Et slags vippepunkt. Om konflikten låser seg, eller kommer ut av kontroll, kan de politiske og menneskelige konsekvensene bli tragiske. Men hvis markedet slår tilbake og driver økonomien inn i en resesjon, kan markedet med ett få en annen dynamikk. Olje og gass fremstår som avsindige opsjoner. Og veien tilbake til fossil energi vil i norsk kontekst virke like fornuftig som å ville oppheve røykeloven.
Antagelig vil vi trenge mer enn et Hormuz. Men dynamikken fra Hormuz kan vi merke oss. Det fins noen titalls kritiske streder og kanaler rundt omkring på kloden, det varer ikke lenge før Trump eller Putin utløser neste krise. Kanskje er det et større krakk vi trenger for å bringe verden på ny kurs? Eller vil det uansett komme for sent?
Subpolitikken
AMOC er navnet på den atlantiske havsirkulasjonen som sørger for et mildt klima i Europa. Det lille utløpet som sveiper opp langs Norges kyst og som vi gjerne kaller Golfstrømmen. Så hører vi ofte om en fremtid som blir stadig varmere, med flom og hetebølger. Det lyder skremmende. Men ifølge Potsdam Institute er sjansen nå større for at vi i 2115 eller 2150 våkner opp til en ny fimbulvinter, med temperaturer ned mot -50°C om vinteren i Oslo.
Dette er den subpolitiske virkeligheten, som ikke lar seg affisere av Trumps innfall og utfall på (Un)Truth (Un)Social. Den submarine sirkulasjonen har flyttet varme i millioner av år. I holocen, perioden fra siste istid for 11.700 år siden, har den vært usedvanlig stabil. Men nå slår den tilbake. Selv om anslagene er omstridte, vil de fleste enige være om at usikkerheten er stor. Det kan faktisk skje.
Hyperpolitikken har en uhyggelig innvirkning på disse dype strukturene. Om ikke bevisstheten vokser om hva som vil skje, så er det de enorme utslippene som bikker oss over kanten. Selv om kollapsen ikke kommer før i 2150, så er det innen 2050 det avgjøres.
Alle vet at Trump lyver. Alle kan se at hans kaospolitikk bringer Amerika til fall. Men hva med de lange linjene? Hvem skal sørge for dem? Hvem vil sørge for at bevisstheten kalibreres med innsikten fra Atlanterhavets dyp? Det er der politikken i det 21. århundre oppstår og beveges, endringene som før eller siden vil innhente oss.
En motbevegelse
Kanskje ligger det et lite håp i at heller ikke politikken kun er overlatt til politikere og algoritmer. Store deler av den politiske virkeligheten, eller premissene for den, avgjøres der nede i dypet, eller inne i de dype skogene, eller på tundraen, eller i hundremeterskogen. Kanskje ser vi en protest mot hyperpolitikkens natur når stadig flere vender ryggen til populismen og i stedet arbeider for restituering av ulike naturtyper.
Det er en stille bevegelse – men kanskje nettopp derfor en motbevegelse til hyperpolitikken? Vi kan i hvert fall observere en konstant omveltning av naturkreftene, i en natur som har vist seg å være overraskende robust til tross for menneskenes forsøk på å ødelegge og legge øde.
Også naturens evne til å regenere må regnes for en politisk kraft, en subpolitisk kraft så å si. En rewilding og desentrering av det politiske tyngdepunktet. Det tvinger oss til å tenke dypere og mer langsiktig, også når vi vurderer den politiske fremtiden.
Men er det vårt ansvar? Betyr det noe hva vi tenker?
/ Foto: Rune Selnes, UiO.
// Marius Timmann Mjaaland er professor i religionsfilosofi ved Universitetet i Oslo og Climate Chair i Universitetsalliansen Circle U. Han har de siste årene ledet Democrisis, en tverrfaglig forskergruppe på UiO som forsker på forholdet mellom demokrati- og klimakrise. Mjaaland har skrevet bøker om Søren Kierkegaard og Martin Luther, har jobbet med bioetikk og miljøfilosofi, og har vært gjesteforsker på store universiteter verden over, fra København og Heidelberg til Hong Kong, Chicago og Oxford. Mjaaland har organisert offentlige forelesninger om Antropocen på UiO og drevet kurs i tverrfaglig økologi for hundrevis av studenter fra Norge og hele Europa – og mottok UiOs undervisningspris for dette i 2026. En viktig del av livet er ellers å reise opp til tømmerhytta på Blefjell eller overnatte under åpen himmel ved et bål.
Tidligere artikler i serien:
Forrest Gander: Ecological Poetics as Rewilding.
UTGITT MED STØTTE FRA FRITT ORD
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 
Leave a Reply