Det siste året har jeg vært mye i tenkeboksen. Hva gjør vi i en verden som går av hengslene? For realiteten er at vi taper. Ekstrem ulikhet vokser. Natur ødelegges i rekordtempo. Klimaet kollapser. Opprustningen skyter fart. Menneskerettigheter settes til side. Minoriteter dehumaniseres. Folkeretten er i fritt fall. Demokratier taper terreng. Folkemord normaliseres.
Mitt svar er å skape en ny, bred folkebevegelse som samler solidaritetsbevegelser. Vi må tenke nytt. Solidaritetsbevegelser gjør et fantastisk arbeid, men hver for seg er ingen sterke nok. Vår tid er en historisk mulighet til å komme sammen og vinne de kampene rettferdighetskamper har kjempet for i århundrer.
For å få til det, må vi lære av gamle feil. Jeg skal innrømme at jeg var litt naiv i årene etter 2019. Jeg trodde endring ville komme når mange nok tok til gatene og sa ifra. I min framtidsvisjon fra 2022 tenkte jeg at et nytt sosialt vippepunkt er det som skal til. Jeg tror fortsatt det må skje, men skal vippepunktet skape dyp endring, kreves langt mer forarbeid. Vi er ikke forberedt på et sosialt vippepunkt i dag. Klimabevegelsen er fortsatt bedre på å mobilisere enn å organisere.
Spesielt merket jeg det etter Extinction Rebellion-aksjonene mot stortingsvalget i 2025. Selve aksjonene var en braksuksess. Med opp mot 300 aktivister fra hele Europa, både under Arendalsuka, i Oslos gater og en 36 timers blokade av oljeraffineriet Mongstad utenfor Bergen, gjennomførte vi den største sivil ulydighetsaksjonen noensinne mot norsk olje. På veien nådde vi våre politiske mål: utfasing av olje og gass kom øverst på agendaen i valgkampinnspurten og regjeringsforhandlinger. Dekning i over 30 land, med over 10 millioner visninger på sosiale medier, hjalp også på. Likevel satt jeg igjen med en tomhet. Jeg var utslitt. Alle krefter ble lagt i å skape momentum, uten kapasitet til å utnytte det. Vi skapte stor ståhei i øyeblikket, men klarte ikke gjøre bevegelsen sterkere på sikt.
Jeg lærte også hvor vanskelig det er å få med nordmenn. Under aksjonen på Mongstad var kun 25 av oss norske, 250 var utenlandske. Da jeg dro til Sverige og Danmark for å få med folk, satte de opp busser. I Norge spør folk hva vi skal leve av.
Folk er bekymret og ønsker å gjøre godt, men å engasjere seg frivillig på toppen av travel jobb og familieliv, er for slitsomt. Det har fått meg til å tenke nytt om makt.
Det har også fått meg til å tvile på sivil ulydighet. Vi lever så komfortabelt, det revolusjonære potensialet i det norske folk er kanskje lavest i verden. Jeg opplever også at mange er slitne. Folk er bekymret og ønsker å gjøre godt, men å engasjere seg frivillig på toppen av travel jobb og familieliv, er for slitsomt. Det har fått meg til å tenke nytt om makt. Folkebevegelsen som kommer skal ikke bare bygge makt for å forstyrre (power to disrupt), men også bygge kapasitet til å hjelpe (power to help). Infrastruktur og fellesskap som hjelper folk i en travel og slitsom hverdag, og gjør folks liv bedre i det nære, tror jeg er et premiss for å forlate oljetåka. Stigmatisering kan ikke være det eneste målet vårt: vi trenger konstruktiv infrastruktur som organiserer brede samfunnslag.
Dessuten trenger vi en større fortelling enn «Nei til olje». En slik parole gir mening for en radikal flanke som skal stigmatisere og skape debatt, men det holder ikke når en bredere folkebevegelse skal bygges. Det er gammelt nytt at klimaaktivister er imot olje. Nye historier og konfliktlinjer må skapes. En mye større, samlende fortelling om den verden vi ønsker oss.
Skal en folkebevegelse bygges, må vi også legge fra oss ideen om at rettferdighet kan oppnås gjennom enkeltsaker. Grunnleggende sett ønsker solidaritetsbevegelser det samme: verdige liv for alle framfor overflod og privileger for noen få. Diskriminering på bakgrunn av klasse, seksualitet, kjønn, etnisitet og funksjonsvariabilitet, undertrykkelse fra autoritære styresett og vestlig imperialisme, og retten til liv og helse for arter, økosystem og framtidige generasjoner, henger tett sammen. Vårt svar må bli å samles, for alene utgjør vi ingen reell motstand. En folkebevegelse som klarer å favne frustrasjonen og lengselen folk føler på, har enormt potensial. Vi trenger et solidarisk alternativ å tro på.
Heldigvis er jeg ikke den eneste som føler det slik. I flere år har det vært snakk om å komme sammen på tvers av bevegelser. Nå skjer det.
Vi ønsket å lytte. Hva tenker og trenger ulike bevegelser i dag? Responsen var overveldende.
Med de tre sentrale lærdommene over – organisering før mobilisering, bygge kapasitet til både å forstyrre og hjelpe, og at ingen enkeltbevegelse står sterk nok alene – startet jeg og aktivist Noah Christensen arbeidet med å kontakte ulike bevegelser i starten av 2026. Vi ønsket å lytte. Hva tenker og trenger ulike bevegelser i dag? Responsen var overveldende. Nesten alle trakk fram behovet for at solidaritetsbevegelser kommer sammen. Det har ført til at nøkkelpersoner i klima- og miljøbevegelsen, fagbevegelsen, Palestinabevegelsen, fredsbevegelsen, den skeive bevegelsen og den samiske bevegelsen har startet arbeidet med å skape Solidaritet. Folkebevegelsen vi trenger.
Solidaritet er i startfasen, og mange stemmer skal få plass for å utvikle prosjektet, men én ting er sikkert: en folkebevegelse kan ikke bare appellere til dem som allerede er engasjert i en solidaritetsbevegelse. Alle trenger solidaritet, også dem man ikke typisk tenker på. Bønder og fiskere som knapt har en inntekt å leve av fordi matgigantene som eies av Norges rikeste menn skal bli enda rikere. Helsearbeidere og yrkesfaglige som får samfunnet til å gå rundt, uten å få respekten de fortjener. De gamle som er blitt redusert til en utgiftspost, unge som kjemper mot umulige boligpriser eller lavlønnete arbeidere som snart erstattes av teknologi. Eller dem som har alt, men føler seg tomme innvendig.
Norges styrke har alltid vært å løse de største utfordringene i fellesskap. Arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet sikret alle verdige liv. Da vi fant olje, bestemte vi oss for at godene skulle gå til fellesskapet, ikke bare noen få. I dag brytes den tradisjonen. Vi ofrer verdige og trygge liv for de mange. Politikerne som styrer landet, velger penger foran framtid. Våre tap i kultur, fellesskap og mening erstattes av meningsløse ting og endeløse forsøk på å sette grupper opp mot hverandre.
Vi må derfor huske dette: Systemet funker akkurat slik det skal. Noen tjener på at vi stadig jobber hardere, føler oss mer isolert og dyrker egoismen. Det er blitt spesielt tydelig under kriser de siste årene. Pandemien satte verdensøkonomien i revers, og 99% av verdens befolkning fikk dårligere råd.[i] De superrike, derimot, doblet sine formuer på to år, som er en økning i ekstrem ulikhet verden aldri før har sett. Krig og okkupasjon gjør krigsindustrien og oljeaksjonærer styrtrike, samtidig som folk får dårligere velferdstilbud og høyere priser på mat og strøm. Klimakatastrofer lammer sårbare lokalsamfunn med enorme menneskelige lidelser, mens de største forurenserne får fortsette fritt. De rikeste håver inn, alle andre betaler prisen.
Solidaritet skal være motfortellingen som bygger folkemakta som kreves. Et rom der bonden, sykepleieren, oljearbeideren, pensjonisten, skoleeleven, kunstneren, asylsøkeren, brannmannen eller læreren føler seg hjemme.
Ytre høyre står klar til å utnytte frustrasjonen folk føler ved å skylde på minoriteter for all elendighet, men vi vet det er en distraksjon: Det er de superrike, som ytre høyre ofte står i ledtog med, som overkjører mennesker og natur. Pengemakta er godt organisert og jobber på spreng hver gang de føler seg truet. Solidaritet skal være motfortellingen som bygger folkemakta som kreves. Et rom der bonden, sykepleieren, oljearbeideren, pensjonisten, skoleeleven, kunstneren, asylsøkeren, brannmannen eller læreren føler seg hjemme.
Å få til noe sånt blir på ingen måte lett. Jeg vet ikke om det lykkes, men i en tid der alt står på spill, er vi nødt til å prøve. For når mange ulike mennesker samles, vil uenighetene oppstå. Sånn sett er det kanskje ikke de superrike som er vår største motstander, men oss selv. Tanken er ikke at alle skal bli enige om alt. Da ender man i uendelige samtaler uten retning. Rom må skapes der vi forstår hverandre. Transen som møter fiskeren. Tenåringen som møter pensjonisten. Vi må se at vår smerte er forskjellig, men også lik. Først da kan vi stå i solidaritet. I felles front.
Vi skal være som en typisk familie. I det daglige vil det oppstå krangler, men hvis noen angriper oss utenfra, står vi alltid sammen. Uavhengig av yrke, alder, kjønn, hudfarge, legning eller livssyn.
Det betyr at vi må forstå oss selv som et folk, ikke bare individer. Artist og forfatter Marthe Valle minner oss på at et folk blir til når mennesker er forbundet i konkrete sammenhenger, enten det er arbeid, sang, sorg eller ritualer.[ii] Folkebevegelser bygges ikke bare ved å invitere individer til å finne sin plass, men ved å skape rom hvor mennesker slutter å være individer og blir noe annet: medlemmer, venner, forsamling, lag.
Dette henger sammen med å sette organisering før mobilisering. Mobilisering betyr å få flest mulig mennesker til å dukke opp på en bestemt plass til en bestemt tid. Å bli invitert til å holde en plakat på en demo eller gå i en marsj, er mobilisering. Organisering er å få folk til å innse at de kan utgjøre en forskjell. Det er å ta en kaffe og bli kjent, forstå hva som motiverer folk og hjelpe dem med å finne stedet der de kan skinne. Så gir man dem opplæring og selvtillit til å ta lederskap, samt ansvar for å rekruttere nye folk og lære bort det de selv har lært. Organisering handler om å bygge tillit og relasjoner. Å behandle mennesker som mennesker, ikke bare et nummer.
Mobilisering er viktig, men det hjelper ikke å samle tusenvis av mennesker hvis det fortsatt er den samme lille gruppen som må fortsette arbeidet dagen derpå. Vi må først bygge kapasiteten som gjør dyp og langvarig endring mulig. Vi trenger en bevegelse med hundrevis av ledere. Som hver for seg ser at de kan endre verden fordi de allerede gjør det i sine nabolag. Den nye strategien skal organisere bredere lag av folk. Ikke bare ved å snakke om «klimadommedag» eller utføre «sjokk-aksjoner», men ved å skape rom hvor folk kan uttrykke frustrasjoner og problemer, for så å bygge systemer som hjelper folk lokalt.
Her ligger en ny måte å tenke strategi på. Framfor at en liten strategigruppe i Oslo klekker ut en masterplan som skal følges til punkt og prikke, må vi ut av våre ekkokammer og banke på dører: Hva opptar folk? Hva trenger de? Tradisjonelt ber organisasjoner, partier og bevegelser om noe: skriv under på denne kampanjen, gi oss litt penger eller stem på oss. Hva hvis vi tenker omvendt? At vi heller spør hva vi kan hjelpe folk med, i stedet for hva de kan gjøre for oss. Å starte med å lytte, framfor å overbevise. Å gi felleskap der folk føler tilhørighet, en mulighet til å leve livene sine i overenstemmelse med egne verdier. Ingenting gjør mer godt enn å være empatisk og solidarisk.
[i] Oxfam International. «Ten richest men double their fortunes in pandemic while incomes of 99 percent of humanity fall». Oxfam.org.17. januar 2022.I samme pressemelding står det at de superrike doblet sine verdier.
[ii] Sitater er hentet fra privat mailutveksling.
Jonas Kittelsen (f. 1997) er en av Norges mest sentrale klimaaktivister og talsperson for Extinction Rebellion Norge. Han har stått bak over 50 aksjoner mot fossilindustrien, inkludert den store blokaden av Olje- og energidepartementet i 2021 og Mongstad Oljeraffineri i 2025. Kittelsen har også representert nordisk ungdom under FNs klima- og naturforhandlinger. Nå starter han arbeidet med å samle solidaritetsbevegelser og skape en bredere folkebevegelse. Denne høsten gir han ut sin debutantbok «Verden venter på oss» på Forlaget Oktober.
Foto: Matilda Grace Green
Vi takker Jonas Kittelsen og Forlaget Oktober for tillatelsen til å publisere dette utdraget fra forfatterens nye bok, Verden venter på oss. Boka lanseres på Kunstnernes hus tirsdag 18. august kl. 20.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 