Sigurd Hverven / Økofascisme

Begrepet økofascisme har lenge eksistert i akademisk litteratur, men etter terrorangrepet i Christchurch på New Zealand i 2019 ble ordet mer utbredt i offentligheten. Det ble da brukt om en høyreekstremisme som kombinerer innvandringsfiendtlighet med miljøretorikk.

Gjerningsmannen, Brenton Tarrant, angrep to moskeer der han drepte 51 mennesker og skadet 49 andre. Han kalte seg selv økofascist. I et manifest publisert i forkant av terrorhandlingene, forsvarte han forestillinger om at antatte menneskeraser og ulike kulturer hører naturlig hjemme i bestemte naturtyper. I dette bildet blir innvandring tolket som strukturelt lik en invasjon av fremmede arter. Og det finnes angivelig naturgitte svar på hvilke typer mennesker som har livets rett. Tankegangen har fellestrekk med den historiske nazismen, der slagordet blod og jord uttrykte ideen om at den rene, ariske rasen var uløselig knyttet til fedrelandet.    

Oppsvinget i bruken av ordet økofascisme etter 2019 er knyttet til en marginal og ytterliggående ekstremisme med voldspotensial, som har lite å gjøre med den brede miljøbevegelsen. At ordet er i bruk, aktualiserer likevel spørsmålet om hvorvidt deler av den brede miljøbevegelsen kan utvikle fascistiske trekk, eller om noe av miljøbevegelsens retorikk er sårbar for en økofascistisk anvendelse. Det er også relevant å spørre om fascisme-begrepet brukt i en miljøkontekst er et godt kritisk verktøy, eller om begrepet i denne sammenhengen tildekker mer enn det oppklarer.

For å belyse dette, skal jeg presentere og sammenligne to tilfeller fra 1980-tallet hvor fascisme-merkelappen ble brukt innenfor den engelskspråklige akademiske miljøfilosofien. Undersøkelsen kan gi en del av grunnlaget for å vurdere om det å trekke inn ordet fascisme i denne konteksten kan bidra til språklig presisjon og begrepsmessig klarhet eller ikke. Jeg vil se nærmere på hva innholdet i beskyldningene om fascisme besto i den gangen. I begge tilfellene ble ordet brukt i en intern kritikk, altså av folk innenfor den brede miljøbevegelsen om andre som også kan regnes innenfor miljøbevegelsen.

Det første tilfellet er en debatt hvor skillelinjen går mellom individualistisk dyrerettighetstenkning, på den ene siden, og holistisk miljøetikk på den andre.

Det andre tilfellet er en debatt der motsetningen står mellom dypøkologien i kjølvannet av Arne Næss’ (1912–2009) arbeider og såkalt sosialøkologi, som forbindes med den amerikanske marxisten og anarkisten Murray Bookchin (1921–2006).

Beskyldningen om miljøfascisme i miljøetikken

En velkjent konfliktlinje innenfor engelskspråklig miljøetikk og dyreetikk dreier seg om hvorvidt det er individer eller helheter som har moralsk egenverdi. Spørsmålet er om miljøetikken primært bør begrunne ansvar og omsorg for individuelle, følende dyr og enkeltorganismer eller snarere bør gi et moralsk forsvar for helheter som arter og økosystemer. Etikken som prioriterer individer, kan kalles individualistisk. Etikken som prioriterer helheter kalles holistisk.

            En tidlig talsmann for holistisk miljøetikk var skogvokteren og filosofen Aldo Leopold (1887–1948), som er en viktig inspirasjonskilde for mye av miljøetikken. I boka A Sand County Almanac (1949) formulerer han et holistisk miljøetisk prinsipp. Han skriver: «En handling er rett hvis den bidrar til å bevare integriteten, stabiliteten og skjønnheten til det levende felleskapet. Og den er gal hvis den bidrar til det motsatte.»[i]

            I henhold til Leopolds læresetninger bør miljøetikken først og fremst beskytte helheten av relasjoner mellom levende og ikke-levende elementer. Det er det levende fellesskapet miljøetikken bør fremme omsorg for.

Det finnes ikke noe isolert eller enkeltstående liv. Alt liv oppstår og vedvarer gjennom vekselvirkninger. Dersom naturens relasjonelle helheter bevares og beskyttes – eller regenereres – vil naturen selv produsere overskudd og overflod.

Denne tanken er begrunnet i en økologisk innsikt: Livet på jorda eksisterer bare som innvevd i intrikate nettverk av relasjoner. Det finnes ikke noe isolert eller enkeltstående liv. Alt liv oppstår og vedvarer gjennom vekselvirkninger. Dersom naturens relasjonelle helheter bevares og beskyttes – eller regenereres – vil naturen selv produsere overskudd og overflod. Det viser naturhistorien.[ii] En etikk som vil verdsette og beskytte virkelig natur og virkelig liv må derfor verdsette de relasjonelle helhetene. Lignende argumentasjon finnes hos miljøfilosofene J. Baird Callicott og Holmes Rolston (1932–2025), delvis basert på Leopold.

Kritikerne av den holistiske miljøetikken hevder imidlertid at den går glipp av det moralsk sett mest vesentlige, nemlig den moralske verdien til levende individer. Det finnes ulike varianter av denne kritikken. Noen vil si at den grunnleggende moralske enheten er individer som kan lide og føle smerte. Andre vil si at det avgjørende er å ha et subjektivt ståsted i verden, sitt eget synspunkt på tilværelsen. Andre igjen peker på det å utøve en form for individuell målrettet aktivitet som avgjørende. Men felles for alle disse formene for individualistisk miljøetikk – eller dyreetikk – er at de vil si at det er individer, i en eller annen forstand, som har egenverdi og som dermed er den rette moralske adressaten for en etikk. Dermed mener de at det er moralsk problematisk å gi helheter forrang over individer. De forstår det gjerne også som en kategorifeil. Helheter kan ikke lide, har ikke noe subjektivt ståsted i verden, eller har ikke noe iboende formålsrettethet – og dermed mangler de egenskapene som kvalifiserer for å ha egenverdi og moralsk status.

Det er i denne sammenhengen merkelappen fascisme er blitt brukt. Dyrerettighetsforkjemperen Tom Regan (1938–2017) hevder nemlig at holistisk miljøetikk av den typen Leopold formulerer åpner for å ofre individer for helheten. I boka The Case for Animal Rights skriver han at en slik tankegang med rette kan kalles miljøfascisme. Innholdet i beskyldningen er da ganske enkelt at en tankegang som viser seg villig til å ofre individer for en idé om hva som er det beste for helheten, med rette kan kalles fascistisk. Det finnes også andre som har kritisert Leopolds holisme for å åpne for autoritære tolkninger.[iii]

Denne kritikken har avfødt flere svar – som at en holistisk miljøetikk ikke behøver å sette en individorientert mellommenneskelig etikk til side (J. Baird Callicott),[iv] eller at en verdsetting av helheter kan kombineres med en verdsetting av individer (Holmes Rolston)[v] – men jeg skal ikke gå nærmere inn på svarene her. Jeg nøyer meg med å ha lagt fram hva innholdet i beskyldningen om fascisme består av i dette tilfellet, og går over til det andre.

Dypøkologi og økofascisme

I debatten mellom dypøkologi og sosialøkologi har bruken av ordet fascisme en annen kontekst. Ingen har, så vidt jeg vet, beskyldt dypøkologien for å være direkte fascistisk.[vi] Men den er blitt kritisert for å være sårbar for misbruk av økofascister fordi den ikke er tilstrekkelig politisk, sosialt og historisk bevisst.

            La meg først forklare hva dypøkologi og sosialøkologi er. Dypøkologi er en betegnelse lansert av Arne Næss tidlig i 1970-årene. Det er ulike syn på nøyaktig hva dypøkologien består i, men noen hovedtrekk går igjen. Dypøkologien utfordrer antroposentrisme – menneskesentrerthet – både ved å si at alle levende vesener på jorda har egenverdi, og ved å insistere på at mennesker og natur ikke er adskilt, men tvert imot uløselig sammenvevd. Mennesker er i likhet med andre organismer knutepunkter i nettverk av relasjoner. Dypøkologien forsvarer med andre ord et relasjonelt og holistisk natursyn. Men den skiller seg fra annen miljøfilosofi ved å insistere på at natursyn er viktigere enn etikk. Hvis vi begynner å oppfatte naturen og oss selv annerledes, vil vi også begynne å behandle den annerledes, er dypøkologiens påstand.

            Sosialøkologien er en radikal gren av miljøtenkningen som særlig er forbundet med arbeidene til Murray Bookchin. Sosialøkologien insisterer på at den økologiske krisen er et resultat av bestemte økonomiske og politiske systemer og måten mennesker samhandler med hverandre på. Problemet er ikke primært iboende trekk ved mennesket som art eller antallet mennesker på jorda, men heller kapitalisme, overforbruk, produktivisme og bruk- og kastsamfunnet. En av sosialøkologiens hovedpåstander er at menneskets ødeleggelse av naturen har opphav i noen menneskers undertrykkelse av andre mennesker, med naturen som middel. Årsakene til økokrisen er med andre ord sosiale, politiske og mellommenneskelige, og det samme må løsningene være.

            Murray Bookchin rettet en skarp kritikk mot Arne Næss og dypøkologien i 1980-årene.[vii] Kritikken var preget av retoriske utskeielser og provokasjoner, men hadde også et innhold som er verdt å se nærmere på. Et av Bookchins ankepunkter mot dypøkologien er at den ofte omtaler og behandler menneskeheten som én samlet enhet – og dermed legger skylden for miljøproblemene på alle mennesker. Kritikken ligner den nåtidige marxistisk orienterte tenkere i miljøbevegelsen, slik som Andreas Malm, har rettet mot fortellingen om antropocen.[viii] Den som hevder at antropos – menneskeheten under ett – har brakt jorda inn i en ny tidsepoke, risikerer å dekke over at bidragene til naturødeleggelsene er svært ujevnt fordelt mellom generasjoner, fattige og rike, det globale nord og det globale sør, og mellom majoritetsbefolkninger og urbefolkninger.

Dypøkologiens angivelig mangelfulle forståelse av de sosiale og politiske årsakene til økokrisen får videre betydning for hvordan de ser for seg løsningene.

            På lignende vis advarer Bookchin om at dypøkologien mangler blikk for at naturødeleggelsene ofte har opphav i sosiale konflikter mellom mennesker, og at utryddelsen og ødeleggelsen av naturområder ofte inngår som ledd i noen menneskers undertrykkelse av andre mennesker. Dypøkologiens angivelig mangelfulle forståelse av de sosiale og politiske årsakene til økokrisen får videre betydning for hvordan de ser for seg løsningene.

            Problemene topper seg, ifølge Bookchin, i dypøkologiens behandling av det såkalte overbefolkningsproblemet. Dette problemet har en sentral plass i dypøkologien, fordi det er nevnt som et eget punkt i det som kalles den dypøkologiske plattformen. Plattformen består i en liste over hovedpunkter som er ment å uttrykke det alle tilhengere av den dypøkologiske bevegelsen har til felles. Listen ble utarbeidet av Næss sammen med George Sessions i 1984. De to dro ut i ørkenen i Death Valley i California, og kom tilbake, ikke med ti bud på steintavler, men med åtte punkter på papir. Stridens kjerne, slik Murray Bookchin ser det, er punkt fire, som lyder:

Menneskelivets og menneskekulturenes velferd og blomstring er forenelig med en vesentlig mindre befolkning. For at ikke-menneskelig liv skal blomstre er det nødvendig med et lavere antall mennesker.[ix]

Her omtales menneskeheten som én samlet enhet. Og Næss og Sessions hevder det er forenelig med denne enhetens «velferd og blomstring» at det blir færre mennesker på jorda – samtidig som de sier at en slik befolkningsreduksjon vil være et gode for annet liv. Formuleringene er uttrykt som beskrivelser, men har samtidig et normativt budskap: Det bør bli færre mennesker på jorda.

            Spørsmålet som melder seg, er da: Hvordan skal det skje?

            Det enkle svaret er at det over tid må dø flere mennesker enn det blir født. Men med hvilke midler? Næss svarer vagt på dette. Han skriver at «det må skje en langsiktig reduksjon av den menneskelige befolkningsmengde gjennom milde, men faste (tenacious) politiske og økonomiske tiltak».[x] Men han presiserer ikke hva de «milde, men faste» tiltakene kan bestå i.

Bookchins bekymring er at siden dypøkologien i liten grad diskuterer sammenhengen mellom økokrisen og menneskers undertrykkelse av hverandre, så åpner den for «løsninger» på befolkningsproblemet som reproduserer undertrykkelsen av visse menneskegrupper. Historiske eksempler på politisk styring av befolkningsmengde og befolkningssammensetning viser hvor galt det gjerne går, påpeker Bookchin. De har vært særdeles rasistiske, kvinneundertrykkende eller farlige for andre minoriteter. Skrekkeksempelet er nazistenes konsentrasjonsleirer, men det finnes også problematiske eksempler fra senere tid, som tvangssterilisering av tatere i Norge eller Kinas ettbarnspolitikk, som førte til bortprioritering av jentebarn.

Ifølge Bookchin er dypøkologien altså både vag og uklar om hvilke midler som er moralsk forsvarlige å bruke for å redusere befolkningen, og den mangler en historisk sensibilitet for hvordan styring av befolkningsmengde tidligere har reprodusert og forsterket etablerte mønstre for undertrykkelse. Dette gjør dypøkologien sårbar for misbruk av økofascister.

Næss selv, og de som vil forsvare ham, kan svare – og har delvis svart – at hans tenkning har flere trekk som er direkte anti-fascistiske. Næss var gjennom hele livet en konsekvent motstander av dødsstraff og en tilhenger av Mahatma Gandhis ikke-voldstenkning. I en tekst hvor han argumenterer for at dypøkologien er anti-fascistisk, påpeker Næss at dypøkologien sier at alle individer har egenverdi.[xi] Jeg vil også nevne at Næss og dypøkologien neppe er så fullstendig blinde for sosiale og politiske konfliktlinjer som Bookchin hevder. Næss skriver for eksempel et sted i Økologi, samfunn og livsstil at dypøkologien er «anti-kapitalistisk».

Men jeg skal ikke gå lenger i å vurdere svarene fra Næss her. Poenget har bare vært å vise innholdet i, og konteksten for, beskyldningene om at dypøkologien er sårbar for økofascistisk misbruk.

Marginalt fenomen

Hvilken relevans har de to historiske tilfellene hvor fascisme-begrepet dukker opp for miljødebatten i dag?

            Sett i lys av nyere miljøtenkning – som for eksempel den regenerative bevegelsen i miljøtenkningen[xii] – fremstår den første typen kritikk som basert på en falsk, rigid motsetning mellom individ og helhet. Som blant andre Holmes Rolston og Eileen Crist har påpekt, vil en relativt vill og fri natur vanligvis produsere større mangfold og mer sofistikert individualitet. De avanserte individene som lever på jorda nå – kongeørn og kenguruer, isbjørn og ildere, maneter og mennesker – er produkter av intrikate former for samspill i naturen. Det vil si at helhetene understøtter og opprettholder individualitet. Det behøver dermed ikke å være en skarp motsetning mellom holisme og individualisme. Å beskylde dem som vil prioritere det å bevare eller regenerere helheter – økosystemer, arter – for miljøfascisme, fremstår dermed malplassert.

            Relevansen av Bookchins kritikk av Næss og dypøkologien er vanskeligere å vurdere. Det fremstår stadig relevant å påpeke at en miljøfilosofi, eller miljøbevegelse, som ikke er tilstrekkelig politisk, sosialt eller historisk bevisst, kan åpne for undertrykkelse av grupper av mennesker. Og det er rimelig å minne om at alle politiske bevegelser har en mulighet for å utvikle seg i en autoritær retning. Miljøbevegelsen er neppe et unntak. Men det er få eksempler på at det vokser fram noen massemobiliserende autoritær eller fascistisk miljøbevegelse i vår tid. Det som i dag omtales som «økofascisme» er primært et spredt og marginalt fenomen, knyttet til enkeltpersoner og små miljøer, snarere enn til den brede miljøbevegelsen. Brenton Tarrant var for eksempel først og fremst en soloterrorist, snarere enn en representant for en økofascistisk bevegelse. Og i den grad vi ser fremveksten av nye høyreekstreme massebevegelser i Europa og USA, har de som regel utpekt miljøaktivister og grønne partier som sine motstandere.

---

[i] Leopold, Aldo. 1986 [1949]. A Sand County Almanac, Ballantine Books s. 262.

[ii] Rolston, Holmes. 1988. Environmental Ethics: Duties to and Values in the Natural World (Temple University Press: Philadelphia); Crist, Eileen. 2019. Abundant Earth: Toward an Ecological Civilization, University of Chicago Press.

[iii] Zimmermann, Michal E. «Comment: Human Population Reduction and Wild Habitat Protection». i Brennan, Andrew & Witoszek, Nina, Philosophical Dialogues: Arne Næss and the Progress of Ecophilosophy. Rowman and Littlefield, ss. 232–236, s. 234; Wetlesen, Jon. «Value in Nature: Intrinsic or Inherent?» i Brennan, Andrew & Witoszek, Nina, Philosophical Dialogues: Arne Næss and the Progress of Ecophilosophy. Rowman and Littlefield, ss. 405–417, s. 414.

[iv] Callicott, J. Baird. 1989. In Defence of the Land Ethic: Essays in Environmental Philosophy (State University of New York Press: New York).

[v] Rolston, Holmes. 1988.

[vi] Næss, Arne. 2005. The Selected Works of Arne Næss. Volume 10. Springer, s. 94.

[vii] Bookchin, Murray. 1999. «Social Ecology versus Deep Ecology: A Challenge for the Ecology Movement» i Brennan, Andrew & Witoszek, Nina, Philosophical Dialogues: Arne Næss and the Progress of Ecophilosophy. Rowman and Littlefield, ss. 281–301.

[viii] Malm, Andreas. 2016. Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso.

[ix] Næss 2005, s. 37-8. Norsk oversettelse i Haukeland, Per Ingvar (red.). 2009. Dyp glede. Flux forlag, s. 213-214.

[x] Næss 2005, s. 44. Min oversettelse.

[xi] Næss 2005, s. 93–202.

[xii] Jf. Anders Dunkers anmeldelse av Paul Hawkins bok Carbon: The Book of Life. https://forfatternesklimaaksjon.no/2025/11/15/anders-dunker-frem-til-naturen/

Sigurd Hverven er filosof og forfatter av flere bøker, blant annet Hegel: En ganske enkel bok om en vanskelig filosof (2024), som ble tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok, og Så setter vi oss på huk: Filosofi på høyde med barn (2025), der han skriver om barn for voksne fra et fagfilosofisk perspektiv. Han har også gitt ut to bøker om naturfilosofi og miljøetikk: Naturfilosofi (2018) og Ville verdier (2023). I 2025 ble Hverven kåret av Morgenbladet og Norsk litteraturfestival til en av Norges ti beste forfattere under 35 år. Han er fast spaltist i Klassekampen, har doktorgrad i filosofi fra NTNU og er ansatt som forsker i miljøetikk ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Foto: Helge Øgrim.

//

Restaurering av natur, bevissthet og litteratur.

Vi kan ikke fullt ut forstå et fenomen eller en sammenheng om det ikke speiles i språket vårt. Kan det være slik at klimaendringene og naturnedbyggelse får skje fordi vi både gjennom språket og kulturell selvforståelse lever distansert fra naturen? Forfatternes klimaaksjon vil med prosjektet Restaurering av natur, bevissthet og litteratur invitere til en samtale om hvordan språket vi bruker påvirker vår evne til å se og skape alternativer i naturmiljøenes sammenheng.

Naturfornyelse eller rewilding betyr å la ville dyr, insekter, planter og fugler få tilbake sine habitater slik at naturen kan bli menneskets hjelp til selvhjelp. Inspirert av forfattere som Paul Hawken inviterer vi skrivende folk til å reflektere over livgivelse og rewildening som konkret praksis og tenkemåte, med spesielt henblikk på språkbruk og litteraturens rolle. Ved å sentrere livet, oppmerksomheten og omsorgen til alt rundt oss – medmennesker, fugler, dyr, planter og insekter, hav og bekker, skog og fjell – kan klimasaken nå også dem som ikke lar seg treffe av trusler og fordømming, men instinktivt leter etter gjøremåter som gir resultater og mer løfterike tenkemåter. Skjer en lignende bevegelse i vår bevissthet, med våre tenkemåter?

Tidligere artikler i serien:

Forrest Gander: Ecological Poetics as Rewilding.

Marius Timmann Mjaaland: Hyperpolitikkens natur.

Freddy Fjellheim: Vår tids helter

Robin Wall Kimmerer & Anders Dunker: An Ecology of Gratitude

Utgitt med støtte fra Fritt Ord.