Photo: Märta Thisner

Ahmad Shamloo och poetens solidaritet med folket

1954 skriver Ahmad Shamloo:
Jag är den gemensamma smärtan
Skrik mig^[1]

Dear friend,

Since the beginning of the full-scale Russian invasion, I have lost almost all words. They have become so tiny in the shadows of griefs and pains that they are hardly to be found among the latter. The very words that used to be a home for my restless thinking are now a lonely wall of a house bombed by the Russians, with only two sides: testimony and resistance. Language has no other forms nowadays than testimony: the testimony of those who have lived or continue to live in the catastrophe; and it has no other purpose than resistance: the resistance to those who deny your very existence. Everything else around is absorbed by the silence that settles in the destroyed cities and villages, in the yards and basements, among the lumps of concrete, metal, pieces of cloth and furniture, invisible mines and tripwires in houses and gardens, broken glass pieces, mangled trees, and blackened blood. Perhaps it would be easier to talk about all of this at a certain distance, and perhaps the right words, texts, and books about Russian crimes will be discovered by those who have never known this silence but will open themselves to it, so will be able to find its scattered signs everywhere. It is quite possible that they won’t even be Ukrainians; perhaps they will be Norwegians: yourself, your colleagues, or friends. I would like it to be so.

Der er en ting, jeg frygter, når vi taler om kunst og klima: Didaktikken.

Den kunst, der beskæftiger sig med klimasammenbruddet, løber altid en fare for, at indskrænke sig til sit oplysende formål og ikke komme længere end det didaktiske og pædagogiske. Robert Louis Stevenson advarede i et af sine erindringsstykker, “Across the Plains”, mod den realisme, “der består af mudder og gammelt jern, billigt begær og billig frygt”, og så fortalt han en fabel om en munk, der forlader sit kloster og går ud i skoven for at lytte til en fugls triller. Da munken vender tilbage, viser det sig, at han har været borte i halvtreds år. Det er måske ikke realisme, men poesi, en poesi, vi kan lære mere af end mange bind fyldt med didaktiske pegefingre.

Photo: Valentyn Kuzan

Russia’s aggression against Ukraine, which has been ongoing since 2014 and took the form of an open armed invasion in 2022, was from the very beginning centered around the region called Donbas. In Russian (and often also in foreign pro-Russian) media, this region is considered as “having the right to self-determination”, “debatable” or – in line with Putin’s pseudo-history – even “historically Russian”. Russian ideological and political manipulation around Donbas is often compared with the situation around the Georgian regions of Abkhazia and South Ossetia, which also gained pseudo-independence due to military support of the Russian Federation and have remained in their status of unrecognized states under Russian political and military control to the present day. However, the independence aspirations of the peoples of Abkhazia and Ossetia were based on the obvious ethnic identity, cultural and linguistic specificity, which determined the distinctiveness of these groups against the background of the cultural landscape of the region. We cannot see anything like that in Donbas.

Couleur-colère / Colère-couleur. Qu’est-ce qui, dans ton esprit, relie la colère à la couleur du temps ? Le temps est au sirocco. Un temps d’été et de désert. Une vision d’ergs et de sable qui obscurcit le ciel. Souffle retenu sous une chape de plomb. Tu es colère aujourd’hui. Et nous ne sommes qu’au début du mois de mars. Le ciel est à la course des nuages gris. La mer est forte, d’un tout autre gris. Un gris acier. Un gris coupant. Et déjà, avec cette tiédeur inhabituelle de l’air, le spectre de la sécheresse s’avance. Il fait chaud et marcher d’un bon pas sur la route ne sera bientôt plus possible. Il a pourtant plu ces jours-ci. Une pluie fine et bienfaisante, qui a mis le maquis au vert. Après des semaines d’une chaleur précoce, le froid s’est à nouveau abattu, couvrant de neige les cimes les plus proches. Torrents et cascades déboulent le long des pentes. L’eau coule à gros bouillons. D’où vient-elle ? On dit qu’elle vient du continent, par vases communicants sous la mer. Incrédule, tu n’imagines rien d’autre qu’une descente spontanée partie des sommets enneigés.

I now know exactly what the Apocalypse looks like.  Raging torrents of murky water that sweep everything living and dead before them into the abyss, killing thousands of deer and roe deer, cows and goats, tens of thousands of hedgehogs, hundreds of people.

These torrents sweep away the top layer of soil from the land and flood the cemeteries disturbing the graves of Ukrainian soldiers and civilians killed by Russian missiles and drones. On the flooded land, the water becomes deoxygenated and fish die in their thousands of tons. Then wells are flooded with this poisonous water, wells that only yesterday supplied the life source of the local population.

Jonas Kittelsen: Jeg tror ikke de voksne helt forstår sorgen over å bli fratatt sin samtid. Men jeg skylder ikke på deg eller din generasjon, det er kulturen og systemene våre vi må endre. I går kom jeg over en forskningsrapport fra Stockholm Peace Institute som viser at verden brukte like mye penger på våpen i 2022 som den anslåtte prislappen for å løse klima- og naturkrisen; 2300 milliarder dollar.[1] Er det ikke noe alvorlig galt med kulturen vår når vi bruker så enorme summer på våpen med den største selvfølge, mens samme prislapp anses for høy til å sikre grunnleggende livsvilkår for alt framtidig liv?

Erling Kittelsen (Pappa): Det har lenge vært en politisk konsentrasjon rundt maktbalanse. Forestillingen er feil helt ned i rota. Balanse er det mest ømfintlige av alt, og hva er det vi måler mot hverandre, jo, våpen, andre motstandsformer måles ikke. Det skal bare et vipp til så er vi i ubalanse. Når vi så sementerer den balansen, er det ikke balanse heller, men mani. Følgen er for eksempel angrepskrigere som raver rusa rundt med ødeleggelsesvåpen og gjerne blir lurt trill rundt av den lokale gerilja. En konstruerer en ide om to angrepsmakter som skal avskrekke hverandre. I stedet for å sørge for mer fleksibilitet i verden som et hele. Det er etablert i oss å kjempe for vårt demokrati og vår frihet med økte bevilgninger til ødeleggelsesvåpen, angsten er vårt mest fredsbevarende våpen. Derfor ble også NATOS statutter uten videre debatt dreid mot å tillate angrepskrig etter Kosovokrigen.

Da jeg i maj sidste år tilbragte otte timer på Bellahøj Politistation efter at være blevet arresteret som klima-demonstrant, gjorde jeg en forbløffende opdagelse. Politiet er tilsyneladende uvidende om en af Grundlovens meste elementære regler.

Det er ikke politiet, der skriver lovene. Det gør Folketinget, og det er heller ikke politiet, der bestemmer, hvor stor en straf en anholdt skal have. Det er domstolene, der afgør en anklagets skyld eller uskyld. Det kaldes også magtens tredeling.

Det ved de ikke noget om på Bellahøjs Politistation. Det første, en overordnet betjent sagde til mig, da jeg blev fremstillet for ham, var, at jeg stod til halvandet års fængsel. Så tilføjede han med et triumferende grin: “Jeg går ud fra, at du havde lavet en cost-benefit analyse, før du lod dig anholde.”

India 2020: En vestlig turist fotograferer en hellig mann under Shiva-festivalen i Varanasi. Fra utstillingen «Under en svart sol». Foto: Rune Eraker

I det globale overflodssamfunnet utgjør feriereiser kanskje den største industrien. Samtidig viderefører de kolonialismen i det globale sør.

// Av Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved UiO

Turismen utgjør en av verdens største økonomiske virksomheter, med stort og smått kanskje den største. Det har vært anslått at 10 prosent av verdensøkonomien inngår i turismens apparat. Det omfatter jo ikke bare om hoteller, flyselskaper, guider og restauranter, men også en underskog av tjenesteytere – fra taxisjåfører til solbrilleselgere – som er økonomisk avhengige av pengesterke besøkende.

«Forfattere må stille de radikale spørsmålene som rokker ved språkets makt og maktens språk.»

Miljøkriser verden rundt forsterker hverandre. Når det blir målt rekordhøye 37 C i Andesfjellene og temperaturen samtidig øker i lavlandet, er det et forvarsel om ufattelige konsekvenser for helse, drikkevannsforsyning og matproduksjon på et helt kontinent. Hvor skal flyktningene reise når klimaomveltningene også rammer de rike landene i full skala? Hvem skal komme dem til unnsetning? De rike landene er påholdne med flyktninger; de fattige landene mer sjenerøse. Når polene smelter vil havnivået stige over hele verden. Hvor skal mennesker flykte? Flommen og jordskredene i vårt eget land er bare en første påminnelse om lidelsene mennesker og natur blir utsatt for. Kan nordmenn snart endre velgeratferd?

I nesten tredve år har livet mitt med økologiske ammekuer vært en beskjeftigelse, ved siden av bøkene. Ammekua beiter opptil 7 måneder i året, kalven får all melken, og lever med moren. Er det vått, går de inn; men i snø og hardfrost elsker de å bli foret ute, ruller seg uten at noen har lært dem det. Er det grønt, beiter de, går på sine fire ben, og forvandler med sine fire mager helt lokalt gress, urter, bladverk til kjøtt. Ammekuer har gamle, kloke øyne, og har aldri hørt om Gro Harlem Brundtland, få har de hørt om; de er i bare deler av din verden, og i en annen verden. Sin egen.

Hvis vi skal redde demokratiet ved å temme naturkreftene, må vi våge å stille uortodokse spørsmål og tenke uhørte tanker.

Unge folk er i krise, gjentas det ofte, mens andre stedig hevder at det går de unge «forbausende bra». At pandemien forårsaket psykososiale utfordringer for en hel generasjon, er likevel hevet over tvil. Hva om kriser tross smerte og lidelse i dag er et sunnere tegn enn en viss tilfredshet ville være?