Couleur-colère / Colère-couleur. Qu’est-ce qui, dans ton esprit, relie la colère à la couleur du temps ? Le temps est au sirocco. Un temps d’été et de désert. Une vision d’ergs et de sable qui obscurcit le ciel. Souffle retenu sous une chape de plomb. Tu es colère aujourd’hui. Et nous ne sommes qu’au début du mois de mars. Le ciel est à la course des nuages gris. La mer est forte, d’un tout autre gris. Un gris acier. Un gris coupant. Et déjà, avec cette tiédeur inhabituelle de l’air, le spectre de la sécheresse s’avance. Il fait chaud et marcher d’un bon pas sur la route ne sera bientôt plus possible. Il a pourtant plu ces jours-ci. Une pluie fine et bienfaisante, qui a mis le maquis au vert. Après des semaines d’une chaleur précoce, le froid s’est à nouveau abattu, couvrant de neige les cimes les plus proches. Torrents et cascades déboulent le long des pentes. L’eau coule à gros bouillons. D’où vient-elle ? On dit qu’elle vient du continent, par vases communicants sous la mer. Incrédule, tu n’imagines rien d’autre qu’une descente spontanée partie des sommets enneigés.

I now know exactly what the Apocalypse looks like.  Raging torrents of murky water that sweep everything living and dead before them into the abyss, killing thousands of deer and roe deer, cows and goats, tens of thousands of hedgehogs, hundreds of people.

These torrents sweep away the top layer of soil from the land and flood the cemeteries disturbing the graves of Ukrainian soldiers and civilians killed by Russian missiles and drones. On the flooded land, the water becomes deoxygenated and fish die in their thousands of tons. Then wells are flooded with this poisonous water, wells that only yesterday supplied the life source of the local population.

Jonas Kittelsen: Jeg tror ikke de voksne helt forstår sorgen over å bli fratatt sin samtid. Men jeg skylder ikke på deg eller din generasjon, det er kulturen og systemene våre vi må endre. I går kom jeg over en forskningsrapport fra Stockholm Peace Institute som viser at verden brukte like mye penger på våpen i 2022 som den anslåtte prislappen for å løse klima- og naturkrisen; 2300 milliarder dollar.[1] Er det ikke noe alvorlig galt med kulturen vår når vi bruker så enorme summer på våpen med den største selvfølge, mens samme prislapp anses for høy til å sikre grunnleggende livsvilkår for alt framtidig liv?

Erling Kittelsen (Pappa): Det har lenge vært en politisk konsentrasjon rundt maktbalanse. Forestillingen er feil helt ned i rota. Balanse er det mest ømfintlige av alt, og hva er det vi måler mot hverandre, jo, våpen, andre motstandsformer måles ikke. Det skal bare et vipp til så er vi i ubalanse. Når vi så sementerer den balansen, er det ikke balanse heller, men mani. Følgen er for eksempel angrepskrigere som raver rusa rundt med ødeleggelsesvåpen og gjerne blir lurt trill rundt av den lokale gerilja. En konstruerer en ide om to angrepsmakter som skal avskrekke hverandre. I stedet for å sørge for mer fleksibilitet i verden som et hele. Det er etablert i oss å kjempe for vårt demokrati og vår frihet med økte bevilgninger til ødeleggelsesvåpen, angsten er vårt mest fredsbevarende våpen. Derfor ble også NATOS statutter uten videre debatt dreid mot å tillate angrepskrig etter Kosovokrigen.

Da jeg i maj sidste år tilbragte otte timer på Bellahøj Politistation efter at være blevet arresteret som klima-demonstrant, gjorde jeg en forbløffende opdagelse. Politiet er tilsyneladende uvidende om en af Grundlovens meste elementære regler.

Det er ikke politiet, der skriver lovene. Det gør Folketinget, og det er heller ikke politiet, der bestemmer, hvor stor en straf en anholdt skal have. Det er domstolene, der afgør en anklagets skyld eller uskyld. Det kaldes også magtens tredeling.

Det ved de ikke noget om på Bellahøjs Politistation. Det første, en overordnet betjent sagde til mig, da jeg blev fremstillet for ham, var, at jeg stod til halvandet års fængsel. Så tilføjede han med et triumferende grin: “Jeg går ud fra, at du havde lavet en cost-benefit analyse, før du lod dig anholde.”

India 2020: En vestlig turist fotograferer en hellig mann under Shiva-festivalen i Varanasi. Fra utstillingen «Under en svart sol». Foto: Rune Eraker

I det globale overflodssamfunnet utgjør feriereiser kanskje den største industrien. Samtidig viderefører de kolonialismen i det globale sør.

// Av Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved UiO

Turismen utgjør en av verdens største økonomiske virksomheter, med stort og smått kanskje den største. Det har vært anslått at 10 prosent av verdensøkonomien inngår i turismens apparat. Det omfatter jo ikke bare om hoteller, flyselskaper, guider og restauranter, men også en underskog av tjenesteytere – fra taxisjåfører til solbrilleselgere – som er økonomisk avhengige av pengesterke besøkende.

«Forfattere må stille de radikale spørsmålene som rokker ved språkets makt og maktens språk.»

Miljøkriser verden rundt forsterker hverandre. Når det blir målt rekordhøye 37 C i Andesfjellene og temperaturen samtidig øker i lavlandet, er det et forvarsel om ufattelige konsekvenser for helse, drikkevannsforsyning og matproduksjon på et helt kontinent. Hvor skal flyktningene reise når klimaomveltningene også rammer de rike landene i full skala? Hvem skal komme dem til unnsetning? De rike landene er påholdne med flyktninger; de fattige landene mer sjenerøse. Når polene smelter vil havnivået stige over hele verden. Hvor skal mennesker flykte? Flommen og jordskredene i vårt eget land er bare en første påminnelse om lidelsene mennesker og natur blir utsatt for. Kan nordmenn snart endre velgeratferd?

I nesten tredve år har livet mitt med økologiske ammekuer vært en beskjeftigelse, ved siden av bøkene. Ammekua beiter opptil 7 måneder i året, kalven får all melken, og lever med moren. Er det vått, går de inn; men i snø og hardfrost elsker de å bli foret ute, ruller seg uten at noen har lært dem det. Er det grønt, beiter de, går på sine fire ben, og forvandler med sine fire mager helt lokalt gress, urter, bladverk til kjøtt. Ammekuer har gamle, kloke øyne, og har aldri hørt om Gro Harlem Brundtland, få har de hørt om; de er i bare deler av din verden, og i en annen verden. Sin egen.

Hvis vi skal redde demokratiet ved å temme naturkreftene, må vi våge å stille uortodokse spørsmål og tenke uhørte tanker.

Unge folk er i krise, gjentas det ofte, mens andre stedig hevder at det går de unge «forbausende bra». At pandemien forårsaket psykososiale utfordringer for en hel generasjon, er likevel hevet over tvil. Hva om kriser tross smerte og lidelse i dag er et sunnere tegn enn en viss tilfredshet ville være?

Lynet slår ned, og et tre tar fyr. Insektene føler varmen og prøver å fjerne seg. Fuglene sanser røyken og legger seg på vingene. Apekattene hører fuglenes skrik og setter etter. Villsvinet sanser fuglenes og apekattenes flukt gjennom skogen og følger på. Et menneskedyr ser ilden og ringer brannvesenet. Sirenene og de blinkende lysene fra de røde bilene i full fart ut av byen får sykler og fotgjengere, busser og biler til å vike til side. Den som ikke tolker signalene rundt seg riktig, er i fare.^[i]

Andreas Malms bok How to Blow Up a Pipeline har siden utgivelsen i 2021 fått oppmerksomhet i et omfang sakprosabøker om klimakrisen bare kan drømme om. Den interessevekkende, og sikkert veloverveid provoserende tittelen har sørget for at boken raskt ble fanget opp av klimaaktivister verden over, og her i landet bidro NRK Debatten i november 2022 til at spørsmålet om bruk av vold i klimakampen nådde ut til en bred offentlighet. Programmet vil særlig bli husket for at den unge klimaaktivisten Joachim Skahjem uttrykte forståelse for tanken om å bruke sabotasje mot fossil infrastruktur, eksemplarisk oljerørledninger. Skahjems uttalelser ble umiddelbart motsagt og førte til at lederne for den ene miljøorganisasjonen etter den andre i Dagsrevyen dagen etter tok sterk avstand fra enhver aksept av å bruke annet enn strikt ikke-voldelige virkemidler.

I den græske mytologi er det titanen Prometheus, der røver ilden fra guderne og bringer den til mennesket. Zeus straffede ham ved at lænke ham til en klippe, hvor han dagligt blev angrebet af ørne, der åd løs af hans lever. Hvad Zeus ikke tænkte over var, at han med sin ubarmhjertige straf gjorde Prometheus til martyr. Prometeus ville gøre mennesket en tjeneste.Men nu blev han pludselig symbol på den frihed, de vilkårlige, selvtilstrækkelige guder ikke undte os. Når de første mennesker tændte et bål, sende de ikke guderne, der jo havde skabt alt, også ilden, en taknemmelig tanke. De tændte ilden i trods. I flammernes dans fødtes den første tanke på oprør. 

Jeg tar forbehold om at jeg kan ha lest meg blind på klimaendringer, tap av artsmangfold og landareal, m.m. den siste tiden, og hvordan alt dette er knyttet til KAPITAL, men jeg klarer ikke fri meg fra å se det samme mønsteret i bokbransjen.

Når man først begynner å tenke sånn, kommer spørsmålene på løpende bånd: Hvem bestemte egentlig at fremtiden for litteraturen var strømming og bokhandlerkjeder? Hvem tok avgjørelsen om at det beste var å ha noen få store eierskapskonstellasjoner, som kjøper opp småforlag og bokhandlere fortløpende? Hvem har funnet ut at vi trenger skyhøye direktørlønninger for å tiltrekke de rette menneskene til bokbransjen? 

Et bidrag til Forfatternes Klimaaksjon   

De sagde, at du var et øde sted—endda åndsfraværende, endda stillestående, og med det mente de tilbagestående. De sagde, at du var nærig og mager, og med det mente de fattig. De sagde, at du var som en ørken og ufrugtbar, og med det mente de uden liv. Men for dem, der levede her, var du dem nær, både levende og generøs med det du havde at give. 

Jorie Graham is a tenacious fighter who has been building up her liberating poetic arsenal for two decades.

The meeting with Jorie Graham’s (b. 1950) new poetry book TO 2040, published in April 2023, leaves marks, and the highly necessary and rejoicing celebration of this great authorship already started in the fall 2022 with the publication (TO) THE LAST (BE) HUMAN. The book gathers her four groundbreaking poetry collections Sea change (2008), Place (2012), Fast (2017) and Runaway (2020). Notice that the rate of publication increases along with title choice, and the American poet’s acute poetry also increases in intensity. Readers and authors – a culturotope threatened with extinction? – will with these books be allowed to enter a poetic world where linguistic form and rhythm become the bearers of a mystical hope from an unknown future, like a disenchanted Elysium. It is the slightness of this hope which seizes in Jorie Graham’s new book TO 2040, where the poetic voice shows the way to the musica practica of reading. Have we lost both the ancient languages and the shared songs in the madness of nature loss? Song can show to be liberating, like the children’s songs we learnt became liberating for the voice and the imagination, the «song treasure» (sangskatten) as we say in Norwegian about folk songs, which once gave us historical belonging and the experience of generations for free, or like the songs we sing along with masters like Bob Dylan or Alicia Keys. This said, it doesn’t mean that Graham’s poems are singable, but the reading is.