Paul Hawkin: Carbon: The Book of Life (2025). Viking Books.

Den som vil argumentere overbevisende for at en revolusjon er mulig, bør også demonstrere at den allerede er i gang, skriver vår anmelder. Det gjør Paul Hawken i Carbon: The Book of Life. Ved hjelp av undring, sanser og oppdagerglede leder forfatteren vei.

Den californiske miljøforfatteren Paul Hawken har bak seg ni bøker, er oversatt til tretti språk, og har bygget opp toneangivende miljøorganisasjoner. Tittelen på hans siste bok Carbon:The Book of Life er åpenbart en mild provokasjon.
Den spiller ironisk på det negative settet av assosiasjoner som har dannet seg omkring karbonet. Selv om vi godt vet at karbon er langt mer enn CO2-forurensning, at det er livets kanskje viktigste byggesten, er det som om karbonets problematiske og «skitne» former i forestillingene våre overskygger den livgivende funksjonen. Men de to sidene henger intimt sammen og Paul Hawken vet mer enn de fleste om dette; han har vært primus motor for to enorme bokprosjekter som begge handler om hvordan vi kan trekke ut og holde tilbake karbon fra atmosfæren, både gjennom sosiale, teknologiske og naturbaserte metoder.

Carbon er ikke en vitenskapelig, knapt nok en populærvitenskapelig bok om karbon. Den som ønsker seg noe slikt, kan gå til vår egen Dag O. Hessen og hans fortreffelige karbonbiografi C – The Many Lives of Carbon. Hawkens bok er snarere et alternativt portrett av klimabevegelsen, særlig hvordan denne har søkt en dypere og bredere naturorientering de siste ti-femten årene. Hawken har bevisst lett seg frem til stemmer som beskriver og hjelper oss å se den levende jorden. Poenget er ikke å vende blikket bort fra truslene og farene og ødeleggelsen, men ved å forstå og feire alt jorden er før – og til tross for – den den menneskeskapte ubalansen. Vi kan lære av den levende naturen på tross av og hinsides den globale opphetingen.

De siste ukene har den bereiste Elisabeth Eide sendt oss små reise-essays fra en togtur gjennom Europa, med sideblikk til klimatoppmøtet i Belém, Brasil og miljøtilstanden i ualminnelighet. Klimaaksjonen takker for reisen! /

Togturen nærmer seg slutten. Det er mulig å reise helt fra Middelhavet og Marseille til Hamburg i nord på én dag. Den dagen varer litt lenger enn vinterlyset, rundt tolv timer med bytte i Mannheim. Ikke verst å være togreisende og klimavennlig i Europa sør for Norden. Strekket til Oslo er imidlertid så komplisert at vi velger båt fra Kiel. 

Den digre ruggen som pløyer rolig hav mot Oslo, har fjorten etasjer, med rike handlemuligheter. Langt borte, ved munningen av verdens mest vannrike elv flikker forhandlerne i Belém på tekster og inngår kompromisser. Det handler om tid, penger og konsensus. Det handler om næringer som ikke vil gi slipp. Men teksten gir noen positive signaler, spesielt om finansiering.

/ Om Balsam Karams rymdtrilogi

Det är väl ingen vansinnig gissning att de senaste två årens folkmord i Palestina kommer påverka hur vi läser och skriver skönlitteratur. Klyftan mellan olika verklighetsavläsningar har gjort vårt språk, såväl det vardagliga som det offentliga ostadigt och kluvet.

Hur vi ser på Israels och västerlandets skuld avgör vilken grammatik vi lever i. Därför känns det främmande, tycker jag, när jag läser böcker som tycks utgå ifrån att värld och språk arbetar i en fungerande harmoni, att alla figurer lever i samma verklighet; eller, att berättelsens struktur åtminstone utlovar en lösning i slutet. Litteratur som däremot ägnar sig åt att undersöka hur våldsamma olika osäkerheter och klyvnader i språket kan bli, om det så är Sofokles eller experimentell poesi, upplever jag väldigt värdefull just nu. Få litterära platser har exempelvis varit så närvarande i mina tankar de senaste åren som de fiktiva, kluvna geografier Balsam Karam konstruerar i Händelsehorisonten (2018), Singulariteten (2021) och inte minst i den nyutkomna Mörk materia.  

I valgkampen i høst (2025) kunne det virke som miljøspørsmål, klimaendringer og naturtap kom relativt langt ned på listen over viktige saker for mange, både politikere og velgere. Greta Thunberg-generasjonen var visstnok død (?), og NRKs store sak i fjor om «Norge i rødt, hvitt og grått» og 44 000 naturinngrep i Norge på fem år, glemt. Det offentlige ordskiftet om dette virker stadig mer polarisert og svart-hvitt, selv om alvorlighetsgraden og kompleksiteten ber om en samtale der vi sammen leter etter en felles forståelse av hva som står på spill: Viktige perspektiver og spørsmål fra ulike folk, fagfelt og politiske ståsteder.

Uttrykket «alt henger sammen med alt» kan vel ikke tilskrives vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, men hun gjorde det allment kjent og brukt. Og alt henger virkelig sammen med alt, i hvert fall når jeg som teolog reflekterer over dagens mest brennende utfordringer. Liv, bærekraft, fellesskap, rettferdighet, folkehelse, fred og konflikt, migrasjon –  alt påvirkes av menneskehetens evne til å verne om det som i min religiøse tradisjon kalles skaperverket, og som vi alle er del av og avhenger av.

Hånd- og hodebok for fellesskap og omstilling i krisenes tid

/

En ubehagelig åpenbaring

Jeg vet ikke nøyaktig når det gikk opp for meg hvor ille ute vi er. Kanskje var det i bilen den mørke høstkvelden jeg skulle hente dattera mi fra dansetimen? 

Jeg hadde parkert i en busslomme, og lyttet til The Great Simplification med Nate Hagens. Hagens intervjuet økonomen Steve Keen, som jeg hadde lest en del av de foregående ukene, fordi jeg hadde havnet i en intens debatt med oljeforkjempere på Twitter, etter å ha gått i bresjen for forfatteroppropet Nei til oljeleting i Aftenposten.

Latour for fuld udblæsning.

Bruno Latour: Ansigt til ansigt med Gaia. Otte forelæsninger om det nye klimatiske regime | Oversat fra fransk af Tom Havemann | Mindspace, 2025

Det er skrupforkert at bilde sig ind, at mennesket befinder sig uden for eller over den jordiske historie. Lige så tosset og fatalt er det at tro, at mennesket har ret til at gøre naturen til kun ressource og objekt for beherskelse. Det hjælper heller ikke som et romantisk plaster på såret og som en undskyldning for århundreders udplyndring og skamridning at ophøje en ubesmittet natur til at fungere som en tavs kontrast til menneskets mange gøremål.

Holmes Rolston in memoriam (1932–2025).

Jeg setter den ene foten foran den andre, er fullt og helt til stede i hvert bidige steg, følger vandringens enkle logikk. I mulmet er lite gjenkjennelig, identifiserbart. Kontrastene forsvinner. Alt glir over og inn i hverandre. Mennesket er ikke et nattvesen. Uten tilgjengelige lyskilder kløner vi oss gjennom terrenget, med ulykke og smerte truende bak hver sving. Mørkeredd eller ei, når den livskraftige dagen har gjort sitt og skygger banen, vekkes dypt begravde – primitive – instinkter i oss. Å stå der innhyllet i det sorte, eksponert og sårbar, utlevert til noe man hverken ser eller rår over, er en like deler ydmykende og nødvendig erfaring.

2025 fremstår som året der alt klapper sammen. Den daglige nyhetsstrømmen gir fort inntrykk av at vi lever i et globalt galehus. Men hvor alarmerende vårt politiske og kulturelle øyeblikk enn fortoner seg, kan de destruktive, mytomane og nihilistiske kreftene som nå vinner frem sies å gjenspeile noen grunntrekk ved normaltilstanden.

I dette dramatiske vendepunktet er det grunn til å se nærmere på noen sammenhenger i vår nære historie. Hensikten er ikke å normalisere det ekstreme, men å reflektere over noen trekk ved vår antatte normaltilstand som nører opp under ekstreme utartinger.

/ Tittelbilde: Liva Brinch Lidén. Tusj.

Håp da og håp nå 

/ Novelle av Tyri Vår Hoffstad Gjone

Pappa sa en gang til meg: «Om du spytter ut en tyggis i det store åpne havet, kommer en fisk og spiser den. Når fisken spiser den, dør den.» Jeg var 25 år da han sa det. I løpet av de 25 årene hadde jeg sikkert spyttet ut 100 tyggis. Det vil si, jeg har drept over 100 fisk. 

Da  

Denne dagen lå solen høyt på himmelen, og luften var varm. Jeg hadde på meg den nye genseren min, men tok den av da jeg kjente svetten i nakken. Det var første skoledag i 5. klasse. Jeg gledet meg til å komme hjem og fortelle mamma og pappa om alle de nye vennene mine. 

Thomas Hylland Eriksen: Det umistelige. Aschehoug 2024.

Den siste tiden har ikke akkurat vært preget av ukuelig optimisme. Om det kan føles som om verdenssamfunnet står på kanten av stupet, ivrig etter å ta et stort skritt fremover, er det vanskelig å se for seg en fremtid. Det var visstnok den amerikanske filosofen Fredric Jameson som sa: «I dag er det lettere å forestille seg verdens undergang enn slutten på kapitalismen». Senere forfektet Margaret Thatcher en liknende fatalisme, da i triumf snarere enn resignasjon: «There is no alternative», altså at det ikke finnes noe alternativ til global kapitalisme.

TINA, den berømte forkortelsen for Thatchers bastante konstatering, er et av utgangspunktene for den siste boka til Thomas Hylland Eriksen, Det umistelige. Tittelen henviser til mangfoldet som går tapt i en stadig mer ensrettet og funksjonalisert verden: Arter forsvinner i urovekkende fart, og over hele kloden forskyves økosystemer og kulturer for å tilpasses den rådende orden. «Den økonomiske globaliseringen er en bulldoser som gjør alt sammenlignbart med alt», skriver Hylland Eriksen, men som forventet har forfatteren ingen hensikt om å la seg bulldose ned uten videre, og som antitese til Thatchers TINA lanserer han sitt eget slagord TAMA («There Are Many Alternatives»). Dermed speiler han nok en voksende tendens til å ville tenke nytt, gjøre motstand og finne de alternativene Thatcher påsto ikke finnes.

Ikke lenge før Thomas Hylland Eriksen døde, sendte han oss dette essayet som er basert på og oppsummerer deler av Det umistelige (2024). Vi takker familien for tillatelsen til å publisere. I morgen bringer vi en anmeldelse av Det umistelige, skrevet av Simen Hagerup.    

                                                        //

Et perspektiv fra biosemiotikken

Globalisering innebærer standardisering, noe som påvirker både det kulturelle og det biologiske mangfoldet på dramatiske måter. I begge tilfeller er redusert fleksibilitet et resultat. Det er behov for å fokusere på begge prosessene gjennom én og samme linse, og det nye feltet biosemiotikk gjør dette mulig.

I samtaler med biologer om truslene mot det biologiske mangfoldet, har jeg ofte blitt slått av likhetene med hvordan antropologer som meg selv snakker om tapet av kulturelt mangfold på grunn av globaliseringens brutale høvel. Faktisk er det slående paralleller mellom biologers advarsler om tap av biologisk mangfold og antropologers forsvar for kulturelt mangfold, forstått som folks rett til å definere sin egen skjebne uten å bli overkjørt av stats- og markedskreftene. Dette dobbeltsporet er verdt å forfølge, og i begge tilfeller er moderniteten – eller globaliseringen om du vil – den viktigste årsaken til tapet.

/ Norsk oversettelse ved Merete Alfsen.

Write an essay about what it’s like to live in Inverness in 1975. The winning essay from your school will be placed in a time capsule and the time capsule will be sealed and then buried so that when people in the future dig it up and find it they will discover what it was like to live here in the past!  

My essay won. I was twelve or thirteen years old. I don’t remember who organised the time capsule and invited the schools to take part. I can’t remember how long the time capsule was supposed to be being buried for or where they said it’d be buried. I wonder if what I wrote back then is still somewhere underground; actually I wonder now if there ever really was a time capsule.   

It was quite a time. 

It was all about new money. It was all about new power.