En dø ku som melkes / Cecilia G. Salinas og Rune Flikke

Ofrede områder og norske investeringer i Argentina

Norges glansbilde som forkjemper for rettferdig utvikling falmer når Equinor, hvor den norske staten er hovedaksjonær, turer fram som de gjør i Argentina. Det statseide selskapet er sterkt involvert i utvinningsformer som skader mennesker og miljøomgivelser.

Begrepet “ofret område” har blitt brukt i akademiske kretser i Argentina om territorier der industriell utnyttelse eller annen økonomisk virksomhet får alvorlige følger for lokalbefolkning og miljø, mens det skaper vekst og velstand andre steder. Dette kan være urfolksterritorier eller nærliggende samfunn. Investorer og regjeringer behandler nettopp slike områder som “øde” steder som kan ofres for økonomisk gevinst, uten å undersøke og vurdere lokalbefolkningens rettigheter eller behov. Dette resulterer i investeringer som forverrer eksisterende ulikheter og blir en forringelse av livskvaliteten for dem som tilhører og er avhengige av de berørte områdene. “Ofrede områder” har dessverre blitt normalisert som mål for både private og statlige investeringer i flere land, særlig i det globale sør.

En dø ku som melkes

Equinors investering i Vaca Muerta i Neuquén-provinsen i Argentina, kaster et fortvilelsens lys over det akutte behovet for å stanse denne utviklingen. Mens Equinors innsats skaper profitt i Norge, bidrar ikke virksomheten til å redusere fattigdommen der naturresursene utvinnes. Vaca Muerta, eller «Dø ku» på norsk, strekker seg over et område på rundt 30 000 kvadratkilometer. Dette utgjør det største reservoaret av skifergass i verden, samt det fjerde største for ikke-konvensjonell olje. I august 2017 gikk Equinor og Argentinas statlige energiselskap YPF inn i en lisensavtale for å utforske olje- og gassforekomster i dette området sammen. Equinor har en eierandel på 50% i Bajo del Toro-lisensen, som dekker et område på rundt 157 kvadratkilometer. I 2020 utvidet Equinor investeringene og fikk en eierandel på 30% i Bandurria Sur-lisensen. I 2021 sikret Equinor nye konsesjoner med en fireårig utvidelse.

Fanget midt i den svarte gullfeberen lever lokalbefolkningen uten tilgang til grunnleggende tjenester som rent vann, veier og leger.

Utvinning av skifergass og ikke-konvensjonell olje skjer gjennom hydraulisk sprengning, eller fracking. Det er en svært kontroversiell metode som innebærer injisering av store mengder vann, kjemikalier, korrosive syrer og sand, tusenvis av meter under bakken. Hensikten er å lage mikrofrakturer i kompakte sandlag i berggrunnen, for deretter å utvinne hydrokarboner. Deretter forsyner brønnene rørledningene med gass, vann og olje, som skilles ved hjelp av flere kjemikalier. Forurensning av jord og grunnvann er en kjent konsekvens av prosessen og har flere steder i verden ført til forbud mot metoden. Erfaringen fra blant annet USA viser at de miljømessige virkningene er alvorlige, ikke bare med forurensing av grunn- og overflatevann, men også frigjøring av metangass som er en betydelig kilde til klimaendringene. Fremveksten av fracking i Vaca Muerta-området, hovedsakelig drevet av utenlandsk kapital, har medført mange negative konsekvenser for miljøet og helsen til den lokale befolkningen. Fanget midt i den svarte gullfeberen lever lokalbefolkningen uten tilgang til grunnleggende tjenester som rent vann, veier og leger.

Olje-bonanza for hvem?

Añelo er en liten landsby midt i oljeeventyret og hjemsted for både Mapuche-urfolk og en kreol-befolkning som har opplevd en dramatisk transformasjon. Landsbyen, som i oktober 2024 feirer sin 109-årsdag, var inntil nylig omgitt av beitemarker for geiter og sauer, samt fruktplantasjer. Det var også et av tre hovedområder for fruktproduksjon til Neuquéns blomstrende fruktindustri, med en betydelig andel økologisk dyrking. I dag sliter den lokale fruktindustrien med å rekruttere sesongarbeidere, og området har mistet 30% av jordbruksarealene siden åpningen av olje- og gassfeltene i 2013.

I tillegg til disse utfordringene viser eksempelet med fracking hvordan privatiseringen av oljeindustrien har ført til at store deler av Argentinas ressurser nå kontrolleres av utenlandske selskaper. Dette har underminert landets evne til å sikre nasjonal suverenitet over sine egne ressurser og har økt avhengigheten av utenlandske selskaper. Argentina har begrenset evne til å regulere denne industrien. Regulatoriske rammer er ofte inkonsekvente og mangler gjennomsiktighet, og statlige organer har problemer med å utøve tilsyn og kontroll over industrien. Og hvis den nye argentinske presidenten Javier Milei gjør alvor av å privatisere det argentinske oljeselskapet YPF, vil dette akselerere en allerede pågående politikk, og radikalt underminerer landets suverenitet. Det er verdt å merke seg at YPF, i likhet med Equinor, ikke er statseid som han liker å gi uttrykk for, men har en statlig eierandel på 50%.

Den svarte gullfeberen og lokalbefolkningen

Samtidig som propagandaen om fremskritt florerer, blir offentligheten oversvømmet av ideer om at urfolk er fienden av fremskrittet som det svarte gullet representerer. Noen Mapuche-samfunn har valgt å inngå avtaler med selskapene til tross for at de er uenige i utviklingen på deres territorium. Mapuche-kvinnene som Salinas snakket med forklarer at dette såkalte fremskrittet ikke er bærekraftig og ikke samsvarer med “kvmemogen”. Begrepet viser til deres definisjon av et godt liv, der både fysisk og åndelig velvære er avhengig av en god relasjon med omgivelsene. Mapuche-folket betrakter ikke sitt territorium  som en ressurs, men som relasjoner de er en del av og som påvirker dem. Negative endringer i økosystemer fører til negative endringer for deres livskvalitet.

Dette er en kamp de ikke burde ta alene.

I dag er landområdene preget av høye tårn hvor det kontinuerlig brennes gass som er overskudd fra utvinningen. Mapuche-kvinnene forteller at det også har vært oljesøl, og at de har mistet tilgangen til land. Mapucher som protesterer, risikerer å bli forfulgt gjennom juridiske prosesser, utsatt for vold fra politiet og stigmatisert. Selv om de trosser frykten og kjemper for deres territorium, kan denne kampen bli stadig farligere. Den nyvalgte presidenten Javier Milei har i løpet av de første tre månedene av sin regjeringstid avskaffet det Nasjonale institutt mot diskriminering, xenofobi og rasisme, samt Det nasjonale instituttet for urfolksanliggender, som har vært ansvarlige for utvikling av planer for tildeling og utnyttelse av urfolksområder. Han har også nylig bekreftet hans ønske om å legge ned det nasjonale vitenskapelige og tekniske forskningsråde CONICET som står bak det meste av den frie forskningen på naturmangfold, økologi, klimaenedringer og urfolk.

Tar den norske staten ansvar?

Aktivitetene i Vaca Muerta gjør Mapuche-samfunnet sykt. Både foreldrene og søsteren til en av Mapuche-representantene Salinas snakket med, døde av kreft. De forteller at leukemi er blitt et nytt fenomen i området, og det samme gjelder hyppigheten av deformerte dyr. Derfor ble Covid-pandemien opplevd som en velsignelse: «Industrien stoppet opp, det ble stillere, luften ble renere og dyrene kom tilbake.»

Denne dystopiske fortellingen er dessverre ikke unik. I dag mobiliserer Mapuche-samfunnene på begge sider av Andesfjellene for å forsvare sine territorier mot ødeleggelser omtalt som «fremskritt», enten det er innenfor olje-, skog-, lakse-, vannkraft- eller gruveindustri. Dette er en kamp de ikke burde ta alene. Klimaendringene og ødeleggelsene av naturmangfold er en global utfordring som er tett knyttet til nettopp denne typen utvinning. Vi trenger styringsmekanismer for demokratisk deltakelse og beslutningstaking på lokalt nivå, men også i selskapenes opprinnelsesland. Bare gjennom å holde regjeringene ansvarlige kan vi håpe å vinne fram med en mer bærekraftig og rettferdig utvikling.

Equinor selv vektlegger lønnsomheten av sine investeringer i Vaca Muerta, men i denne økonomiske dynamikken distribueres ikke overskuddet rettferdig. Som antropologe James Ferguson argumenterer, er kapitalens atferdsmønstre i dagens økonomiske system best beskrevet som at den ikke flyter ut fra områder hvor verdiene skapes slik vi ofte forestiller oss, «men den hopper fra punkt til punkt og forbigår områder imellom». Det er viktig å erkjenne at denne praksisen ofte er forbundet med historiske og strukturelle urettferdigheter, der urfolk og lokalsamfunn ikke blir konsultert eller gitt samtykke til utviklingsprosjekter på deres territorier..

Equinor hevder selv at selskapet er ansvarlig og «ambisiøse i våre investeringer i fornybar energi», men ingen av Equinors investeringer i Argentina bidrar til å redusere landets CO2-utslipp. Uansett, å hevde at investeringer i fornybar energi er nok, mens man ignorerer ødeleggelsene forårsaket av oljeutvinning, er hyklersk. 

Med tanke på at staten har aksjemajoriteten i Equinor, bør vi kunne forvente at den norske regjeringen stiller strengere krav til selskaper de har eierandeler i, så aktiviteten fører til en forbedring av livskvalitet, ikke en forringelse av den. Da er det også viktig å ha i bakhodet at lokale forståelser av ‘det gode liv’ i ofrede områder, har helt andre implikasjoner enn hva investorene ønsker å oppfatte. Dette er i praksis nykolonisering.

Norge har forpliktet seg til å bekjempe klimaendringer og respektere urfolksrettigheter. Dette må gjenspeiles i selskapenes handlinger. Det som foregår i Vaca Muerta er et godt eksempel på at den norske befolkningen aktivt må søke informasjon om statens investeringer og holde den ansvarlig.  

Cecilia G. Salinas ble født i Argentina i 1979 og flyttet til Norge i januar 2001. Hun studerte visuell kunst ved Escuela de Bellas Artes de Lomas de Zamora i Buenos Aires. I Norge utdannet hun seg som antropolog og er nå postdoktorforsker ved institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hennes forskning er basert på feltarbeid i Uruguay, Argentina og Norge, hvor hun setter søkelys på samspillet mellom politikk, politikkutforming og kampen til urfolk og minoritetsgrupper mot ulike former for undertrykkelse. Salinas siste prosjekt er en vandrende kunstbasert forskningsutstilling kalt ‘ARTivisme’. I 2024 er hun gjesteforsker ved CENPAT i Puerto Madryn Argentina og utfører feltarbeid i argentinsk Patagonia om Mapuches digitale aktivisme og kampen om urfolks territorier.

Rune Flikke er førsteamanuensis ved sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo. Han har en lang forskningserfaring fra Sør-Afrika hvor han har jobbet med afrikanske religiøse bevegelser med et spesielt fokus på forholdet mellom helbredelsesritualer og økologiske endringer. Han har vært involvert i flere prosjekter finansiert av Norges Forskningsråd. I 2024 er han gjesteforsker på prosjektet Global Trout ved CENPAT, i Puerto Madryn Argentina. Det er et samarbeidsprosjekt mellom biologer og økologer hvor de analyserer de komplekse økologiske, sosiale og økonomiske relasjonene som har oppstått der ørret har blitt introdusert som fremmed art og konsekvensene dette blant annet har fått for urfolksbefolkningen i Patagonia.

LES OGSÅ:

GABRIELA CABEZÒN CÀMARA: MIGRASJON AV OFREDE/ MIGRACIÒN DE SACRFICADOS