Gabriela Cabezón Cámara / Migrasjon av ofrede / Migración de sacrificados

Foto: Camino forlag

Denne antropologen vil rapportere det hun så, det hun hørte. Hun vil fatte seg i korthet, med katastrofens tvingende nødvendighet, med det uunngåelige spørsmålet knyttet til nytten av arbeidet hennes, av hele rapporten hun skal skrive: Vil noen lese den? Vil noen lytte? Vil den bety noe for andre enn de berørte? Ikke engang for dem. For henne selv.

Den vil komprimere realitetene, det den gjentar. Bildene som hvert av intervjuobjektene vil huske – som de vil rekonstruere – fra ulike perspektiver: fra under det som ligger i ruiner, fra de knuste eller hele knoklene, fra under åpen himmel – det eneste mulige tilfluktsstedet akkurat da, med et hus som er gjenreist eller allerede bebodd i den mest lutfattige periferien av en av de lutfattige byene i Argentina. Landet som i år har satt verdensrekord i utvinning av ukonvensjonell olje, samme år som denne rapporten ble utarbeidet.

Denne antropologen bodde sammen med innbyggerne i landsbyen. De som fortsatt lever der, de som klamrer seg til den oppskakede jorda, de som ønsker å bli værende under den himmelen som er så full av stjerner, selv om lufta svir, selv om til og med steinene dirrer under heten fra anleggene. Anleggene til den skitne oljeutvinningen.

Og antropologen reiste til de prekære leirene, de nesten umiddelbare, syke fruktene av jordskjelvene på det patagonske platået, leirer som har hopet seg opp med de andre leirene, på den knusktørre høysletta etter litiumutvinningen, på slettelandene som monodyrkingen av soya og plantevernmidler har forgiftet. Leirene til dem som ikke ville akseptere offeret, men som ikke kunne – og aldri vil kunne – unngå det. Å migrere er et offer. Det er et offer å leve av å rote i søppel og tråkke på de giftige væskene den slipper ut – hydrografene i teamet som denne antropologen er en del av, undersøker oppkommet, sprekkene, konstruksjonen av elveleier som danner øyer i de bynære områdene. De er de ofrede. Fremdeles er det ikke registrert områder der man kan unnslippe den korporativ-statlige beslutningen om oljeutvinning.

De ofrede vil snakke. De henvender seg til denne antropologen. De byr henne på mate-te. Billig brus. Blandinger av mel og fett i ulike, men alltid konstante deler.

De vil snakke. Og de snakker. Først om dyra, fordi dyra var de første. De første som ble ofret, de første migrantene. Hver eneste informant snakker med henne, hver gang de vil berette om det som er deres verdens undergang, snakker de med henne. De få dyra som fortsatt var i live, dro. Ñanduen som pleide å løpe rundt i innhegningen som var den ene siden av landsbyen. En side som en ende av landsbyen, den som åpner seg ut mot ren jord og stein. De to-tre revene som lette etter søppelrester. Det insisterer innbyggerne på nå: de intakte søppelposene. Ikke engang rottene er igjen. Selv himmelen er tom.

De forteller om stillheten, som om verden var et dyr som holder pusten, sier de. Om kroppen til en brunkarakara som faller. Om steinen den flyttet da den traff bakken. Om fuglens brukne nakke, hodet som vippet helt til det hang perfekt i forhold til tyngdekraften, som et lodd: hvordan skulle man så ikke legge merke til det. Alt annet, alt som ikke var fuglens døde hode, var forvridd, vrengt, ødelagt. En ugjendrivelig demonstrasjon. Tingenes akse var ødelagt. Og så, steinen: klakk, knas. Et lite skred. En annen kvinne forteller meg om en svale som falt. En annen om lerken. Bildet forblir det samme, som en rød tråd: en fugl dør midt i flukten og faller loddrett inn i stillheten, på ruinene som i sin tur, som en liten stein, nesten som sand, bare så man knapt kan høre det, faller på dem som ligger under ruinene av husene sine. Og hulkene, ropene om hjelp, bønnene: lyden av livet som levde videre etter jordskjelvet i Sauzal Bonito.

Og da: Denne antropologen noterer at det ikke var den sure, sviende lufta. Ikke takene som raste heller. Og heller ikke jordas overraskende uro. De kjente ikke til tapet, tapet av fast grunn, da bakken ristet. Ikke da dyrene forsvant heller. Disse visste det, det var derfor det nesten ikke var noen av dem  igjen. Nei, de fikk kjenne tapet, de forsto det, av stillheten som fulgte. Da de følte det: da de hørte småsteinene falle, de lave stønnene, klynkene og hylene fra El Negro, som ikke hadde flyktet. El Negro hadde blitt igjen for å bjeffe på José. For å advare henne. Han hadde bitt henne i skjørtet og ville dra henne bort derfra. Han tryglet henne om å forlate jorda som å nei, nei, nei … ikke lenger var fast grunn. Hus på hus ble knust. José forsto det senere. Etter flukten, etter skjelvet, etter taket som raste over henne og over El Negro også, etter stillheten. Av de første lydene som gjorde avslutningens tyngde til noe håndgripelig. Den bedrøvelige ulingen fra El Negro løftet henne. Den ga henne mot til å røre kroppen, til å kjenne beina, armene, hendene og føttene. Hun forsto at hun var hel. Hun husket ikke hvordan eller når det skjedde, men hun hadde søkt tilflukt under snekkerbordet som alle årene i samboerskap med Martín hadde etterlatt i huset hennes. Hun hadde mot nok til å finne fluktveiene, til å skyve bort ruinene. Hun klarte det. Hun ble værende igjen og lytte. El Negro var selvfølgelig i nærheten. El Negro kom aldri til å forlate henne. Ikke hun ham heller. Hun følte ikke annet enn det, sier hun: Viljen til å flytte stein for stein helt til hun fikk El Negro ut derfra. Dette var tidlig om morgenen, og på ettermiddagen var det over. El Negro så henne inn i øynene, i smerte, men rolig. Selvtilliten i de gule øynene. Hun klarte det. Hun gravde ut El Negro, og da hun så beinet som stakk ut av huden hans, festet hun en pinne til det og surret det inn med et tøystykke, fra skjørtet sitt. Smerten som unnslapp Negros munn. Gråten da hun klemte dyret sitt. Og vissheten. De måtte dra. De dro.

Denne antropologen ga José en av vognene sine. Da hun var ferdig med intervjuene i Sauzal Bonito, bestemte hun seg for å undersøke en sak som gjaldt migrasjon av de ofrede. Denne saken. Hun dro til fots, sammen med José og El Negro. Hun trakk en av arbeidsvognene etter seg langs traseen med rørledninger. Alltid på avstand fra alt som stakk opp fra bakken, som kunne falle. Hun ga også antibiotikaen sin til El Negro. Hun byttet smertestillende mot mat. Sigaretter mot vann. Denne antropologen vil ikke i rapporten redegjøre for alle transaksjonene som ble foretatt og bevitnet. Det er nok å si at både hun, José og El Negro tilbakela en del av veien bakpå en pickup. At det var slik hun krysset platået, med samme strategi som studieobjektene sine. Det tomme, døde platået. Som stinket av løsemidler. Langs rørledningens trasé. Uten å vite hva de skulle gjøre når de nådde slutten av den: den døde sjøen i San Jorge-bukta. Skipene? undret José. Oljeruta helt til den ender? Raffineriet, skipene. En krig verre enn denne. En krig der jorda også beveger seg. Der alt eksploderer, brenner og ødelegges. Det er i-landene som massakrerer langs grensene sine. Og grensene alle andre steder. Til og med det som er deres eget folk: mørkhudede mennesker som truer fra hullene sine. I den andre enden av oljemisbruket, er bombene i flykroppene deres, de som oppnår supersoniske hastigheter med det de tok derfra, fra Sauzal Bonito, fra hele platået, fra Vaca Muerta. Dødt platå, død sjø. Og til slutt ble menneskene fra den andre grensen, den der borte, så langt unna, lemlestet, pulverisert. I ferd med å utslettes.

Denne antropologen rapporterer nå fra oljehavna. Hun gjør opptak og sender ikke før hele oppdraget er ferdig. Av sikkerhetsårsaker. Sirkelen er sluttet i leirene. I dag ble den siste ubebodde gropen fylt, og leirene har blitt én. De har blitt sammensluttet. De har fått liv, som ett eneste dyr. Leirene er en slange. Alle som har kommet hit, har reist langs rørledningens vei. De er alle døde, selv om de fortsatt puster. Hvis de vil leve, er det bare én vei videre: rørledningen. De små lekkasjene er inngangene. En brann, noen branner. La dem bruke dem som rømningsvei. De må late som de godtar overføringen til leirene som oljeutvinningsregjeringen har foreslått. De utvalgte får ansvaret for brannen. Kartet over flukten er streket opp.

Denne antropologen slutter å filme. Hun aksepterer forflyttingen som oljeutvinningsregjeringen har foreslått for henne. Sammen med José og El Negro vender hun hjem. Hun ber institusjonen om hjelp. En bil. Sikkerhet. Flybilletter.

/ Oversatt fra spansk av Signe Prøis.

/

Esta antropóloga reportará lo que vio, lo que escuchó. Lo hará brevemente, con la urgencia de la catástrofe, con la pregunta inevitable de la utilidad de su trabajo, de este reporte: ¿Alguien leerá? ¿Alguien escuchará? ¿Le importará a alguien más allá de los afectados? Siquiera a ellos. A ella misma.

Condensará en lo que insiste, en lo que se repite. En las imágenes que cada uno de sus entrevistados recordará —reconstruirá— desde una u otra perspectiva: debajo de más o menos escombros, desde los huesos rotos o enteros, desde la intemperie —entonces único refugio posible— con la casa vuelta a levantar o ya instalado en la periferia más miserable de alguna de las miserables ciudades de la República Argentina. El país que batió los récords globales de producción de petróleo no convencional este año, el de la elaboración de este informe.

Esta antropóloga convivió con los habitantes del pueblo. Los que aun quedan, los aferrados a la tierra estremecida, los que quieren quedarse bajo el cielo ese tan lleno de estrellas aunque el aire arda, aunque hasta las piedras se vean blureadas por el calor que sale de las plantas. Las plantas de tratamiento del petróleo sucio.

Viajó, esta antropóloga, a los campamentos de la precariedad, esos frutos casi instantáneos y enfermos de los terremotos de la meseta patagónica amontonados junto a los otros, los del altiplano reseco por la extracción de litio, los delas llanuras envenenadas por el monocultivo de soja y sus pesticidas. Los campamentos de los que no quisieron aceptar el sacrificio pero no pudieron —no van a poder— evitarlo. Migrar es sacrificio. Vivir revolviendo basura y pisando los líquidos tóxicos que emana —los hidrógrafos del equipo del que esta antropóloga es parte investigan el borboteo, los surcos, la construcción de cauces de estos ríos que conforman islas en las zonas periurbanas— es un sacrificio. Son los sacrificados. No se registran aun zonas donde puedan liberarse de la decisión corporativa-gubernamental.

Los sacrificados quieren hablar. Se dirigen a esta antropóloga. Le convidan mates. Gaseosas baratas. Mezclas de harina y grasa en diferentes proporciones pero constantes.

Quieren hablar. Y lo hacen. De los animales, para empezar, porque fueron los primeros. Los primeros sacrificados, los primeros migrantes. Cada uno de sus informantes, cada vez que relaten ese, su fin de mundo, le hablan. Los pocos animales que quedaban vivos, yéndose. El ñandú que solía correr por el potrero que era uno de los lados del pueblo. El lado de un final, el de abrirse a la pura tierra y roca. Los dos o tres zorros que buscaban restos de basura. Eso, insisten: las bolsas de basura intactas. Ni las ratas. Y el cielo vacío.

Del silencio quieto como si el mundo fuera una bestia conteniendo el aliento le dicen. Del cuerpo de un chimango cayendo. De la piedra que empujó cuando terminó de caer. Del cuello quebrado del ave, la cabeza penduleando hasta quedar perfectamente alineada con la fuerza de gravedad, como una plomada: y ahí cómo no darse cuenta. Todo lo demás , todo lo que no era la cabeza muerta del bicho, estaba torcido, torsionado, roto. Una demostración irrefutable. Roto el eje de las cosas. Y entonces, la piedra: clac, cranch, grrrrruuuuum. Un alud minúsculo. Otra me dice de la caída de una golondrina. Otro, de la calandria. La imagen va a ser la misma, como un leit motiv: una ave muere en pleno vuelo y cae vertical en el silencio, sobre los escombros que caen, a su vez, pero ya como piedrita, como casi arena, apenas ruiditos, sobre ellos, que estaban bajo los escombros de sus casas. Y ahí los sollozos, los pedidos de auxilio, los rezos: el ruido de la vida que siguió viva después del terremoto en Sauzal Bonito.

Entonces eso: esta antropóloga da cuenta de que no fue el aire ácido, hiriente. Ni la caída de los techos. Ni la sorprendente inquietud de la tierra. Esa pérdida, la de la tierra firme, no la supieron cuando se sacudió el suelo. Ni cuando se fueron los animales. Ellos sabían, por eso ya casi no quedaban. La supieron, la entendieron, en el silencio de después. Cuando lo sintieron: cuando escucharon las piedritas cayendo, los quejidos bajitos, los sollozos y el aullido del Negro, que no había huido. El Negro se había quedado ladrándole a la José. Avisándole. Había mordido su pollera y había querido arrastrarla. La instaba a abandonar esa tierra que no, no. Ya no era tierra firme. Se quebraba y quebraba a las casas. La José lo entendió después. Después de la huida, del temblor, del techo que se les vino encima a ella y al Negro también, del silencio. De los primeros ruidos que hicieron tangible ese espesor que tienen los finales. El aullido lastimero del Negro la levantó. Le dio el coraje para mover el cuerpo, sentir las piernas, los brazos, las manos, los pies. Supo que estaba entera. No se acordaba cómo ni cuándo, pero había encontrado refugio debajo de la mesa de carpintería que los años pasados con el Martín habían dejado en su casa. El coraje alcanzó para buscar los huecos, empujar los escombros. Lo logró. Se quedó escuchando. El Negro, claro, estaba cerca. El Negro no la iba a dejar. Ella tampoco. No sentía, dice, nada, más que eso: la voluntad de mover piedra por piedra hasta sacar al Negro de ahí. Era de madrugada y terminó a la tarde. El Negro mirándola a los ojos, dolorido pero tranquilo. La confianza de esos ojos amarillos. Lo logró. Lo desenterró al Negro y entonces vio el hueso que se le salía de la piel, lo acomodó, le puso un palo y envolvió con una tela, la de su pollera. El dolor que le salió al Negro de la boca. El llanto de ella abrazada a su animal. Y la certeza. Había que irse. Se iban.

Esta antropóloga cedió a la José uno de sus carros. Habiendo terminado sus entrevistas en Sauzal Bonito, eligió investigar un caso de migración de sacrificado. Este caso. Se fue, caminando, con la José y el Negro. Arrastró otro de los carros de trabajo por la ruta del oleoducto. Siempre lejos de cualquier cosa que se elevara del terreno, que pudiera caerse. Cedió, también, sus antibióticos para el Negro. Canjeó aspirinas por comida. Cigarrillos por agua. Esta antropóloga no dará cuenta en este informe de todas las transacciones realizadas y presenciadas. Baste decir que tanto ella como la José y el Negro hicieron parte del camino de la parte de atrás de una camioneta pick up. Que atravesó, así, con las mismas estrategias de sus objetos de estudio, la meseta. Vacía, muerta. Hediendo a solvente. Siguiendo la ruta del oleoducto. No sabiendo qué harían una vez llegados a su término: el mar muerto del Golfo de San Jorge. ¿Los barcos? Se preguntaba la José. ¿La ruta del petróleo hasta el final? La refinería, los barcos. Una guerra peor que esta. Una donde la tierra se mueve también. Y todo estalla y quema y destroza. El primer mundo masacrando en sus fronteras. Sus fronteras siendo todo lo demás. Incluso lo propio suyo de adentro que sobra: esas gentes oscuras que amenazan desde sus agujeros. En el otro extremo del petróleo que sacaron de acá, las bombas sobre los cuerpos de sus aviones que alcanzan velocidades supersónicas con eso que sacaron de allá, de Sauzal Bonito, de la meseta entera, de Vaca Muerta. Meseta muerta, mar muerto. Y al final las gentes de la otra frontera, la de allá, tan lejos, descuartizada, pulverizada. Desapareciendo.

Esta antropóloga reporta ahora desde el puerto petrolero. Graba y no ha de transmitir hasta el final. Por motivos de seguridad. Los campamentos han cerrado el círculo. Hoy fue ocupado el último hueco deshabitado y los campamentos se han hecho uno. Se han articulado. Cobraron vida, la un animal único. Los campamentos son una serpiente. Todos los aquí llegados  viajaron por el camino del oleoducto. Todos están muertos aunque todavía respiren. Si quieren vivir, hay un solo camino, una vez más: el oleoducto. Sus pequeñas fugas que son entradas. Un fuego, unos fuegos. Que le entren. Habrán de fingir que aceptan el traslado a los campamentos que propone el corpogobierno. Los elegidos se encargarán del fuego. El mapa de la fuga está hecho. Esta antropóloga cesa de grabar. Acepta el traslado que el corpobogierno le propone. Vuelve a su casa, con la José y el Negro. Solicita ayuda de a la institución. Un auto. Seguridad. Pasajes de avió

/

Gabriela Cabezón Cámara (født 1968) er en argentinsk forfatter. Hun ble født i San Isidro, Buenos Aires, og studerte ved Universitetet i Buenos Aires. Hun debuterte i 2009 med romanen «La virgen cabeza» («Skallejomfruen») og hun har senere utgitt tre romaner og en grafisk roman. I 2020 ble romanen «China Irons eventyr» kortlistet til den Internasjonale ManBooker-prisen. Cabezón Cámara er en fremtredende miljøaktivist i hjemlandet og var også med på å opprette feministbevegelsen Ni Una Menos.

Signe Prøis er oversetter, skribent, forlegger og bokhandler i Camino Forlag & Bok. 

Publisert med støtte fra Kulturdirektoratet.

Kommentarer er stengt.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑