Av Wera Sæther, tekst & foto

SUNO betyr Hør!

I deltalandet Sundarban, som betyr den vakre skogen, og bak de beskyttende mangrovebuskene, ligger en landsby som heter ”Krokodillestedet”. Jeg var der regntiden i år. Folk var sørgmodige. De ytret ikke annet ønske enn å få snakke litt; de ville så gjerne si hvordan det var å bo på elvebredden. Mat var det lite av. Men det de lurte på var hvor høyt vannet ville stå om en uke, om to, tre, fire uker.

Jeg kunne skrevet og spurt hvordan vi – sant – kan bo i ordene nå. Det er noen tiår siden jeg leste den chassidiske legenden samlet inn av Martin Buber om mennesket som alltid er mindre enn et ord.

Hvorfra skriver jeg, og hvor ser jeg hen. Vil så nødig skrive for å henge sorgen ut på en snor der en kan tenke seg at norske forfatteres fellessorg henger for lengst. Det jeg skriver er ikke vitenskapelig men er neppe kunnskapsløst; det er ikke poetisk men kunne med tiden og meditasjonen kanskje blitt det. Det er skrevet av en som for lengst har sluttet å vite hva som er forskjellen på hennes og andres ”bord”. Vi sitter ved ett og det samme. Dette er metafysisk og økologisk sant, forutsatt at jeg vet noe som helst om ‹hva som er sant›. Denne sannhetens praksis er, kanskje, en annen sak. Men det er viktig å vite hva en anser som ufravikelig sant – altså tanken før tankene.

Det er ikke lett å være tålmodig, overbærende, enn si samstemt, med den norske agendaen i det jeg her kaller ”ulvetider”. Mange vil kunne kalle det ”ulvetider”. Men ikke hele tiden, og ikke med hele seg; og de vil ikke handle deretter. Hvordan kalle tiden for ett og det samme hele tiden, på metafysisk, etisk og praktisk vis. Det kan bare gjøres i erfart solidaritet og, kanskje, i kunnskapen om et barmhjertig blikk og erfaringen av ekstasens mulighet. Ek-stasis: det å kunne gå ut (av tiden) av og til.

Vi som bor her, nordvest, og lever i, med, for og av ord som vi setter sammen i setninger og klanger, med noenlunde våken observasjons- og leseevne, er i pine nå. For hvor hen skal vi se, hvor lenge; og hva skal vi gjøre med det vi ser og vet. Jeg bruker flertallspronomenet, og det er en tilsnikelse. Men jeg kan ikke tenke annet enn at jeg ikke er den eneste alvorlig pinte.

Det kunne sette inn en nesten kronisk ”nedstemthet”; for hva er det vi har. Vi har varslene om global oppvarming samt varsler om flere oljeutvinninger, i og utenfor tjæresanden. Vi har kunnskapen om radioaktive lekkasjer, kanskje også i grunnvannet, i og ved Fukushima. Vi har vi har…; ja vi har så mye som vi kanskje ikke lenger har. Så skal vi, de skrivende i landet, skape, med den nødvendige energien, midt i alt det vidunderlige som utbyttes, forringes, forsvinner.

Noen trekker seg bort og sier at kelnerne er noen andre; eller: gå til bordene der borte. La meg gå.

Jeg vil nevne, og kanskje (om ikke nå, så siden!) mer enn nevne, gammel visdomssang som fremdeles synges i den regionen på kloden som antagelig først bukker under sett i et klimaperspektiv: vestlige (India) og østlige (Bangladesh) Bengal. Det er en region jeg har gitt hjerte og arbeidsenergi. Jeg tør ikke si at jeg kjenner den. Men jeg kjenner den slik en kan kjenne den fremmede som en å elske. Folk der er mine nærmeste ‹andre›. Det har alltid konsekvenser å elske. Elsker du de som er i faresonen er konsekvensene harde. Da er du i samme stund i samme faresone. Dette er felleserfaring. Og, kunne en tilføye, også vi som bor her er i faresonen. Bare at vi ikke er tilkoblet oss selv, verken i snever norsk, litt større europeisk eller global forstand. Vi er simpelthen ikke – elskende og kroppslig – tilkoblet det vi vet. Dette er det skrekkelige. Derfor går det an å tenke at vi selv, eller andre stedfortredende for ”oss”, nå er i ferd med å gjennomføre et langtrukkent selvmord.

Her følger en underlig erfaring fra for tretten-fjorten år siden da det gjaldt Kyotoavtalen som noen ikke ville underskrive. Jeg satt her jeg nå sitter og funderte, mer og mer opprørt, over hva jeg kunne skrive i Kyotoavtalens anledning.

Da skrev jeg, innledningsvis, om jernbanelinjene til Auschwitz/Birkenau. De allierte, som visste om disse, lot være å bombe dem. Jernbanelinjene fikk forbli intakte. Jeg, som allerede da visste at bengalere er null sett fra Kyotos, New Yorks eller Oslos side, og også visste at Auschwitz er et sted i den etiske bevisstheten i New York som i Oslo, sammenstilte jernbanelinjene, som ikke ble bombet (men beskyttet?), med klimagassutslippene som fortsetter å vokse selv om ”klimabyråkrater” og andre vet om lavlandenes kollaps (i tillegg til andre samtidige kollapser). Jeg sendte teksten til en avisredaksjon. Den gangen ble en forfatters tekst i kronikkformat fremdeles lest med alvor i noen redaksjoner. Teksten min ble lest med alvor, kommentert med alvor – og sendt tilbake til meg med kommentaren: at den ikke kunne trykkes fordi noen overlevende (fra Auschwitz) kunne bli krenket.

Jeg som har min kjæreste kunnskap fra de jødiske europeernes visdom og lange tanke ble sittende her og måpe. Jeg hadde to ganger tråkket langs jernbanelinjene i Brezinka/Birkenau, og samlet all den kunnskap jeg kunne om måter å fjerne de europeiske jødene på. Så hadde jeg, i den nevnte kronikken, skrevet at en jøde er en jøde er en bengaler er et menneske.

Jeg hadde brukt det europeiske ”bordet”: det jødiske, for å komme meg til det bengalske. Jeg har nå skjønt, etter tusen små og store forskrekkelser, at de som er blitt menneskene mine, sangen som er blitt sangen min, og elvene, og mangrovebuskene, og landsbyene, og oldingene; de er faktisk null sett fra Oslos eller New Yorks side.

(En kan tilføye: det er de som elsker det de kan se som kan elske det de ikke kan se. Jeg vet ikke om denne setningen er sann. Den er et eksperiment. Jeg gir den fra meg.)

Jeg kunne dramatisert dette, og si at også New York og Oslo er null sett fra New Yorks og Oslos side. Oslo som land og landskap er uinteressant for Oslo som børs. Kanskje det samme med New York. De som elskende ser er ikke de som kjøper og selger mest, og så videre. Kystbyene er mange. Dhaka og Kolkata er umiddelbart truet av havnivåstigning. Men de er ikke alene om å være det. Og det er ikke engang druknede byer som, fra de mektiges side, er poenget. Poenget er mye smalere, mer byråkratisk og børsnoterbart. I går gikk jeg forbi en buss med en kjempereklame: ”Selg dine fakturaer. Økt likviditet. Redusert risiko.”

Poenget ser ut til å være en tvingende mekanisme som sier: dét, bare dét. Ikke noe annet. Stirr på markedets oppganger og nedganger. Uansett hva som drukner, pass på bordet ditt. Jo mer du stirrer desto mindre blir bordet. Men for den som ikke ser ut over plankekanten er dette umerkelig. De som drukner lager små lyder. Selv når New Orleans drukner er lydene små eller kortvarige hos børsspekulantene i spesielle rom selv på samme kontinent som New Orleans. Eller de varer så kort tid. Eller: de varer ett sted mens beslutninger fattes et annet sted, orkestrert eller ikke. En kan spekulere i katastrofer.

Jeg skjønner ikke dette. Jeg tror på det ene bordet, og frykter avmakten og den fragmenterte energien. Ulykkene er så mange så mange steder. Hva skal den skrivende ta inn. Jeg har observert at noe nå kalles ”klimapsykologi”. Det må dreie seg om et studium av benektelsesmekanismer (”mechanisms of denial”). De tusen måtene å ikke vite det en vet på.

For det er sant at vi skal elske å leve. Så skal vi elske å skrive fra marg og pust i latterlighetenes tid – som jo er det største alvorets tid.

Vi som skriver, og ikke vil selge oss, kan bli sugd inn i sorgen over at dette nesten ikke er mulig. Ordene våre er ikke ønsket på ”de syv markedene”, som den bengalske mystikeren Lalan Fakir kalte det. Det som er ønsket er lett, eller selvberørende. Hvor skal vi gå med andre ord. Og mens denne pinte kjærligheten til å skrive på en ikke-lett måte river i en, gjør økonomene eller konsulentene eller byråkratene eller de folkevalgte sitt, og det i en tid der samfunn etter samfunn blir mer og mer ugjenkjennelig for ”analoge” mennesker. På én samme dag: en kolossal shopping mall innvidd i Kolkata, ikke langt fra slummen jeg kjenner, og meldingen om at St Hanshaugens sterkt besøkte postkontor skal nedlegges. Heretter: post i butikk.

Hvordan skal mennesker kjenne igjen sin egen erfaringshistorie. Og: hvis denne erfaringshistorien og selve klangbunnen flerres istykker i hverdagen, hvordan skal da de samme menneskene kunne tenke samlet, energisk og solidarisk på ”alt og alle”.

/ Les om Wera Sæthers arbeid i Bangladesh på nettsiden: http://www.suno-norge.org