Oljås materialitet har vært mest synlig i Stavanger. Men kanskje det er andre historier som også bør fortelles?

Oljefylkets hovedstad

(Lydspor: 3 Busserulls – 16 dar på plattform)

Det er ingen som beskriver fortreffeligheten av oljås materialitet i oljebyen som Aslak Sira Myhre. I 2010 gav rogalendingen ut boken Herskap og tjenere, en liten sak på 150 sider som langer ut mot det meste av det politiske Norge og retter noen ekstra spark mot venstresiden og miljøbevegelsen: De som ikke forstår hva oljen egentlig er.

Det var på Vestlandet generelt, men i Stavanger spesielt, at oljerikdommen kom arbeiderne til gode. Selve rikdommen var positiv for hele landet, men stemningen i oljefylket var helt spesiell: «Vi levde i en slags symbiose med norsk økonomi som jeg seinere har oppdaga er fremmed for mine venner i hovedstaden», skriver Sira Myhre, og beskriver fyldig hvordan oljås materialitet manifesterte seg i nye biler, større hus, velstand til flere og tro på framtiden i oljefylket.

Samtidig legger han ikke skjul på at Stavanger og Rogaland også fikk føle på skyggesiden av oljenæringen. Det var her Alexander Kielland-ulykken rammet hardest, og rev bort fedre fra familier for alltid. I den mindre dramatiske hverdagen var det også her barn vokste opp med fedre som var på jobb i ukesvis av gangen. Kort sagt: Det var her oljås materialitet virkelig gjorde seg gjeldene.

Likevel: som vestlending er det vanskelig å godta at de eneste som vet hva oljå har betydd for landet og er kvalifisert for å mene noe om den, er de som har levd og åndet i petroleumsregionen. Ikke bare fordi det bor petroleumsarbeidere i nesten alle landets kommuner, men også fordi oljås materialitet kommer i flere former og fasonger.

Sira Myhre har selvsagt rett i at velstandsveksten har vært enorm. En gåtur gjennom boligfeltene i Stavangerområdet viser også at det har dryppet godt på klokkerene i petroleumseventyret. Men jeg tror ikke alle de som sitter uten jobb et kvarters kjøring fra heliporten er like fulle av lovord i dag. Samtidig er det forståelig at det dårlig med støtte til en grønn omstilling når man er permittert eller står i køen hos NAV. Når titusenvis av industriarbeidere mister jobben er det alvorlig for Norges bunnlinje, men aller verst er det for dem som blir stående på sidelinjen mens de venter og håper på nye oppdrag. Enkeltmennesker, venner, familie og lokalsamfunn rammes hardt av oljenedturen – spesielt i oljås hovedstad.

Det er bare dette: at uavhengig av hva en må tenke om klima og Norges utslippsansvar, er det ikke miljøbevegelsen, men oljeprisene og næringen selv som akkurat nå står for nedgangen. Siden 2013 har nærmere 50 000 arbeidsplasser forsvunnet, i en bransje rammet av oljeprisfall og nedskjæringer, hvor det er blitt dagligdags å høre om bedrifter som skal kutte alt fra 40 til 200 ansatte.

I redernes rike

(Lydspor: Knutsen & Ludvigsen –- Eg ve te Bærgen)

Hva da med Bergen? Er ikke også vi rammet av oljenedturen? Jovisst. Derfor prøver jeg å huske tilbake til hvordan det egentlig var å vokse opp i oljås nabofylke og rederienes hjemby, Bergen, som jeg selv gjorde en gang på 90-tallet. Vi gikk på skole på den andre siden av fjorden for Laksevåg, hvor skiftende eiere drev Bergens maritime arv videre, og skip fløt inn og ut av Vågen i alle former og farger.

Det var bare det at det aldri var noe som angikk oss. Oljerikdommen dryppet nok på oss i form av generell velstandsvekst, men den aktive klondyken manifesterte seg en annen plass. Jeg visste at det var der, og jeg visste hva det var, men oljen var ikke avgjørende for hvem vi var og skulle bli. Naboen til skolen, Mjellem & Karlsen, ble slått konkurs på tidlig 2000-tall, og området er i dag omgjort til helt andre formål. Det meste av vår bydel var bygget på hard frivillig innsats og noen skrapelodd fra statens side. Vinn eller ingenting, men vi vant aldri mer enn småpenger. Det som fikk vår bydel til å gå rundt, var frivilligheten og fotballen.

Frivilligheten, fotballen, og Fisketorget i Bergen. Som bybarn bærer man Fisketorget i sitt hjerte, selv om det i dag er turistinfisert og aldri vil bli slik det var i sin storhetstid, da fiskerne kom roende inn i Vågen med trebåtene sine og solgte blodferske varer rett fra båten. Fisketorget endret seg, men bygningene fra tørrfiskimperiets tid står der ennå, og er i bruk som serveringssteder, atelierer, museum og kontorlokaler, nettopp der de tyske handelsmennene en gang bodde.

Credit: Jelm6/Flickr

På vei hjem fra ungdomsskolen gikk vi alltid gjennom noen av Bryggens smale passasjer, langs treverk som knirket i godvær og ble mørkt i regnvær. De få gangene det lå snø, kunne det nesten være som å gå på glattisen, så sleipe ble plankene. Andre ganger gikk vi gjennom en bomullseng, med sko som satte fotspor et sted intet annet menneske enda hadde gått. Hvis vi hadde tid, stoppet vi av og til på Fisketorget og kikket oppi kummene med levende hummer og krabber, før dette ble forbudt av hygieniske årsaker – og mulig også for dyrevelferden.

I dag er Fisketorget bare et turistmarked, men noen ganger i måneden blir det forvandlet til Bondens Marked, når bøndene og småprodusentene kommer til Bergen for å selge maten sin selv. Det anses ofte som nyromantisk, eller som luksusvarer og middelklassedrøm. I et lengre perspektiv er det derimot noe helt annet: det er en fornyet kontrakt mellom produsent og kjøper, slik det også har vært i tidligere tider før stormatkjedene fikk monopol. Som eneste kilde til mat er direktehandel fra bøndene og fiskerne upraktisk så vel som utopisk, men strukturer som fostrer vestlandsnæringer og støtter norsk matproduksjon og bønder er viktig for å ivareta primærnæringene i dette landet. Så handler det heller ikke bare om klima eller miljø, men om tradisjon og kvalitet, sjølberging, opplæring av framtidige generasjoner, kunnskap om hvor maten kommer fra, og ikke minst respekt for hardt arbeid.
Det har aldri vært noen dans på roser å være Vestlandsbonde eller fisker. Slektshistorien min, som så mange andres, er full av sta sjeler som skapte seg levebrød på marginale grasflekker der ingen skulle tru at nokon kunne livnære en familie. For å si det brutalt: Det er en grunn til at mange utvandret til Amerika fra Vestlandsfjordene. Jeg har dyp respekt og takknemmelighet, både for dem som måtte dra, og for dem som ble og holdt tradisjonene og kulturlandskapet i hevd og fremdeles får det til å gå rundt i dag.

Mellomspill hos torsken

(Lydspor: KLM – Torsken kommer)

Men om folket på Vestlandet alltid har vært hardføre og sta, så var det nordfra at fisken som Bergensrikdommen ble bygget på, kom. Og nå kommer motstanden mot olje i fiskefeltene nordfra.

I Lofoten, Vesterålen og Senja er det ikke først og fremst hensyn til CO2-utslipp som preger denne motstanden, men at den kommer i konflikt med fiskeriene på en trang sokkel og i viktige gytefelt. Oljeaktivitet, seismikk, og et potensielt utslipp vil kunne ødelegge for fisken i et ukjent antall sesonger – og i verste fall bety slutten for Lofotfisket. Uten denne fisken hadde heller aldri hanseatene kommet til Bergen og bygget de historiske bygningene i min hjemby, de jeg gikk gjennom hver dag i tre lange år av mitt liv og som i dag er på UNESCOs Verdensarvliste. Bryggen som er selve ikonet for byens identitet. Uten Lofoten, ingen Brygge. Uten Lofoten, intet Bjørgvin. Uten Lofoten – ja, hva da?

Det er en seiglivet myte at all motstand mot oljen kommer fra innerst i Oslofjorden, hvor en sær liten gjeng miljøvernere har kontorer i gangavstand til plenen foran Stortinget og maktens korridorer. At det er derfra, og kun derfra, at de driver iherdige forsøk på å stanse all petroleumsdrevet velferdsvekst, uten å forstå at det er den samme velferden som holder dem med statsbevilgninger så de kan fortsette protestene sine.

Faktisk er den så hardbarka, denne myten, at når meningsmålingene viser at det også er flertall for vern av Lofoten, Vesterålen og Senja i landets nordligste fylker, og fagforeningene i LO går imot, så avskrives det som at selv disse menneskene ikke forstår hva det egentlig handler om, eller at de unge er blitt påvirket av noen verdier de slett ikke har godt av. 

Det er en myte moden for avliving. En rekke forskere har de siste årene skrevet rapport på rapport om hva som vil skje med fisk, fugl, mennesker og miljø hvis oljeindustrien som la grunnlaget for velstandsveksten i Stavanger skal materialisere seg nord for 62 grader. Det samme har politikere, miljøvernere, oljelobbyister og andre. Bildene varierer like mye som motivene, men ett skal være sikkert: Det vil endre mye, kanskje for alltid. Og en dag vil det være slutt. Hva er igjen da? Hva skal veie tyngst? Et potensielt kortsiktig petroleumseventyr, eller en langsiktig forvaltning av den viktigste ressursen gjennom generasjoner? Kan disse størrelsene sameksistere?

Rett til land og vann?

(Lydspor: Ravggon – In Dárbbat Appelsiinnaid (We don’t need oranges))

Svarene er ikke hugd i sten. Det meste er opp til oss. Derfor blir også selve idéen om nord og mulighetene der malt i stadig nye former og farger av ulike pensler i rapporter, utvalg og politikertaler. Men selv om det er mange store ord i Nordområdestrategiens tanke om å gjøre nord til den nye utviklingsmotoren, er det litt vanskelig å se hvordan det skal være rom for all denne nye utviklingen uten at noe av det som allerede eksisterer må vike. Det er ikke lenger slik at alle ressursene flyter fra nord til sør, men en del av den nye boomen truer med akkurat det, nok en gang.

I landets nordligste fylker står primærnæringene fremdeles sterkere enn der jeg kommer fra. Men de er også under press. Fra Røros og nordover er viddene og fjellene, helt ut til fjæresteinene, hjem for reinsdyrene gjennom skiftende årstider. Som fiskerne i Lofoten, står også reindrifta ovenfor en reell næringskonflikt ved industriell utbygging som spiser av deres landområder Det er ingen som med sikkerhet kan si at de vet hva de faktiske, materielle konsekvensene ved utbygging vil være på sikt, eller hvordan de rammer dyrenes trekkmønster og samenes rettigheter til å utøve sin kultur og næring. Men vi vet at tålegrensen er nær, kanskje allerede passert i enkelte områder. Vi kjenner heller ikke de langsiktige konsekvensene av at det tradisjonelle fjord- og laksefisket må vike eller forsøke å «sameksistere» med oppdretts- og mineralnæringen. Hvem har da rett til å kreve at disse skal gi plass? Det er ikke gull alt som ligger under overflaten – og selv gullet kan være mindre verdt enn verdiene, fjellene og fjordene som ofres for å hente det ut.

Andre fortellinger

(Lydspor: Lyden av fallende snø)

Vi skriver desember, 2016, men det er ingen snø ute. Det er strengt tatt ikke uvanlig i hjembyen min på denne årstiden, men en temperatur på over 8 grader gir et distinkt varsel om at noe er forandret for all fremtid.

Derfor: en roman om det nye oljeeventyret søker en forfatter. Oljås og kystlinjens materialitet trenger substansielle skildringer i flere former, som fanger hvordan historien i nord og sør avhenger av hverandre, og hvordan ulike virkelighetserfaringer er spunnet sammen i tråder og nettverk vi alle lærer mer av å se i sammenheng.

Det er bare å ta pennen fatt, om noen føler seg kallet. I mellomtiden har jeg laget en Spotify-liste med lydsporet til disse betraktningene – men snøen, den må du bare lukke øyene og forestille deg. Selv hører jeg bare regnet.

//

Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Ragnhild Freng Dale (f. 1989) er kulturarbeider og stipendiat ved Universitetet i Cambridge, Scott Polar Research Institute. Hun frilanser som scenekunstner- og kritiker, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst. I doktorgraden skriver hun om forhold mellom samfunnsutvikling og ekstraktiv industri i Sápmi og Vest-Finnmark. Ragnhild ble tildelt Skjervheimprisen i 2014, og i 2016 ble hun første mottaker av Sjur Holsens minnepris som en sterk og lovende stemme i samfunnsdebatten. Hun er også med-redaktør for denne nettisden.

/

Dagbok fra en rettssak av is