Det var ikke akkurat optimistisk stemning da en gruppe unge mennesker fra UWC-nettverket møttes på Studenthytta utenfor Oslo noen vinterdager tidlig på nyåret 2017.
Jeg var invitert for å fortelle om en bok jeg lanserte i forbindelse med min 60 års dag og ble slått av frustrasjonen og nervøsiteten blant deltakerne. Verden var fortsatt i nervøs sjokktilstand etter innsettelsen av USAs nye president Donald Trump, en som i valgkampen hadde lovet å stanse klimalover, angripe frihandelen, deportere mexicanere og stenge for muslimer. Tidsvinduet for å treffe tiltak for å stanse en ukontrollert oppvarming syntes i ferd med å lukkes. Bestrebelsene for et internasjonalt samarbeid basert på tillit og åpne grenser var skrudd tiår tilbake.
I Europa kastet Syria- og flyktningkrisen vedvarende skygger. De IS-inspirerte massakrene i Paris og i Nice hadde utløst en bølge av terror- og fremmedfrykt; bevæpnede politistyrker, skjerpet overvåkning og hyppige sikkerhetskontroller var nå blitt en del av hverdagen i Europa. På spørsmål om hva europeere flest mente var de to viktigste spørsmålene for EU, svarte et stort flertall «Innvandring» og «Terrorisme» (Eurobarometeret 2016) . De islamistiske terroristgruppene med IS i spissen hadde langt på vei lyktes i sitt mål som var å spre redsel, frykt og økt mistro til Europas 40 millioner muslimer. Og i øst raslet Vladimir Putin stadig kraftigere med sabelen, samtidig som han mer eller mindre åpenlyst ga sin støtte til de høyre-ekstreme partier som kjempet for å splitte Nato- og EU-samarbeidet.
I året som var gått, hadde Europa opplevd flere politiske jordskjelv. Brexit var ett, men ikke nødvendigvis det største. Ungarn hadde under ledelse av den nasjonalistiske politikeren Victor Orban satt opp en elektrisk grensemur for å stoppe flyktninger fra å komme inn i landet. Samtidig vedtok landet en lov som gjorde det lovstridig for landet å gjennomføre forpliktelsen det hadde som EU-medlem til å ta imot noen få tusen kvoteflyktninger, flyktet fra borgerkrigen i Syria. Italias statsminister Renzi gikk av etter å ha tapt folkeavstemningen om grunnlovsforslag, etter enveldig sterk motstand fra den populistiske 5 –stjerners bevegelsen. For mange var det et lyspunkt at sterkt nasjonalistiske og fremmedfiendtlige Norbert Hofer «bare» fikk nærmere 47 prosent av stemmene i Østerrikes presidentvalg, og duellen med seierherren, sentrumskandidaten Alexander Van der Bellen.
Uværsskyene hang tungt over 2017. Verdensøkonomien var i svakere forfatning enn på lenge. I åtte år hadde sentralbanker trykket penger for å bringe ned rentenivået, men virkemiddelet virket ikke lenger. Nye handelsrestriksjoner, Brexit og svingninger i oljeprisen var faktorer som truet den skjøre veksten i verdensøkonomien.
Gryende dragkamp
Egentlig var det nå nødvendig med et sterkt EU som kunne overta stafettpinnen etter Barack Obama. Det manglet ikke på vilje til å spille en slik rolle, men EU-landene var splittet i synet på hva som måtte gjøres for å håndtere flyktningsituasjonen, behandle Putin og beskytte frihandelen. I klimapolitikken hadde EU-landene klart å bli enige om ambisiøse mål, men nå som USA truet med å trekke fra seg sine forpliktelser var det klare tegn til at kull-land som Polen, Romania og Ungarn ville bremse omleggingen bort fra fossil energi. EU-samarbeidet så derfor ut til å skulle hangle videre fra krise til krise; viktig og nødvendig men ute av stand til å fylle rollen som den frie verdens leder.
Faktisk var en gryende dragkamp i forkant av Brexit-forhandlingene mellom den britiske regjeringen og EU-hovedstedene i ferd med å skyve England og EU lengre fra hverandre. Frankrike var lammet politisk ettersom presidentvalget nærmet seg, der det så ut til at Nasjonal Fronts leder Marine Le Pen kunne gå seirende ut av første runde. Både i Nederland og Tyskland mobiliserte nasjonalistiske, fremmedfiendtlige partier foran forestående parlamentsvalg i 2017.
På Studenthytta satt en gruppe unge profesjonelle, for det meste fra europeiske land. De var tidligere studenter ved en av skolene til organisasjonen United World Colleges og invitert til Norge i forbindelse med markeringen av 50 års jubileet til organisasjonen. UWC er en utdanningsbevegelse som bringer ungdom fra hele verden sammen på 16 videregående skoler i 16 land. Deres visjon er å ta i bruk utdanning til å fremme fred og bærekraftig utvikling; «unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future» som de uttrykker det selv.
Studentene hadde gjennomgått et 2-årig opphold på en de 16 internasjonale skolene, og mange av dem hadde et brennende ønske om å bruke sin karriere til å gjøre en forskjell i verden. Det gjaldt ikke minst Nora fra Oslo, Paul som bodde i Berlin men var vokst opp i Hamburg og Alberto fra Roma, som nå jobbet i Brussel. Da de var ferdig med videregående i 2010 var alle enige om at de ville arbeide for en fredelig og bærekraftig fremtid. Siden jeg ble kjent med dem etter en forelesning på UWC skolen i Fjaler i Sogn og Fjordane i 2009 hadde Nora fått sin første jobb som jurist. Gjennom studietiden hadde hun vært aktiv i både AUF og i Natur og Ungdom. Paul var IT programmerer i et oppstartselskap i Berlin, og hadde i en periode vært styremedlem for de Grønne i Hamburg. Alberto var utdannet lege, og aktiv i den i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas, men i 2017 arbeidet han på den nye tenketanken «ThinkYoung» i Brussel.
En ungdomskultur vokser frem
På seminaret i Nordmarka var det videre mye diskusjon om fremtidsutsiktene til unge i Europa. Under overflaten vokste misnøyen. Schengen-samarbeidet var i ferd med å bryte sammen. Stadig flere medlemsland så seg tvunget til å gjeninnføre grensekontroller. Europas unge, som ikke kunne kjøpe seg ut av køene ved å betale dyre «fast-track» billetter, oppdaget at det ikke lenger var like enkelt å krysse landegrensene for å jobbe, studere eller besøke venner og kjærester. Deres venner fra land i Afrika og Midtøsten ble stadig oftere utestengt ved grensene til Europa, eller utsatt for nedverdigende sikkerhetskontroller og politisjekk.
Til tross for sterkt misnøye med den politiske og sosiale utviklingen i Europa, var det få ytre tegn til ungdommelig politisk oppvåkning. Bare 38 prosent av de unge mellom 19 og 29 år deltok i den britiske EU- avstemningen, og bidro på den måten til at Leave-kampanjen fikk flertall.
Blant studentene var det markante geografiske skillelinjer. I det nordlige Europa – Tyskland, Norden, Nederland spesielt – var det et mer kosmopolitisk og optimistisk verdenssyn blant deltagerne. Det kom til uttrykk i positive holdninger til internasjonalt samarbeid, åpne grenser og rettigheter for seksuelle og etniske minoriteter. I de samme landene uttrykte unge også relativ stor tillit til landets politiske institusjoner og egne muligheter til å bygge en trygg fremtid. I det sørlige Europa fant man mange av de samme tolerante strømningene, men her hadde et flertall mistet troen på det etablerte systemet. Tallene for arbeidsledighet blant unge ga en viktig del av forklaringen. Så sent som i mars 2016, åtte år etter finanskrisen, var det cirka 5 millioner unge i EU under 25 år uten jobb. I Hellas var hele 56 prosent av de unge arbeidsledige og i Spania og Italia var tallene hhv 45 og 39 prosent.
I det sørlige Europa, og inklusive Frankrike, var den store ungdomsledigheten symptom på et politisk system i krise. Regjeringer kom og gikk, og oppslutningen om protestpartier oppnådde regelmessig rekordoppslutning – helt til protestpartienes ledere etter en periode ved makten måtte erkjenne sin maktesløshet. Tilliten til de nasjonale politiske institusjonene og mediene sank til et lavmål. Familienettverkene ble viktigere enn på lenge; hele 1/3 av unge menn under 30 år bodde fortsatt hjemme hos mor i 2015.
Nå var det ikke bare en konfliktlinje mellom nord-sør, men også mellom øst og vest. I land som Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria og de baltiske landene, var holdningene blant unge sterkt farget av 50 års erfaring med sovjetisk okkupasjon og undertrykkelse av en nasjonal identitet. I disse landene var det langt mer utbredt, også blant de unge, med negative holdninger til innvandrere, muslimer og seksuelle minoriteter. Skepsisen til åpne grenser og et tettere europeisk samarbeid var derfor lenge stor i disse landene, også blant de unge.
Paul, Alberto og Nora
Til tross for skiller, var det flere ting de unge i Europa hadde til felles. Nær 15 prosent oppga at de hadde studert eller jobbet i et annet EU-land. Hele 30 prosent ønsket å gjøre det. Eurobarometeret viste at unge under 29 år generelt var mest positive til innvandring og mottak av flyktninger fra land utenfor Europa. De unge var generelt mest positive til euroen. Flertallet av de unge ga klart uttrykk for at de støttet en ambisiøs felleseuropeisk politikk på områder som klima og miljø, menneskerettigheter og samarbeid med andre land.
Et tema, som ble heftig diskutert, var om det i det hele tatt var mulig for enkeltmennesker, eller mindre grupper, å påvirke utviklingen av verden. Paul, Alberto og Nora hadde alle bakgrunn fra organisasjonslivet og var skuffet over hvor liten gjennomslagskraft de hadde fått. Tiden gikk til å gå i møter. Det var lett å få ordet, og ikke vanskelig å slippe til i mediene som stadig var på jakt etter nye saker og intervjuobjekter, men det var vanskelig å få resultater. I 2016 ble lesere og lyttere proppet med motstridende informasjon, men informasjonen ledet sjeldent til handling. I løpet av samtalen slo det meg at det var en slående forskjell til min egen ungdomstid 35 år tidligere.
Unntaket, argumenterte Nora og Alberto, var utenomparlamentariske kampanjer, men Paul var kjapp til å legge til at det ikke alltid var til det bedre. Sosiale medier var utvilsomt mulig å bruke på en kraftfull måte. Facebook og Twitter var utløsende for «EuroMaidan» opprøret I Ukraina i 2013, som førte til at landets president Viktor Yanukovych måtte flykte fra landet. Kampanjer som #Ferguson (Politivold mot svarte) og #BringBackOurGirls (Kampanjen for å få fridd 270 skolejenter i Nigeria) ble trukket frem som vellykkede tverrpolitiske enkeltsakskampanjer. Paul trakk også frem historien om hvordan abort-motstanderne i USA hadde organisert seg gjennom 40 år for å få endret abortlovgivningen. Med valget av Donald Trump hadde de fått bedre sjanser for gjennomslag.
I USA hadde klimabevegelsen to vellykkede kampanjer bak seg. Den ene var suksessen til «The fossil fuel divestment movement» som i løpet av tre år hadde lyktes å få hele 641 institusjonelle investorer, hvorav blant annet Oljefondet som til sammen representerte cirka 3400 milliarder dollar, til helt eller delvis å selge sine aksjer i selskaper som utvant kull eller olje.
Det andre eksemplet var «ProtectMyWater» protesten mot Dakota Access rørledningen som Standing Rock indianerne sto bak, og som på kort tid i løpet av 2016 fikk så stor oppslutning at flere av finansieringspartnerne trakk seg. I desember 2016 annonserte President Obamas administrasjon at søknaden om å bygge Dakota Access ville bli avslått.
Det var i løpet av denne samtalen at Nora foreslo å starte et uformelt påvirkningsnettverk – «2030 bevegelsen». Bevegelsen skulle ikke være en partipolitisk bevegelse, men et uformelt nettverk som kunnskapsbasert skulle arbeide for å påvirke partier, organisasjoner og virksomheter der forholdene lå til rette for det. Som plattform for sitt arbeid skulle bevegelsen bruke digitale virkemidler for mobilisering og påvirkning.
De ble enige om å kalle seg «2030 bevegelsen». Det overordnede målet var å styrke solidariteten mellom generasjonene. De unges stemme hadde ikke blitt hørt, verken i Brexit avstemningen eller i den amerikanske presidentvalgkampen.
//
Dette er et utdrag fra Terje Osmundsens nye bok «2030-bevegelsen» og avslutter vår serie om oljens betydninger og konsekvenser for samfunn, tenkning og kultur. Boken forteller blant annet historien om et ungdomsopprør kalt 2030-bevegelsen. Bevegelsen står ikke på barrikadene eller går i tog, men allierer seg med Silicon Valley og europeiske gründere for å påvirke opinionen til fordel for klimavennlig politikk. I forbindelse med bokutgivelsen, har vi fått tillatelse til å publisere et utdrag fra scenariefortellingen i boken. Nærmere informasjon om boken «2030-bevegelsen» finner du på forlagets nettside.
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 