Av Hein Berdinesen
Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen?
Hans Jonas døde i 1993. Han var filosof og teolog, og gjorde mangslungent forskningsarbeid. Mest kjent er han for utarbeidelsen av et ansvarsprinsipp overfor fremtidige generasjoner i boken Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen (1979). Boken utgjør det første omfattende forsøket i europeisk filosofi på å formulere moralske plikter overfor fjerne fremtidige generasjoner i lys av miljøkrisen.
Hans Jonas spør: Hvilke grunner har vi til å bry oss om fjerne fremtidige generasjoner, de som kommer til å bli hardest rammet av miljøkrisen? De eksisterer ennå ikke, og vi er for lengst døde når de kommer til å eksistere. Utfordringen ligger i å formulere og begrunne moralske plikter overfor mennesker som lever i en fjern fremtid, plikter som skal forhindre mer forurensning og spare fremtidige generasjoner for lidelser som følge av forurensningen. Han når frem til et nytt ansvarsprinsipp gjennom mangefasetterte og interessante historiefilosofiske, idéhistoriske og politiske analyser og betraktninger, men Prinsippet ansvar ser dessverre ut til å ha gått i glemmeboken for mange, tross sin rikholdighet. Jeg skal her presentere noen hovedideer fra boken.
Den tradisjonelle etikken
Ifølge Hans Jonas er forutsetningene for tradisjonell etikk prinsipielt ulike fra forutsetninger vi står overfor i det moderne globaliserte samfunn. Aldri før har etikken måtte ta hensyn til fjerne og langsiktige konsekvenser som følge av teknologibruk og miljøforurensing, slik situasjonen er i dag. Til nå har rammene for etikken vært relasjoner, handlinger og konsekvenser som er nære i rom og tid, men disse rammene er nå sprengt. Situasjonen krever at vi finner et nytt fundament for etikken, noe som igjen krever et nytt ansvarsprinsipp som skal danne basisen for plikter overfor mennesker som lever i en fjern fremtid.
Hans Jonas tar, i likhet med sin læremester Martin Heidegger, utgangspunkt i forskjellen mellom antikkens techné og moderne teknikk (jf. Heideggers essay «Spørsmålet om teknikken fra 1953), men, ulikt Heidegger, fra et spesifikt etisk perspektiv. I antikken hadde techné en begrenset praktisk funksjon, forstått som praktisk «know-how» eller kunstferdighet. I moderne tid er derimot teknikken blitt et mål på fremskritt, som i og med opplysningstiden har vært modernitetens drivkraft (teknikk og teknologi definerer på mange måter det moderne menneskets formålsliv). Innbakt her ligger det en etisk nøytralisering av naturen som stammer fra antikken: I antikken rører ikke techné, forstått som inngrep i natur, naturen selv – naturen er selvopprettholdende; inngrep i naturen kan ikke sette naturen og kosmos ut av likevekt. Techné er et spørsmål om oppfinnsomhet og klokskap vokst ut av rent praktiske hensyn. Techné kan ikke relateres til etikk fordi mennesket ikke kan ha makt over naturen gjennom praktisk og kunstferdig aktivitet. Innenfor bysamfunnet, derimot, blir klokskap (fronesis) et etisk anliggende, da ulike mennesketilstander fungerer som konstante mål for oppøvelsen av et klokt handlingsliv (jf. Aristoteles). Naturen faller slik utenfor moralsfæren, og slik har antikkens Hellas gitt et europeisk åndsgrunnlag for en etisk nøytralisering av naturen.
Vi får da:
- Mennesketilstanden kan ikke selv være gjenstand for bevirkende eller omformende inngrep.
- Å gjøre godt knyttes til selve handlingen, noe som er ensbetydende med at handlingens rekkevidde begrenser seg i tid og rom. Altså er tradisjonell etikk en «samtidsetikk» som kun krever en god situasjonsforståelse, der moralsk ansvarlighet gjelder innenfor et kortere tidsspenn, der moral er begrenset til å gjelde samtidige mennesker, hvor fremtidsperspektiver stort sett begrenser seg til den andres forventede levetid.
Tradisjonell etikk avskjærer moralsk vilje fra teoretisk viten, for vi blir i liten grad holdt ansvarlige for utilsiktede konsekvenser av en handling. Men når man ser på hvordan moderne teknikk driver våre handlinger, er slike forutsetninger opplagt urimelige: Kollektive og kumulative handlinger basert på moderne teknikk og teknologi, hvor den handlende, handlingen og virkningen ikke lenger kan knyttes til dem og det som finnes i nær tid, gir konsekvenser hvis virkninger vi ikke kan ha så mye kunnskap om. Og naturen og biosfæren er noe nytt i vår ansvarsdimensjon nettopp fordi vi kan bedrive teknologiske manipulasjoner. Mennesket kan også endres gjennom genteknologien: Vi er selv blitt gjenstand for techné. I dag kan teknikken gripe inn i og omforme menneskets natur. Et ferskt eksempel er CRISPR-teknologi, eller «genredigering», som muliggjør målrettede endringer i DNA-et til levende organismer, som gjør det problematisk å snakke om en konstant menneskenatur, slik man har gjort i tradisjonell etikk. Spørsmålet om moralsk ansvarlighet overfor mennesket får derfor en annen og ny betydning.
Vi er selv blitt gjenstand for techné.
Prinsippet ansvar
Når vi ikke kjenner følgene av teknologibruken, oppstår det et nytt etisk dilemma som den tradisjonelle etikken aldri har tatt høyde for: Kløften mellom uvitenhet og den formidable teknologiske makten vi rår over. Hvilke verdityper skal vi da operere med i en ny «fremtidsetikk», og hva skal normer avledes fra?
Det kan synes intuitivt opplagt at det å ta hensyn til kommende slekters velferd i våre handlingsvalg er riktig, men det er noe annet å argumentere for at et slikt hensyn skal være en plikt. For å få dette til, trenger vi ifølge Hans Jonas en forpliktende «adferdskodeks», basert på en ontologisk idé som samtidig også er et ontologisk imperativ: «Ideen om menneskeheten». Den nye etikken må begrunnes ontologisk for å kunne vise at det å sikre menneskehetens fortsatte eksistens, og indirekte menneskehetens livsgrunnlag, naturen, er et ufravikelig imperativ. Han argumenterer også for en «selvbekreftelse av væren» i alt biologisk liv, der selve muligheten for en beskyttende moral avhenger av å kunne gi gode grunner for et objektivt «bør-være».
Og det er her vi får behov for et nytt ansvarsprinsipp, et substansielt ansvarsprinsipp som kommer som en funksjon av kunnskap og makt: Vi er klar over at vår kollektive teknologibruk kan ha et negativt og irreversibelt virkningsomfang, og vi har makt til å gjøre noe med det. Vi kan ikke lenger anta at de naturlige betingelsene for liv vil eksistere i fremtiden, og vi har kunnskap og makt nok til å gjøre noe med situasjonen. Men en ansvarsetikk kan slikt sett ikke bare vise til noe «objektivt godt» som kategorisk skal forplikte oss. Den må også diskutere motivasjon til handling: Hvilken form for ansvarsfølelse kan motivere oss til forpliktelser overfor for fremtidig liv?
Ifølge Hans Jonas må vi fremkalle en «naturlig» ansvarsfølelse, der ansvarsobjektet har et immanent «bør-være» som er a priori, i motsetning til et «kontraktansvar» som kommer a posteriori. Naturlig ansvar er noe mer opprinnelig, som alt annet ansvar henter sin (kontingente) gyldighet fra (her er Heidegger-inspirasjonen tydelig). Arketypen på et slikt a priori ansvar, sier Hans Jonas, er foreldreansvaret. Barn er et paradigmatisk «objekt» som vi føler oss ansvarlige overfor, men det er deres naturlige karakteristikker, deres «bør-være», som katalyserer denne ansvarsfølelsen. Ansvaret er slik basert både på karakteristikkene til ansvarsobjektene og på den handlende aktørens karakter, for enhver etikk må forholde seg til forpliktelsens subjektive rasjonelle grunn, det vil her si de rettferdiggjørende prinsippene bak krav om et bindende «bør-være». Dette krever at vi medtenker de psykologiske grunnene til at vi lar en plikt bestemme retningen til en handling: Følelser motiverer meg til å handle i tråd med ansvaret, gir meg en vilje til å handle på måter som fastholder ansvarsobjektets eksistenskrav. I en videre sammenligning av foreldreansvar og politisk ansvar sammenfatter Hans Jonas disse ansvarsformene i begrepene «totalitet», «kontinuitet» og «fremtid». Med «totalitet» menes det at både foreldreansvarets og politikeransvarets objekter omfatter alle aspekter ved objektets væren, «fra naken eksistens til de høyeste interesser». «Kontinuitet» betyr at ansvaret gjelder hele tiden, og «fremtid» betyr at fremtidshorisonten hele tiden er inkludert i ulike grunner for handling.
Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger (en variant av føre var-prinsippet).
Pliktene
På basis av det nye ansvarsprinsippet skissert ovenfor, kan Hans Jonas formulere noen generelle forpliktelser overfor fremtidige generasjoner:
Plikten til å vite
Problemet for en ny ansvarsetikk er at vi ikke kan ha oversikt over de kumulative konsekvensene av vår kollektive teknologibruk. Vi må derfor, så godt vi kan, skaffe oss kunnskap om mulige langsiktige konsekvenser av våre handlinger – vi har en plikt til å skaffe oss kunnskap. Dette gjelder spesielt relasjonen mellom vitenskap og politikk, som må gå sammen om å oppnå så god kunnskap som mulig om langsiktige konsekvenser av våre handlinger. Det kan gjøres gjennom det Hans Jonas kaller en «sammenlignende futurologi», en ny tverrfaglig vitenskap som fanger kompleksiteten ved både samfunnsmessig og biosfærisk virkningshelhet (noe naturvitenskapelige metoder ikke kan fange) og det ubestembare ved menneskelig adferd, og som søker en refleksiv læring mellom «harde» og «myke» vitenskaper når det gjelder mulige begrensninger ved naturvitenskapelige innramminger av miljøproblemene.
Plikten til å håndtere det usikre som om det er sikkert
Hvis det er en risiko for at våre handlinger kan sette fremtidig eksistens i fare, bør vi behandle denne eventuelt hypotetiske kunnskapen som om den er et faktum. Hans Jonas er klar på at selve muligheten for at fremtidig eksistens kan trues, bør ha en kategorisk innvirkning på våre handlinger (en variant av føre var-prinsippet).
Plikten til å ta makt over avmakten
Der man i tidligere tider hadde et mer kontemplativt forhold til naturen, skjer det en omveltning i og med opplysningstiden. Vi får en manipulerende holdning overfor naturen, en «naturherredømme»-tenkning. Idéhistorisk sett er denne tenkningen en forutsetning for modernitetens vitenskapelige og teknologiske utvikling. Denne utviklingen har vært så vellykket at den ironisk nok har slått over i sin antitese, skriver Hans Jonas, for vi har ikke lenger makt over naturen ved hjelp av teknologien: Den teknologiske utviklingen driver seg selv autonomt og ustyrlig og den har heller tatt makten over oss. Vi har derfor en plikt til å ta makt over avmakten og få kontroll over den teknologiske utviklingen, og finne alternative samfunnsmodeller.
Plikten til å forestille oss konsekvensene av handlingene våre
Vi trenger å frembringe forestillinger om fjernvirkningene av teknologibruk og forurensning, og vi trenger å frembringe følelser som passer til forestillingene. Vi må være villige til å la oss følelsesmessig påvirke av fremtidige slekters ulykke. Vi må emosjonelt ta innover oss kommende slekters lidelser. Hans Jonas foreslår at vi utvikler en «fryktens heuristikk», der vi motiverer oss selv til å føle ansvar for dem. Her må frykten for fremtidig katastrofe være det ledende prinsipp, for det er gjennom vår frykt for katastrofer at vi merker oss hva som er verdifullt for oss.
/
Hein Berdinesen er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Vi takker for bidraget til Klimaaksjonen!
KLIMAAKSJON / NORWEGIAN WRITERS´ CLIMATE CAMPAIGN // NWCC 