/Foto: Anna Scösz

Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter.

 

  1. Middelaldrende Ganga fra en landsby ved Bengalbukta, i desember 2016:

«Å, som vi løp den dagen, det var i måneden joistho[1], jeg løp sammen med de andre, alle løp fra vannet. Syklonen og vannet var størst. Vi holdt fast i de minste og løp mot det høyeste punktet på øya. Noen så seg tilbake, de tenkte på det de ikke hadde rukket å ta med seg, gull og penger, og så var det tingene de umulig kunne bære, som: kokekar, klær, redskaper, ris, poteter, salt, ingefær, gurkemeie. Det eneste vi kunne bære var barna, og det eneste vi ville var overleve den bølgen. Fra ni om morgenen og hele dagen, hele natten og i to dager, var det bare vann og vann, og så barna, og det eneste vi ønsket oss var et tørt sted som var stort nok for alle.

Ingen sa noe. Ingen som løp orket å nevne hva det var som beveget seg, eller ikke beveget seg. Ingen skjønte hvor vannmassene kom fra, hvor de skulle hen, og for hvor lenge. Noen husdyr ble igjen ved husene. Vi så dem ikke mer. Noen dyr ble tatt av vannet. Kuene, de som hadde egennavn, geitene og hønene som ikke hadde noe eget navn, de bare ble igjen i vannet. Etter seks timer snudde strømmen og det ble lavvann. Vannet trakk seg ørlite grann tilbake. Noen ville gå videre, men visste ikke hvor det var mulig å sette føttene ned. Vi vandret på leting etter hele hus og halve hus, men underlaget ga etter. To brønner på øya var ikke fylt med saltvann, derfor drakk alle fra de to brønnene, og vi delte på vannet som var der.

Så lenge som jeg har sittet og fortalt dette, omtrent så lang tid tok det for landsbyen å drukne. Vi glemte det som ble borte og husket det vi holdt i armene. Hele det store havet, sagar samuddro, kom imot oss, og ingen sa noe om det. Noen ble bevisstløse av å se det, og hvor skulle vi legge oss. Så dro noen av oss ut på leting etter fast underlag og etter to dager ble det kastet ned plast, kjeks og klær fra luften, og vi sloss for å få tak i plasten, kjeksen og klærne. Der vi stod med et eller annet i hendene, fantes det bare søle, og vi hadde søle over hele oss, og noen ganger skle vi og falt i søla. Du har ikke sett det. Du ber meg snakke om det du ikke har sett. Kan du se det nå,» spør Ganga, og ser på meg. Jeg er gjesten.

De som ikke har sett det har ikke sett det, tenker jeg. Jeg har ikke sett det, jeg hører bare.

«Det kommer på nytt,» skyter ektemannen Nirmal inn. «Flommen kommer helt sikkert, og vil skylle inn over ører, nese, hals og munn, for vi bor under havoverflaten og det er bare mangrovene som bevarer oss. Men hvem er det som bevarer mangrovene,» spør Nirmal.

 

  1. Men hva er en mangrove?

Om mangroverøttene har jeg tenkt at de ligner kandelabre. En thaifisker har sagt at mangrovene er ”sjøens røtter”. Se det for deg: en busk, med et intrikat og forbløffende system av røtter som renner eller skyter nedover, som alle andre trærs røtter, som filtrer seg, lysekroneformet, inn i jordsmonnet, i vannkanten der de holder jordsmonnet på plass. Vannet, hele sagar samuddro, sagar betyr hav og samuddro betyr også hav, så ”sagar samuddro” blir hav pluss hav, større og veldigere kan det våte elementet ikke bli; det overvelder. Mangrovene stiller opp, og vet ingenting om det. De holder jordsmonnet på plass ved å finnes.

Sagar samuddro slår mot mangroverøttene i voldsomme støt. Hele Stillehavet slår mot mangrovene i Bengalbukta, den største mangroveskogen på planeten jord, i deltaet som er dannet av de tre elvene: Ganga, Brahmaputra og Meghna. Mangrovene er tidevannsskog, bølgene er tidevannsbølger som bryter mot deltalandet der mangrovene gjør fronttjeneste.

 

  1. Sundarban: verdensarv eller kullkraftverk?

Følgende står å lese i Unescos beskrivelse av Sundarban som verdensarv: 334 forskjellige planter, 165 forskjellige alger, 13 forskjellige orkidéer, 49 forskjellige pattedyr, 59 forskjellige reptiler, 8 forskjellige amfibier, 210 forskjellige hvite fisker, 24 forskjellige rekeslag, 14 forskjellige krabbeslag, 43 forskjellige bløtdyr, 315 forskjellige fugler, deriblant sjøørnen med hvit buk.

Havflaten stiger langsomt, men stiger. Mangrovene beskytter det bengalske lavlandet bedre enn diker som ingeniører kunne konstruert. Mangrovene kalles av og til ”fastlandskoraller”, for det bor utallige skapninger i dem. Forskere knyttet til Unesco vet det. Unescos forskere og folk visste det med entydig enkelhet inntil 13. juli 2017 i Kraków i Polen.

Hva var det som gjorde at Unescos forskere og folk med politisk makt, ifølge bangladeshiske dagsaviser, plutselig ikke lenger lot til å vite det de hadde visst før? De hadde jo visst at Sundarban var ”verneverdig”. Indiske Sundarban ble erklært verneverdig i 1987. Bangladeshiske Sundarban ble erklært for å være ”verdensarv” og verneverdig, med klare retningslinjer for industriell og annen utbytting i randsonene, i 1997. Så begynte noen å tvile, kanskje på hvor profitabelt det var for bruttonasjonalproduktet i landet å bevare Sundarban.

Det kan ha vært andre enn Unescos forskere som tvilte.

Jeg kjenner ikke lobbyistene. Jeg kjenner ikke pengestrømmen. Det vi må er: med årvåkenhet følge pengene. Også dikteren må innestå for nødvendigheten av å følge pengene om hun vil skjønne regjeringers ja og nei til å avstå fra ”vekst”.

Den bangladeshiske regjeringen vil, med indisk bistand, anlegge et kullkraftverk, med navn Rampal, fjorten kilometer unna Sundarban og mangroveskogen i vannkanten, den jeg kaller Kolkatas skytsengel. (Den kan være Dhakas skytsengel også.) Deltajungelen med mangrovene beskytter mot kyststormer, som Aila i mai 2009. Aila slo innover deltalandet tross mangrovene som for lengst var skadet av hogst og vanskjøtsel.

Hvordan ville Aila slått inn om mangrovene ikke hadde holdt jordsmonnet på plass.

 

  1. Degrowth for alle?

Vi som for lengst spiser mer enn nok sier vi vil ha mer eksotisk mat, mer rødt og hvitt kjøtt, og la det gjerne avles frem nye former for ris og reker. Vi som for lengst bor i harde og sterke hus sier vi må jo ha enda større hus. Vi som for lengst eier en bil sier vi kunne tenke oss minst to biler. Og det som ikke blir sagt blir allikevel ønsket og utført. Sør-asiater som vet hva nord-europere og amerikanere bruker av elektrisitet, for eksempel i klimaanlegg for å avkjøle seg, sier de vil kjøle seg ned slik vi i nord kjøler oss ned, de vil spise frosne reker slik vi spiser frosne reker, de vil fly som vi har fløyet i årtier.

Vi som for lengst eier en bil sier vi kunne tenke oss minst to biler.

Det fins de som kaller dette for ”klimarettferdighet”. (Hvorfor skal noen ha kjernefysiske våpen når ikke alle har det.)

Noen sør-asiater som vil bli gjenvalgt til ministerposter sier de ble holdt nede av Vesten i løpet av en lang kolonitid, og nå vil de reise seg ved militært forsvar og økt forbruk, og kom ikke til oss med floskler om å avstå. Hvorfor skulle de som har avstått til nå også avstå etterpå. Landet deres skal bli middelinntektsland og skinne.

Mangrovene sier ingenting. Ganga og Nirmal som, 25. mai 2009, ifølge gregoriansk kalender, løp med barn i favnen fra leirhuset med fem geiter, sier verken «voks» eller «avstå», men spør: skal vi være de siste som kan bo her, for det går ikke an å bo uten jord under føttene.

 

Foto: Wera Sæther

 

  1. Budet om å avstå

Hvert år feires Korbani Eid (Offer-Eid) av muslimer i Norge som i Saudi-Arabia, som i India og Bangladesh. Allah sa, ifølge Koranen, til Ibrahim: du skal ofre din sønn Ismael og gi ham til meg, og Ibrahim dro ut for å ofre sønnen til Gud, ja, for å la ham dø for den Hellige. Men engelen Gabriel innsatte i tide en geit i sønnens sted, og sønnen Ismael levde lenge.

Er det deltalandet beskyttet av mangrovene som nå – i en kolossal og irreversibel økonomisk og industriell gest – skal ”ofres”? Det er ikke gud som forlanger dette. Det fins ingen geit å gi i deltalandets sted.

Alle pusterøttene, de kandelaberlignende luftrøttene, de som ikke råtner eller visner i saltvann, men tåler både ferskt vann og salt vann. De vil neppe tåle slagget fra kullkraftverk.

All olje og all kull må bli liggende i jord og hav. Uberørt, ubrukt.

 

  1. Barndommens flom og den entydige radioen

 

under nordsjøflommen i 1953, da jeg var barn

våket en felles radio over oss og ordene var enkle:

det er vinter, det er vann på feil sted og våte barn behøver skjerf

 

flommen i Nederland var den eneste flommen, og vi strikket skjerf til barn i en og samme flom

foran radioen på tørt land

 

det tørre landet var størst

stemmene i radioen sa likelydende ord, time etter time og dag etter dag

 

  1. Isen eller pengene

Isen smelter. Den sier ingenting om det. En og annen minister sier: nei, den smelter ikke. En og annen minister sier den smelter av seg selv, og har alltid smeltet, i kolossale sykluser som ikke har det minste med menneskers vilje og gjerninger å gjøre. Ministre kan si: men det er jo bare is.

Så er det jo ikke pengene som smelter, det er tørt hos pengene. Ministrene gjentar, henrykt, pengene pengene. Noen sier at pengene er i seg selv av seg selv for seg selv og er det eneste å regne med.

 

  1. Vi her nede

Begum Amena i Sundarban sier, ifølge den bangladeshiske nettavisen The Daily Star, at hun må ha strøm, for ellers kan hun ikke se insektene som ligger i risen familien skal spise. Kullkraftverket Rampal skal bygges i Begum Amenas nabolag. Mange i nabolaget ønsker kraftverket. De vil ha penger og lys til å se når det er mørkt ute. Begum Amena ønsker å se insektene i risen.

Noen har investert i kullkraftverket. Noen gir lån, andre tar imot; det blir kjøpslått. Kanskje har de for øvrig rene hjerter, kanskje mangler de bare kjærligheten til jungelsumpen, kanskje ser de i en annen retning. Kanskje er de ingeniører tvers gjennom hele seg. De legger Sundarban under seg, hvorfor ikke? Sundarban er, inntil videre, bare jungel der nede hos de fattige. La oss ta vekk den ulønnsomme jungelen; i hvert fall gjøre den litt mindre vill.

Slik må det være, sier ministre. De fattige må få det de rike har. De må få forbruke mer og fly mer og kjøre mer, og mer, og mer.

En løgnaktig bruk av ”for de fattiges skyld”. Det er de fattigste som vil skli ut i vannet først, eller bare rives ned.

 

  1. Raseri og sorg

Skal ikke de få det vi har? De ”der nede”, de med annen hudfarge, de som til nå er blitt fratatt. Her sitter du og jeg med all den elektrisitet vi vil ha, og spiser slett ikke ris med fluer fordi vi ikke har lampeskinn å se fluene i.

Men det kan ikke være ”klimarettferdig”, eller simpelthen rettferdig, å ødelegge livsgrunnlaget for de tohundreogfjorten fugleslagene og alle fiskene, bløtdyrene og orkidéene; det kan ikke være nødvendig å forberede flest mulig sykloner og den umulige flukten, umulig for kuene, og umulig for Gangas døtre, og hvem skal ta imot millioner av kystlandsbengalere.

 

/

[1] Den bengalske måneden joihshtho: fra 15 mai – 15 juni i den gregorianske kalenderen. Syklonen Aila inntraff 25. mai 2009, og vannet steg med flere meter i Sundarban.

 

//

 

/Klimaaksjonen publiserer denne høsten en serie med essays takket være honorarstøtte fra Bergesen-stiftelsen. /// Red.